Drømmen lever fortsatt . . .

 « - Hvis jeg virkelig skal si hva som er viktig for meg så er det å få tid til å søke Herrens nærhet. Tid med Herren må prioriteres. Det er jo dette som påvirker mine relasjoner til andre mennesker.

- Jeg tror det gjelder alle mennesker; når de kommer innfor Herren så faller ting på plass. Hvis du tar et ungt menneske og sier at de skal leve sånn og sånn så skjønner de det kanskje ikke. Men tar du det samme mennesket med inn i Herrens nærvær, så forstår de det selv. Det er umulig å være i Herrens nærvær uten å kjenne hva som er rett og galt. Jeg er av den overbevisning at hvis mennesker får oppleve Guds kjærlighet til dem, så vil de ønske å leve sammen med ham.»

Dette er avslutningen på et langt intervju Eva-Charlotte Stenset gjorde med meg for 23 år siden for Magazinet. Det var en tid da det skjedde veldig mye både i 'Templet' og i Oslo by. Vi hadde akkurat fått avholde et stort bønnemøte for Oslo by i Rådhuset med 1350 mennesker til stede som vakte stor oppmerksomhet. Det var et annet sitat i intervjuet som ble med i spalten 'På Kirketorget' i Vårt Land:

 

Den drømmer lever fortsatt, og vi lever i en tid der veldig mange blir grepet av Jesus. Det er tid for å søke hans ansikt.

«Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.»
Hebreerne 13:8

Jeg var ikke klar over da jeg postet dette innlegget at det sammenfaller med Bibelselskapets leseplan for dagen i dag handler om Moses som møter Herren ansikt til ansikt 2. Mosebok 34,27-35. Det må være en 'Gudfeldighet' :-)

Postet på FACEBOOK

Hele intervjuet finner du her: Major på offensiven

Hvis ikke ditt ansikt går med!

I morges leste Magna og jeg det som er dagens tekst. Den handler om da Moses ble bedt om å bryte opp fra det trygge stedet de hadde funnet i ødemarken mens de egentlig skulle være på reise mot det «lovede land». Han nølte litt da han fikk beskjed om å bryte opp, og sier det slik til Gud:

«Hvis ikke ditt ansikt går med,
må du ikke føre oss opp herfra!»
2. Mosebok 33:15

Det å være i situasjoner hvor Gud ønsker å bevege oss i en retning, så kan det være lett å tenke «Å, nei, det kan vi ikke – det klarer vi ikke!» Det er jo egentlig helt riktig det. Vi klarer ingenting uten Gud – i hvert fall ikke dersom det skal bygge Guds rike. Det er det bare han som kan, så denne totale avhengigheten av ham kan vi føle på rett som det er. Det er ikke lenge til vi nå flytter inn i deler av de lokalene vi skal leie i Kragerø, og det har vært en prosess der jeg hele tiden har følt: «Gud dette kan vi ikke gjøre hvis ikke du går med!» Og så har vi opplevd at han har vært med i prosessen! Og jeg er overbevist om at han også vil fortsette å være med.

I 2016 var Magna og jeg på en konferanse sammen med mange av lederne av Frelsesarmeen i Europa i Athen, og der delte vi for første gang visjonen om Bulgaria med andre enn bare de aller nærmeste. Noe vi heller ikke kunne klare om ikke Gud er med. Det ble en veldig spesiell uke for mange av oss og i løpet av den uka skulle vi også ha et offentlig møte i Athen, hvor Frelsesarmeen kun har holdt på noen få år. I det møtet skulle vi også synge en mannskorsang, og jeg var så heldig at jeg fikk være med å spille til sangen. Da sang vi en sang som handler om å være i innvielse:

Her ved ditt kors jeg nå bøyer meg,
fyll meg med kraft til å tjene deg.
Hjelpløs jeg er om du ei er nær,
fyll meg og bruk meg, Herre, jeg ber. (1)

Trykk på bildet for å lytte til opptak av mannskor-sangen:

Her hører du om den innvielsen til Gud som gir kraft for hver dag og det oppdraget han har gitt oss. Det gjelder når det er store forandringer. Det gjelder når alt er vanlig, for hvis tenker «i dag er det kun det vanlige!», så trenger vi kanskje ikke Gud. Men det er nettopp i det vanlige vi trenger ham mest. I det daglige, i møtepunktene vi har der hvor vi er, for å spre budskapet om at Gud er kjærlighet, og at han ønsker at alle mennesker skal få del i hans kjærlighet.

___________________________________

Denne refleksjonen ble brukt på som video på FB

_____________________________

(1) 

Herre, din sak jeg tjene vil, 

bruke min tid og mine pund. 

Hele mitt liv jeg vier til deg, 

fyll meg med kraft i denne stund.

Kor:

Her ved ditt kors jeg nå bøyer meg, 

fyll meg med kraft til å tjene deg. 

Hjelpløs jeg er om du ei er nær, 

fyll meg og bruk meg, Herre, jeg ber.

Svakt jeg fornemmer stemmen din,

hendene maktesløse er,

tungt mine føtter vandrer sin gang.

Fyll meg på ny, å Gud, jeg ber.

Styrke for svakhet gi meg, Gud,

la mine sløve øyne se

Jesus som engang frelste min sjel.

Her ved ditt kors jeg bøyer kne.

FASB 215 (tekst og melodi Bramwell Coles)

Livets lys

ENGLISH
Det andre av Jesu ‘jeg er’-utsagn, er stadfestelsen: «Jeg er verdens lys!» (1). Selv om det ikke er noe problem å knytte alle de andre egenskapene som kjennetegnet Jesus til etterfølgerne hans, tilskriver Jesus egenskapen «verdens lys» eksplisitt til dem som følger ham:

I Bergprekenen sa han:

«Dere er verdens lys! … Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Matteus 5:14-16

Dette er velkjente vers, og det er interessant at Jesus knytter det skinnende lyset til gode gjerninger som vil herliggjøre Gud. Denne kombinasjonen er også interessant i et hellighetsperspektiv, og var en av grunnene til at John Wesley kom med uttalelsen: «Ingen hellighet, uten sosial hellighet» (2) som jeg refererte til i bloggen: «Engasjer deg for andre!» for seks måneder siden.

I fortellingen om Moses som kom ned fra Sinai-fjellet etter å ha vært sammen med Herren, leser vi at:

«Moses visste ikke at det strålte av ansiktet hans fordi Herren hadde talt med ham.»
2 Mosebok 34:29b

David kommer med oppfordringen:

Vend blikket mot ham og strål av glede!
Salme 34:6a

Etter å ha profetert et løfte om at Guds Ånd ikke skal vike fra hans folk fra nå av og til evig tid, fortsetter Jesaja med denne formaningen:

Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.
Jesaja 60:1

Herrens herligheten vil føre til handling, til gode gjerninger. Det er lyset som driver gjerningene, aldri gjerningene som driver lyset. Det er alltid først inn til ham, som er kilden til egenskapene, og deretter ut i verden slik at Far i himmelen blir lovprist.

Dagens ‘manna’:

Ta livets lys (1) ut i verden: Reis deg, bli lys!

Det er det verden trenger akkurat NÅ!
-----------------------------
(1) «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»
Johannes 8:12
(2) No holiness, but social holiness

Hva kommer før livet?

Jeg er tilbake med de ukentlige refleksjonene mine, og den siste hilsenen før sommerferien var "Lev oppdraget!". Oppdraget vårt er å bringe Jesu liv til mennesker - dette har vært fokuset for 2019.

Det er skrevet mange bøker som faller under temaet: ‘first things first’ - altså å prioritere det viktigste først. Enten det står i sammenhen er ledelse, tidskontroll, verdier eller andre emner, kan det se ut som alt koker ned til det samme spørsmålet: Hvordan kan jeg få mest mulig ut av det livet jeg har til rådighet?

Er ikke det veldig relevant for oppdraget vårt også? 

Jeg tror det er mulig å få mest mulig ut av livet, ved å la livet få mest mulig ut av meg - dog med noen modifikasjoner. Det er lett å tenke at livet er synonymt med at alt rundt oss ønsker vår oppmerksomhet. Hvis jeg går i fellen det er å forsøke å leve opp til alle forventninger og saker som ønsker min oppmerksomhet, ender jeg opp med å bli levd av andre, i stedet for å leve mitt eget liv. Det er ikke det jeg mener med å la livet få mest mulig ut av meg.

Jeg tror det er mulig å finne vitenskapelig støtte for å hevde at 'uten liv er det ingenting'. Men gjør ikke  det spørsmålet “Hva kommer før livet?” Ugyldig?

Ikke i det hele tatt. 
Det er noe større enn livet. Jesus uttalte:

“Jeg er veien, sannheten og livet”
Johannes 14:6

Her er tre ting som ble nevnt før livet.

1. Jeg er = Guds navn - den som skaper og gir liv (1)
2. Veien = retningen tilbake til dette livet i sin opprinnelige tilstand (2)
3. Sannheten = kjernen i dette livet og hvordan det skal leves. (3)

Hvis vi ønsker å leve oppdraget, må disse tre tingene være på plass før livet begynner. Først da vil jeg få mest mulig ut av livet, og livet vil få mest mulig ut av meg. Det er en spennende tanke.

Dagens 'manna':

For livets skyld: La det viktigste komme først!

-------------------------------------
(1) Gud sa til Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» 2 Mosebok 3:14
(2) De første kristne ble kalt 'tilhengere av veien' se f.eks. Apostlenes gjerninger 22:4
(3) «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Johannes 8:31-32

Hvor hører du vel hjemme? - 2

ENGLISH
I dag vil jeg se litt på svaret «Jeg hører hjemme i ‘hoppeland’»
Noen sitter faktisk fast i ‘hoppeland’ uten å være klar over det. Her er assosiasjonen: 

Når jeg tenker på «hopping» i en kristen sammenheng, tenker jeg umiddelbart på en av historiene som Terry Camsey brukte da han underviste om kirkevekst for 25 år siden. Han fortalte anekdoten om «de hoppende nonner». 

Ordenens tradisjon var at nonnene hoppet mens de ba. Det er for så vidt ikke noe galt i å hoppe mens man ber, men da det ble stilt spørsmål om hvorfor, var det ingen som visste svaret. Ved nærmere undersøkelse kom man fram til at da ordenen ble opprettet brukte ikke nonnene sko på føttene når de ba. Bakgrunnen var skriftstedene hvor Moses og senere Josva (1) ble bedt om å ta av seg på føttene fordi de sto på hellig grunn. Kombinasjonen bare føtter og kalde steingulv førte til at nonnene valgte å hoppe for å holde varmen mens de ba. Dette fortsatte de med også etter at det ble lagt inn varme i klosteret. Hoppingen var blitt en del av tradisjonen uten å ha noen form for funksjon.

Det er ikke noe galt i tradisjoner så lenge jeg er klar over at de har en hensikt og funksjon. Men, det er utrolig farlig å bli sittende fast i et «hoppeland» der tradisjonen er tappet for innhold. 

Julemysteriet var og er et opprør med innholdsløse tradisjoner.

Dagens ‘manna’: 

Jeg hører hjemme i et innholdsrikt land!

-----------------------------------------------
(1) 2 Mos 3:5  & Jos 5:15

Det handler om 'smitte'

Jeg vet at hellighet er smittsomt. Det er absolutt bibelsk belegg for det. I avsnittet om den hellige salvingsoljen leser jeg at alt og alle som var involvert i Gudsdyrkelsen i Tabernaklet ble hellige gjennom salvingen, og videre at:

Hver den som rører ved dem, blir hellig.
2 Mos 30:29b

Det er også belegg for å hevde at mennesker som blir fylt av Den hellige ånd også blir ‘smittesomme’. Det som skjedde med de 120 på pinsedagen spredde seg med epidemisk hastighet. Allerede første dagen var det 3000 mennesker som stilte det viktige spørsmålet, som kommer ved en hver epidemi:

«Hva skal vi gjøre, brødre?»
Apg 2:37b

De fikk oppskriften – hellighet handler om dåp, om å dø med Jesus og å oppstå med ham. Og siden den dagen er det ingen makt verken i himmelrommet eller her på jorden som har klart å stoppe ‘epidemien’. Mange krefter har forsøkt, men nettopp under forfølgelse og trusler om utryddelse har ‘det smittsomme livet’ vist ny spirekraft.

Dagens ‘manna’:

Hellighet smitter!

-----------------------------

Det handler om respekt

Når jeg studerer hellighet i Det gamle testamentet, er det veldig tydelig at israelittene aldri tvilte på Guds hellighet. De hadde Toraen med klare regler for hvordan de skulle forholde seg til alt som hørte til Gudsdyrkelsen og livsførsel. 

De hadde for eksempel erfart virkningene paktens Arks hellighet da den ble tatt bort fra sitt hellige formål. Filisterne hadde røvet Guds Ark, men kom raskt til følgende konklusjon:

De sendte bud og samlet alle filisternes byhøvdinger og sa: «Send paktkisten til Israels Gud vekk og la den komme tilbake dit hvor den hører hjemme, så den ikke dreper oss og vårt folk.» For det var kommet dødsangst over hele byen. Guds hånd lå meget tungt på den.
1 Sam 5:11 

De trodde fullt og fast på det Moses hadde lært fra et av sine møter med Gud:

«La meg da få se din herlighet!» sa Moses.
Han svarte: «Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og rope ut for deg navnet Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve.»
2 Mos 33:18-20

De tok konsekvensen av denne troen og bandt et rep rundt ankelen til Øverstepresten når han gikk inn i Det aller helligste sted – slik at kunne slepes ut derfra dersom Gud skulle åpenbare seg. Jesajas reaksjon da han så Guds hellighet i Templet bekrefter den samme overbevisningen (1).

Denne respekten for det hellige gjorde at helliget ikke bare mennesker, men også alle gjenstandene som hørte til det religiøse ritualet. En gjenstand som var helliget, ble regnet som perfekt for den hensikten den skulle fylle i gudstjenesten. Den hadde samme form og så likedan ut som det den gjorde før den ble helliget. Den stor forskjellen var at den hadde vært objektet i en lydighetshandling i samsvar med Guds forskrift for helligelse. Det var ikke dens opprinnelige talent som gjorde den fullkommen, men troshandlingen.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om ærefrykt og respekt

------------------------
(1) Jes 6:5

Det handler om smerte

De tre første ordene er «standard» i overskriftene for tiden. Det skaper en kontinuitet som er viktig, men det er fort gjort å glemme hva «det» er. «Det»henviser til hovedsaken i dykket jeg har tatt i «hellighetens brønn» - altså til «hellighet».
 
Er det riktig at hellighet også handler om smerte?

Ja, i hvert fall dersom det er riktig at hellighet hører sammen med den ‘andre’ treenigheten (1). En disippel med fokus på oppdraget, vil også kjenne Guds smerte for dem som lider nød. 

For et par dager siden skrev jeg:
Da Moses fikk beskjed om å ta av seg skoene fordi han sto på hellig grunn, var det ikke på grunn av et møte mellom Gud og Moses – det handlet enda mer om den tredje parten: Guds utvalgte folk. (2)
Det gikk i lang tid før han hørte Gud si:

Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte.
2 Mos 3:7

Jeg er overbevist om at Moses også kjente smerten. Hvis ikke, var ikke Moses del av den 'andre' treenigheten. Hellighet handler om å identifisere seg med Gud og med dem han elsker.

Jeg har av og til spurt mennesker om de synes moder Teresas ansikt ser hellig ut. Dersom de tenker seg om svarer det fleste «nei», selv om de samme menneskene sannsynligvis ville trukket henne fram som et eksempel på hellighet. Personlig synes jeg ansiktet hennes først og fremst er preget av smerte. Smerten er en naturlig del av å leve med Gud i verden. Vi kan også kjenne den. Her er et eksempel:

I mars 2004 spurte jeg en kjær medarbeider som så helt elendig ut: «Er du syk?» 
«Nei» var svaret, 
«men jeg har våket og grått med Gud hele helgen! Han gråter over masse ødeleggelse, og jeg har sett forferdelige ting skje. Jeg hørte til og med Gud si navnet på ødeleggeren. Jeg tror det må være en diktator i Asia.»
 
Han hadde skrevet ned navnet på en lapp og lurte på om jeg visste om en slik diktator. Jeg leste lappen og måtte innrømme at jeg ikke kjente igjen navnet og at jeg heller ikke visste hva navnet betydde. Ni måneder senere visste hele verden hva navnet betydde. På lappen sto det «Sunami» (3).

Dagens ‘manna’:

Gud bryr seg om mennesker, derfor vil hellighet også handle om smerte! (4)

-------------------------
(1) Den 'andre' treenigheten = Gud + disippel + verden
(2) Se: Det handler om hellig grunn
(3) 'Tsunami' - fonetisk forsvinner ofte t'en
(4) Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham. Rom 8:17

Det handler om en trebent krakk

Det er interessant at fordelen med en trebent krakk er at den alltid er stabil. Selv om benene ikke har samme lengde, vil krakken stå støtt. Det kan være en god trøst når vi tenker på den ‘andre’ treenigheten, fordi der er deltakerne langt fra ‘like i makt og ære’ (1).

Likevel – det blir ingen hellighet med mindre de tre kommer sammen (2). 

En av grunnene til at vi valgte å kjøre til den europeiske sonekonferansen, var ønsket om å se om det er behov for Frelsesarmeens oppdrag i Bulgaria. Den første natten etter at vi hadde mottatt ordre til Øst-Europa, drømte jeg at Frelsesarmeen åpnet arbeid i det landet. 

Jeg var overrasket fordi drømmen var så levende, men også fordi jeg knapt hadde ofret den muligheten en tanke. Jeg delte drømmen med Magna og noen venner, men tenkte ikke så mye på det før jeg fikk en uventet telefon med invitasjon til en prat over en kopp kaffe. Dette var i november for snart et år siden og den samtalen førte meg tilbake på sporet. Jeg delte drømmen med mine ledere, og de ble begeistret og ville undersøke mulighetene. Så, for ti dager siden befant vi oss i Sofia i et møte med to representanter fra den evangeliske alliansen.

Vi delte våre historier, og responsen var: «Hvorfor tok det så lang tid? Vi har ventet på dere i tjue år!» Deretter delte de sine tanker, og vi merket at vi var på «hellig grunn». Dette ble stadfestet da de sa: «Vi håper dere vil komme som en kirke og ikke bare som en humanitær organisasjon. Ja, vi trenger det sosiale arbeidet, men det må stå i en sammenheng med det evangeliske arbeidet!»

Det var en sterk bekreftelse. De ønsker omsorg for hele mennesket – kjernen i vårt oppdrag. Vi kan ikke dra noen steder uten Gud, men med ham, ser vi store muligheter for et oppdrag til ‘verden’ i Bulgaria.

Da sa Moses: «Hvis ikke ditt ansikt går med, må du ikke føre oss opp herfra!»
2 Mos 33:15

Det er Guds nærvær som utgjør den store forskjellen. Uten ham, er det ingen stabilitet, ingen hellighet, og 'krakken' vil falle.

Likevel, vi tror at Gud er med oss, men vi trenger mye bønnestøtte. Ikke minst fordi «Det går en elv gjennom Europa!» - mer i morgen.

Dagens ‘manna’:

Den ‘andre’ treenighet gjør oppdraget hellig!

-----------------------------
(1) Frelsesarmeens 3. trosartikkel: Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære.
(2) Gud + disippel + verden = den ‘andre’ treenigheten

Det handler om hellig grunn

I natt kom vi tilbake fra en spennende «reise», og flere ganger opplevde vi at vi var på ‘hellig grunn’. Illustrasjonsbilde er ikke tilfeldig, for det er tatt på Areopagos med Akropolis som bakgrunn. Stedet i seg selv er langt fra ‘hellig grunn’, men er et symbol på det fordi det var der Paulus holdt sin kjente tale (1). Det stadfester på en flott måte det jeg delte i går: Hellighet handler også om den 'andre' treenigheten = Gud + disippel + verden.

Der hvor disse tre kommer sammen, oppleves det som å være på hellige grunn. Vi merket det da disiplene Maria og Polis – frelsesoffiserene som leder arbeidet i Hellas, vitnet om det som skjer i landet. Vi merket da vi var sammen med dem på møtet og så flyktningene som kom fra forskjellige land og religioner – de var der fordi de ble inkludert av en Jesus-motivert kjærlighet.

Da den muslimske TV-kanalen Aljazeera intervjuet Maria, var det første spørsmålet hun fikk: «Hvorfor hjelper en kristen organisasjon som dere, muslimer?»
Maria responderte spontant: «Å – er det det de er? Jeg ser bare mennesker som trenger hjelp og kjærlighet!»

Det er slik som gjør Viktoria plassen i Athen til ‘hellig grunn’.

Da Moses fikk beskjed om å ta av seg skoene fordi han sto på hellig grunn, var det ikke på grunn av et møte mellom Gud og Moses – det handlet enda mer om den tredje parten: Guds utvalgte folk (2).

I Jesus har Gud elsket og utvalgt hele verden (3).

Dagens ‘manna’:

Der den ‘andre’ treenighet kommer sammen, blir grunnen hellig

NB – det kommer flere refleksjoner om den ‘andre’ treenighet knyttet til den siste ukas opplevelser.
----------------------------
* Magna og jeg sammen med lederne våre, Rodney og Wendy Walters
(1) Apg 17:16-34
(2) 2 Mos 3
(3) Joh 3:16

Det handler om et telt

Veldig ofte havner jeg i situasjoner som bekrefter hvor jeg er i den daglige innhøstingen av ‘manna’. Denne uka befinner vi oss i Athen hvor vi er samlet til konferanse med lederne fra alle territoriene i Europa. Vi gjennomgår en rekke saker som er viktige fokusområder for Frelsesarmeen, og dagene starter med bibelstudium som blir ledet av Kommandør Sylvia Cox. Hun tar oss med på en gjennomgang av Tabernaklet – en bolig eller telthelligdom konstruert etter de instruksjoner og mål som Vårherre hadde gitt til Moses.

Telthelligdommen ble etter hvert avløst av Templet, men jeg har stor sans for det flyttbare teltet. I likhet med Templet hadde telthelligdommen tre deler.

Paulus skriver følgende:

Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?
1 Kor 3:16

Dette er muligens et av de beste bildene på «mitt bilde» som en Jesu etterfølger i verden – og jeg kommer til å bruke templet/tabernaklet som utgangspunkt de neste dagene, men i dag vil jeg fokusere på flyttbarheten:

Så dekket skyen telthelligdommen, og Herrens herlighet fylte boligen. Moses kunne ikke gå inn i telthelligdommen, fordi skyen hadde tatt bolig over den og Herrens herlighet fylte boligen. Hver gang skyen løftet seg fra boligen, brøt israelittene opp og dro videre på sine vandringer.
2 Mos 40:34-36

Skyen representerer Den hellige ånd som tar bolig i min ånd. Jeg elsker tanken om at jeg er en telthelligdom for ham – et tabernakel som beveger seg når han beveger seg.

Dagens ‘manna’:

Hellighet er å være klar til oppbrudd når Ånden beveger seg.

--------------------------------------
NB se også: Er jeg på telttur i verden?

Det handler om naturkreftene

Når jeg leser at et jordskjelv kan være knyttet til en åpenbaring av Guds ånd, forstår jeg at det kan virke provoserende på mennesker som har fått liv og eiendom ødelagt i en slik hendelse. Da er det viktig å understreke at når Gud åpenbarer seg i naturfenomen er det av en ikke ødeleggende art. 

Det kommer tydelig til uttrykk i beretningen om tornebusken som brenner, men ikke blir fortært av ilden (1). Som jeg har påpekt tidligere, var det viktig for Gud å åpenbare seg for Elia uavhengig av slike naturfenomen som jordskjelv (2).

Likevel er det flere ganger at jordskjelv knyttes til Ånden. Da Jesus oppga ånden, er det en liten forsmak på det som skulle skje noen uker senere. Jorden skalv og klippene slo sprekker. Forhenget i templet revnet – og mange hellige kom ut av gravene sine (3).
Det ble buldring og skjelving da Esekiel talte til de døde knoklene i dalen også, og deretter kom Guds ånd fra fire vindretninger og blåste liv slik at de ble levende (4).
I Apostelgjerningene leser jeg at disiplenes bønner kunne utløse jordskjelv (5) og slike jordskjelv kunne også åpne fengselsdørene (6).

Hvorfor manifesterer Den hellige ånd seg på en slik måte?
Jeg tror svaret finnes i følgende vers:

Den gangen fikk hans røst jorden til å skjelve. Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå.
Hebr 12:26-27

Kontrasten mellom jorden og himmelen som ristes, og Guds rike som ikke kan rokkes, gjøres synlig når Den hellig ånd kommer nær. Da er ikke så rart at vi som tror også kan merke skjelving når Den hellige ånd er nær! Se kommentaren til dagens illustrasjon*. Fenomenet er heller ikke ukjent i Frelsesarmeen. Både Bramwell Booth (7) og Samuel Logan Brengle (8) vitner om dette.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil holde fast i det som ikke rokkes!

-----------------------------
* Quakers på norsk: Kvekerne  eller "Vennesamfunnet", fikk dette navnet fordi de på samlingene sine gjerne ventet på at Den hellige ånd skulle komme over en som skulle bringe noe fra Gud. En av manifestasjonene da det skjedde var at det kom en skjelving over budbæreren. 

(1) Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. 2 Mos 3:2
(2) Jfr 1 Kong 19:11-12
(3) Matt 27:50-53
(4) Esek 37:7-9
(5) Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.Apg 4:31  
(6) Apg 16:25-26

(7) Senere, under Armeens møter, hadde vi flere av disse underfulle scenene. I løpet av en «Bønnenatt» kunne vi for eksempel oppleve en spesiell og synlig bevegelse blant deltakerne, både under bønnene, under sang eller under andakten til en bestemt taler, kunne vi observere at mennesker falt ned. Noen ganger virket det som de falt med stor kraft, likevel vet jeg ikke om noen tilfeller der noen kom til skade. Ved noen sånne anledninger ved forsamlinger på flere hundre, kunne det være et halvt dusin slike manifestasjoner, selv om jeg også kjenner til så mange som femti-seksti under én samling. Noen gang var de unge i flertall, mens andre ganger var det de eldre som kom under en slik innflytelse. 
Bramwell Booth i “Echoes and Memories”  VII ‘Signs and Wonders’ – SP&S 1926 s 53 

(8) «Noen ganger kom Åndens innflytelse som i bølger, og det var roping, men aldri forvirring. Møtene virket heller ikke å være ute av guddommelig kontroll… Alle disse opplevelsene tilførte sjelen min umålelige velsignelser inntil et punkt hvor jeg tenkte at dersom jeg kom enda nærmere himmelen, ville gravitasjonen gå motsatt veg slik at jeg aldri kom tilbake til jorden…. Alle disse manifestasjonene av Guds nærvær, så rike i mangfold, og likevel så guddommelige i enhet, fyller meg med håp om vekkelse i alle deler av verden.» 
Samuel L. Brengle i et brev til Rev. Dr. John Paul, Chicago Evangelistic Institute (Sept. 18, 1933) – sitert i R.D. Rightmire: “Sanctified Sanity” 2003 s 48. 

Det handler om dåp

… og siden temaet er hellighet, tenker de fleste kristne med en gang «Åndsdåp», men det er bare en del av «dåpsbildet». Da jeg for en uke siden talte på åpningsmøtet på «Brengle» for soldater, fokuserte jeg på dåp som det å dø med Kristus og oppstå med ham. Jeg vitnet om den sterke opplevelsen det var da det virkelig gikk opp for meg hva det vil si å dø med Kristus og oppstå som en ny skapning i ham.

Da Hoseas profeterte og kom med oppfordringen «La oss jage etter å kjenne Herren!» var det i sammenheng med domsprofetier over Israel som blir revet i stykker og ført i eksil. Samtidig er det ikke vanskelig for meg å assosiere teksten med det som skjedde da Jesus døde og sto opp:

Kom, la oss vende om til Herren!
For han rev i stykker, men vil helbrede oss,
han slo, men vil forbinde oss.
Han gjør oss levende etter to dager,
den tredje dagen reiser han oss opp,
så vi kan leve for hans ansikt.
La oss lære å kjenne Herren,
la oss jage etter å kjenne ham!
Hos 6:1-3a

Helt siden syndefallet har menneskene på en måte vært i en form for eksil. Nettopp fordi de ikke lenger var der de hører hjemme. Da Gud ble menneske, døde og sto opp, åpnet han veien tilbake fra eksilet. Når jeg identifiserer meg med det han har gjort for meg, dør jeg sammen med ham og oppstår som en ny skapning (1). Det er kun det nye mennesket som kan leve for Guds ansikt (2), og det er bare Den hellige ånd som kan gjøre oss levende med Kristus i hans oppstandelse. Det er det nye mennesket som bærer lengselen og behovet for å jage etter å kjenne ham (3).

Jeg synes at det er veldig spennende at Hosea kan ha sett dype åndelige sannheter som angår Guds folk til alle tider. Det å leve for hans ansikt oppfatter jeg som ensbetydende med å leve hellig.

Dagens ‘manna’

Vi kan leve for hans ansikt!

----------------------------------
(1) Se Rom 6:1-14
(2) Se 2 Mos 33:20
Det er veldig interessant at Moses fikk denne beskjeden da Israelsfolket var på vei tilbake fra eksilet i Egypt. Mens Hosea i tilknytning til det andre eksilet profeterer om å «bli reist opp fra de døde for å kunne leve for Herrens ansikt»
(3) Se Fil 3:12-16

Gud er et verb

Dette er den andre – og viktigste grunnen til at jeg har valgt å starte med verb i «Troens grammatikk». Alt begynner med Gud.

Det var ganske tidlig på min pilegrimsreise i troen at tanken «Gud er et verb» begynte å ta form. Jeg har helt sikkert, både i forkynnelse og i bibelundervisning, kommet med antydninger som kunne tolkes slik at det er en kobling mellom Gud og verb. Likevel tror jeg ikke at jeg noen gang hadde sagt rett ut at «Gud er et verb» før jeg så det på trykk i boka «Skuret»(1).
 
Young krediterer Buckminster Fuller for utsagnet. Fuller skrev:
«For meg virker det som om Gud er et verb, ikke et substantiv, egennavn eller fellesnavn» (2)

Men fins det bibelsk belegg for påstanden «Gud er et verb»?

Absolutt!

Da Gud talte til Moses fra en brennende tornebusk på fjellet Horeb, presenterte han seg slik: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» (2 Mos 3:6) Deretter ga han Moses beskjed om at det var han som skulle føre folket ut av Egypt. Moses hadde flere innvendinger. En av dem var å fortelle israelittene hvem som hadde sendt ham. Jeg innbiller meg at han syntes det var vanskelig å si at han hadde pratet med en tornebusk. Hva om de spør «Hva er hans navn?». Sannsynligvis var Moses selv nysgjerrig på det samme. Svaret kom raskt: 

«Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg er’ har sendt meg til dere.»
2 Mos 3:14 

Gud presenterte seg selv for sitt folk som et verb – som vanligvis oppfattes som et uselvstendig verb, men som også kan være selvstendig fordi «Jeg er» kan bety «Jeg eksisterer». Jeg tror Gud valgte dette verbet nettopp på grunn av at det kan oppfattes som selvstendig og uselvstendig. Og hvorfor kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagen ‘manna’:

Troen min bygger på vissheten om at Gud er «Jeg er»

---------------------------------------
(1) William Paul Young: «Skuret - der tragedien konfronterer evigheten», Hermon forlag, Skjetten 2009, s. 209
(2) Min oversettelse av: “God, to me, it seems, is a verb, not a noun, proper or improper.” Buckminster Fuller: “No More Secondhand God” (1963)
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Olje – et bilde på Den hellige ånd

Jeg skal snart forlate tematikken «bilder på Den hellige ånd», men jeg må ta med meg symbolikken som er knyttet til den hellige salvingsoljen. Jeg har flere ganger kommet inn på dette bildet fordi jeg rett som det er får spørsmålene: «Hva betyr det å være salvet?» og «Hvordan vet jeg at jeg flyter i salvelse?»
Jeg kommer tilbake til disse spørsmålene i morgen, men i dag leser jeg om bakgrunnen for den hellige salvingsoljen og hvordan Moses skulle bruke den:

Du skal hellige dem så de blir høyhellige. Hver den som rører ved dem, blir hellig. Også Aron og sønnene hans skal du salve. Du skal hellige dem til å gjøre prestetjeneste for meg.
2 Mos 30:29-30

I avsnittet hvor dette står (2 Mos 30:22-33), finner jeg også oppskriften – men med en sterk advarsel: Denne må ikke tas ut av sin sammenheng. Det er altså ikke kombinasjonen av ingredienser som gjør oljen hellige, men han som har gitt oppskriften. Jeg kunne laget en slik olje og brukt den som en slags magisk væske, men det er ingen kraft i selve oljen.

For eksempel har jeg ofte brukt olje både når jeg har bedt for syke og ved andre anledninger, men dersom jeg har mistanke om at dette er noe som er viktigere enn troen på han som er troens opphavsmann og fullender, lar jeg det heller være.

Kombinasjonen blod og olje er også interessant, og vi ser det tydelig i forskriftene for renselse av hudsykdom i 3 Mos 14:10-20. Der skal presten først stryke blodet fra offerlammet på den som blir renset – deretter skal olje strykes nøyaktig på de samme stedene. Også dette er en sterk symbolikk. Jesus (offerlammet) og Den hellige ånd (oljen) stadfester hverandre. Blodet renser, oljen stadfester. Den hellige ånd vil alltid stadfeste og herliggjøre det Jesus har gjort.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil leve i Åndens salvelse og herliggjøre Jesus

------------------------------------

Ild – et bilde på Den hellige ånd

I Frelsesarmeens tradisjon har ilden alltid vært i fokus – ikke bare fordi mottoet er «Blod og ild», men fordi blod og ild symboliserer viktige teologiske sannheter. Ilden hadde også et tydelig fokus under et av møtene på den internasjonale kongressen «Boundless» for noen uker siden. Enkelte opplevde de visuelle effektene i sterkeste laget, men ild er et sterkt symbol. Samtidig er det viktig å huske at den ilden som her beskrives, er den ikke fortærende ilden – de gangene den er fortærende, er det akkurat det som har vært Guds hensikt.

Koblingen mellom Guds nærvær og ild ser vi mange ganger i Det gamle testamente. Tidligere i denne serien har jeg nevnt møtet mellom Moses og Herren i den brennende tornebusken (1). Da Moses mottok reglene for Gudsdyrkelsen var det viktig at det alltid skulle brenne en ild på brennofferalteret (2) – et symbol på Herrens nærvær og ildens rensende funksjon i kombinasjon med offeret. Jesaja opplevde renselse ved at glødende fra Herrens alter ble ført til munnen hans av en seraf (3). Og Elia – ildsprofeten framfor noen, opplevde både den fortærende ilden som slukte offeret (og alteret m.m.) på Karmel (4), og den ikke fortærende ilden som hentet ham og førte ham bort fra jorden (5).
 
Johannes døperen koblet ilden med Den hellige ånd da han presenterte og profeterte om Jesus:

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Matt 3:11

Og på pinsedagen gikk denne profetien i oppfyllelse: 

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd
Apg 2:3-4a

I dagligtale snakker vi om mennesker som brenner for noe. Den hellige ånds ild har akkurat den effekten på dem som tar imot den. Disiplene som tidligere stengte seg inne «av frykt for jødene» (6), lot seg ikke lenger stoppe av verken trusler eller tortur. «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt», sa Peter på vegne av de troende (7). De brant for å formidle det forvandlende evangeliet. Denne samme brannen må Jeremia ha erfart, for han sa:

«Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke.
Jer 20:9 (8)

Her ser vi også den tydelige koblingen mellom ild og språk – jfr. «tunger av ild».

Ingen klarer å holde «ilden brennende» over lengre tid utelukkende ved menneskelig entusiasme. Det er her Den hellige ånds ild kommer inn. Det er kun den som kan holde meg gående.

Dagens ‘manna’:

Det er ilden som holder meg brennende.

-----------------------------------
(1) 2 Mos 3:2
(2) 3 Mos 6:6
(3) Jes 6:6-7  NB interessant med koblingen mellom serafen og den rensende ilden - se Hebr 1:7
(4) 1 Kong 18:38
(5) 2 Kong 2:11 NB det var også en "storm"
(6) Joh 20:19
(7) Apg 4:20
(8) Min oversettelse fra New International Version. Bibelselskapets oversettelse:
Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.Den var innestengt i knoklene mine.Jeg strevde for å stå imot,men jeg greide det ikke. (Jer 20:9)

Guds navn i Det gamle testamentet

Rut Baronowsky har laget en andaktserie over Guds navn som du finner HER.

De syv navnene er:

Jehova - Jahve = Jeg er (2 Mosebok 3:14)
Jehova – Jireh = Herren forsørger (1 Mosebok 22:14)
Jehova – Shalom = Herren er fred (Dommerne 6:24)
Jehova – Rohi = Herren min hyrde (Salme 23)
Jehova – Tsidkeenu = Herren min rettferdighet (Jeremia 23:5-6)
Jehova – Rophe = Herren helbreder (2 Mosebok 15:26)
Jehova – Nissi = Herren mitt seiersbanner (2 Mosebok 17:15)

---------------------------------------

Dette er tillegg #2 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Det lukter av ulydighet!

Da jeg leste dagens tekst (2 Mos 16:11-20) i leseplanen passet den så godt med hovedrefleksjonen ”Lydighetsskalaen” (se under). Da Gud sendte manna første gang ga han også en brukerforskrift. De som var ulydige, opplevde at det ”gikk mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint”. Ulydighet fører altså til:

1. Nedbrytning
2. Vond lukt
3. Dårlig stemning

Akkurat det motsatt av lydighet. Den fører til

1. Oppbyggelse
2. "Vellukt"
3. God stemning.

Ha en oppbyggende, velluktende og stemningsfull dag!
_______________
PS Husk 125 døgn i bønn!

Troens ”grammatikk”

Grammatikk blir beskrevet som språkets skjelett. Kan det være at troens skjelett også er grammatikk?
Dersom du får angst av ordet grammatikk, er du ikke alene. Jeg skjønte ikke vitsen med grammatikk og gjorde det så dårlig i fremmedspråk på skolen at jeg nesten ikke kom inn på videregående. Litt pussig at språk i dag er en av mine interesser og at jeg kan snakke om grammatikk med så stor begeistring at folk ser på meg som en ”nerd”…

…og det var før jeg for et drøyt halvår siden begynte å sysle med tankene om troens grammatikk. På festivalen på Kvås sist sommer talte jeg om preposisjonenes betydning for troen. Men en grammatikk består av mer enn preposisjoner:

Har du for eksempel tenkt på at Gud er et verb? Dersom du leser litt i Bibelen, vet du det helt sikker, men du har kanskje ikke tenkt over det. Da Moses spurte Gud om hans navn svarte Gud: ’Jeg er’ har sendt deg (1). Selvfølgelig må en skapende Gud ha et verb som navn. Men det er veldig interessant at han bruker et ”uselvstendig verb”.

Lenge tenkte jeg at det var fordi Gud er den som var, er og kommer, men så oppdaget jeg en sammenheng mellom det uselvstendige verbet og Jesu ord: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. (2). Bildet av Gud måtte være et uselvstendig verb inntil Jesus kom og åpenbarte hvem Gud er. Alt jeg kan vite om Gud har jeg lært ved å studere Jesu liv og karakter.

Nå vil det være feil å lage en teori som begrenser Gud, men nettopp derfor er det så godt å tenke på ham som et verb i presens. Å se ham som utelukkende som et subjekt, eller et substantiv (som han også er) begrenser, ja, han kan til og med være død. Gud som verb, er, han handler, planlegger, frelser, helbreder, bevarer.

Må Gud velsigne Vårherre!
-------------------------------------
(1) 2 Mos 3:11-15
(2) Johannes 17:6
Publisert i Krigsropet #46 - 2011

Les hele #46 i NB elektroniske arkiv

Ord eller bud?

De fleste er klar over at det er noe som kalles ”De ti bud”. I veldig mange vestlige land finner vi tankene igjen i lovene som gjelder i dag. Når de har fått en slik innflytelse, er det fordi de var ”bud” eller fordi de var ”ord” fra Gud?

Det føres teologiske diskusjoner og noen hevder vi heller burde kalt dem ”Guds ti ord”. Da ordene ble talt i det som er dagens tekst, ble de beskrevet som ”ord” og ikke som bud. Det var først senere at de ble kalt ”bud” – og det er sikkert ikke noe galt i det ettersom Jesus også refererte til ”budene”*

For meg er det viktig at det var Herren som talte, og da har det autoritet samme hva vi kaller det. I går fikk vi en ny bibeloversettelse. Jeg ser på det som Guds ord. Det har autoritet uansett hva vi velger å kalle oversettelsen.

* F. eks. i Mark 10:19