Krybben som nådestol . . .

Da vi pakket sammen julegryta på kjøpesenteret i går ettermiddag, var jeg ganske sliten, men på en god måte.

I løpet av morgenen har jeg tenkt på at det hebraiske ordet «kabod» som i Bibelen oversettes med «herlighet», også betyr ‘tyngde’ eller ‘vekt’ (1 Kongebok 8:9-10).

Alt som vi skal gjøre for andre mennesker i Jesu navn, ‘tynger’ – men i den tyngden ligger også noe av Guds herlighet – og jeg så noe av den i menneskene jeg møtte på de mange grytevaktene.

Versene som jeg henviser til, er fra innvielsen av Templet. Prestene kunne ikke stå i Guds nærvær på grunn av tyngden. Paktkisten var kommet på plass – på den er også «Nådestolen» en viktig del.

Kanskje knelte prestene, slik som hyrdene og de vise menn da de så barnet i krybben. De søkende «gjestene» hadde med seg gaver.

Det skal Jesus få av meg også. Det blir ingen overraskelse. Han skal få det han får hver jul og hver dag!

Velsignet julehøytid!

For det er ingen forskjell; alle har syndet og fattes Guds ære, 

og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, 

som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen...

Romerne 3:22b-25a (1930)

____________________________

Postet på FACEBOOK

Hvor hører du vel hjemme? - 4

ENGLISH
I dag tar jeg meg en tur til «Hinkeland» (1). På norsk bruker vi det mest om å hoppe på en fot, men det kan også brukes som synonym for å halte. Synonymordboka (2) bruker også ord som ujevn, usikker og vaklende. 

I et åndelig perspektiv kjenner jeg mange som befinner seg i hinkeland, og som også vedkjenner seg det. Ofte tror jeg vedkjennelsen deres har utspring i frykten for å bli satt i «bås». I mine øyne har mange av dem tro så det holder. 

For meg er tro først og fremst et spørsmål om valg. Dersom jeg velger å tro, det vil si å handle som om det jeg tror faktisk er sant, da opplever jeg at troen bekreftes. Selvfølgelig kjenner jeg meg ustø når jeg handler på denne måten. Det er fordi jeg står på én fot, på Guds. Det er han som har kontrollen, og ikke jeg. Jeg minner om Søren Kierkegaards utsagn: «Å våge er å miste fotfestet for en stund; å ikke våge er å miste seg selv.»

Dagens vers er utfordrende:

Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord.
1 Kong 18:21

Det handler om å velge hvilken fot jeg vil stå på.

Dagens ‘manna’:

Julemysteriet er at Gud ble menneske for å gi oss sin fot å stå på.

------------------------------------------------
(1) Den aller viktigste julesangen
(2) Se «Hinke i synonymordboka»

Det handler om en frukt som også er en gave

Det ville kanskje vært naturlig å gå videre til et annet tema etter at jeg i går ble ferdig med de ni kvalitetene av Åndens frukt som Paulus lister opp i Galaterbrevet (1), men jeg fortsetter. Det er fordi det er flere kvaliteter ved Åndens frukt som er fortjener et fokus. Jeg tenker for eksempel på dette verset:

Den rettferdiges munn bærer visdom som frukt
Ordspr 10:31

En flittig bibelleser vil sannsynligvis umiddelbart se at visdom også er en nådegave, altså en av Åndens gaver. Det er også noen som straks vil gjøre en kobling til at Guds ånd og Guds visdom brukes mer eller mindre som synonymer i Det gamle testamentet. Og - det er i prinsippet lite eller ingenting som skiller rettferdiggjørelse fra helliggjørelse.

Jeg tror ikke det er viktig å skille hvilken visdom som er en Åndens frukt og hvilken som er en gave, men dersom jeg skulle våge meg på en enkel forklaring, vil den være slik:
All frukt, inkludert visdommens frukt, kommer som en naturlig konsekvens av det nære samlivet med Den hellige ånd, mens når det ‘ved én og samme Ånd blir gitt én å tale visdom’ (2) mottas gaven som en form for åpenbaring i en gitt situasjon.

Uansett er visdom en av de kvalitetene som Gud setter høyt (3), og det han setter høyt er også mitt innerste ønske.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om frukten av Guds visdom.

-----------------------------------------------------------
(1) Gal 5:22-23
(2) 1 Kor 12:8
(3) Et par eksempler:

• Da Gud sa til Salomo: «Be om hva du vil. Jeg skal gi deg det!» - ba Salomo kun om visdom. At Salomo svarte dette, var godt i Herrens øyne. Se hele avsnittet i 1 Kong 3:5-15
• Se også: «Guds visdom åpenbart av Ånden» beskrevet i 1 Kor 2:6-16

Det handler om lyden av skjør stillhet

Det er fantastisk at Gud også velger å åpenbare seg i skjør stillhet. Etter de kraftige naturfenomenene som vi har stanset for de siste dagene – kraftig vind, ild og jordskjelv - som i seg selv ikke er et tegn på Guds nærvær, men er elementer han fra tid til annen bruker, står dette i fortellingen om Elias møte med Gud på Horeb:

Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. 
1 Kong 19:11b-12

Et av de sterke øyeblikkene av Den hellige ånds nærvær som jeg alltid kommer til å huske, var under bønn for Oslo i 2003. Tirsdag den 14. januar var vi nærmere 100 mennesker samlet i Templet og litt over kl. 22:00 ble vi stående i en stor ring i bønn. Plutselig ble det et sterkt nærvær, ingen falt, men en etter en la vi oss med ansiktet mot gulvet i et hellig nærvær. Det var stille lenge, og jeg tenkte «Noen må gjøre noe slik at folk ikke blir urolige». Jeg fant fort ut at det faktisk var jeg som var møteleder, men det var umulig for meg å nå mikrofonen som lå rett ved siden av hånden min. Det var Den hellige ånd som ikke ga meg lov. 

En gang ble stillheten brutt. En av deltakerne hadde med seg en shofar* som han blåste en kraftig tone i. I stedet for å ødelegge den skjøre stillheten, forsterket den seg. Jeg tror vi lå slik på det harde fliselagte gulvet i nærmere en halv time. Så mange, så stille, så lenge. 

Det er bare Herrens hellige nærvær som kan gjøre slik når han «bryter opp fra sin hellige bolig». 

Det å oppleve at Den hellige ånd kan være som en vind som gjør det vanskelig å stå oppreist, som et jordskjelv som får hele kroppen til å skake, som en ild som gjør det umulig å la være å tale om det jeg har sett og hørt, og det å oppleve ham i en skjør stillhet skaper en ærefrykt for hans mangfoldighet – og det stopper ikke enda. Det er flere bilder igjen – og også når jeg er ferdige med dem vil jeg kun ha formidlet et glimt av han grenseløshet. 
Dagens ‘manna’:

Vær stille for Herren, alt som lever!
For han bryter opp fra sin hellige bolig.
Sak 2:17

-------------------------------------------

* Shofar er bukkehornet de jødiske prestene blåste på (se bildet).

Du kan høre eksempel HER (NB - skru lyden litt ned før du klikker på filen...)

Det handler om naturkreftene

Når jeg leser at et jordskjelv kan være knyttet til en åpenbaring av Guds ånd, forstår jeg at det kan virke provoserende på mennesker som har fått liv og eiendom ødelagt i en slik hendelse. Da er det viktig å understreke at når Gud åpenbarer seg i naturfenomen er det av en ikke ødeleggende art. 

Det kommer tydelig til uttrykk i beretningen om tornebusken som brenner, men ikke blir fortært av ilden (1). Som jeg har påpekt tidligere, var det viktig for Gud å åpenbare seg for Elia uavhengig av slike naturfenomen som jordskjelv (2).

Likevel er det flere ganger at jordskjelv knyttes til Ånden. Da Jesus oppga ånden, er det en liten forsmak på det som skulle skje noen uker senere. Jorden skalv og klippene slo sprekker. Forhenget i templet revnet – og mange hellige kom ut av gravene sine (3).
Det ble buldring og skjelving da Esekiel talte til de døde knoklene i dalen også, og deretter kom Guds ånd fra fire vindretninger og blåste liv slik at de ble levende (4).
I Apostelgjerningene leser jeg at disiplenes bønner kunne utløse jordskjelv (5) og slike jordskjelv kunne også åpne fengselsdørene (6).

Hvorfor manifesterer Den hellige ånd seg på en slik måte?
Jeg tror svaret finnes i følgende vers:

Den gangen fikk hans røst jorden til å skjelve. Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå.
Hebr 12:26-27

Kontrasten mellom jorden og himmelen som ristes, og Guds rike som ikke kan rokkes, gjøres synlig når Den hellig ånd kommer nær. Da er ikke så rart at vi som tror også kan merke skjelving når Den hellige ånd er nær! Se kommentaren til dagens illustrasjon*. Fenomenet er heller ikke ukjent i Frelsesarmeen. Både Bramwell Booth (7) og Samuel Logan Brengle (8) vitner om dette.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil holde fast i det som ikke rokkes!

-----------------------------
* Quakers på norsk: Kvekerne  eller "Vennesamfunnet", fikk dette navnet fordi de på samlingene sine gjerne ventet på at Den hellige ånd skulle komme over en som skulle bringe noe fra Gud. En av manifestasjonene da det skjedde var at det kom en skjelving over budbæreren. 

(1) Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. 2 Mos 3:2
(2) Jfr 1 Kong 19:11-12
(3) Matt 27:50-53
(4) Esek 37:7-9
(5) Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.Apg 4:31  
(6) Apg 16:25-26

(7) Senere, under Armeens møter, hadde vi flere av disse underfulle scenene. I løpet av en «Bønnenatt» kunne vi for eksempel oppleve en spesiell og synlig bevegelse blant deltakerne, både under bønnene, under sang eller under andakten til en bestemt taler, kunne vi observere at mennesker falt ned. Noen ganger virket det som de falt med stor kraft, likevel vet jeg ikke om noen tilfeller der noen kom til skade. Ved noen sånne anledninger ved forsamlinger på flere hundre, kunne det være et halvt dusin slike manifestasjoner, selv om jeg også kjenner til så mange som femti-seksti under én samling. Noen gang var de unge i flertall, mens andre ganger var det de eldre som kom under en slik innflytelse. 
Bramwell Booth i “Echoes and Memories”  VII ‘Signs and Wonders’ – SP&S 1926 s 53 

(8) «Noen ganger kom Åndens innflytelse som i bølger, og det var roping, men aldri forvirring. Møtene virket heller ikke å være ute av guddommelig kontroll… Alle disse opplevelsene tilførte sjelen min umålelige velsignelser inntil et punkt hvor jeg tenkte at dersom jeg kom enda nærmere himmelen, ville gravitasjonen gå motsatt veg slik at jeg aldri kom tilbake til jorden…. Alle disse manifestasjonene av Guds nærvær, så rike i mangfold, og likevel så guddommelige i enhet, fyller meg med håp om vekkelse i alle deler av verden.» 
Samuel L. Brengle i et brev til Rev. Dr. John Paul, Chicago Evangelistic Institute (Sept. 18, 1933) – sitert i R.D. Rightmire: “Sanctified Sanity” 2003 s 48. 

Lyden av skjør stillhet – et bilde på Den hellige ånd

Det er fantastisk at Gud også velger å åpenbare seg i skjør stillhet. Etter de kraftige naturfenomenene som vi har stanset for de siste dagene – storm, jordskjelv og ild - som i seg selv ikke er et tegn på Guds nærvær, men er elementer han fra tid til annen bruker, står dette i fortellingen om Elias møte med Gud på Horeb:

Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet.
1 Kong 19:11b-12

Et av de sterke øyeblikkene av Den hellige ånds nærvær som jeg alltid kommer til å huske, var under bønn for Oslo i 2003. Tirsdag den 14. januar var vi nærmere 100 mennesker samlet i Templet og litt over kl. 22:00 ble vi stående i en stor ring i bønn. Plutselig ble det et sterkt nærvær, ingen falt, men en etter en la vi oss med ansiktet mot gulvet i et hellig nærvær. Det var stille lenge, og jeg tenkte «Noen må gjøre noe slik at folk ikke blir urolige».Jeg fant fort ut at det faktisk var jeg som var møteleder, men det var umulig for meg å nå mikrofonen som lå rett ved siden av hånden min. Det var Den hellige ånd som ikke ga meg lov. 

En gang ble stillheten brutt. En av deltakerne hadde med seg en shofar* som han blåste en kraftig tone i. I stedet for å ødelegge den skjøre stillheten, forsterket den seg. Jeg tror vi lå slik på det harde fliselagte gulvet i nærmere en halv time. Så mange, så stille, så lenge. Det er bare Herrens hellige nærvær som kan gjøre slik når han «bryter opp fra sin hellige bolig».

Det å oppleve at Den hellige ånd kan være som en vind som gjør det vanskelig å stå oppreist, som et jordskjelv som får hele kroppen til å skake, som en ild som gjør det umulig å la være å tale om det jeg har sett og hørt, og det å oppleve ham i en skjør stillhet skaper en ærefrykt for hans mangfoldighet – og det stopper ikke enda. Det er flere bilder igjen – og også når jeg er ferdige med dem vil jeg kun ha formidlet et glimt av han grenseløshet.

Dagens ‘manna’:

Vær stille for Herren, alt som lever! For han bryter opp fra sin hellige bolig.
Sak 2:17

-------------------------------------------
* Shofar er bukkehornet de jødiske prestene blåste på (se bildet).
Du kan høre eksempel HER (NB - skru lyden litt ned før du klikker på filen...)

Ild – et bilde på Den hellige ånd

I Frelsesarmeens tradisjon har ilden alltid vært i fokus – ikke bare fordi mottoet er «Blod og ild», men fordi blod og ild symboliserer viktige teologiske sannheter. Ilden hadde også et tydelig fokus under et av møtene på den internasjonale kongressen «Boundless» for noen uker siden. Enkelte opplevde de visuelle effektene i sterkeste laget, men ild er et sterkt symbol. Samtidig er det viktig å huske at den ilden som her beskrives, er den ikke fortærende ilden – de gangene den er fortærende, er det akkurat det som har vært Guds hensikt.

Koblingen mellom Guds nærvær og ild ser vi mange ganger i Det gamle testamente. Tidligere i denne serien har jeg nevnt møtet mellom Moses og Herren i den brennende tornebusken (1). Da Moses mottok reglene for Gudsdyrkelsen var det viktig at det alltid skulle brenne en ild på brennofferalteret (2) – et symbol på Herrens nærvær og ildens rensende funksjon i kombinasjon med offeret. Jesaja opplevde renselse ved at glødende fra Herrens alter ble ført til munnen hans av en seraf (3). Og Elia – ildsprofeten framfor noen, opplevde både den fortærende ilden som slukte offeret (og alteret m.m.) på Karmel (4), og den ikke fortærende ilden som hentet ham og førte ham bort fra jorden (5).
 
Johannes døperen koblet ilden med Den hellige ånd da han presenterte og profeterte om Jesus:

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Matt 3:11

Og på pinsedagen gikk denne profetien i oppfyllelse: 

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd
Apg 2:3-4a

I dagligtale snakker vi om mennesker som brenner for noe. Den hellige ånds ild har akkurat den effekten på dem som tar imot den. Disiplene som tidligere stengte seg inne «av frykt for jødene» (6), lot seg ikke lenger stoppe av verken trusler eller tortur. «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt», sa Peter på vegne av de troende (7). De brant for å formidle det forvandlende evangeliet. Denne samme brannen må Jeremia ha erfart, for han sa:

«Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke.
Jer 20:9 (8)

Her ser vi også den tydelige koblingen mellom ild og språk – jfr. «tunger av ild».

Ingen klarer å holde «ilden brennende» over lengre tid utelukkende ved menneskelig entusiasme. Det er her Den hellige ånds ild kommer inn. Det er kun den som kan holde meg gående.

Dagens ‘manna’:

Det er ilden som holder meg brennende.

-----------------------------------
(1) 2 Mos 3:2
(2) 3 Mos 6:6
(3) Jes 6:6-7  NB interessant med koblingen mellom serafen og den rensende ilden - se Hebr 1:7
(4) 1 Kong 18:38
(5) 2 Kong 2:11 NB det var også en "storm"
(6) Joh 20:19
(7) Apg 4:20
(8) Min oversettelse fra New International Version. Bibelselskapets oversettelse:
Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.Den var innestengt i knoklene mine.Jeg strevde for å stå imot,men jeg greide det ikke. (Jer 20:9)

Trøst i et vanlig ord

«Likevel» er et ord som gir et nytt perspektiv til noe som allerede er sagt. Ordet kan følge både et positivt og et negativt utsagn og gjøre utsagnet mer nyansert. Johannes har gitt et pessimistisk bilde av vantro blant dem som hørte Jesus. Han har funnet trøst i profetier som har forutsagt vantro, men ser også glimt av håp:

Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene.

Joh 12:42

Det hender jeg blir motløs når jeg ser vantro og moralsk forfall i samfunnet vårt, og noen ganger kan det å stå for kristne verdier føles ganske «ensomt». 

I en slik situasjon er det mange som har vært før oss. Elia trodde han var den eneste troende igjen i Israel og var så deprimert at han ønsket å dø. Gud måtte minne ham om at det «likevel» var 7000 som ikke hadde bøyd kne for Baal (1 Kong 19). 

Bildet når det gjelder tro og vantro i Norge er også nyansert. Det er fortsatt mange som tror. Hvorfor de ikke står fram vil jeg reflektere litt over i morgen, men i dag finner jeg trøst i «likevel» er det sant at det er mange som tror, og enda flere som vil tro. 

Jeg er ikke så opptatt av å bruke «likevel» når jeg opplever noe positivt, men det gjør utrolig godt å bruke ordet når jeg opplever noe negativt. 

Dagens ‘manna’:

Utfordringer i kø – «likevel»…

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Bønn har stor kraft i sin virkning

…slik stod det i min første bibel fra 1930 – og ordene passer veldig godt på det som skjer på bønnemøtet i Jerusalem:

Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.
Apg 4:31

Her er det mye spennende på en gang. Som på pinsedagen, er det snakk om at disiplene ble ”fylt av Den hellige ånd”. Men det var neppe en ny "dåp i Den hellige ånd". Jeg tolker det slik at dåpen i Den hellige ånd er den første overgivelsen til, og opplevelsen av Den hellige ånd i og over den troenes liv. At disiplene kort tid etter trengte ”påfyll”, er et sunnhetstegn.

Det andre jeg legger merke til, er at denne gang er de fysiske manifestasjonene helt annerledes. Her står det ingenting om tunger, lyd, vind og ild - men jordskjelv. Dermed er alle de vanligste tegnene på Guds nærvær nevnt i tilknytning til Den hellige ånds åpenbaring i Apostelgjerningene. 

Det er viktig at Den hellige ånd er ikke bundet til noen av dem. Han kunne ha kommet i ”lyden av skjør stillhet”*. Men uansett sterke manifestasjoner eller totalt fravær av dem, er det ikke de som er virkningen. Det som er mest interessant med ”påfyllet” på bønnemøtet i Jerusalem er at virkningen er den samme som på pinsedagen: De talte Guds ord med frimodighet! Det er hovedsaken. Det var også det disiplene hadde bedt om (jfr Apg 4:29) – slike bønner hører Gud. Resten er bare bivirkninger.

Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å være med på mange bønnemøter. Sist søndag var jeg på bønnemøte på Sagene. Når vi om noen uker flytter tilbake til Oslo kommer vi til å engasjere oss der. Jeg vil være med et sted hvor bønn står i sentrum. Det som bygges med bønn blir sterkt – særlig når bønnen drives av uro og lengsel etter at bydelen må nås med forkynnelsen om Jesus!

Dagens ’manna” er 2011 av overskriften som er hentet fra Jakob 5:16

Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.

---------------------------------------
* Jfr Elia 1 Kong 19:11-13
** "Reklamen" er fra sist søndag - for program etc. for bønn på Sagene se FB - Det blir 24/7 bønn fra 3. - 10. mars 2013
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne 

Styrke og svakhet

I den senere tid har vi sett mennesker bære fram budskap med styrke. Helle Gannestad fra Møre og Romsdal AUF er opphavet til uttalelsen:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen".

Det er flott at vi kan oppleve å få styrke gjennom tro, håp og kjærlighet – også når det er tøft. Men det hender at de som regnes blant de aller sterkeste også kan bli svake:

I mine øyne er Elia et av de sterkeste menneskene jeg har lest om. Likevel opplevde han å bli svak da han ble truet:

Jesabel sendte en mann til Elia med dette bud: «Måtte gudene la meg bøte både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid lar det gå deg som det gikk med profetene.» Da ble Elia redd …
1 Kong 19:1-9

Reaksjonen gjør ham på mange måter enda mer troverdig. Ingen av oss er ”supermennesker”. Noen føler til og med at de er ”lite troende” når de opplever å bli redde. Få ble vist større tillit fra Vårherre enn akkurat Elia, og Gud tok seg av ham også i hans redsel. At de første kristne heller ikke var fremmede for redsel fikk Paulus til å skrive at heller ikke angst kan skille oss fra Kristi kjærlighet*.

Jo – det er styrke i kjærligheten når jeg er svak, og jeg kjenner kjærlighetens kilde.

* Rom 8:35

En haltende refleksjon?

Noe sier meg at å halte til begge sider er en selvmotsigelse. I hvert fall virker det logisk at dersom jeg halter på begge beina, vil vandringen bli ”streit” – men her er det sikkert noen som er uenige. Jeg er ikke ute etter en debatt. Så hvorfor bringer jeg det på bane?

”Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham!» Men folket svarte ikke et ord.”
1 Kong 18,21–40
Derfor!

Å ha føttene i to forskjellige religioner fører neppe til en streit vandring. Jesus snakket om at det ikke går an å tjene både Gud og mammon, fordi vi vil elske den ene og hate den andre. Det virker logisk. Men for noen er det litt ”annenhver dag”, og da passer det med ”halting til begge sider”, for det vandringen kan neppe kalles streit.

Jeg skulle ønske at problemstillingen ikke var aktuell, men den er minst like aktuell som på Karmel for nærmere 3000 år siden. Synkretisme* er kanskje ikke et bevisst valg for mange, men ”shopping” på det religiøse markedet er veldig vanlig. Jeg får ofte spørsmål som f. eks. ”Er dét farlig?” i forhold til noe konkret som kan forbindes med religiøse over- eller undertoner. Det er ikke noe enkelt svar, men det meste kan prøves på dette: Tar det bort oppmerksomheten fra Jesus og hans forsoning på korset, er det grunn til å omgås fenomenet med varsomhet. Det finnes mye positiv religiøsitet som ikke nødvendigvis gjør vandringen ”streit”.

Elementenes tale

Det har stormet i tekstene denne uka, og det har ført tankene mine til elementene. I dag er det Job som får møte dem:

”Da svarte Herren Job ut av stormen”
Job 38:1–11

Tankene går fort til Elia:

”…men Herren var ikke i stormen”
1 Kong 19:9-13

Jeg er veldig glad for det teologiske grunnlaget i bevegelsen jeg er en del av. Gud knytter seg aldri opp mot et element permanent. Han vet at det vil føre til at elementene fort kan ta hans plass.

At elementer kan brukes som symboler på åndelige sannheter, er helt greit, og personlig liker jeg det veldig godt. Men når elementer tillegges egenskaper utover å tjene som hensiktsmessige symboler eller bilder, må jeg melde pass. Jeg gjør det i ydmykhet for at jeg ser stykkevis og er 100% klar over at andre kan ha sett ting jeg ikke har fått åpenbart og jeg respekterer deres syn fullt og helt.
Jeg har vært en flittig leser av Guds ord i 40 år. Jeg har ikke lest ut fra et ønske om å finne forsvar for bevegelsens ståsted, men snarere gjort det kritisk fordi jeg ikke ønsker å være en minoritet som ikke praktiserer rituelle sakramenter.
Selv om jeg er glad i oppdraget og i menneskene som jeg står skulder til skulder med i oppdraget, ville jeg aldri vært villig til å gå på kompromiss med den åpenbaring og innsikt jeg får gjennom lesingen av Guds ord bare for å være lojal mot en institusjon.

Symboler, ja, gjerne, men for meg er de fortsatt ikke noe annet. Gud talte til Job i ”stormen”, men i ”stormen” som fór forbi Elia var det ingen Gud. Nok et tegn på at Gud kommer til oss akkurat slik det passer ham.

Dersom du ønsker å lese mer, har jeg skrevet om ”Spiritualistisk sakramentforståelse” på Wikipedia.

Guds UDI

Jeg tror at menigheten er Guds UDI. Et sted der ”utlendinger” kan møte raushet og få ”asyl”, ”oppholdstillatelse” og ”borgerrett”. Jeg ser noe av dette i Salomos vakre bønn i forbindelse med innvielsen av det nye templet i Jerusalem:

Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.
1 Kong 8:41–43

I Salomos forståelse var utlendinger alle som ikke hørte til Guds folk (Israel). Ved Guds nåde i Jesus er vi som tror blitt en del av Guds folk. Jeg har tillit til at Gud fortsatt ønsker å vise sin godhet overfor ”utlendinger” – dvs de som ikke er en del av Guds folk. Derfor ber jeg for dem med frimodighet for Gud er raus overfor dem som står utenfor.

Hvor stor er Gud?

Du har i hvert fall hørt om Anselm av Canterbury dersom du tok ex. phil. før det ble redusert i omfang.* Anselm er opphavsmann til ”det ontologiske gudsbevis”.

Jeg tror aldri Gud lar seg bevise før Jesus kommer igjen, men jeg lar meg likevel begeistre av Anselms tanker. Han velger å kalle Gud: ”Den om hvem intet større kan tenkes”. Argumentet forutsetter at en slik ”væren” faktisk eksisterer. Da er det ikke lenger et bevis, men et spørsmål om tro.

Men - som en troende liker jeg denne beskrivelsen av Gud. Han er så stor at ingenting kan romme ham – ikke en gang tanken. Likevel er han så nær at jeg kan samtale med ham hver dag. Det er dette underet Salomo aner konturene av og som kommer til uttrykk i hans vakre bønn under innvielsen av det nye templet:

Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen, den høye himmel, rommer deg ikke, langt mindre dette huset som jeg har bygd! Vend deg til din tjeners inderlige bønn, Herre, min Gud, og hør det rop og den bønn som din tjener bærer fram for deg i dag! Våk over dette huset natt og dag, over det stedet der ditt navn skal bo, som du har sagt. Hør de bønner som din tjener bærer fram, vendt mot dette sted! Ja, hør de inderlige bønner som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette sted! Og når du hører dem der du bor i himmelen, så bønnhør og tilgi!
1 Kong 8:27–30

* Tidligere var ex.phil. ett semester. I dag er det 1/3 semester + 1/3 med ex. fac.

Hva vil du her?

Spørsmålet er absolutt relevant i mange situasjoner. Dersom du derimot møter opp på riktig adresse og får spørsmålet fra ham som har invitert deg dit, vil du sannsynligvis bli forvirret.

Elia må ha følt det slik da Gud ba om et møte på fjellet Horeb. Det er en underlig historie, og på toppen av alt stiller Gud spørsmålet to ganger.
Jeg har undret meg over ”den spørrende Gud” mange ganger, for som omniscient (allvitende) antar jeg at Gud også hadde visst hvorfor Elia dukket opp selv om det ikke var Gud selv som hadde tatt initiativet.

Jeg kommer hver gang til samme konklusjon. Han liker å høre min bekjennelse – for sin del, men også for min del. For når jeg sier det som ligger meg på hjertet, eller for den del det som Gud har lagt på mitt hjerte – da blir det vår felles sak. Hva vil du her i dag, Jostein?
Gjøre felles sak med deg Herre!

(Dagens tekst: 1 Kong 19:9-13)

Værestedet

En kollega beskrev for en tid siden korpset (Frelsesarmeens menighet) som et ”værested” og et ”gjørested”. Jeg liker den beskrivelsen. Men hva er det som gjør at det er godt å ”være” på et sted?

For noen år siden jobbet jeg med restaurering av landstedet vårt. Jeg var (og er) veldig opptatt av at steder hvor jeg oppholder meg skal være preget av Guds nærvær. Mens jeg snekret og arbeidet, ba jeg ofte om at hans nærvær måtte komme og bli i og over huset. En dag kom en fagmann for å gjøre en del arbeid, og en stund etter kom en felles kjenning av oss. Etter en stund hvisket vår felles kjenning: ”Hva har du gjort med ham – jeg har vært her i en halv time og har ikke hørt ham banne en eneste gang – han klarer knapt å si en setning uten å banne!” Jeg hadde ikke gjort eller sagt noe, men jeg visste noe om hvem som var sjef i huset.

Våk over dette huset natt og dag, over det stedet der ditt navn skal bo, som du har sagt. Hør de bønner som din tjener bærer fram, vendt mot dette sted!
Dagens bibelord 1 Kong. 8:27-30

Det er Salomo som ber for det templet som står ferdig. Mitt hjem er et tempel, et være- og gjørested. Min menighet også. Det er godt å være der fordi Gud bor der selv om ingen hus egentlig kan romme ham. Sånn er Gud. Høyt opphøyet og sammen med den nedbøyde – større enn universet, men tilstede i den minste celle – og han bryr seg om ”mitt” hus!