Tilfluktsstedet

*

De siste 18 årene har jeg hatt et tilfluktssted – et sted hvor jeg kan trekke meg tilbake, senke skuldrene og hvor de eneste forventningene er de jeg har til meg selv. Det er mye som tyder på at Jesus hadde et slikt sted i Betania, men etter det som skjedde med Lasarus, ble det også gjenstand for masse oppmerksomhet. Så hvor dro Jesus da planene om å drepe ham ble stadig mer konkrete?

Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men dro vekk derfra til en by som heter Efraim, i området nær ødemarken. Der ble han en tid sammen med disiplene.

Joh 11:53-54

Hvorfor valgte han Efraim i denne situasjonen?

Neppe tilfeldig det heller. Byen har sitt navn etter Josefs andre sønn som han fikk sammen med Asenat, sin egyptiske kone. Efraim betyr «dobbel fruktbarhet» og Josef ga ham navnet med denne begrunnelsen: «For Gud har gjort meg fruktbar i det landet der jeg ble plaget.» (1 Mos 41:52).

Kanskje det var akkurat det som var Jesu egen opplevelse – på tross av «plager» så han fruktene av sitt liv og at det begynte å nærme seg et klimaks.

Men den «doble fruktbarheten» er også interessant. For Efraim og hans bror Manasse hørte ikke automatisk til Guds folk pga sin egyptiske mor, men deres bestefar Israel (Jakob) velsignet dem slik at de ble inkludert i Guds-folket og ble regnet som to av de tolv stamfedrene**.

Jesu gjerning var en dobbel velsignelse en dobbel fruktbarhet. Den gjaldt ikke bare «folket» men også samlingen av de Guds barn som er spredt omkring. Med et slikt universelt fokus må Efraim vært et naturlig «tilfluktssted».

Dagens ‘manna’:

Jesus er mitt tilfluktssted hvor alle forventninger kan hvile – også mine egne.

------------------------------------

* NB - Dette innlegget publisertes første gang 26. sept. 2014. Det publiseres igjen fordi det handler litt om å hvile. Her befinner Magna og jeg oss akkurat nå - sammen med Filip!

** Selv om Josef og Levi hører til Israels tolv sønner, er det altså Efraim og Manasse som tar deres plasser som stamfedre. Levis plass pga den spesielle funksjonen hans stamme fikk i Gudsdyrkelsen og derfor ikke fikk tildelt land, men tienderettigheter, Josefs plass pga den doble velsignelsen.