Er det like interessant når det følger ansvar med?

Spørsmålet er relevant i de fleste sammenheng. Vi vil gjerne ha et velfungerende demokrati, men da må noen være villige til å stille til valg, og noen må stemme på dem. Det følger altså et ansvar med det å bo i et fritt demokratisk land. Da er det også veldig på sin plass det Harald Stanghelle skrev i Aftenposten sist lørdag. Dersom du ikke har fått det med deg, anbefales herved «De rettroendes makt».

Vi vil gjerne ha mest mulig frihet, men det følger et stort ansvar med frihet. Vil vi ha den da? En vitenskapelig kvalitetsstudie som ble gjort i Moldova for noen år siden fikk tittelen «Hva skal vi med frihet?» Mange gir uttrykk for lengsel tilbake til Sovjet-tiden med større forutsigbarhet, mat på bordet og ferie betalt av staten. Ikke så ulikt Israelsfolkets lengsel tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Hvem tar ansvaret for friheten?

Mange kristne lengter etter mer av Den hellige ånd, men det følger et stort ansvar med det også. Dagens vers er ansvaret som følger det å motta Den hellige ånd:

«Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»
Joh 20:23

Det er veldig ubehagelig å forvalte et slikt ansvar. Disiplene tok imot det og forsto det. Paulus gjentok det: «Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov» (Gal 6:1-2).

Spørsmålet: «Er det like interessant når det følger ansvar med?», er kjemperelevant dersom det knyttes til mer utgytelse av Den hellige ånd. Årsaken til åndelig tørke kan like snart skyldes manglende vilje til å ta ansvaret som følger med. Jeg vet av erfaring at det å be om «vekkelse» og få svar betyr, innebærer masse ekstra ansvar og hard jobbing.

Dagens ‘manna’:

Med Ånd følger ansvar.

---------------------------------------------------------------

Ansvarsfraskrivelse?

Jeg kan forstå at det kan være en fristelse å fraskrive seg ansvar for avgjørelser som er vanskelige å ta. For eksempel var jeg faktisk glad for at vi ble beordret tilbake til Øst-Europa territoriet i stedet for å bli spurt om vi kunne tenke oss den utfordringen. 

Det handler ikke om at vi ikke har lyst til å komme tilbake dit og alle dem vi er glad i der, for det har vi – og vi gleder oss. Men vi er også lei oss fordi vi må reise fra vestre divisjon etter et knapt år hvor vi ser så mye positivt skje. Det var deilig at det var noen som tok avgjørelsen for oss. 

Samtidig vet jeg at vi likevel står ansvarlige for beslutningen om å ta imot ordren, men det kan jeg leve godt med.

Er det et forsøk på ansvarsfraskrivelse som finner sted i dagens vers?

Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?» De svarte: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa Pilatus. Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å ta livet av noen.»
Joh 18:29-31

Det er ikke tvil om at loven ga jødene rett til å ta livet av Jesus dersom han utga seg for å være Gud. Det stadfester de også selv*. Så hvorfor sier de da at de ikke har rett til å ta livet av noen?

Sannsynligvis har dette å gjøre med Pax Romana. Den romerske loven hadde til hensikt å skape fred i hele Romerriket. Dermed var det forbudt å dømme noen ut fra egne lover. Likevel er det lite sannsynlig at romerne ville blandet seg inn i religiøst begrunnede steininger – romerne ønsket ikke å komme i konflikt med provinsenes religiøse ledere. Men det var også gjensidig – de religiøse lederne hadde behov for godt samarbeid med romerne. Derfor var dette en glimrende måte å vise sin «underdanighet» på og samtidig slippe ansvaret for en henrettelse som kanskje flere av dem var usikre på om var korrekt.

Dagens ‘manna’:

Jeg må alltid spørre hva som er motivet for den avgjørelsen jeg tar.

----------------------------------------
* Jfr Joh 19:7 som refererer til 3 Mos 24:16 (som åpnet for steining av Gudsbespottere).
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Om å ta ansvar

Jeg respekterer mennesker som tar ansvar og som er bevisste på hva det innebærer å ha et ansvar. Også på det området er Jesus et stort forbilde:

Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?»
Joh 18:4

I og med at han visste hva som skulle skje, visste han selvfølgelig også at det var ham vaktstyrken lette etter. Men deler av den styrken var som tidligere nevnt «utlånt» fra Pilatus, og det var sikkert mange av soldatene som ikke visste hvordan han så ut.

At Jesus stiller spørsmålet er derfor ikke fordi han er usikker på hvem de skulle hente, men det er enda et eksempel på god ledelse og sterk ansvarsbevissthet. Han ville ikke at hele disippelflokken skulle bringes inn.

Jesus står for det han er, han står for det han har sagt. Det skulle også vært kjennetegnet på hans kropp i verden i dag. Slik er det dessverre ikke alltid. Det blir fort noe unnvikende både innad i menighetene og i møte med verden. Det handler om å være trygg i Jesus, slik han var trygg i sin Far.

Dagens ‘manna’:

Ansvar er å stå for noe!

--------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Uten unntak

Jeg lurer på om det fins unntak fra denne observasjonen: Et menneske ønsker ikke å bli unntatt når rettigheter og goder skal fordeles, men ser gjerne at det gjøres unntak når plikter og ansvar fordeles. 

Egentlig tror jeg at alle mennesker ønsker å få del i goder som evig liv og å leve i fred med seg selv og sine omgivelser. Jeg tror vi ønsker å få del i velsignelse og møte aksept for den vi er – på tross av feil og mangler, og jeg tror vi innerst inne ønsker å bli bedre mennesker. Omskrevet til troens språk blir det: Ingen ønsker å bli unntatt den rausheten Gud viser oss i Jesus. Den rausheten kan beskrives med ett ord: «NÅDE».

Utfordringen er at nåden forplikter. Ikke i den forstand at nåden ikke er nok, for den er nok for alle dem som har tatt imot den - inkludert meg. Men nåden er som en elv – og jeg må ikke bli en «demning». For fra en som har mottatt nåde, fra en som har sett inn i Guds ufattelige frelsesplan, må elven flyte videre uten unntak:

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det.
Joh 12:17

«Alle vitnet om det!»
Dette er enda en av de spennende observasjonene Johannes gjorde og formidlet videre. Jeg er overbevist om at de som vitnet om oppvekkelsen av Lasarus visste at det var kontroversielt. Mange av dem var sikkert også klare over at det innebar en risiko, men det de hadde sett var så viktig at de kunne ikke la være å snakke om det. Nåden forplikter. Det må snakkes om. Det er mange kristne i landet vårt som går rundt som bristeferdige «demninger». Vekkelsen kommer når demningen brister og vitnesbyrdet om Guds nåde flyter fra et folk som måler med det samme rause mål som gjør at de kan kalle seg kristne.
 
Dagens ‘manna’:

La demningen briste!

-------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når blir et menneske ansvarliggjort?

Spørsmålet er relevant i mange sammenheng. Det hadde vært lett om alt bare kunne knyttes til myndighetsalderen. Men ifølge norsk lov er det ansvar som trer i kraft tidligere – f. eks. er den kriminelle lavalderen i straffeloven satt til 15 år (§46/§20). Samme alder er i lov om trudomssamfunn og ymist anna satt som grense for å kunne «melda seg inn i eller ut or trudomssamfunn» (§3), mens Barneloven fastslår at barn over 7 år har rett til å bli hørt før det tas avgjørelser i barnefordelingssaker (§31).

Bakgrunnen for den juridiske innledningen er utspørringen av foreldrene til den blindfødte. I går skrev jeg om at de bekreftet at han var deres sønn og at han var født blind, men de fikk et spørsmål til: «Hvordan er det så gått til at han kan se?» (Joh 9:19b). På dette spørsmålet var de mer unnvikende og svarte:

«…hvordan det er gått til at han nå kan se, vet vi ikke, og heller ikke hvem som har åpnet øynene hans. Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg.»
Joh 9:21

Hvorfor de svarte slik har Johannes en forklaring på som jeg kommer tilbake til i morgen. Samtidig kan jeg ikke dy meg for å tenke at de kommer med en kritikk av umyndiggjørelsen av den unge mannen. Jeg har vært vitne til at det til og med i vårt relativt opplyste samfunn skjer at det er ledsageren som får et spørsmål som burde ha gått direkte til den funksjonshemmede.

Men hvorfor er det interessant å vite at «han er gammel nok»?

Ganske enkelt fordi hele kapittelet egentlig handler om ansvar. Det begynte med spørsmålet om hvem som hadde ansvaret for at han var født blind – og ansvar ligger som en undertone hele veien fram mot kapittelets klimaks. I følge foreldrene må den unge mannen som hadde blitt seende ha vært mer enn 13 år og 1 dag. I følge Talmud* er dette tidspunktet da en gutt blir ansvarlig overfor loven, noe som markeres med bar mitzvah (den jødiske «konfirmasjonen»). Det er nært knyttet til puberteten noe som gjør at jentene har bat mitzvah et år tidligere (tradisjonen med miszvah for jenter er innført i nyere tid). Dette er interessant med tanke på Jesu utsagn om at Guds rike hører barna til. Noe som kan bety at de blir ansvarlige for sitt eget liv når de er «gamle nok til å svare for seg». For meg er dette viktig kunnskap som har stor betydning for mitt teologiske ståsted.

Dagens ‘manna’:

Gud har gjort meg ansvarlig for mitt eget liv

--------------------------------
* Talmud (hebraisk תַּלְמוּד) er den store samlingen av sitater og uttalelser av jødiske skriftlærde som i tillegg til Tanákh har betydning for jødedommen i dag.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Effekten Den hellige ånd hadde på Josef

Jeg tenker ikke på Jakobs sønn som ble Egypts redningsmann og fikk en opphøyd status i det landet. Men jeg innrømmer at det hadde vært interessant å studere relasjonen også den Josef hadde til Den hellige ånd. 

Jeg tenker heller ikke på Josef som hadde rollen som Jesu jordiske far, men på levitten. Det vil forundre meg om mange da tenker: ”Å, han ja!”. Det er ikke sikkert at det hjelper stort om jeg sier at han var Kypriot. Vi kjenner han nemlig under kallenavnet: Barnabas (1). Jeg gjetter at han fikk det navnet på grunn av den effekten Den hellige ånd hadde i livet hans.

Likevel vet vi forbausende lite om Barnabas sammenliknet med Paulus som han ofte nevnes sammen med. Han kommer tidlig inn i historien som en av dem som solgte en åker han eide og kom med pengene til fellesskapet. I hans tilfelle tror jeg det var et riktig og viktig valg (Apg 4:36-37).

Det var han som var ga Paulus tillit og introduserte ham for apostlene (Apg 9:27).
Selv om han ikke førte ordet på samme måte som Paulus, må han ha gjort et sterkt inntrykk på dem som møtte ham. Da de ble tatt for å være gudene Zevs og Hermes, var det Barnabas som folk trodde var Zevs, den øverste guddommen i gresk mytologi (Apg 14:12). Likevel forblir han relativt anonym. Men det jeg kan lære om og fra ham, er at han alltid tok de svakes parti. Og det tror jeg er en virkning av Den hellige ånd. Jeg ser det i minst tre episoder. De to første er allerede nevnt:

1. Han solgte åkeren og ga pengene til fellesskapet for at ingen skulle lide nød.
2. Han støttet Paulus da han var nyfrelst, sårbar, forfulgt av jødene og mistenkeliggjort blant de kristne.
3. Han stilte opp for Johannes Markus og ga ham en ny sjanse etter at han hadde forlatt ”misjonsteamet” på den første reisen (Apg 15:36-41).

Hvem var Barnabas? Jo, det var han som stilte opp for de svake! Ikke rart han ble kalt ”Trøstens sønn”.

Dagens ’manna’:

Å stå på de svakes side er en virkning av Den hellige ånd.

----------------------------------------
(1) Refleksjoner over navnet Barnabas:
* Å leve opp til sitt navn
* Kallenavn

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Egne "krefter"

Det er veldig viktig at det som påvirker meg ikke begrenses til eksterne krefter. Gud valgte å skape mennesket med en fri vilje. Han som kan få "steinene" til å rope, har ikke problemer med å få Jo"stein" til å rope også, men han overlater til meg å avgjøre om det er det jeg vil gjøre. 

Dersom jeg utelukkende var en brikke i et tilfeldig spill mellom onde og gode eksterne krefter, ville jeg gå fra å være menneske til marionett. Derfor er jeg glad for at Paulus minner meg om at det også finnes interne krefter som påvirker meg:

Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.
Ef 2:3

Jeg påvirkes altså av

1 Fysiske lyster/behov
2 Egne tanker
3 Eget temperament

Jeg er ansvarlig for hva jeg gjør med de interne påvirkningsfaktorene. Det er mulig å legge til rette for gode vaner i forhold til mat, fysisk aktivitet og et sunt seksualliv.

Videre har jeg stor innflytelse på hva jeg velger å fore tankene med. Ved Guds hjelp kan jeg velge å "rive ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud.... og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus" (2 Kor 10:4b-5).

Sist, men ikke minst, kan jeg legge til rette for at "sinnet fornyes" slik at jeg forvandles og  "kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne." (Rom 12:2)

Å se bort fra at jeg står i en åndskamp, er i best fall naivt. Å bruke åndskampen som unnskyldning for å ikke gjøre noe med det som er mitt ansvar, er å kjøre syndefallet i reprise.

Dagens 'manna':

Jeg vil ta det ansvaret som er mitt!

Stort ansvar

Ledelse er et stort ansvar rent generelt, men kristent lederskap har en ekstra dimensjon:

For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Hebr 13:17

Var det byrden av dette ansvaret som fikk hebreerforkynneren til å skrive sitt budskap?

I så fall var han ikke alene om å kjenne på en slik byrde:

Etter å ha beskrevet sine lidelser som apostel, kommer Paulus med noe som nesten lyder som et sukk:
 I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene. 
2 Kor 11:28

Hele mitt voksne liv har jeg forsøkt å finne fram til kjernen i kristent lederskap. Det er mange som har skrevet om temaet, og et av kjennetegnene som de enes om er begrepet ”tjenende lederskap”. Dersom det blir kjennetegnet på en kristen leder tror jeg oppfordringen fra hebreerforkynneren blir overflødig: Sørg for at de kan avlegge regnskap med glede, uten å sukke!

Dagens ’manna’ kommer fra Jabes bønn:

Gud hold meg borte fra ondt slik at jeg ikke blir årsak til smerte.

De vanskelige historiene

Det er historier i Det gamle testamentet som er vanskelige å forstå. Kulturforskjeller og distanse i tid kan være viktige årsaker til det. Utfordringen er om det finnes noe allmenngyldig i disse beretningene, eller om de utelukkende skal tolkes inn i sin samtid.

Dagen tekst* hører til denne kategorien. Gjennom kirkehistorien har beretningen om Onan ofte blitt tolket ”allmenngyldig” i den forstand at den er brukt som et bibelsk belegg for at onani er ”synd”.

Det er neppe 'spill av sæd' som vekker Herrens vrede, men Onans opprør mot en samfunnsordning. Å gi Tamar, sin brors enke, barn var et bidrag til enkens økonomisk sikring både i nået og i alderdommen der barna kunne forsørge henne. Onan satte Tamars framtid i fare.

Jeg er ikke i tvil om at det er riktig å tolke en slik samfunnsordning inn i forhistorisk tid og kultur. Er det da i det hele tatt noen vits å lese en slik beretning? Er det noe allmenngyldig å ta med seg inn i en sommerdag i 2011?

Ja, jeg har et ansvar for at rettferdighet skjer i min samtid**. Lar jeg et slikt ansvar ”gå til spille” settes framtiden i fare. ”Å være seg selv nok” er en trussel mot et hvert fellesskapet – ikke minst når bildet utvides til å så 'den gode sæd'. Går den muligheten til spille, er framtiden virkelig i fare!

* 1 Mos 38:6–26
** Det finnes en rekke analoge "problemstillinger" til Onans manglende oppfyllelse av sine forpliktelser overfor samfunnsordninger. "Svart arbeid" og "Snylting på skatten" er et par eksempler fra ei liste som kunne blitt veldig lang.

Arv og miljø!

De som kjenner meg vet at jeg er gift med Magna. De som kjenner Magna vet at hun er enegget tvilling. Illustrasjonsbildet har jeg henta fra profilalbumet hennes på facebook. I høst fikk hun enda en gang brev fra universitetet. I tre tiår har hun deltatt i en norsk undersøkelse som nå skal gjøres tilgjengelig også for internasjonale forskere. Fordi de kan fortelle oss noe om arvelige og miljøbetingede faktorer, er eneggede tvillinger interessante. (NB - min fascinasjon av en enegget tvilling er av en helt annen karakter!)

Alt som har med arv å gjøre kan vi på en måte fraskrive oss ansvaret for. Det ligger i ”genene” sa frelsessoldatene i sigøynerkorpset i Romania da de ble konfrontert med ting som forsvant fra lokalet. Tanken om ”arvesynd” er også problematisk dersom det fører til at vi ikke tar ansvar for egne liv.

Som Vårherres talerør adresserer Esekiel problemet:

Men så kan det hende at han får en sønn som ser alle syndene faren har gjort, og tar skrekk av det, så han ikke gjør det samme…. men lever etter mine lover og følger mine forskrifter. Han skal ikke dø fordi hans far har syndet. Nei, han skal sannelig leve.
Esek 18:14-18

Jeg høster både positive og negative frukter av arv. Det kan jeg ikke velge bort, men jeg har ansvar for eget liv.
Er det f. eks. snakk om arvelige sykdommer som kan begrenses ved sunn livsstil – er valget mitt. Er det sosiale problemer som rir slekten som en mare, kan jeg oppsøke miljø som fungerer positivt og som kan bryte deprivasjonssyndromet. Esekiel taler håp og alt som bringer håp er jeg for!

Gamle klær og bærekraft

Conrad Ørsnes hadde stoppet ved Seljestadjuvet for å betrakte utsikten. Der kom han i prat med en mann som også var på reise. ”Jeg er i klesbransjen” sa mannen. ”Det er jeg også!” svarte Ørsnes – han reiste som evangelist og så med en gang en åpning for en dypere samtale.

Mange ganger i Bibelen ser vi hvordan nye klær symboliserer forvandlingen. Den fortapte sønn som kommer hjem og får nye klær er bare et eksempel. I dagens evangelietekst sier Jesus:

Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften blir verre.
Mark 2:21

Hele denne uka har tekstene handlet om frihet i kombinasjon med ansvar. Å ta ansvar uten en forutgående frigjøring blir som å ”lappe på noe gammelt”. Det blir bare et lappverk som faller helt fra hverandre til slutt. Gud skaper noe nytt av alt som jeg overlater til ham – også alt det som allerede er gått i stykker. Når vi snakker om slik resirkulering snakker vi om virkelig bærekraft.