Er det her det slutter?

Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham…To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus. Apg 28:16, 30-31 

…og her slutter Lukas' beretning, men ikke Apostlenes gjerninger. Min teori om hvorfor den stopper her er enkel, og jeg har nevnt den før:  

Jeg tror Teofilus, som står som mottaker av Lukasevangeliet og Apostelgjerningene, var en av dem Paulus tok imot i huset til sin gjestfrie «soldatkamerat». Jeg tror han fikk sitte og lytte til uhindret forkynnelse og undervisning, ble grepet av evangeliet, ble en troende, men opplevde at han også trengte å få dette skriftlig. Dersom teorien stemmer er det i 2016 over 2 milliarder kristne som er takknemlige for at han ytret et slikt ønske, og at Lukas tok seg bryet med å skrive det hele ned.

Om teorien min er rett, ville det som kom skjedde etter de to årene (fikk f. eks. Paulus oppfylt tanken om å dra til Spania? – Jfr Rom 15:23-24), være noe Teofilus selv kunne holde seg orienter om gjennom meldingene kom til menigheten i Rom – enten i brevform, via budbærere, eller dersom Paulus selv berettet om det på returen. Uansett er sannsynligheten stor for at det var i Rom at Paulus også skulle få det så mye, mye bedre:

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.
Fil 1:21-23

Dagens ’manna’:

Å leve er Kristus!

Lykke til med Apostelgjerningene 29!

------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne 

Åndelig autoritet handler om å gå foran som et eksempel

For å få mannskap og passasjerer til å spise slik at de kunne møte utfordringene og bli reddet, tok Paulus enda et taktisk grep: Han gikk foran som eksempel:  

“...så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste.”
Apg 27:35

For en flokk med livredde mennesker, må det ha vært litt av et syn å se denne mannen ta seg ro og tid til å spise midt i stormen. Det ga dem nytt mot, og de tok selv til seg mat og ble mette.

Som leder kan jeg ikke velge - jeg er et eksempel. Eksempelet kan være godt eller dårlig, og hva en leder gjør eller lar være å gjøre kan være av stor betydning for Guds rike. Paulus var seg dette bevisst: “jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.” (1 Kor 9:27).

Dagens ’manna’:

Eksemplets makt

----------------------

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Åndelig autoritet har fokus på oppgaven

Å fokusere på oppgaven er en teknikk som terpes av idrettsutøvere, og vi hører dem svare journalister: 

“Jeg skal ut der å fokusere på det jeg skal gjøre!” 

Det er viktig for å vinne en medalje. Det er viktig i forretningslivet. Det er viktig når vi skal bygge en menighet, og ...

...det var viktig da 276 mennesker skulle reddes fra havet - slik som tilfellet var med skipet i stormen på Middelhavet for snart 2000 år siden. Paulus så at folket var utmattet etter å ha gått uten mat i fjorten dager og sier:

“Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet!”
Apg 27:34

Han ville gjøre dem klare for den oppgaven. Det er interessant hvordan Guds åpenbaring og menneskelig fornuft kan gå hånd i hånd som her!

Dagens 'manna':

Gud har gitt meg hjerte og hjerne!

----------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Åndelig autoritet er tydelig og direkte

Pragmatisme er framholdt som en god egenskap når det gjelder å nå et mål. Jeg tror at Paulus hadde lært pragmatisme av Den hellige ånd, fordi ‘en usedvanlig ånd gir en usedvanlig autoritet’. Jeg har også nevnt at William Booth hadde mye av denne egenskapen (1). Men det er veldig viktig å slå fast at pragmatisme er ikke det samme som utydelighet. En leder må kunne skille mellom hva som er mindre viktig og hva som er absolutt.

Gjennom Paulus hadde Gud sagt at alle på skipet ville bli reddet. Passasjerene trodde det, men mannskapet fikk panikk. I hemmelighet planla de sin egen redning og forsøkte å rømme. Igjen bruker Paulus sin autoritet og sier:

 “Hvis ikke disse blir ombord kan dere ikke bli reddet!”

Apg 27:31

Her legges ikke fingrene i mellom. Det er snakk om å lede en gruppe mennesker fra den visse drukningsdød til trygt land. Det handler om å krysse livets grense. I slike situasjoner går man ikke på kompromiss.

Når Gud har talt og “åpenbaringen” er testet, er det en leders ansvar å stå på Guds ord. Paulus kommenterer dette i et av sine brev: “Eller legger jeg mine planer ut fra menneskelige hensyn, slik at et ”ja” fra meg samtidig er et ”nei”? Så sant Gud er trofast: Det vi sier til dere, er ikke samtidig ja og nei.” (2 Kor 1:17-19)

Dagens 'manna':

Et ja er et ja, og et nei er et nei

----------------------
(1) Se «Fanatisme og pragmatisme» - Se også: Det er viktig å være tydelig

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Åndelig autoritet vil sette mot i andre

Stormen som skipet med Paulus og hans følge kom ut for, var så kraftig og

langvarig at de “mistet alt håp om redning” (v 20) . I denne situasjonen er det Paulus “tar autoritet”. Han har den gjennom Den hellige ånd, og troen er blitt styrket gjennom et syn. 

Hans første oppgave er å sette mot i andre:

“Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg”
Apg 27:25

Hans “trøst” blir mer troverdig ved at han lar være å skjule realitetene. (v 26). Det er ingenting som virker så nedbrytende som pessimisme. Pessimistene pleier ofte å si om seg selv at de er realister fordi de ser alle hindringene og utfordringene. Paulus så utfordringene, men var likevel optimist fordi han så en utvei. “Redningen” var ikke uten en pris, men det var likevel en redning. Salomo sier: “Uten åpenbaring kommer folket på villspor” (1).

Paulus hadde denne åpenbaringen (eller visjonen) om en realistisk løsning og hadde nok tro til å dele den med de andre.

Dagens ’manna’:

Det er krever mot å gi håp når mennesker har ”mistet alt håp om redning”.

----------------------
(1) Ordsp. 29:18Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Paulus som en åndelig autoritet

Når jeg nå nærmer meg siste del turen gjennom apostelgjerningene med fokus på Den hellige ånd, vil jeg se på den åndelige autoriteten Paulus hadde. Hans tjeneste var ikke preget av en typisk formell lederfunksjon. Selv om han var sendt ut av menigheten (1) og grunnla mange menigheter som han daglig bar med seg i sitt hjerte (2), er det ikke først og fremst som menighetsleder vi tenker på ham. 

Likevel har han et åndelig autoritet som virker totalt uavhengig av den rollen han til enhver tid har. Mange av disse åndelige kvalitetene kommer tydelig fram mens han blir ført som fange til Rom (3).

Selv med status som fange, må Paulus ha hatt en sterk åndelig autoritet. Han brukte denne autoriteten til uformelt å ta ledelsen i en krisesituasjon. Når jeg sier “uformelt” så er det fordi han verken forsøkte å endre på sin status som fange eller å gjøre opprør mot det bestående ledelseshierarkj. Hans autoritet hadde riktignok noen begrensninger, for Paulus så at det kom til å gå galt på det siste havstrekket og forsøkte å få utsatt reisen, men han klarte ikke å overbevise sine “sjefer”.

Paulus hadde noe av det som preget Bibelens helter, og som blir brukt bl.a. om Daniel:

Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.
Dan 6:4

Når det gjelder Paulus, kommer jeg tilbake til fire kvaliteter i løpet av denne uka!

Dagens 'manna':

En usedvanlig ånd gir en usedvanlig autoritet

------------------------
(1) Se: Bekreftelse av kallet
(2) 2 Kor 11:28
(3) Apg 27-28 

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Oppstandelsen er sprengstoff

Det hender jeg får spørsmål om det finnes noen ”absolutter” i min tro. Svaret er enkelt: Mange! Men også blant absoluttene har jeg et lite hierarki – det er relativt flatt, men på toppen troner påskens sannheter:

Forsoningen ved korset og oppstandelsens virkelighet. Det som beviser for meg at de er absolutter, er at de utfordrer. Et menneske må forholde seg til dem – og da blir det temperatur. ”Alle er glad i Jesus” – det er vanskelig å finne noen som ikke synes at han var et OK menneske, men korset er vanskelig, og oppstandelsen enda verre…

Det var fokuset i forkynnelsen i Apostelgjerningene – det var konklusjonene i det bibelske kerygma, og det blir alltid bråk av sånne absolutter:

«Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.» Da han hadde sagt dette, ble det strid..
Apg 23:6

I dag kjenner jeg gleden over at jeg er viss på at Jesus sto opp. Åndelig sett er jeg død med ham og reist opp med ham. Men det gir håp om at når min tid på jorden er slutt, vil også jeg stå opp til evig liv. De som ikke tror, forstår det ikke, og da blir det bråk.

Dagens ’manna’:

Jeg bråker gjerne: JESUS ER OPPSTANDEN!

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ro i Herrens vilje?

De siste par dagene har jeg skrevet litt om profetier om forfølgelse og lidelse i Jerusalem, og Paulus som på tross av advarsler likevel mener det er rett å dra dit, koste hva det koste vil. De som sto ham nærmest, hadde også advart, men da de forsto at planene til Paulus sannsynligvis var Herrens vilje konkluderte de:

Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro og sa: «La Herrens vilje skje!»
Apg 21:14

Jeg ser at det står at ”vi slo oss til ro”. Det er altså en bestemmelse de som bærer bekymringen selv må ta. Men jeg tror det er et samarbeid her. Herren svarer med fred når jeg er i hans vilje, men det er også viktig at hans vilje blir min vilje. Jeg kan velge å tvile på om det virkelig er det Gud har sagt, om det virkelig er hans vilje. Det blir garantert uro av det. 
Eller jeg kan slå meg til ro med at han har lovet at 

• han er med meg alle dager, 
• gjerningene ligger klare for at jeg skal vandre i dem, 
• Gud er større enn verden
• ingenting kan ta meg ut av ham. 

Det er et hav av fred i overgivelsen til Guds vilje, til og med i en storm, et forlis eller et martyrium, som for Paulus. 
De nærmeste som slo seg til ro med Guds vilje for Paulus, skulle oppleve det de også. Midt i det hele fikk den en fred som ikke er av denne verden. Det er også min opplevelse (1).

Dagens ’manna’:

Ro i Herrens vilje er også mitt valg.

--------------------
(1) Se: Fred midt i terroren
Innlegget er revidert til den 29. juli 2016

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Vilje til å lide

På Krigsropets side på Facebook er det et sitat fra intervjuet med Frank Kjosås i påskenummeret i forbindelse med at han spiller rollen som Jesus i Det norske teaterets oppsetning av Bibelen. Han reflekterer litt rundt vilje til å lide på en måte som ikke alle er enige i. Jeg skal ikke gå inn på debatten her, men er alltid takknemlig for at Jesus sa: 

«Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»
Luk 22:42

… og på denne dagen er den takknemligheten ekstra sterk.

Paulus var opptatt av aspektet om å ”lide med ham”, og at dette ikke bare var i overført betydning. I går begynte jeg å se på at han dro til Jerusalem enda han visste at det ville føre til fysisk lidelse. Under gråt tryglet disiplene ham om å la være:

«Hvorfor gråter dere og gjør meg tung om hjertet? Selv er jeg villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.»
Apg 21:13

Aspektet med å være villig til ikke bare å leve, men også å dø for Kristus, er fort gjort å tone ned i forkynnelse og formidling av evangeliet. Men det er en side ved disippelskap som for noen har blitt helt konkret. Når det skjer, er vi ikke bare Guds arvinger i kraft å være hans barn, men Kristi medarvinger fordi vi lider med ham (Rom 8:17).
 
Jeg låner denne stripa som mange så på Facebook i går: 

Dagens ’manna’

Takk for denne ”gode” dagen!

---------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Han visste og likevel dro han!

Til høsten er det ett år siden jeg avsluttet en vandring gjennom Johannes-evangeliet som hadde vart i ca 2,5 år. Noe som ble veldig klart i det grundige studiet, er hvor viktig det er for Johannes å få fram at Jesus hele tiden visste hva han gikk til. Og likevel dro han! (Joh 13:1) 

Jeg vet ikke om Paulus hadde Jesus i tankene da han valgte en tilsvarende strategi. Paulus visste sikkert ikke alt, men nok til å vite at det å dra til Jerusalem ville føre til lidelse. Og likevel dro han:

Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.
Apg 20:22-24

Avsnittet er fra avskjedstalen som Paulus holdt for de eldste fra Efesos på stranden ved Miletos. Det var en tårevåt avskjed, og kun et av flere stopp på veien mot Jerusalem. På de stedene han stoppet, advarte disiplene ham (NB drevet av Ånden) mot å dra opp til byen (Apg 21:4). Han visste, og likevel dro han. Det er et lite mysterium at den samme Ånd som tvinger Paulus til å dra til Jerusalem, driver disiplene til å prøve å stoppe ham. Dette kommer jeg sikkert til å ta tak i ved en senere anledning.

Dagens ’manna’:

Lydighet kan også innebære offer!

-----------------------------
NB Innlegget er revidert til 28. juli 2016
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Har du sjekket batteriet?

Vi er mitt i en hytte-sesong. Alle hytter skal ha brannvarslere, men hvem sjekker batteriene?

Selv for 40 år siden hadde jeg nok en vag formening om hva ordet ”Kvalitetssikring” betyr, men få ord har fått mer oppmerksomhet i årene som har gått siden. Alt skal kvalitetssikres. Og skulle det dukke opp hestekjøtt i lasagnen, letes det etter brist i produsentens kvalitetssystem eller om det skyldes menneskelig svikt i bruken av det. 

Det kan bli mye byråkrati av sånn, men kvalitetssikring er nyttig – også på det åndelige området. Ofte kan et enkelt spørsmål være nok (1).

Kvalitetssikring var en viktig del av tjenesten til Paulus. Blant annet reiste han rundt og ”sjekket batteriene”:

«Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?»
Apg 19:2

De tolv disiplene i Efesos hadde ikke engang hørt om Den hellige ånd, så spørsmålet var både berettiget og viktig. Men det er viktig at kvalitetssikring ikke bare blir ord, men at ordene blir omsatt i handling. Akkurat det var en av kvalitetene som kjennetegnet Paulus. De tolv ble veiledet videre og ble døpt både i vann og Ånd. Først når handling følger ord er kvaliteten sikret. 

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å stille det viktige spørsmålet

– NB Røkvarslerbildet må ikke trekkes for langt: Troens røkvarslere skal ikke hjelpe meg til å slukke brann, men varsle meg slik at jeg kan føre mer ved til bålet! ;-)
--------------------
(1) Se refleksjonen ”Vitne eller evangelist”
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ånden og Ordet

For et par år siden skrev jeg refleksjonen: ”Å tale til fortanden” hvor jeg brukte et favorittsitat:

The word without the Spirit – you dry up
The Spirit without the word – you blow up
The word and the Spirit – you grow up!**

Selv om jeg bruker briller med fokus på Den hellige ånd i dette studiet – er det interessant å observere at Apollos fra Aleksandria dukker opp i Efesos med ønske om å dra til Akaia. Kanskje det var Den hellige ånd som ledet ham dit? Han var nemlig dreven i ordet:

Han kom dit og ble ved Guds nåde til stor hjelp for dem som hadde kommet til tro. For han satte jødene ettertrykkelig på plass når han i åpent ordskifte beviste ut fra skriftene at Jesus var Messias.
Apg 18:27-28

Det er til hjelp for dem som kommer til tro å se at det de har opplevd og satt sin lit til kan ”bevises” i skriftene! Det er viktig at vi som har vært med en stund kan støtte dagens nyfødte med sunn næring fra ordet.
Dagens ’manna’

Kunnskap om ordet gir kjennskap med Gud og vennskap med Sønnen

--------------------
* Illustrasjonen er lånt fra ”Baptistkvinnenes verdensbønnedag”
** John Larsson: ”How your corps can grow” London 1988 s. 105 
Ordet uten Ånden – du tørker opp
Ånden uten ordet – du blåser opp (= eksploderer)
Ordet og Ånden – du vokser opp

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Evangeliet etter Hårfagre

En av de første beretningene fra vikingtiden som jeg kan huske ble fortalt til meg, var beretningen om Harald Hårfagre. Løftet om å la håret gro til han hadde samlet Norge til ett rike, ga ham etter hvert en bemerkelsesverdig manke, og jeg husker hvordan jeg i fantasien tenkte meg at han så ut.

Det var omtrent i samme alder at jeg lærte beretningen om Samson som lot håret gro – det også knyttet til et løfte. 

Men det tok noen år før jeg oppdaget forskriften for nasireerløftet i 4 Mos 6:1-21 som Samson, og flere av bibelens personligheter, var knyttet til på livstid (bl. a. Samuel og Døperen Johannes). Sannsynligvis var det mye mer vanlig at dette var et temporært løfte for en periode på minimum 30 dager; et bindende løfte om en periode spesielt innviet til Herren.

Det er interessant å legge merke til at Paulus tok med seg denne skikken inn i sitt liv som Messiansk jøde:

I Kenkreæ klippet han håret, for han hadde bundet seg med et løfte.
Apg 18:18

Jeg vet ikke om det var et eget behov eller pragmatisme (= hensynet til jødene) som fikk Paulus til å gjøre dette. Men det er mye som tyder på at han for sin egen del levde som en jøde (Apg 21:24-26) og at motivet ganske enkelt var det som er hans personlige kommentar og vitnesbyrd:

Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.
1 Kor 9:19-23

Dagens ’manna’:

Jeg vil at hele livet mitt skal være motivert av evangeliet.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvem er Guds folk?

Spørsmålet kommer som en konsekvens av et syn som Paulus hadde:

En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale. Jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt, for i denne byen har jeg et tallrikt folk.»
Apg 18:9-10

Byen var Korint. Selv om Paulus også der møtte motstand, fikk han en klar melding som gjorde at han ble i byen og underviste i 18 måneder. Gud må altså ha hatt et tallrikt folk som ikke Paulus kjente til. Verset er komplisert fordi det kan misbrukes og brukes som forsvar for ”usynlig tro”. Men om verset leses i kontekst av hele Guds ord, er det som en liten skinnende diamant. 

Det at Jesus kom "i tidens fylde" (1) og framveksten den kristne bevegelsen er det viktigste paradigmeskifte i hele verdens historien. 

Et annet vers dukker opp når jeg reflekterer over informasjonen: «...i denne byen har jeg et tallrikt folk» - kanskje antallet mennesker som var "klare" var det som gjorde at det var det rette tidspunktet:

”Herrens øyne farer over hele jorden, så han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham” 2 Krøn 16:9. 

Kanskje Gud så at det allerede før Paulus kom til Korint, var mange som holdt seg til ham. Hvor ”synlige” er de som tilber ”Far i ånd og sannhet”(2)? Faren er at jeg kan dristes til å spørre om det er nok. Med andre ord at de allerede var ”frelst på grunn av sin helhjertede søken”? 

Men det er da det andre perspektivet kommer inn. Den evige Gud ser mer enn ”nået”. Er det mulig at Han også ser at en som helhjertet søker og tilber Gud vil åpne seg for budskapet om Jesus når de blir eksponert for det? Jeg tror det, og jeg tror det er slik dette må tolkes.

Jeg tror Gud har et tallrikt folk i denne byen – i mitt tilfelle er det for tiden Chisinau. Tiden vil komme når de oppriktige hjertene vil vende seg til ham i begeistring over Jesus!

Dagens ’manna’:

Jeg tror at Gud ønsker at han usynlige folk skal bli synlig

--------------------
Refleksjonen er redigert til 24. juli 2016 
(1) Gal 4:4
(2) Joh 4:23


Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvem? Hva? Hvor?

Dette kunne handlet om Aftenpostens tradisjonsrike årbok. Jeg fikk mitt første eksemplar til jul i 1972. Siden har jeg fått flere, og samlet enda flere ved å kjøpe brukt (Heia Fretex). Illustrasjonsbildet er hentet fra nettet, men om jeg hadde vært i mitt eget bibliotek kunne jeg tatt et bilde av nesten en hyllemeter med eksemplarer.

Men det handler om de viktige spørsmål knyttet til forkynnelse – som i denne sammenhengen er svaret på det fjerde spørsmålet ”hvordan?”.

En av de mange spennende beretningene i Apostelgjerningene er gjengivelsen av Paulus sin tale i Aten. Dermed har vi plassert "hvor". 
Jeg tror at Den hellige ånd er kultursensitiv uten å gå på kompromiss med kjernen i det han vil. Om Paulus hadde lært av Den hellige ånd, tenkt det ut selv eller om det var rent intuitivt, kommer ikke fram av teksten. Noen ganger kan det være viktig å skille, mens det andre ganger blir veldig kunstig å gjøre det. Når en troende er på oppdrag og stiller seg fram med alt han er og har som Jesu representant, må vi tenke helhetlig. Den hellige ånd bruker alt som er til hans disposisjon.

Paulus visste ”hvem” han hadde foran seg: Verken atenerne eller utlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt (Apg 17:21). Det er mulig at beskrivelsen er stereotyp, men den sier noe om en filosofisk innstilling, og Paulus appellerer til tanken. Paulus var aldri i tvil om ”hva” han ville formidle – frelse handler om evighetsperspektivet. I forhold til ”hvor”, benyttet han observasjonen av det som i utgangspunktet hadde rystet ham i hans innerste – all avgudsdyrkelsen i byen (jfr Apg 17:15). Han hadde observert alteret med innskriften ‘For en ukjent Gud’. Det må ha skapt oppmerksomhet da han proklamerte:

Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.
Apg 17:23b

Jeg kan lære mye av å observere Paulus og hans forkynnelse. Kanskje de kulturelle forskjellene ikke er så store? Kanskje det bak religiøse overbevisninger, filosofiske betraktninger og politiske påvirkninger ligger en generell lengsel i alle mennesker etter å bli kjent med ”den ukjente”. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. (Joh 17:3)

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å finne fram til Gudslengselen hos mine medmennesker

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Idealet og virkeligheten

Etter å ha opplevd motstand fra ”sine egne” i hver eneste by, kom Paulus og Silas til Berøa. Også der fulgte de ”tradisjonen” med først å oppsøke synagogen og forkynne der:

Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika
Apg 17:11a

Det er morsomt å se på begrepet ”edlere sinnelag” som kommer fra den greske ordstammen: εὐγενής (eugenes – sammensatt av ”god” og ”født/gen”). Hva var den holdningen som fikk Lukas til å konkludere med at disse jødene var ”godt født”? 
Ganske enkelt det faktum at ”de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.” Idealet for en god jøde var nettopp ”åpenhet mot Ordet” og gransking av skriftene for der å finne ut om en lære var fra Gud. 

Sannsynligheten er stor for at jødene på de andre stedene hadde samme idealet, men det er ikke alltid et virkeligheten stemmer med idealet. Det sliter jøder med, og det sliter Jostein med. Samtidig er det uhyre viktig at idealene mine er forankret i skriften. Derfor er drømmen at livet mitt skal tåle lyset fra Ordet og at lyset skal hjelpe meg å justere. Jødene i Berøa klarte det en stund, men så ble også de påvirket av sine ”egne”. Vi føler oss trygge sammen med våre ”egne” for vi har samme utgangspunkt; vi er ”godt født” (les: gjenfødt); vi har de samme ”genene” (les: åndelige gener) og bør derfor også ha det samme sinnelag som Kristus (Jfr. Fil 2:5).

Slik er ikke alltid virkeligheten, verken for meg eller mine ”egne”. Det kan bli bråk av sånn (jfr Apg 17:13). Justeringspunktet er å ta imot ”Ordet” og granske ”skriftene”.

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å være preget av Kristi sinnelag.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Paradokser II

I går tok jeg for meg paradokset at Den hellige ånd ikke ga disiplene lov til å gjøre det som i utgangspunktet er en selvfølgelig del av oppdraget. Kanskje det var en forberedelse på det som skulle komme?
Ikke lenge etter at de var ankommet Filippi, som var stedet Den hellige ånd hadde ledet dem til, ble de igjen stilt overfor et nytt paradoks: En spåkvinne fulgte etter dem og ropte ut sannheten:

«Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.»
Apg 16:17

Dette skjedde flere dager. Oppdaget Paulus at det var en uren ånd umiddelbart, eller gikk det opp for ham etter hvert? Det kommer ikke klart fram av sammenhengen. Fra Jesu virke vet vi at fremmede ånder visste hvem Jesus var: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» (Mark 1:24).

Slik tror jeg det er fortsatt. De fremmede åndene vet når de står foran et menneske som er i Kristus. Nettopp derfor er det viktig å være sensitiv for Den hellige ånd og få visdom til å vite hva som skal gjøres. Det Paulus gjorde, førte ham til fengselet – mens det igjen førte til at Gud ble æret – både gjennom frigjøringen fra fengselet og fangevokterens frelse. Hadde det skjedd om ikke Paulus hadde tatt hensyn til ”åndeverdenen”?

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg til å skille mellom det som er rent og urent.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Paradokser?

Også i Apostelgjerningene støter jeg på hendelser som ved første øyekast fortoner seg som paradokser. Jeg har flere ganger konkludert med at den mest synlige virkningen av Den hellige ånd i den første menigheten er at evangeliet må forkynnes. Da virker det litt pussig å lese:

Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov.
Apg 16:6-7

Å forkynne Ordet i Asia kan umulig ha vært noe som var ”helt feil”. Ettersom Asia er en del av ”all verden”, ville jeg i en diskusjon med teamet til Paulus, og med autoritet i Jesu misjonsbefaling, kunne argumentert med at det både var logisk og ”helt rett”.

Jeg er overbevist om at teamet følte seg forvirret. De fleste troende kommer inn i perioder med ”ledelsesvakuum” – hva eller hvor i all verden vil Han nå?

Svaret til Asia-teamet kom i form av et syn Paulus fikk av en makedoner som ba om hjelp. Da skjønte de at det var der de skulle forkynne evangeliet akkurat nå. Hadde de latt seg styre av oppdraget hadde de blitt i Asia, men de lærte en viktig lekse:

Dagens ’manna’:

Det er Den hellige ånd som skal styre oppdraget – ikke motsatt!

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Fanatisme og pragmatisme

Det er veldig interessant at Paulus relativt kort etter kirkemøtet i Jerusalem viser at han var langt fra fanatisk i forhold til sitt eget syn. Som den fremste talsmannen for at de hedningekristne ikke trenger å følge den jødiske loven, velger han er pragmatisk løsning når han beslutter å ta med seg Timoteus på en reise:

Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene.
Apg 16:3

Pragmatisme i forhold til spørsmål av sekundær betydning, kjennetegner flere av kirkehistoriens personligheter. Paulus viste vei. Det betyr verken at han var utydelig eller at han vinglet i forhold til hva som er viktigst. Det samme er det mulig å si om William Booth. Som for Paulus, var det menneskers frelse som var det viktigste for ham. For å nå det målet inngikk han gjerne kompromiss i forhold til saker som var viktige for andre troende. 

Selv om det også er teologiske grunner for at Frelsesarmeen ikke praktiserer sakramentene som fysiske ritualer, var det å kunne bruke sine ”beste menn”, kvinnene, i utbredelsen av evangeliet viktigere enn ritualene. Da han måtte gjøre et valg, valgte han kvinnene. Det var en revolusjon at de ble akseptert som forkynnere – å akseptere dem som sakramentforvaltere var for tidlig. For William Booth var alle ett i Kristus. Det gjaldt mann og kvinne, jøde eller greker, trell eller fri (1). For meg er dette pragmatisme for å nå enda viktigere mål.

Dagens ’manna’:

Jeg trenger visdom fra Den hellige ånd til å vite når det er viktig å være pragmatisk og når det viktig å være kompromissløs.

--------------------
(1) Gal 3:28
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Den hellige ånds ledelse i lærespørsmål

Gjennom hele kirkens historie har det vært debatt om lærespørsmål. Det er ikke annerledes i vår tid. Derfor arbeider også Frelsesarmeen hele tiden med å formulere troen i samtidens språk. Jeg var så heldig å få være med i oversettelsen av den siste utgaven av "Håndbok i troslære" som ble gitt ut på norsk i forbindelse med 125 års jubileet. 

Læren var viktig i den første menigheten. Særlig ble det aktualisert når hedningene ble en del av dem som fulgte "veien" og som var begynt å kalle seg kristne. Spørsmål som f. eks.: 
"Er det nødvendig å omskjære hedningene som har blitt frelst for at de skal bli en del av 'Guds folk'?", ble tatt på alvor. 

Apostelgjerningene 15 er på en måte et referat fra kirkemøtet i Jerusalem. Så langt vi vet, var dette det første formelle læremøtet som førte til et konkret lærevedtak. Det er stor enighet om at dette møtet fant sted ca år 50 e.Kr.

Apostlene og de eldste deltok på møtet. Mange av dem hadde solid kunnskap om Skriften. Dette i kombinasjon med det de hadde lært av Jesus, og erfaringen de hadde fått de ca 20 årene de hadde eksistert som menighet, dannet grunnlaget for beslutningen. Samtidig var de fullstendig avhengig av Den hellige ånds ledelse. Dette kommer til uttrykk i det som skrives ned i et brev til de nye forsamlingene. I det brevet står det blant annet:

«… Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene, at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til avgudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!»
Apg 15:28-29

Det viktigste jeg tar med meg fra dette møtet, er at de første kristne lederne:

1. var fullstendig avhengige av Den hellige ånds ledelse, og 
2. hadde en enorm tillit til Den hellige ånds veiledning av den enkelte kristne i forhold til hvordan de levde sine liv. 

Hvorfor skulle jeg ha mindre tillit i min samtid?

Utfordringen er at det er så mange kristne som lar seg lede av magefølelsen. Som igjen betyr at de ikke spør Den hellige ånd om veiledning verken gjennom å granske Bibelen eller ved å veie et valg opp mot spørsmålet ”WWJD” (1).

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker at Den hellige ånd skal veilede meg i alle spørsmål – også de som handler om troen.

--------------------
(1) What Would Jesus Do?
NB - denne refleksjonen er redigert den 18. juli 2016
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne