Grammatikk blir beskrevet som språkets skjelett. Kan det være at troens skjelett også er grammatikk?
Dersom du får angst av ordet grammatikk, er du ikke alene. Jeg skjønte ikke vitsen med grammatikk og gjorde det så dårlig i fremmedspråk på skolen at jeg nesten ikke kom inn på videregående. Litt pussig at språk i dag er en av mine interesser og at jeg kan snakke om grammatikk med så stor begeistring at folk ser på meg som en ”nerd”…
…og det var før jeg for et drøyt halvår siden begynte å sysle med tankene om troens grammatikk. På festivalen på Kvås sist sommer talte jeg om preposisjonenes betydning for troen. Men en grammatikk består av mer enn preposisjoner:
Har du for eksempel tenkt på at Gud er et verb? Dersom du leser litt i Bibelen, vet du det helt sikker, men du har kanskje ikke tenkt over det. Da Moses spurte Gud om hans navn svarte Gud: ’Jeg er’ har sendt deg (1). Selvfølgelig må en skapende Gud ha et verb som navn. Men det er veldig interessant at han bruker et ”uselvstendig verb”.
Lenge tenkte jeg at det var fordi Gud er den som var, er og kommer, men så oppdaget jeg en sammenheng mellom det uselvstendige verbet og Jesu ord: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. (2). Bildet av Gud måtte være et uselvstendig verb inntil Jesus kom og åpenbarte hvem Gud er. Alt jeg kan vite om Gud har jeg lært ved å studere Jesu liv og karakter.
Nå vil det være feil å lage en teori som begrenser Gud, men nettopp derfor er det så godt å tenke på ham som et verb i presens. Å se ham som utelukkende som et subjekt, eller et substantiv (som han også er) begrenser, ja, han kan til og med være død. Gud som verb, er, han handler, planlegger, frelser, helbreder, bevarer.
Må Gud velsigne Vårherre!
-------------------------------------
(1) 2 Mos 3:11-15
(2) Johannes 17:6
Publisert i Krigsropet #46 - 2011
Dersom du får angst av ordet grammatikk, er du ikke alene. Jeg skjønte ikke vitsen med grammatikk og gjorde det så dårlig i fremmedspråk på skolen at jeg nesten ikke kom inn på videregående. Litt pussig at språk i dag er en av mine interesser og at jeg kan snakke om grammatikk med så stor begeistring at folk ser på meg som en ”nerd”…
…og det var før jeg for et drøyt halvår siden begynte å sysle med tankene om troens grammatikk. På festivalen på Kvås sist sommer talte jeg om preposisjonenes betydning for troen. Men en grammatikk består av mer enn preposisjoner:
Har du for eksempel tenkt på at Gud er et verb? Dersom du leser litt i Bibelen, vet du det helt sikker, men du har kanskje ikke tenkt over det. Da Moses spurte Gud om hans navn svarte Gud: ’Jeg er’ har sendt deg (1). Selvfølgelig må en skapende Gud ha et verb som navn. Men det er veldig interessant at han bruker et ”uselvstendig verb”.
Lenge tenkte jeg at det var fordi Gud er den som var, er og kommer, men så oppdaget jeg en sammenheng mellom det uselvstendige verbet og Jesu ord: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. (2). Bildet av Gud måtte være et uselvstendig verb inntil Jesus kom og åpenbarte hvem Gud er. Alt jeg kan vite om Gud har jeg lært ved å studere Jesu liv og karakter.
Nå vil det være feil å lage en teori som begrenser Gud, men nettopp derfor er det så godt å tenke på ham som et verb i presens. Å se ham som utelukkende som et subjekt, eller et substantiv (som han også er) begrenser, ja, han kan til og med være død. Gud som verb, er, han handler, planlegger, frelser, helbreder, bevarer.
Må Gud velsigne Vårherre!
-------------------------------------
(1) 2 Mos 3:11-15
(2) Johannes 17:6
Publisert i Krigsropet #46 - 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar