Følg instruksjonene - en tid for alt *

ENGLISH
I beretningen som følger etter Jesu himmelfart, er det flere ting jeg merker meg. Hver for seg spiller de en viktig rolle for det som skal skje. Og når de kommer settes sammen til et hele får de innflytelse på oppfyllelsen av løftet om Den hellige ånd

Da vendte de tilbake til Jerusalem…
Apg 1:12

At de vendte tilbake til Jerusalem viser lydighet til Jesu klare pålegg om ikke å forlate byen. Det er ikke sikkert de trodde på det som skulle skje, men de trodde på ham som ga befalingen. Derfor blir lydigheten også et uttrykk for tro. Jeg har berørt denne tematikken mange ganger, og her kommer det klart til uttrykk i en enkel liten setning.

Det er ikke sikkert at disiplene hadde forstått en brøkdel av hva løftet innebar. De hadde helt sikkert ikke peiling på hvilke konsekvenser det skulle komme til å få.

Dersom det hadde vært et krav om å tro alt dette, tror jeg apostlene hadde blitt værende på oljeberget og under Peters ledelse bygget ”hytter” eller venteværelser med takvinduer hvor de kunne sett opp mot himmelen for å se det som skulle komme over dem.

Men det første skrittet i lydighet var å forflytte seg tilbake til Jerusalem. Den enkle lydighetshandlingen er også en troshandling. Tro handler om å gjøre det Jesus ber meg om å gjøre, og det er egentlig alt jeg trenger å tenke på.

Dagens ‘manna’:

Å følge instruksjonene er avgjørende for resultatet

------------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

På vei mot et mål

ENGLISH
Da jeg på fredag avsluttet studiet i Timoteusbrevene, handlet refleksjonen om ‘å slutte på riktig tone’ – i betydningen av å nå det målet vi har. Paulus var veldig måltrettet i hvordan han veiledet Timoteus og sørget for at han utviklet gode vaner for å nå sine mål (1). 

Det å være målrettet er en viktig egenskap uansett hva vi ønsker å oppnå. For noen år siden brukte jeg førti dager på Rick Warrens bok «Målrettet liv» (2) her på bloggen. Den boka stadfester hvor viktig det er å leve med en hensikt og sette mål. Jeg har også flere ganger uttrykt min begeistring for Eugene Petersons definisjon av disippelskap som: «Lang lydighet i samme retning». Jeg blir mer og mer overbevist om at det er en genial beskrivelse, og den bekrefter verdien av å ha klare mål.

Jesus visste hvorfor han var kommet, og han visste at et viktig mål i det oppdraget handlet om det som skulle skje i Jerusalem:

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse.»
Luk 18:31

Lukas beskriver også hvordan disiplene tok imot denne beskjeden: «de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa» v 34 (3). Likevel fulgte de Mesteren fordi han visste hvor han skulle. Det understreker at det viktigste er å kjenne hans vilje og mål.

Dagens ‘manna’:

Det viktigste er å kjenne Guds vilje og mål

PS Målet mitt de nærmeste ukene er å fortsette opp til Jerusalem i forberedelse til påske
------------------------------
(1) Se f. eks. «Det handler om livsstil» og «Fornyelsesreise»
(2) Serien starter med «De neste 40 dagene». Dersom du ønsker å lese hele serien kan du begynne med starten og trykke «nyere innlegg» nederst til venstre og bla deg framover.
(3) Det er slike vers som i mine øyne gjør Bibelen troverdig – se «Så velsigna menneskelig...»

…og vinneren er!

Det er gjerne en rekke nominerte, men det skal kåres en vinner. Publikum venter spent på at konvolutten skal åpnes: Hvem blir det denne gang?
 
«Vinneren er Maria Magdalena»

Ikke fordi hun nødvendigvis lyktes med sitt oppdrag. Det erfarte til og med Jesus (1), men fordi Maria er en vinner fordi hun gjorde det hun ble bedt om:

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Joh 20:18

Det er ikke resultatene som gjør Jesu etterfølgere til «vinnere», men at vi gjør det vi blir bedt om. Resultatet er hans ansvar. Det kan vi ikke rose oss av uansett. Det å vandre i kjærlighet og være Jesus tilstede der vi er, gjør enhver troende til en vinner. Den som i tillit lever under en slik nåde, vet at den ikke er bortkastet (2). Resultatene vil bli synlige på evighetens morgen.

Dagens ‘manna’:

Av nåde å leve som han, er å vinne!

------------------------------------------
(1) Matt 23:37
(2) 1 Kor 15:10
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Han kunne valgt det bort!

Da jeg i går avsluttet en to måneders pause fra dypdykket i Johannesevangeliet med refleksjonen «Lang lydighet i samme retning», tenkte jeg ikke på at det kunne stått som overskrift på Jesu liv fra vugge til grav. Han valgte lydighet også når han visste hva det ville innebære. Han kunne hele tiden ha valgt det bort. 

Til og med under prosessen som endte med korset, kunne han ha valgt annerledes. Men han kunne ikke gå på akkord med sitt oppdrag og sin integritet, selv om han sannsynligvis også visste om den smertefulle veien forut for korset:

Pilatus grep nå Jesus og lot ham bli pisket.
Joh 19:1

Kanskje han måtte gjennomgå piskingen for å ha vært «prøvet i alt på samme måte som vi» (Hebr 4:15). Det skulle ikke gå mange ukene fra han selv opplevde piskingen, til hans etterfølgere opplevde det samme. Men han valgte det han kunne valgt bort.

Det var også tilfellet for de åtte franske munkene i et kloster i Atlasfjellene på midten av 1990-tallet. De levde i fredelig sameksistens med den lokale muslimske befolkning, men ble truet av religiøse fundamentalister. Myndighetene ba dem reise hjem, men gjennom samtaler og bønn bestemte de seg for å bli. Jeg så den halvdokumentariske filmen «Om Guder og mennesker» nå i sommer. Det var en sterk opplevelse av innvielse og «lang lydighet i samme retning». Munkene valgte det de kunne valgt bort. De hadde Jesus som forbilde.

Dagens ‘manna’:

Jeg velger Jesus.

----------------------------------

Lang lydighet i samme retning

Jeg bekjenner med frimodighet at jeg er en flittig låner av andres tanker, men jeg forsøker å være tro mot dem jeg låner fra. Overskriften er lånt fra Eugene H. Peterson’s bok: A Long Obedience in the Same Direction: Discipleship in an Instant Society. En bok jeg kan anbefale på det varmeste. Peterson er for øvrig oversetteren av den fantastiske Bibelutgaven “The Message” – et prosjekt som må ha krevd lang lydighet i samme retning. 

Når jeg nå har kommet til den siste betraktningen om hellighet i denne omgang, synes jeg at dette må være en god formulering å avslutte med.

Når jeg skal forkynne hellighet er det umulig å komme utenom Filipperbrevets 3. kapittel. Hellighet er faktisk ikke nevnt, men for meg oser kapittelet av hellighet og lengselen etter å nå akkurat det målet. Jeg brukte et avsnitt fra det kapittelet i refleksjonen «Sitter på toget», og bakgrunnen for den overskriften er oppfordringen Paulus gir:

La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!
Fil 3:16

Jeg er tilbake i Øst-Europa når jeg skriver dette. Da vi var her sist, fikk vi ofte spørsmålet: «Hvor lenge har dere stått i tjenesten?» Det var viktig for relativt ferske offiserer i alle aldre å få bekreftelse på at det å tjene Jesus ikke bare er for en kort periode, men noe som var verd å satse på et helt liv.

Hellighet er verd å satse på et helt liv. Jeg er så fullkommen som jeg kan bli i Kristus, og når jeg fortsetter i det sporet, er bønnen at det må prege meg akkurat der jeg er til enhver tid. Det betyr lang lydighet i samme retning. For

Lydighet er tro virksom i kjærlighet = hellighet*

--------------------------------
* For i Kristus Jesus … gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet. Gal 5:6

Kjærlighet blir synlig i lydighet

Koblingen mellom kjærlighet og lydighet dukker igjen opp som tema i Jesu avskjedstale (se «Den gode samtalen»). 

Det er maktpåliggende for Jesus å utføre det han var kommet for å gjøre fordi det var en kjærlighetshandling overfor Far – han som elsket verden så høyt at han ga sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv:

Men verden må få vite at jeg elsker Far, og at jeg gjør som Far har befalt meg. Stå opp, la oss gå herfra.
Joh 14:31

De kunne ha blitt sittende, men det var tid for oppbrudd. «Stå opp, la oss gå herfra» er et flott utgangspunkt for en tale om å gå videre. Det er en stadig utfordring for Herrens lærlinger. Vi er et pilegrimsfolk. Jesus brøt opp og dro bort i kjærlighet og lydighet til sin Far. Lærlingene fulgte ham, brøt opp og dro bort i kjærlighet og lydighet til Mesteren uten å vite hva de gikk til.

Dagens ‘manna’:

Både Jesus og lærlingene er forbilder i kjærlighet og lydighet

----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den gode samtalen

Jeg har hatt et par korte og gode samtaler med Kjell Skartveit det siste halvåret og jeg håper det blir flere. Vi er ikke enige i alt, men du verden så nyttig det er å høre Kjells vel gjennomtenkte argumenter. Dessuten er han et flott forbilde for barn, unge og voksne i Stavanger korps. 

Kjell har utfordret meg på min påstand om at tro = lydighet, og hevder selv at tro = kjærlighet.

Jeg ser poenget hans, og – ikke for å være diplomatisk – mener jeg at vi har rett begge to. 
Når jeg hevder at tro = lydighet, er det fordi mange sliter med det de definerer som en liten tro. For eksempel: Dersom de skal be for syke, tenker mange at de må tro at det faktisk skal skje et under i det konkrete tilfellet. Dersom de ikke klarer å tro det, trekker de seg og lar være å be. For meg holder det at Jesus har bedt oss om å be for syke, og når jeg da ber for syke viser jeg min tro ved min lydighet ved at jeg ber. Det blir opp til ham å gripe inn, mitt ansvar er å gjøre det han har bedt meg om å gjøre.

Troen er altså ikke noe jeg skal prestere. Den lille gutten med de fem brødene og de to fiskene behøvde ikke tro at det skulle bli nok til 5000 menn + kvinner og barn. Han trengte bare å gi Jesus det Jesus ba ham om, og så var resten opp til Jesus.

Men dersom lydighet er drevet av loviskhet eller frykt for represalier, som sikkert kan skje, følger jeg Kjell i hans argumentasjon. Lydigheten må være drevet av kjærlighet til Gud og til mennesker. Derfor blir lydighet i kjærlighet synonymt med tro. Akkurat det kommer tydelig fram i dagens vers:

«Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
Joh 14:21

Dette utsagnet fikk meg til å tenke på den gode samtalen og hvor viktig den er for min vandring som disippel. Jeg er så takknemlig for alle som deler sin innsikt med meg og at vi kan bygge hverandre opp i troen i kjærlighet. Det er lydigheten som gjør troen virksom, men det må skje i kjærlighet – slik Paulus skrev:

Dagens ‘manna’:

«I Kristus … gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.»*

------------------------------------
* Gal 5:6
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva skal til for å «se»?

I dag kommer mange til å synge verselinjen «troens øye ser det» i den mektige sangen «Deg være ære». Jeg håper den skal synges der jeg om noen timer skal feire Jesu oppstandelse også.

Det er alltid en risiko knyttet til det å åndelig-gjøre et fysisk mirakel. Faren ved å fokusere utelukkende på det åndelige er at jeg kan «glemme» at Gud bryr seg om hele mennesket og at det også skjer fysiske mirakler i dag. Det er ikke tvil om at det må ha vært stort for den blindfødte å få synet igjen, men jeg har allerede signalisert at hensikten til Johannes med å inkludere den fortellingen primært handler om de skriftlærde som påberopte seg «å se», men som likevel ikke så med «troens øye». Hva skal til for å «se»?

I går skrev jeg om «Det rene og det urene» - om Jesu rene spytt og den urene jorden som ble blandet og smurt på den blindes øyne. Denne leireblandingen førte ikke til at mannen ble seende – han måtte først utføre en lydighetshandling:

Så sa Jesus: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.
Joh 9:7

Det var ikke vanskelig det Jesus ba den blinde om å gjøre. Vann står veldig sentralt i Johannesevangeliet. Det er med både i mirakelfortellingene, samtalene og undervisningen. Det vann som «drikkes», er Den hellige ånd som er lovet* og det vann som det «vaskes» med er Den hellige ånd som gir «del i Jesus»**.

Nøkkelen til åndelig innsikt er altså å gjøre akkurat det Jesus ber om. Det handler om lydighet, verken mer eller mindre.

Dagens ‘manna’:

Åndelig innsikt handler lydighet

PS Kommer tilbake til flere tanker rundt dette verset i morgen
----------------------------------------------
* Joh 7:37-39
* Joh 13:8
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Aldri alene III

Jeg liker overskriften, og «III» er fordi det er tredje gang jeg bruker den her på bloggen*. Den første refleksjonen handlet om at jeg deler misjonsoppdraget med mange andre kristne. Refleksjon to handlet om at jeg aldri er alene når jeg vitner. Dagen vers er Jesu vitnesbyrd om at Far alltid er med ham:

«Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke overlatt meg til meg selv; for det jeg gjør, er alltid etter hans gode vilje.»
Joh 8:29

Dette er et sterkt vitnesbyrd fra Jesus som menneske. Han visste at i det øyeblikket han gjorde noe som var imot hans Fars vilje, ville han bli overlatt til seg selv. Jeg har lett etter denne forståelsen av dommen i Jesu undervisning – og her er den. Både Esekiel og Paulus er inne på at Guds dom er å overlate «de ulydige» til seg selv**.

Likevel – det viktig jeg tar med meg inn i dagen er at jeg trenger heller aldri å være alene. Jeg er alltid i Kristus og har adgang like inn til Far. Johannes trodde dette. Jeg tror det, og det gjør meg uendelig godt!

Dagens ‘manna’:

Jeg behøver aldri å være alene!

-------------------------------------
* 31. aug. 2010: Aldri alene I og 5. juni 2011 Aldri alene II
** Esekiel: «Jeg lar deres gjerninger komme over deres eget hode, sier Herren Gud» (Esek 22:31b)
Paulus: «De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft» (Rom 1:28a)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et tegn på tro?

Finnes det noen tegn på tro?
Spørsmålet er relevant, men føles også litt ubehagelig.
 
Jeg nevner ofte forholdet mellom tro og lydighet, og har den siste uka oppdaget at Dietrich Bonhoeffer også har dette fokuset. Han vier et helt kapittel til å underbygge påstanden: «Bare den troende er lydig. Bare den lydige tror».*

Lydighet kan altså være et tegn på tro, men finnes det flere?

Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?
Joh 5:44

Dersom jeg tolker Jesus riktig her, er det å ikke søke ære hos Gud et tegn på fravær av tro. Med andre ord er det å søke ære hos Gud et tegn på tro. Hva er i så å søke ære hos Gud? Jeg mener at dagens vers også svarer på det. Fordi mennesker generelt er i opprør mot Gud, vil det alltid bli konflikt mellom det å søke ære hos mennesker og det å søke ære hos Gud. Det blir som tjene både Gud og Mammon**. Kontrollspørsmålet blir da: ”Er det viktigere for meg å søke ære hos mennesker, enn å søke ære hos Gud?”
Det er et ubehagelig spørsmål.

Dagens ’manna’:

Bare i Kristus kan jeg tekkes Gud!

---------------------------------
* Dietrich Bonhoeffer: ”Etterfølgelse”, Luther forlag 2010, s 42
** Matt 6:24
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Enda en bekreftelse

Det er alltid moro å få bekreftelse på noe jeg har sagt og skrevet mange ganger – ikke fordi det er et mål i seg selv å ha ”rett”, men når jeg mener at det jeg påstår er viktig, er det godt med enda et bibelsk signal om at det er riktig:

«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham.»
Joh 3:36

Dersom du har lest bloggen min over tid, kan du ikke unngå å legge merke til at jeg er overbevist om at tro er lydighet. Det står ikke direkte i Bibelen, men flere vers støtter en slik oppfatning. Dette verset sier helt klart at det motsatte av tro på Sønnen er ulydighet mot Sønnen. Tro er da et ønske om å være lydig og ikke en ”fritt-flytende følelese”. Tro er å følge Guds vei, å velge sin egen er synd. Konsekvensene er tydelige i det Døperen sier: Den som tror har evig liv. Den som er ulydig, har ikke evig liv og skal heller ikke se det.

Dagens ’manna’:

Tro er lydighet!

----------------------------------------


Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvem har ansvar for å vite?

Uttrykket ”Det man ikke vet, har man ikke vondt av” er bare delvis sant. Når det ”å vite” dreier seg om det ”å se” eller å ha en ”innsikt” som man i kraft av sitt ansvar burde hatt, har man vondt av det. Denne problemstillingen kan være enda en grunn til at Johannes så det som viktig å ta med beretningen om det ”bagatellmessige” første underet.

De ”enkle”, tjenerne, som gjorde det Jesus ga befaling om uten å stille spørsmål, fikk en innsikt som den som burde hatt det, kjøkemesteren, ikke hadde:

«Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de.
Joh 2:7-8

Disiplene, de ”enkle”, fikk etter hvert en innsikt som de som burde hatt det, fariseerne og de skriftlærde, ikke hadde. Kjøkemesteren som ikke viste hvor vinen var kommet fra (2:9) peker fram mot Nikodemus som ikke visste hvor vinden kommer fra (3:8) som i fjerde kapittel igjen kontrasteres med beretningen om den ”enkle” samaritanske kvinne som plutselig forsto hva slags vann Jesus egentlig snakket om…

Jo – beretningen om bryllupet i Kana er viktig den – og enda skraper jeg bare litt i overflaten.

Dagens ’manna’:

Dypere åndelig innsikt er en frukt av lydighet til Kristus

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Han visste og likevel dro han!

Til høsten er det ett år siden jeg avsluttet en vandring gjennom Johannes-evangeliet som hadde vart i ca 2,5 år. Noe som ble veldig klart i det grundige studiet, er hvor viktig det er for Johannes å få fram at Jesus hele tiden visste hva han gikk til. Og likevel dro han! (Joh 13:1) 

Jeg vet ikke om Paulus hadde Jesus i tankene da han valgte en tilsvarende strategi. Paulus visste sikkert ikke alt, men nok til å vite at det å dra til Jerusalem ville føre til lidelse. Og likevel dro han:

Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.
Apg 20:22-24

Avsnittet er fra avskjedstalen som Paulus holdt for de eldste fra Efesos på stranden ved Miletos. Det var en tårevåt avskjed, og kun et av flere stopp på veien mot Jerusalem. På de stedene han stoppet, advarte disiplene ham (NB drevet av Ånden) mot å dra opp til byen (Apg 21:4). Han visste, og likevel dro han. Det er et lite mysterium at den samme Ånd som tvinger Paulus til å dra til Jerusalem, driver disiplene til å prøve å stoppe ham. Dette kommer jeg sikkert til å ta tak i ved en senere anledning.

Dagens ’manna’:

Lydighet kan også innebære offer!

-----------------------------
NB Innlegget er revidert til 28. juli 2016
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Å se tro

Er det mulig å se tro? 

Noen vil svare et ubetinget ”ja” fordi de umiddelbart tenker på for eksempel et kirkebygg og aktiviteten som drives der. Men dersom vi ser bort fra fysiske bygninger eller konkrete handlinger, er det da mulig å se den? Det er jeg som stiller spørsmålet når jeg leser beretningen om den mannen i Lystra som hadde vært lam i føttene siden fødselen:

Paulus så ham rett inn i øynene, og da han skjønte at han hadde tro så han kunne bli helbredet, ropte han: «Reis deg opp og stå på føttene!»
Apg 14:9-10

Dette verset er et av dem som kobler helbredelse til tro. Faren med slike vers er at troende mennesker som sliter med sykdom, ofte får en ekstra belastning fordi de konkluderer med at de ikke blir friske fordi de ikke har sterk nok tro. Da kan det være legitimt å spørre hva det var Paulus så i øynene til den lamme. Samtidig er det et spørsmål som det vitenskapelig forstått ikke finnes svar på. Når jeg velger å reflektere videre, er jeg klar over at jeg forlater teologi og beveger meg over i spekulasjon. Og – enkelte vil da med rette spørre seg om nytten. Likevel:

Både i forkynnelse og her på bloggen har jeg mange ganger hevdet at tro = lydighet. Så Paulus et glimt av det jeg så i øynene til barnet mitt som sto på en høy stein og ville hoppe i armene mine? Det eneste som manglet var klarsignalet: ”Hopp!”
 
Dersom det var noe slik Paulus så hos den lamme, kan det godt være at den ”trosgnisten” hadde vært hos den lamme hele livet, men det hadde aldri kommet noen som hadde tro til å si ”hopp!”. Helbredelse og tro er et vanskelig tema, men ansvaret må aldri hvile på den syke alene. Jeg pleier å si at den syke som ber om forbønn har tro så det holder. Den som er lydig og ber for den syke, likeså. Men for begge er det viktig å si og gjøre det som Den hellige ånd ber om.

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å være våken for å se tro

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Det lukter av ulydighet!

Da jeg leste dagens tekst (2 Mos 16:11-20) i leseplanen passet den så godt med hovedrefleksjonen ”Lydighetsskalaen” (se under). Da Gud sendte manna første gang ga han også en brukerforskrift. De som var ulydige, opplevde at det ”gikk mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint”. Ulydighet fører altså til:

1. Nedbrytning
2. Vond lukt
3. Dårlig stemning

Akkurat det motsatt av lydighet. Den fører til

1. Oppbyggelse
2. "Vellukt"
3. God stemning.

Ha en oppbyggende, velluktende og stemningsfull dag!
_______________
PS Husk 125 døgn i bønn!

Lydighetsskalaen

Selv om det gir resultater og har en gevinst, tror jeg lydighet alltid har en pris. Det er likevel store ”prisforskjeller” på lydighet – derfor bruker jeg begrepet lydighetsskala. Det er forskjell på å gi sitt liv for sine venner (jfr Joh 15:13) og å gi dem et ord fra Herren, men begge deler forutsetter lydighet

Jeg pleier å si at det Den hellige ånd ber oss gjøre ofte er veldig lett – men ikke alltid. Jeg vet ikke hva Agabus så, men det kan ikke ha vært lett å bære det fram:

På den tid kom noen profeter fra Jerusalem til Antiokia. En av dem, som hette Agabus, stod fram og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle ramme hele verden. Det var den som kom under keiser Claudius.
Apg 11:27-28

Men Agabus var lydig mot det Ånden ga ham – og på samme måte som Josef var tro mot tolkningen av Faraos drøm (1 Mos 41) – en lydighet som førte til at folket var forberedt da hungersnøden kom i Egypt, var de kristne klare til å hjelpe de sultne da nøden rammet dem.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd kan forberede meg på utfordringer som kan komme.

-----------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ringvirkningene av lydighet

I går skrev jeg om synet som Ananias fikk. I hans tilfelle var synet veldig konkret. Andre ganger kan det være at synet må tydes. Det kommer klart fram i neste kapittel hvor Peter ser duken med urene dyr komme ned fra himmelen. Peter er i ”villrede om hva dette synet skulle bety” (Apg 10:17). 

For Ananias handlet det kun om lydighet. Han hadde mottatt navn, adresse og oppdrag. I de aller fleste tilfeller er det Gud ber oss om veldig enkelt, men det er så vanskelig å være lydig. Ananias var lydig:

«Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.»
Apg 9:17

Rett på sak!

1. Bror!
Det viser at omvendelsen hadde funnet sted. Ananias bekreftet Saulus som en del av Guds familie (jeg har alltid beundret motet til Ananias)
2. Presentasjon
Ananias sa hvem som hadde sendt ham, og for at det ikke skulle være tvil fortalte han Saulus noe som bare Saulus visste (kunnskapsord).
3. Helbredelse
Ananias kom for å helbrede – ikke for å be om helbredelse sammen med Saulus. Det er kun noen få steder i Bibelen at helbredelse er knyttet sammen med bønn.
4. Åndsfylde
Ananias kom for at Saulus skulle bli fylt av Den hellige ånd. Ananias var ikke ”en av de tolv” – likevel formidlet han Den hellige ånd (se: Apostelfokus)

Og hva var Den hellige ånds virkning på Saulus? Jo, som alltid i Apostelgjerningene:

straks forkynte han Jesus i synagogene og sa: «Han er Guds Sønn.»
Apg 9:20

Dagens ’manna’:

En enkel lydighetshandling kan få ringvirkninger for hele verdenshistorien

--------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

En dynamisk kombinasjon

I beretningen som følger rett etter Jesu himmelfart, er det to ting jeg merker meg. Kombinasjonen av dem er viktig når de knyttes til oppfyllelsen av løftet om Den hellige ånd: 

Da vendte de tilbake til Jerusalem… Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til.
Apg 1:12-13

At de vendte tilbake til Jerusalem er en lydighetshandling i forhold til Jesu klare pålegg om ikke å forlate Jerusalem. Det er ikke sikkert de trodde på det som skulle skje, men de trodde på ham som ga befalingen. Derfor blir lydigheten også et uttrykk for tro. Jeg har berørt denne tematikken mange ganger, og her ser jeg det tydelig igjen. Det er ikke sikkert at de hadde forstått en brøkdel av hva løftet innebar. De hadde helt sikkert ikke peiling på hvilke konsekvenser det skulle komme til å få. Dersom det hadde vært et krav å tro alt dette, ville nok apostlene blitt på oljeberget og under Peters ledelse bygget ”hytter” eller venteværelser med takvinduer hvor de kunne fortsatt å se opp mot himmelen. Men det første skrittet i lydighet var å forflytte seg tilbake til Jerusalem. Den enkle lydighetshandlingen er også en troshandling.
 
Det neste er at de dro dit de pleide å holde til. Hvis ikke Den hellige ånd sier noe annet, er dette en god regel og vane. Ofte tror vi at vi må dra til spesielle steder, stevner eller konferanser for å oppleve Den hellige ånd. Jeg tror det er en ”bedragerisk ide”. Hvis vi ikke har forventninger til at det kan skje noe der vi pleier å holde til blir vi fattige i vårt kristenliv. Det kan være godt å komme sammen til en konferanse eller kongress, men det må aldri bli det viktigste for vårt åndelige liv. En gang i mellom er det hyggelig og godt å gå ut å spise på en god restaurant, men jeg er så takknemlig for den gode maten jeg daglig kan spise hjemme. Jeg tror det var godt for gjengen fra Oljeberget å komme ”hjem”.

Dagens ’manna’:

Den dynamiske* kombinasjonen lydighet og gode vaner er dynamitt* i Guds rike

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

* Dynamisk og dynamitt kommer fra dynamis som er det greske ordet for kraft.

Utvikling av vennskap

Vennskap kan utvikles og da må jeg være villig til å investere. Det handler altså om et bevisst valg fra begge parter. Når det gjelder Gudsrelasjonen, har Gud allerede valgt. Salomo hadde oppdaget at fra menneskenes side har det med innstilling å gjøre: ”Med de rettsindige har han samfunn”. Ordsp 3:32

Det rette sinn når jeg lengter etter å utvikle mitt vennskap med Gud, handler om daglig å velge

• ærlighet – det nytter ikke å spille for Gud.
• lydighet - tro handler primært om lydighet.
• nærhet – det uttrykker Jakob på en utmerket måte: "Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere". Jak 4:8 

Dagens ’manna’:

Jeg vil holde meg nær til Gud.

---------------------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 12 av 40 (28 dager igjen av 2012)

Postet på FACEBOOK - 17. mars 2025

Hvor det fører det vet ingen

Overskriften er hentet fra en av de nyeste ”klassikerne”. Det kan virke litt tidlig å kalle ”Der det nye livet lever” for en klassiker, men jeg overbevist om at den kommer til å overleve i mange generasjoner. Teksten er både økumenisk og veldig bra, og melodien bekrefter teksten. Beskrivelsen av det nye livet som en vandring passer utmerket på Abrahams liv:

I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom.
Hebr 11:8

…dette gir gjenklang hos meg. Tro = lydighet som fører oss av sted uten å vite hvor det fører. Derfor er troslivet pilegrimens eller teltnomadens liv. Mer om det i morgen.

Dagens ’manna’:

Jeg vet ikke hvor troen fører meg i dette livet