Det handler om naturkreftene

Når jeg leser at et jordskjelv kan være knyttet til en åpenbaring av Guds ånd, forstår jeg at det kan virke provoserende på mennesker som har fått liv og eiendom ødelagt i en slik hendelse. Da er det viktig å understreke at når Gud åpenbarer seg i naturfenomen er det av en ikke ødeleggende art. 

Det kommer tydelig til uttrykk i beretningen om tornebusken som brenner, men ikke blir fortært av ilden (1). Som jeg har påpekt tidligere, var det viktig for Gud å åpenbare seg for Elia uavhengig av slike naturfenomen som jordskjelv (2).

Likevel er det flere ganger at jordskjelv knyttes til Ånden. Da Jesus oppga ånden, er det en liten forsmak på det som skulle skje noen uker senere. Jorden skalv og klippene slo sprekker. Forhenget i templet revnet – og mange hellige kom ut av gravene sine (3).
Det ble buldring og skjelving da Esekiel talte til de døde knoklene i dalen også, og deretter kom Guds ånd fra fire vindretninger og blåste liv slik at de ble levende (4).
I Apostelgjerningene leser jeg at disiplenes bønner kunne utløse jordskjelv (5) og slike jordskjelv kunne også åpne fengselsdørene (6).

Hvorfor manifesterer Den hellige ånd seg på en slik måte?
Jeg tror svaret finnes i følgende vers:

Den gangen fikk hans røst jorden til å skjelve. Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå.
Hebr 12:26-27

Kontrasten mellom jorden og himmelen som ristes, og Guds rike som ikke kan rokkes, gjøres synlig når Den hellig ånd kommer nær. Da er ikke så rart at vi som tror også kan merke skjelving når Den hellige ånd er nær! Se kommentaren til dagens illustrasjon*. Fenomenet er heller ikke ukjent i Frelsesarmeen. Både Bramwell Booth (7) og Samuel Logan Brengle (8) vitner om dette.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil holde fast i det som ikke rokkes!

-----------------------------
* Quakers på norsk: Kvekerne  eller "Vennesamfunnet", fikk dette navnet fordi de på samlingene sine gjerne ventet på at Den hellige ånd skulle komme over en som skulle bringe noe fra Gud. En av manifestasjonene da det skjedde var at det kom en skjelving over budbæreren. 

(1) Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. 2 Mos 3:2
(2) Jfr 1 Kong 19:11-12
(3) Matt 27:50-53
(4) Esek 37:7-9
(5) Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.Apg 4:31  
(6) Apg 16:25-26

(7) Senere, under Armeens møter, hadde vi flere av disse underfulle scenene. I løpet av en «Bønnenatt» kunne vi for eksempel oppleve en spesiell og synlig bevegelse blant deltakerne, både under bønnene, under sang eller under andakten til en bestemt taler, kunne vi observere at mennesker falt ned. Noen ganger virket det som de falt med stor kraft, likevel vet jeg ikke om noen tilfeller der noen kom til skade. Ved noen sånne anledninger ved forsamlinger på flere hundre, kunne det være et halvt dusin slike manifestasjoner, selv om jeg også kjenner til så mange som femti-seksti under én samling. Noen gang var de unge i flertall, mens andre ganger var det de eldre som kom under en slik innflytelse. 
Bramwell Booth i “Echoes and Memories”  VII ‘Signs and Wonders’ – SP&S 1926 s 53 

(8) «Noen ganger kom Åndens innflytelse som i bølger, og det var roping, men aldri forvirring. Møtene virket heller ikke å være ute av guddommelig kontroll… Alle disse opplevelsene tilførte sjelen min umålelige velsignelser inntil et punkt hvor jeg tenkte at dersom jeg kom enda nærmere himmelen, ville gravitasjonen gå motsatt veg slik at jeg aldri kom tilbake til jorden…. Alle disse manifestasjonene av Guds nærvær, så rike i mangfold, og likevel så guddommelige i enhet, fyller meg med håp om vekkelse i alle deler av verden.» 
Samuel L. Brengle i et brev til Rev. Dr. John Paul, Chicago Evangelistic Institute (Sept. 18, 1933) – sitert i R.D. Rightmire: “Sanctified Sanity” 2003 s 48.