En lykke det går an å hvile i – en tid for alt*

ENGLISH
Før jeg forlater fortellingen om Tomas, tar jeg med enda en tanke om gjenkjennelse. Tomas fikk se Jesus, og jeg tror at han også opplevde seg sett da han utbrøt: 

«Min Herre og min Gud!». 

I Jesu respons ligger det mye undervisning:

«Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»
Joh 20:28-29

Det er gjort mange forsøk på å gi en god definisjon på hva det vil si å være salig. Når jeg kjenner en rolig, avslappende lykke vil jeg definere meg som salig. Jeg kjenner den lykken hver gang jeg opplever at Guds rike fungerer slik Bibelen sier at det skal fungere. 

Da blir den Jesus som ikke er fysisk synlig, likevel virkelig og 'synlig' ved nærværet av saligheten. Jeg ser ikke, men jeg ser likevel med troens øye som bekrefter at det jeg ser er Jesus i aksjon i min tid. Det gir meg en lykke det går an å hvile i. 

Dagens ‘manna’:

Jeg kjenner Jesus igjen i en lykke det går an å hvile i

--------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Det handler om lyden av skjør stillhet

Det er fantastisk at Gud også velger å åpenbare seg i skjør stillhet. Etter de kraftige naturfenomenene som vi har stanset for de siste dagene – kraftig vind, ild og jordskjelv - som i seg selv ikke er et tegn på Guds nærvær, men er elementer han fra tid til annen bruker, står dette i fortellingen om Elias møte med Gud på Horeb:

Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. 
1 Kong 19:11b-12

Et av de sterke øyeblikkene av Den hellige ånds nærvær som jeg alltid kommer til å huske, var under bønn for Oslo i 2003. Tirsdag den 14. januar var vi nærmere 100 mennesker samlet i Templet og litt over kl. 22:00 ble vi stående i en stor ring i bønn. Plutselig ble det et sterkt nærvær, ingen falt, men en etter en la vi oss med ansiktet mot gulvet i et hellig nærvær. Det var stille lenge, og jeg tenkte «Noen må gjøre noe slik at folk ikke blir urolige». Jeg fant fort ut at det faktisk var jeg som var møteleder, men det var umulig for meg å nå mikrofonen som lå rett ved siden av hånden min. Det var Den hellige ånd som ikke ga meg lov. 

En gang ble stillheten brutt. En av deltakerne hadde med seg en shofar* som han blåste en kraftig tone i. I stedet for å ødelegge den skjøre stillheten, forsterket den seg. Jeg tror vi lå slik på det harde fliselagte gulvet i nærmere en halv time. Så mange, så stille, så lenge. 

Det er bare Herrens hellige nærvær som kan gjøre slik når han «bryter opp fra sin hellige bolig». 

Det å oppleve at Den hellige ånd kan være som en vind som gjør det vanskelig å stå oppreist, som et jordskjelv som får hele kroppen til å skake, som en ild som gjør det umulig å la være å tale om det jeg har sett og hørt, og det å oppleve ham i en skjør stillhet skaper en ærefrykt for hans mangfoldighet – og det stopper ikke enda. Det er flere bilder igjen – og også når jeg er ferdige med dem vil jeg kun ha formidlet et glimt av han grenseløshet. 
Dagens ‘manna’:

Vær stille for Herren, alt som lever!
For han bryter opp fra sin hellige bolig.
Sak 2:17

-------------------------------------------

* Shofar er bukkehornet de jødiske prestene blåste på (se bildet).

Du kan høre eksempel HER (NB - skru lyden litt ned før du klikker på filen...)

Det handler om å kjenne, som i… #1

De neste dagene vil jeg leke litt med ordet «kjenne». Koret jeg siterte i går inneholder verbet, og det har minst tre betydninger. Alle er viktig når jeg vil tilegne meg innsikt i emnet «hellighet», og verselinjen jeg refererer til er: «Fall til ro og kjenn at jeg er Herre!»

I dag vil jeg ta for meg oppfordringen til å kjenne i betydning av å lære, altså i det å tilegne seg kunnskap. Dersom jeg ønsker å være «hellig», er det nødvendig å vite så mye som mulig om Herren, han som er begynnelsen til hellighet. Det er flere måter å gjøre det på. En god måte er å starte tidlig, slik tilfellet var for Timoteus:

Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.
2 Tim 3:14-17

Jeg var så heldig at jeg fikk en liknende oppdragelse, og takker Gud og mine foreldre for den. Om du ikke har vært like heldig, er brønnen jeg drakk fra – «de hellige skriftene» = Bibelen – fremdeles tilgjengelig som den viktigste kilde til kunnskap om Gud og hans hellighet.

Prosessen «å kjenne» må likevel aldri stoppe med kunnskap om Gud – derfor må alle aspekter av ordet utforskes, uten dermed å glemme viktigheten av å lære:

Lær den unge veien han skal gå,
så forlater han den ikke når han blir gammel.
Ordsp. 22:6

Dagens ‘manna’:

Læring er en viktig del av å kjenne!

Det handler om hvile

Da jeg sist søndag, litt etter kl 17, ankom hotellet etter å ha reist i 23 timer fra Chisinau til Singapore, var jeg klar for en kort middagslur. Jeg trengte det fordi jeg måtte holde meg våken i ytterligere fire timer for å komme i takt med tidssonen. Derfor slo jeg på NRK P1 på internett. 

Siden nettkapasiteten på hotellet er begrenset, fikk jeg kun med meg ett minutt av sendingen, men ett minutt var akkurat det jeg trengte. Uten å tenke over tidsforskjellen hadde jeg dumpet inn i det jeg antar var en søndagsgudstjeneste. Et velkjent kor tonet fra iPad’n: 

«Fall til ro og kjenn at jeg er Herre!»

Det var en god og betimelig hilsen fra Herren der og da, og det er en god hilsen når jeg drikker fra Hellighetens brønn. 
For noen kristne kan bare tanken på hellighet skape en følelse av stress. Det er veldig lett å se min egen tilkortkommenhet i forhold til hellighetsstandarden. Men fordi Jesus er min Herre og Frelser, vet jeg at han har gjort opp for all min tilkortkommenhet, og han inviterer meg til å falle til ro i ham.

Den nye skapningen i Kristus har statusen ‘hellig’. Det er et at de grunnleggende faktum i den kristne troen. Jesu status vil til evig tid være hellig, og ingen ny skapning vil, selv om han prøvde, kunne gjøre ham uhellig.

«…den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!»
2 Kor 5:17

Det faktum at «det nye er blitt til», gjør det mulig for meg å falle til ro. Det er en egenskapene til hellighet: En stadig friskhet av nytt liv.

… og sist søndag våknet jeg etter 30 minutter – forfrisket!

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om å hvile i den nye statusen

Dersom du tror det, kan du si:

Kom til ro igjen, min sjel,
Herren har svart deg!
Salme 116:7

--------------------------------

Hvile i ekteskapet

*
På bloggen for to dager siden, handlet det om hvile ved å falle til ro for Herrens ansikt. I gårsdagens blogg handlet det om å hvile sammen med andre. I dag tenker jeg på hvor høyt jeg verdsetter det å kunne hvile sammen med Magna. Det er fordi hvilen i alle disse tre innleggene er knyttet sammen med det å være «ett».

• Jeg kan hvile for Herrens ansikt fordi jeg er «ett» med Jesus Kristus.
• Jeg kan hvile i fellesskapet med andre troende fordi vi er «ett» i Jesus Kristus.
• Jeg kan hvile i ekteskapet fordi vi er «én» (1) som ektefolk og «ett» i troen på Jesus Kristus.

Det vil være umulig for meg å skrive ned alt jeg verdsetter ved Magna, og om jeg klarte det, ville jeg likevel ikke publisere det. Men noe av det jeg setter høyt, er nettopp det å få lov til «å være» sammen med henne. Vi trenger ikke gjøre noe, si noe eller bli rastløse ved tanken på at nå må vi finne på noe. Hadde det vært slik tror jeg at ekteskapet hadde slitt meg ut, og kanskje det nettopp er mangel på hvile i hverandres selskap som gjør at mange ekteskap havarerer (?).

Å få lov til «å være» er raushet. Det er nåde!

Dagens ‘manna’:

Å få lov til «å være» gir ekte hvile.

--------------------------------------
(1) 1 Mos 2:24
* NB – dette er siste innlegget i serien om hvile. I dag reiser vi fra Brødsjø, via Oslo og tilbake til Chisinau på søndag. Det har vært godt med to ukers hvile. I morgen er jeg tilbake med siste fase av reisen gjennom Apostlenes gjerninger.
** Hvile på en "topp-tur" - Vårlivarden 14. februar 2015

Hvile er å slappe av sammen!

*
Det er snart 30 år siden vi tok utfordringen med å lede Jørpeland korps i kombinasjon med studier (pendling), andre småjobber og ansvar som småbarnsforeldre. 

Vi har mange gode minner, men jeg tror det var der jeg lærte noe veldig viktig som har fulgt meg siden. På grunn av det høye aktivitetsnivået besluttet Magna og jeg følgende: Fokuset når vi kommer sammen til møter må være å hvile i Herrens nærvær - også for oss!

Det ble en bevisst øvelse for meg å samles med den troende familien med senka skuldre selv om jeg hadde lederansvar; men det var og er helt nødvendig å kunne ta imot samtidig som jeg bød på meg selv. Egentlig er det slik de helliges samfunn skal fungere – også i fellesskap hvor jeg ikke kjenner noen fra før. Alle kristne fellesskap er en del at Guds menighet, Guds familie, og vi deler samme mål.

Ingen har vist dette tydeligere enn Paulus. I brevet til menigheten i Rom, som han aldri hadde besøkt og hvor han bare kjente noen få, skriver han:

Da kan jeg, om Gud vil, komme til dere med glede og få hvile ut sammen med dere.
Rom 15:32

Dersom vi ser på det kristne fellesskapet som et sted for hvile, skjer det en forvandling i måten å tenke på. Da blir for eksempel en 24/7 bønneuke ikke et spørsmål om å prestere noe, men å avsette tid til «hvile» sammen med Herren og andre som deler den samme lengselen.

Det hender at mennesker kommer til forbønn og jeg kan merke at de er i «helspenn». Da sier jeg gjerne noe i likhet med dette: «Slapp av! Du skal ikke prestere noe, jeg skal ikke prestere noe, men sammen skal vi søke Herren, og han slipper lettere til når vi kommer med senka skuldre. Det er han som skal virke, ikke vi!»

Dagens ‘manna’:

Det viktig at samvirket med Herren er preget av hvile!

-----------------------------
(1) "Jo mer bevisst jeg blir på Herrens nærvær, dess mer føler jeg at jeg er megselv. Jo mindre bevisst på hans nærvær, dess mer føler jeg at jeg har noe å bevise."

* NB - Dette innlegget publisertes første gang 3. apr. 2016. Det publiseres igjen fordi det handler litt om å hvile. 

Hvilen som overgår all annen form for hvile *

«Jostein, vil du be for meg?»
spurte den unge mannen i Akureyri.

Han hadde hatt en tragisk ulykke noen år tidligere. Da han skulle lakkere et gulv hadde han sovnet, og da han våknet hadde løsemidlene ødelagt deler av hjernen hans.

Jeg fikk det samme spørsmålet hver gang han så meg, og jeg spurte ham flere ganger hva han ville jeg skulle be om. Svaret var alltid det samme: «At jeg må få ro i meg!»

Jeg kommer aldri til å glemme dette nødropet, og jeg tror det er en lengsel som er lagt ned i alle mennesker. Vi lengter etter ro fordi vi lengter etter å komme tilbake til vårt rette element – til fellesskapet med vår Skaper – til Ham som er kjærlighet. Det er når vi opplever den kjærligheten og selv begynner å leve den ut, at den indre roen kommer:

Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt.
1 Joh 3:19 

Det å oppleve at hjertet (1) faller til ro for hans ansikt, er en hvile som overgår all annen form for hvile. Jeg tror at det er Guds hensikt at dette skal være noe mer enn en opplevelse. Jeg tror han vil at det skal være en permanent tilstand slik at jeg, midt i det oppdraget han har gitt, kan leve med hvilepuls.

Dagens ‘manna’:

Fall til ro i Guds kjærlighet 

-----------------------------
(1) I Bibelen er menneskets hjerte ofte brukt synonymt med menneskets ånd som er sete for Gudsbevisstheten. Se «Mitt aller helligste» 

* NB - Dette innlegget publisertes første gang 3. jan. 2016. Det publiseres igjen fordi det handler litt om å hvile.

Tilfluktsstedet

*

De siste 18 årene har jeg hatt et tilfluktssted – et sted hvor jeg kan trekke meg tilbake, senke skuldrene og hvor de eneste forventningene er de jeg har til meg selv. Det er mye som tyder på at Jesus hadde et slikt sted i Betania, men etter det som skjedde med Lasarus, ble det også gjenstand for masse oppmerksomhet. Så hvor dro Jesus da planene om å drepe ham ble stadig mer konkrete?

Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men dro vekk derfra til en by som heter Efraim, i området nær ødemarken. Der ble han en tid sammen med disiplene.

Joh 11:53-54

Hvorfor valgte han Efraim i denne situasjonen?

Neppe tilfeldig det heller. Byen har sitt navn etter Josefs andre sønn som han fikk sammen med Asenat, sin egyptiske kone. Efraim betyr «dobbel fruktbarhet» og Josef ga ham navnet med denne begrunnelsen: «For Gud har gjort meg fruktbar i det landet der jeg ble plaget.» (1 Mos 41:52).

Kanskje det var akkurat det som var Jesu egen opplevelse – på tross av «plager» så han fruktene av sitt liv og at det begynte å nærme seg et klimaks.

Men den «doble fruktbarheten» er også interessant. For Efraim og hans bror Manasse hørte ikke automatisk til Guds folk pga sin egyptiske mor, men deres bestefar Israel (Jakob) velsignet dem slik at de ble inkludert i Guds-folket og ble regnet som to av de tolv stamfedrene**.

Jesu gjerning var en dobbel velsignelse en dobbel fruktbarhet. Den gjaldt ikke bare «folket» men også samlingen av de Guds barn som er spredt omkring. Med et slikt universelt fokus må Efraim vært et naturlig «tilfluktssted».

Dagens ‘manna’:

Jesus er mitt tilfluktssted hvor alle forventninger kan hvile – også mine egne.

------------------------------------

* NB - Dette innlegget publisertes første gang 26. sept. 2014. Det publiseres igjen fordi det handler litt om å hvile. Her befinner Magna og jeg oss akkurat nå - sammen med Filip!

** Selv om Josef og Levi hører til Israels tolv sønner, er det altså Efraim og Manasse som tar deres plasser som stamfedre. Levis plass pga den spesielle funksjonen hans stamme fikk i Gudsdyrkelsen og derfor ikke fikk tildelt land, men tienderettigheter, Josefs plass pga den doble velsignelsen.

Ro i hjertet

«Jostein, vil du be for meg?» 

spurte den unge mannen i Akureyri. 

Han hadde hatt en tragisk ulykke noen år tidligere. Da han skulle lakkere et gulv hadde han sovnet, og da han våknet hadde løsemidlene ødelagt deler av hjernen hans. 

Jeg fikk det samme spørsmålet hver gang han så meg, og jeg spurte ham flere ganger hva han ville jeg skulle be om. Svaret var alltid det samme: «At jeg må få ro i meg!»

Jeg kommer aldri til å glemme dette nødropet, og jeg tror det er en lengsel som er lagt ned i alle mennesker. Vi lengter etter ro fordi vi lengter etter å komme tilbake til vårt rette element – til fellesskapet med vår Skaper – til Ham som er kjærlighet. Det er når vi opplever den kjærligheten og selv begynner å leve den ut, at den indre roen kommer:

Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt.
1 Joh 3:19

Det å oppleve at hjertet (1) faller til ro for hans ansikt, er en hvile som overgår all annen form for hvile. Jeg tror at det er Guds hensikt at dette skal være noe mer enn en opplevelse. Jeg tror han vil at det skal være en permanent tilstand slik at jeg, midt i det oppdraget han har gitt, kan leve med hvilepuls.

Dagens ‘manna’:

Fall til ro i Guds kjærlighet

-----------------------------
(1) NB i Bibelen er menneskets hjerte ofte brukt synonymt med menneskets ånd som er sete for Gudsbevisstheten. Se «Mitt aller helligste» 
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Lyden av skjør stillhet – et bilde på Den hellige ånd

Det er fantastisk at Gud også velger å åpenbare seg i skjør stillhet. Etter de kraftige naturfenomenene som vi har stanset for de siste dagene – storm, jordskjelv og ild - som i seg selv ikke er et tegn på Guds nærvær, men er elementer han fra tid til annen bruker, står dette i fortellingen om Elias møte med Gud på Horeb:

Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet.
1 Kong 19:11b-12

Et av de sterke øyeblikkene av Den hellige ånds nærvær som jeg alltid kommer til å huske, var under bønn for Oslo i 2003. Tirsdag den 14. januar var vi nærmere 100 mennesker samlet i Templet og litt over kl. 22:00 ble vi stående i en stor ring i bønn. Plutselig ble det et sterkt nærvær, ingen falt, men en etter en la vi oss med ansiktet mot gulvet i et hellig nærvær. Det var stille lenge, og jeg tenkte «Noen må gjøre noe slik at folk ikke blir urolige».Jeg fant fort ut at det faktisk var jeg som var møteleder, men det var umulig for meg å nå mikrofonen som lå rett ved siden av hånden min. Det var Den hellige ånd som ikke ga meg lov. 

En gang ble stillheten brutt. En av deltakerne hadde med seg en shofar* som han blåste en kraftig tone i. I stedet for å ødelegge den skjøre stillheten, forsterket den seg. Jeg tror vi lå slik på det harde fliselagte gulvet i nærmere en halv time. Så mange, så stille, så lenge. Det er bare Herrens hellige nærvær som kan gjøre slik når han «bryter opp fra sin hellige bolig».

Det å oppleve at Den hellige ånd kan være som en vind som gjør det vanskelig å stå oppreist, som et jordskjelv som får hele kroppen til å skake, som en ild som gjør det umulig å la være å tale om det jeg har sett og hørt, og det å oppleve ham i en skjør stillhet skaper en ærefrykt for hans mangfoldighet – og det stopper ikke enda. Det er flere bilder igjen – og også når jeg er ferdige med dem vil jeg kun ha formidlet et glimt av han grenseløshet.

Dagens ‘manna’:

Vær stille for Herren, alt som lever! For han bryter opp fra sin hellige bolig.
Sak 2:17

-------------------------------------------
* Shofar er bukkehornet de jødiske prestene blåste på (se bildet).
Du kan høre eksempel HER (NB - skru lyden litt ned før du klikker på filen...)

Tilfluktssted

De siste 16 årene har jeg hatt et tilfluktssted – et sted hvor jeg kan trekke meg tilbake, senke skuldrene og hvor de eneste forventningene er de jeg har til meg selv. Det er mye som tyder på at Jesus hadde et slikt sted i Betania, men etter det som skjedde med Lasarus, ble det også gjenstand for masse oppmerksomhet. Så hvor dro Jesus da planene om å drepe ham ble stadig mer konkrete?

Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men dro vekk derfra til en by som heter Efraim, i området nær ødemarken. Der ble han en tid sammen med disiplene.
Joh 11:53-54

Hvorfor valgte han Efraim i denne situasjonen?

Neppe tilfeldig det heller. Byen har sitt navn etter Josefs andre sønn som han fikk sammen med Asenat, sin egyptiske kone. Efraim betyr «dobbel fruktbarhet» og Josef ga ham navnet med denne begrunnelsen: «For Gud har gjort meg fruktbar i det landet der jeg ble plaget.» (1 Mos 41:52).

Kanskje det var akkurat det som var Jesu egen opplevelse – på tross av «plager» så han fruktene av sitt liv og at det begynte å nærme seg et klimaks.

Men den «doble fruktbarheten» er også interessant. For Efraim og hans bror Manasse hørte ikke automatisk til Guds folk pga sin egyptiske mor, men deres bestefar Israel (Jakob) velsignet dem slik at de ble inkludert i Guds-folket og ble regnet som to av de tolv stamfedrene*.

Jesu gjerning var en dobbel velsignelse en dobbel fruktbarhet. Den gjaldt ikke bare «folket» men også samlingen av de Guds barn som er spredt omkring. Med et slikt universelt fokus må Efraim vært et naturlig «tilfluktssted».

Dagens ‘manna’:

Jesus er mitt tilfluktssted hvor alle forventninger kan hvile – også mine egne.

------------------------------------
* Selv om Josef og Levi hører til Israels tolv sønner, er det altså Efraim og Manasse som tar deres plasser som stamfedre. Levis plass pga den spesielle funksjonen hans stamme fikk i Gudsdyrkelsen og derfor ikke fikk tildelt land, men tienderettigheter, Josefs plass pga den doble velsignelsen.

Ro i Herrens vilje?

De siste par dagene har jeg skrevet litt om profetier om forfølgelse og lidelse i Jerusalem, og Paulus som på tross av advarsler likevel mener det er rett å dra dit, koste hva det koste vil. De som sto ham nærmest, hadde også advart, men da de forsto at planene til Paulus sannsynligvis var Herrens vilje konkluderte de:

Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro og sa: «La Herrens vilje skje!»
Apg 21:14

Jeg ser at det står at ”vi slo oss til ro”. Det er altså en bestemmelse de som bærer bekymringen selv må ta. Men jeg tror det er et samarbeid her. Herren svarer med fred når jeg er i hans vilje, men det er også viktig at hans vilje blir min vilje. Jeg kan velge å tvile på om det virkelig er det Gud har sagt, om det virkelig er hans vilje. Det blir garantert uro av det. 
Eller jeg kan slå meg til ro med at han har lovet at 

• han er med meg alle dager, 
• gjerningene ligger klare for at jeg skal vandre i dem, 
• Gud er større enn verden
• ingenting kan ta meg ut av ham. 

Det er et hav av fred i overgivelsen til Guds vilje, til og med i en storm, et forlis eller et martyrium, som for Paulus. 
De nærmeste som slo seg til ro med Guds vilje for Paulus, skulle oppleve det de også. Midt i det hele fikk den en fred som ikke er av denne verden. Det er også min opplevelse (1).

Dagens ’manna’:

Ro i Herrens vilje er også mitt valg.

--------------------
(1) Se: Fred midt i terroren
Innlegget er revidert til den 29. juli 2016

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Fall til ro!

Etter å ha vært vitne til medienes dekning av en ”folkefest” i Kollen kan det virke litt rart å hevde at det å ”falle til ro” er en av menneskets dypeste lengsler. Men jeg tror det er slik. Når jeg ber med mennesker er det et av de vanligste bønnemnene. Behovet for ro i forhold til Gud, omgivelser og egne valg.

”…vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt.”
1 Joh 3:18–24

…skriver Johannes. Hans nøkkel til en slik ro er å elske i gjerning og sannhet. Ettersom det er Jesus som er sannheten, er det i ham jeg skal elske. Utenfor ham blir det umulig, og da kommer jeg under fordømmelse. Men i ham faller hjertet til ro, og jeg kan synge slik jeg sang i ungdommen:

Fall til ro og kjenn at jeg er Herre.
Fall til ro, ja, sett deg bare ned.
Fall til ro og vit at jeg er din Gud.
Jeg vil gi deg av min fred.

Jeg vil prise Jesus Kristus,
jeg vil takke Israels Gud.
Jeg vil lovsynge min Frelser,
Han som ga meg dette bud:

Fall til ro og kjenn at jeg er Herre.
Fall til ro…

Vite og ikke ville

”Men dere ville ikke” sa Jesus etter at han hadde fortalt om sitt forsøk på å samle Jerusalems innbyggere inn under sin beskyttelse som en høne samler kyllingene under vingene sine* De visste, men ville ikke.

”Men dere ville ikke” sa Jesaja etter at han hadde formidlet Guds tilbud:

Så sa Herren Gud,
Israels Hellige:
«Hvis dere vender om
og holder dere i ro,
da skal dere bli frelst.
I stillhet og tillit skal deres styrke være.»
Men dere ville ikke.
Jes 30:15-18

Når vi vet hva som er hensikten, blir det et spørsmål om vilje. Det var en utfordring for 2700 år siden og for snart 2000 år siden. Det har vært kirkens utfordring til alle tider. Du vet, Jostein, – hver dag blir det et spørsmål om du vil.

(Se: Vite og ville)

* Matt 23:37

Et vakkert bilde

Det var noen som stusset over at jeg som ungkar og nyutnevnt løytnant hadde en stor plakat på rommet av en ung kvinne som ammet et liten baby. For meg handlet det ikke om erotikk, men om et bilde på fullkommen trygghet og ro. Slik betrakter jeg det fremdeles, og i dag vet jeg at bildet også finnes i Bibelen:

jeg har brakt min sjel til ro
og gjort den ganske stille,
som et lite barn hos sin mor
når det har stilt sin tørst;
slik er min sjel i meg.
Sal 131:1–3

Det er et vakkert bilde, og David setter det i sammenheng med å vente på Herren. Der er det fullkommen trygghet og ro. Temaet går også igjen i Salme 42 – noe denne lovsangen uttrykker:

Som en hjort lengter etter vann,
jeg lengter etter deg
Bare du gir meg trøst og ro,
hos deg min Gud vil jeg alltid bo.

Let etter meg! - II

Jeg har møtt mange ”skjebner” gjennom livet. En ung mann på Island passer bestemt til kategorien. Da han var gutt skulle hjelpe faren med å lakke et gulv, ble trøtt og sovnet ved siden av lakkboksen i et dårlig ventilert rom. Han våknet, men var ødelagt for livet. Selv om han var midt i tjueårene gikk han fortsatt på søndagsskolen hos oss. De andre var vandt til at det av og til kunne komme ukontrollerte skrik og ble ikke skremt. Det var sjelden han klarte å sitte gjennom en hel time. Fra tid til annen traff jeg ham på byen. ”Jósteinn, vilt þú biðja fyrir mér?” var standard. Selv om jeg visste svaret når jeg spurte: ”Hva vil du jeg skal be om?” ventet jeg til han hadde fått sagt: ”at jeg må finne ro!” –jeg ba og tror at det varte en stund. Han klarte ikke å finne roen selv. Roen måtte finne ham. I det siste verset i Bibelens lengste salme står det:

Jeg har gått meg vill som en bortkommen sau.
Let etter meg, din tjener,
for jeg har ikke glemt dine bud.
Salme 119:169-176

Jeg behøver ikke å være ”skadet” for å kjenne at også jeg har behov for å ”bli funnet” i en urolig verden, men når jeg søker ham og han leter etter meg, vet jeg at vi er nødt til å møtes. I det møtet finner jeg ro.

Se også "Let etter meg! - I"

Søvnproblemer?

Det tradisjonelle rådet er å ”telle sauer”. Jeg har hørt et par alternative råd: ”Hvorfor telle sauer når det er mer effektivt å snakke med hyrden?”
Kanskje denne er enda bedre:
”Når jeg legger meg overlater jeg mine problemer til Vår Herre for han skal jo være våken likevel”:

Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Salme 121:1-8

Ha en velsignet dag – og ”sov godt” når natten kommer!

Arbeidsnarkomani

I forrige uke var jeg sammen med en som kalte seg ”recovering workoholic” – en ”snart frisk arbeidsnarkoman”. Oppdragsfokuset som vi har i Guds rike – og som er et riktig fokus! – appellerer til de arbeidsomme. Med et oppdrag som aldri blir fullført kan det fort ende i at jeg jobber uten å stoppe og tenke på hva som gir resultater. Det er ikke et oppdrag som Gud har overlatt til oss for så å trekke seg ut. Det er hans oppdrag og i sin raushet har han inkludert meg og alle som responderer på kallet. Da blir det feil dersom jeg skal gjøre jobben for Gud og ikke sammen med ham.

«Hvis dere vender om
og holder dere i ro,
da skal dere bli frelst.
I stillhet og tillit skal deres styrke være.»
Jes 30:15–18

Tilliten har jeg, men å holde seg i ro som et tegn på at jeg har den, er mange ganger vanskelig.


Source: Geek & Poke