Fra forteller til kommentator

Jeg har gang på gang påpekt at det skinner veldig klart igjennom hva Johannes vil med fortellingen sin. Noen få ganger går han ut av fortellingen og kommenterer. Dagens vers er et tydelig eksempel på det:

Ja, han (Jesus) skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.
Joh 11:52

Noen vil sikkert hevde at innskutte kommentarer forstyrrer fortellingen, men i og med at det blir så tydelig at det er en kommentar, styrker det selve fortellingens troverdighet: Johannes sine egne tolkninger holdes borte fra fortellingen ved at de formes som kommentarer.

Hvem var «folket» for Johannes?

Det er overveiende sannsynlig at Johannes tenker som Kaifas d.v.s. at «folket» er synonymt med det jødiske folket = Guds utvalgte folk. Men det var ikke bare jødene Jesus skulle dø for. Han skulle samle til et de «Guds barn» som er spredt omkring. 

Hadde dette vært Matteus-evangeliet, ville det være naturlig å tenke at det måtte være diaspora-jødene som skulle samles med sitt folk. Men Johannes har allerede i prologen slått fast at «alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1:12). Det er disse «spredte» Guds barn som Jesus samler og gjør til ett med «folket». Også her er det samsvar mellom tolkningene til Johannes og Paulus: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3:28).

Dagens ‘manna’:

I Kristus Jesus blir jeg ett med alt Guds folk

…………………………
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når blir et menneske ansvarliggjort?

Spørsmålet er relevant i mange sammenheng. Det hadde vært lett om alt bare kunne knyttes til myndighetsalderen. Men ifølge norsk lov er det ansvar som trer i kraft tidligere – f. eks. er den kriminelle lavalderen i straffeloven satt til 15 år (§46/§20). Samme alder er i lov om trudomssamfunn og ymist anna satt som grense for å kunne «melda seg inn i eller ut or trudomssamfunn» (§3), mens Barneloven fastslår at barn over 7 år har rett til å bli hørt før det tas avgjørelser i barnefordelingssaker (§31).

Bakgrunnen for den juridiske innledningen er utspørringen av foreldrene til den blindfødte. I går skrev jeg om at de bekreftet at han var deres sønn og at han var født blind, men de fikk et spørsmål til: «Hvordan er det så gått til at han kan se?» (Joh 9:19b). På dette spørsmålet var de mer unnvikende og svarte:

«…hvordan det er gått til at han nå kan se, vet vi ikke, og heller ikke hvem som har åpnet øynene hans. Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg.»
Joh 9:21

Hvorfor de svarte slik har Johannes en forklaring på som jeg kommer tilbake til i morgen. Samtidig kan jeg ikke dy meg for å tenke at de kommer med en kritikk av umyndiggjørelsen av den unge mannen. Jeg har vært vitne til at det til og med i vårt relativt opplyste samfunn skjer at det er ledsageren som får et spørsmål som burde ha gått direkte til den funksjonshemmede.

Men hvorfor er det interessant å vite at «han er gammel nok»?

Ganske enkelt fordi hele kapittelet egentlig handler om ansvar. Det begynte med spørsmålet om hvem som hadde ansvaret for at han var født blind – og ansvar ligger som en undertone hele veien fram mot kapittelets klimaks. I følge foreldrene må den unge mannen som hadde blitt seende ha vært mer enn 13 år og 1 dag. I følge Talmud* er dette tidspunktet da en gutt blir ansvarlig overfor loven, noe som markeres med bar mitzvah (den jødiske «konfirmasjonen»). Det er nært knyttet til puberteten noe som gjør at jentene har bat mitzvah et år tidligere (tradisjonen med miszvah for jenter er innført i nyere tid). Dette er interessant med tanke på Jesu utsagn om at Guds rike hører barna til. Noe som kan bety at de blir ansvarlige for sitt eget liv når de er «gamle nok til å svare for seg». For meg er dette viktig kunnskap som har stor betydning for mitt teologiske ståsted.

Dagens ‘manna’:

Gud har gjort meg ansvarlig for mitt eget liv

--------------------------------
* Talmud (hebraisk תַּלְמוּד) er den store samlingen av sitater og uttalelser av jødiske skriftlærde som i tillegg til Tanákh har betydning for jødedommen i dag.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gåtefull tale

Jeg er en «håpløs» bestefar (barnebarna kaller meg henholdsvis «morfar» og «farfar»). Håpløsheten består i at jeg elsker å leke med ord. Ord som er fonetisk like, blir alltid «misforstått» av meg – og så svarer jeg ut fra «min forståelse». Etter hvert tar de poenget – men det er fordi de vet at jeg er helt «håpløs». 

Hvis jeg f. eks. får beskjed om at jeg har «svart feil», lurer jeg på hva som er feil med svart. Som oftest morer jeg meg mer enn barna – men erfaringen tilsier at de kommer til å bli utrolig flinke med ord. Jeg har tre bevis for det.

Jødene sa til hverandre: «Hvor vil han dra, siden vi ikke kan finne ham? Vil han kanskje reise ut til våre landsmenn blant grekerne og undervise grekere? Hva mente han med å si: ‘Dere skal søke meg og ikke finne meg, og der jeg er, dit kan dere ikke komme’?»
Joh 7:35-36

Jødene forsto slett ikke Jesu gåtefulle tale, men resonnementet deres er likevel ikke helt i tåka. Dersom Jesus snakket om å «finne ham her på jorden» var konklusjonen deres ikke bare logisk, men også profetisk og helt i tråd med Johannes’ intensjon med evangeliet. 
Utsagnet: «der jeg er kan dere ikke komme» ville være sant dersom han dro til utlandet og underviste grekere. Selvfølgelig kunne de selv reise til utlandet, men ikke når som helst dersom de ville følge sine egne religiøse riter. På sett og vis blir utsagnet oppfylt i evangeliets påskefortelling: «Så førte de Jesus fra Kaifas til landshøvdingens borg. Det var tidlig på morgenen. Selv gikk de ikke inn i borgen; de ville ikke bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet» (Joh 18:28).

Men det er også profetisk i den forstand at Jesu undervisning også var for grekere. Dermed er Jesu motstandere paradoksalt nok, og uten å vite det, nærmere en korrekt forståelse av Jesu oppdrag enn dem som sto ham nærmest*.

Dagens ’manna’:

Også når jeg tenker at jeg ikke forstår kan jeg være nærmere sannheten enn jeg aner.

----------------------------------------------------------
* Johannes er også den eneste evangelisten som har med følgende informasjon: Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket.
Joh 11:49-51

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Valfartsfest

Det nærmeste jeg kommer ”valfartsfest” i min tradisjon, er Frelsesarmeens årskongress. Det har blitt veldig mange turer til denne årvisse begivenheten i løpet av livet, og noe jeg sikkert også vil prioritere i framtiden. Der møter jeg gamle og nye venner, deler fellesskap med dem og med Vårherre. Jeg vet også at et slikt arrangement er med å forme min identitet som soldat.  

I går skrev jeg at Jesus foretrakk å være i Galilea framfor å dra til Judea. Den neste opplysningen er:

Det var like før løvhyttefesten, en av jødenes høytider.
Joh 7:2

Løvhytten er en av de tre valfartsfestene i jødedommen. Sannsynligvis var det en tradisjon for Jesu familie å dra til den festen. Det var en fest som varte i en uke og er en kombinasjon av en innhøstningsfest og et minne om israelittenes opphold i ødemarken. Tradisjonen begynte da Israelsfolket hadde kommet tilbake fra eksil på Nehemjas tid:

Hele forsamlingen, de som hadde vendt tilbake fra fangenskapet, laget løvhytter og bodde i dem. Før denne dagen hadde israelittene ikke gjort dette siden Josva, sønn av Nun, levde. Gleden var stor.
Neh 8:17

Skulle Jesus nå følge strategien med å holde seg borte fra Judea, eller skulle han følge tradisjonen? Jesus var sant menneske, derfor må han også ha hatt utfordringene som alle mennesker har: Hva skal jeg velge nå?

Det var tydeligvis ikke et religiøst krav å dra til Jerusalem under Løvhyttefesten, men en av de positive aktivitetene man kunne delta i. Innholdet var det mulig å markere på annet vis. Dette er enda et bevis på Johannesevangeliets bevisste fokus på ”åndslivets” frigjøring fra det ”institusjonelle”.

Dagens ’manna’:

Religiøse fester har en egenverdi, men er ikke et mål i seg selv

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

”Muren”

Ordet vekker assosiasjoner til den kalde krigen. Illustrasjonen har en spennende tagging:
 
”Wir sind das Volk” er rettet til ”Wir sind ein Volk”. Det første ”Vi er folket” er ekskluderende, mens ”Vi er et folk” er inkluderende. 

Det som ekskluderer skaper fiendskap og ufred. Veien er kort til dagens vers:

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg.
Ef 2:14-15

Loven var primært jødenes lov og var ekskluderende. De var ”folket”, Guds utvalgte, men i Kristus blir vi ett og ”et folk”, men forhåpentlig ikke ”folket”. Det er et tankekors at et relativt nytt parti kaller seg for ”Kristenfolket” – hva med alle dem som deler deres tro, men ikke deres politikk? Det viser litt om makt i språk. I Kristus ønsker Gud å inkludere alle. Kun det fører til virkelig fred.

Dagens ’manna’:
Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
Matt 5:9 *

________________________________________________
* Se: Logikk

Guds familie

Jeg har skrevet en del innlegg der ”slekt” har vært tema*. Familie og slekt er viktig – både fysisk og åndelig, og i dag er det forholdet mellom jøder og hedninger som er utgangspunktet.
Paulus minner meg på at jeg har vært ”utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden” – men så kommer det fantastiske:

Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod.
Ef 2:11-13

Bibelselskapet har satt følgende overskrift på avsnittet: ”Kristus forener hedninger og jøder”, og – jeg ser:

* at jeg i Kristus har fått del både i borgerretten, paktene, løftet, håpet og et personlig forhold til Gud.
* at det før Kristus var slik at disse løftene var knyttet spesielt til det jødiske folk.
* at fordi det dreier seg om en ny pakt er det Kristi blod som gjør dette mulig.
* at det er et spesielt slektskap mellom jøder og kristne.

Det som er vanskelig og som dette avsnittet ikke gir konkret svar på, er om jødene som ikke tar imot Jesus som Messias fremdeles er inkludert i ”borgerretten, paktene osv.”, eller om de gjennom å forkaste ham stenger seg selv ute fra det som engang var deres ”rett”. At jeg i Kristus er forent med messianske jøder, er en selvfølge på samme måte som jeg i ham er forent med hinduer, buddhister og muslimer som har akseptert Jesus som Frelser og Herre.

Ved lesning av de andre paulinske brevene (og særlig Rom 9 – 11) er den mest sannsynlige konklusjon at Paulus også mente at hans folk ikke kom utenom Kristus, men at de samtidig har en helt spesiell plass i Guds hjerte og plan: På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. (Rom 11:28).

Derfor har jeg altså et spesielt forhold også til de jødene som ikke har tatt imot Yeshua som Messias. De utgjør en viktig del av frelseshistorien som utgjør mitt åndelige slektstre.

Dagens ’manna’:

Jeg er stolt av familien min!

_________________________________________________
* Se f. eks.:
Slekt
Fra slekt til slekt
Det er fler’ der ’o kommer fra

Finnes det ”uvirkelige” barn av Abraham?

Med ca et års mellomrom har teksten fra Joh 8:31-36 dukket opp i Bibelleseplanen.
Siden jeg er godt inne i tredje året med daglige refleksjoner, må jeg følge opp ”serien” med spørsmål om hva som er virkelig eller uvirkelig.

For to år siden var spørsmålet:
Finnes det "uvirkelige" disipler?

I fjor var det:
Finnes de en "uvirkelig" frihet?

I dag er spørsmålet om virkelige eller uvirkelige barn av Abraham. Spørsmålet ligger ikke helt åpent i dagen slik som de to foregående. Men utsagnet: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» vitner om at de egentlig er ”uvirkelige” barn av Abraham. De var nemlig ikke frigjort av Sønnen. En slik frigjøring kan kun skje ved tro. I følge Paulus er det ”troen” som kjennetegner slektskapet med Abraham*. Å si at de som regner seg som hans barn gjennom biologiske slektsbånd ikke er virkelige, vil være å tøye det for langt. Gud angrer nemlig ikke sin utvelgelse. Men dette er likevel en alvorlig tanke som dukker opp i dagens tekst.

Jeg ønsker å være en virkelig disippel, være virkelig fri og et virkelig barn av Abraham.

* Rom 4:16

Stubben

”Det rønner” sier kona mi. Hun beskriver det som skjer etter at et område er ryddet for løvskog. Umiddelbart skyter stubben nye skudd. Så lenge det er liv i rota vil det komme nytt liv.

”På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt”
Rom 11:1–12

Paulus beskriver sitt eget folk på denne måten. Selv i de mørkeste frafallstider har det alltid vært en rest igjen. Bildet med stubben har jeg hentet et annet sted, men det handler om det samme: Er ennå en tiendedel tilbake, skal også den bli ryddet ut, som når en eik eller terebinte felles, og bare en stubb står igjen. Stubben skal være en hellig sæd. Jes 6:13. ”Stubben er tegnet på den nye begynnelse” sier en annen oversettelse. Paulus knytter stor forventning til hva som vil skje når jødene vender om. Når deres fall har ført til så mye godt (= frelse til hedningene) tenk da på hva deres omvendelse vil bety for verden! Jeg tenker ofte på det når jeg ser at ”det rønner”. Det er masse håp i busker og kratt!