Tiden som er gitt oss

Denne hilsenen ble skrevet som en oppmuntring til medarbeiderne i Øst-Europa og du finner den engelske versjonen på youtube.

Kjære offiserer, soldater og venner!
Jeg hilser dere i Jesu navn, og jeg takker Gud for dere og for den tjenesten dere gjør i Guds rike også i tider som disse.
For halvannen uke siden skrev jeg at: «Akkurat ‘NÅ ’er vi alle like» og jeg illustrerte bloggen med et bilde av to unge norske jenter som ikke visste hvordan de skulle komme seg hjem til Norge. Artikkelen hadde overskriften «Akkurat nå er det veldig kaotisk!»

Begge overskriftene er riktige. Nå er vi alle like, og alt virker veldig kaotisk.

Tolkien var en hengiven katolikk, og han prøvde å uttrykke sin tro gjennom å skape sitt eget mytologiske univers. Kanskje du har lest hans episke trilogi «Ringenes Herre» eller sett de berømte filmene? Frodo og Gandalf er to sentrale skikkelser i historien, og jeg vil dele med deg et kort utdrag fra en dialog som finner sted mellom de to:

«Jeg skulle ønske at dette ikke ville skjedd i min tid», sa Frodo.

«Det gjør jeg også» 
sa Gandalf,

«Og det gjør alle som lever og opplever slike tider. Men det er ikke de som bestemmer det.
Alt vi trenger å bestemme oss for, er hva vi skal gjøre med tiden som er gitt oss.»

Tiden vi opplever akkurat nå, er gitt oss. Vi må bestemme hva vi gjør med den.

De norske jentene beskrev den som kaotisk. 

Ordet kaos kommer fra gresk, og beskriver det mørket og den uorden som var forut for verdens skapelse. Gud skapte kosmos ut av kaos, og Bibelen forteller at:

«Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!»
1 Mosebok 1:31a

Slik Gud gikk inn i kaos for å skape noe svært godt, sendte han også Jesus for å åpenbare enda mer av sin kjærlighet; og slik Gud sendte Jesus, sender Jesus oss (1).

På grunn av viruset kan det hende at vi ikke kan ta vare på hverandre på samme måte som vi vanligvis gjør. Regjeringene våre har gitt oss retningslinjer for hvordan vi skal håndtere utfordringene. Vi vil følge direktivene, og ta vare både på vår egen helse og helsen til mennesker som vi møter i Jesu navn. 

Før jeg begynte med denne korte refleksjonen, hørte du Mahalia Jackson synge: «Han holder hele verden i sin hånd», og du så noen bilder fra territoriet vårt. Det er mange måter å vise omsorg på, selv når fysisk kontakt er begrenset. Vi kan gjøre det gjennom sosiale medier, med en telefonsamtale, med matpakker brakt på døra, vi har til og med korps som lager munnbind for mennesker som er ekstra sårbare fordi apotekenes lagre er tomme. Vi gjør dette, og mye mer, fordi vi er skapt i Skaperens bilde, Guds kreativitet ble utløst nettopp i møte med kaos. Derfor bestemmer vi oss for å være kreative i den kaotiske tiden som er gitt oss, og det er en god ting vi kan lære av, akkurat nå.

Samtidig ydmyker vi oss selv foran Gud og sier til ham: «Uten deg kan vi ingen ting gjøre!» (2) Derfor er bønn en prioritet, og vi går inn i Guds nærvær mange ganger i løpet av dagen for å høre Ånden si til oss «Ro ned, ro ned, og kjenn at jeg er Herren!»(3) Sissel Kyrkjebø fra Norge skal synge denne sangen før Magna avslutter refleksjonen med bønn.

Hør Sissel synge "Slow down!"*

Magnas bønn: 

Kjære himmelske Far,
vi kommer til deg i denne tiden med usikkerhet og kaos.
Du kjenner oss så godt.
Du kjenner vårt ønske om å ha kontroll og å kunne planlegge for fremtiden.
Hjelp oss Herre, å overgi oss til deg som alltid har full kontroll.
Du har gitt dine løfter om fremtid og håp for de som stoler på deg.
Vi stoler på deg vår Herre og frelser.
Gi styrke og inspirasjon til å finne nye måter å tjene deg i våre samfunn i vanskelige tider.
Kom med din Hellige Ånd og kraft til dem som kjemper mot sykdommen og går en ekstra mil.
Kom med full fred til de som er syke.
Kom med din trøst til de som har mistet kjære.
Vi trenger deg Herre!
Beskytt våre folk. Helbred våre nasjoner.
Selv om vi ikke kan være fysisk nær hverandre, vet vi at du er nær oss, og vi står sammen i bønn til deg som holder hele verden i din hånd.
Bare i deg kan mitt hjerte være stille.
Allmektige, evige, kjærlige far!

---------------------------------------------
(1) «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» 
Johannes 20:21
(2) Johannes 15:5b
(3) Salme 46:11

* Her finner du norsk tekst til "Slow down"

Det handler om helbredelse

Når jeg nevner den hellige salvingsoljen, er det mange som umiddelbart tenker på helbredelse. Det er ikke feil, for, som jeg også skal komme inn på i morgen, hadde den hellige salvingsoljen også en funksjon i behandlingen av, og renselsen av syke i den gamle pakt. I tillegg ble den videreført i den kristne tradisjonen:

«Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.» Jak 5:14-15

Da yngste jenta vår var ganske liten var hun sterkt plaget av astma. Ved et par anledninger hadde hun så sterke anfall at vi var redde for at hun ikke ville klare påkjenningen. Vi ble godt kjent med sykehus og det norske helsevesenet. Min mor jobbet på den tiden som administrasjonssjef i helseetaten i en stor kommune. Der jobbet hun med flere leger, og en dag da det sto på som verst, spurte hun en av dem som ikke bekjente seg som kristen:  
«Er det noe vi kan gjøre?» 

Legen bare så på henne og svarte: «Jakob 5:14-15»

Det viser at det kan være like mye tro blant dem som ikke bekjenner tro, som blant dem som bekjenner. Dersom oljen er et symbol på Den hellige ånd, kommer han også med lindring og legedom. 


Jeg har ofte brukt olje både når jeg har bedt for syke og ved andre anledninger. Det er viktig å være lydig når jeg blir minnet om å gjøre det. Ved flere anledninger har det skjedd sterke helbredelser der det har vært brukt salveolje, men jeg tror ikke at Gud har gjort seg avhengig av noe fysisk virkemiddel, for han ser alltid til hjertet (1). I noen helt isolerte tilfeller tror jeg det har vært viktig og kanskje til og med avgjørende for den som ble betjent, fordi salvingen har fungert som et trostyrkende middel – men det viktige er at troen ikke har gått til middelet, men til troens opphavsmann og fullender (2). 
 
Dagens ‘manna’:

Hellighet handler også om lindring

----------------------------------------
(1) Se f. eks. 2 Krøn 16:9a og 1 Sam 16:7
(2) Hebr 12:2

Salvelse og helbredelse

Det er interessant at den jødiske tradisjonen med bruk av salveolje ble videreført i kristen tradisjon og at den fortsatt er ganske vanlig. For meg har denne tradisjonen blitt lettere å forstå når jeg har blitt bedre kjent med symbolikken som jeg har blogget om de siste dagene. Da tenker jeg primært på linken til Den hellige ånd. Når jeg for eksempel leser:

«Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
Jak 5:14-15

Oljen symboliserer Den hellige ånds nærvær i forbønnsituasjonen, og bekrefter legedommen i «offerlammets» blod, slik det ble beskrevet i forskriftene for renselse i 3 Mosebok 14:10-20.

I forbønn for syke er det godt å kunne sitere: «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53:5) – og deretter salve den syke som en symbolsk handling for Den hellige ånds bekreftelse av Jesu offer.

Jeg er ikke redd for symbolikk. I de fleste tilfeller liker jeg det godt. Faren er at den symbolske handlingen blir viktigere enn det handlingen symboliserer. Da har vi fjernet oss langt bort fra det Jesus underviste og selv levde ut, og kan fort bli stående igjen med en av de tingene William Booth fryktet for; nemlig «Religion uten Den hellige ånd» (1) - eller kristendom uten salvelse for å følge tematikken i dagens refleksjon. Det er en hårfin balansegang å gjøre symbolske handling på en slik måte at det ikke blir en religiøs handling uten liv.

Dagens ‘manna’

Jeg velger livet og velsignelsen (2)

------------------------------------------
(1) Gjerne kalt Booths endetidsprofeti
(2) Jfr 5 Mos 30:19

Hellighet og forsoning

Det er interessant å legge merke til hellighetens kobling med forsoning – både i Bibelens ord som her:

Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren.
Hebr 12:14

 ...og i livene til mennesker som på en særlig måte forbindes med ”hellighet”. Dette kjennetegnet også Samuel Logan Brengles tjeneste. I tillegg til sin spesielle forkynnertjeneste, ble han benyttet som "Generalens spesielle utsending" til land hvor det hadde oppstått splittelse i bevegelsen. Han ble også sendt til Norge da mange soldater opplevde tungetale da pinsebevegelsen kom til landet i 1906. 

Brengles metode var ”enkel” og troverdig - han var en forsoningens mann:

1. Minst mulig fokus på konfliktstoffet
2. Mest mulig fokus på Jesus, hellighet og kjærlighet (”Den gyldne omvei”).

Det virket… og det virker:
For ni år siden var jeg i Sør-Afrika. Det ble det en kort anledning til å se litt av Johannesburg, og sightseeingturen førte oss til kirken som hadde vært åsted både for skudd på demonstrerende studenter og som base for "Sannhets- og forsoningskommisjonens" oppgjør noen år senere. Under Desmond Tutus ledelse fikk dette arbeidet en fredelig og helbredende utgang. Jeg følte virkelig jeg stod på hellig grunn. Stedet representerte helliggjørelse i praksis: Streb etter fred med alle.

Jeg vil senere i serien komme tilbake til ”sosial hellighet”, men vil fortsatt noen dager befinne meg på det individuelle plan. 

Dagens 'manna':

Hellighetens vei er forsoningens vei

Hva skal til for å «se»?

I dag kommer mange til å synge verselinjen «troens øye ser det» i den mektige sangen «Deg være ære». Jeg håper den skal synges der jeg om noen timer skal feire Jesu oppstandelse også.

Det er alltid en risiko knyttet til det å åndelig-gjøre et fysisk mirakel. Faren ved å fokusere utelukkende på det åndelige er at jeg kan «glemme» at Gud bryr seg om hele mennesket og at det også skjer fysiske mirakler i dag. Det er ikke tvil om at det må ha vært stort for den blindfødte å få synet igjen, men jeg har allerede signalisert at hensikten til Johannes med å inkludere den fortellingen primært handler om de skriftlærde som påberopte seg «å se», men som likevel ikke så med «troens øye». Hva skal til for å «se»?

I går skrev jeg om «Det rene og det urene» - om Jesu rene spytt og den urene jorden som ble blandet og smurt på den blindes øyne. Denne leireblandingen førte ikke til at mannen ble seende – han måtte først utføre en lydighetshandling:

Så sa Jesus: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.
Joh 9:7

Det var ikke vanskelig det Jesus ba den blinde om å gjøre. Vann står veldig sentralt i Johannesevangeliet. Det er med både i mirakelfortellingene, samtalene og undervisningen. Det vann som «drikkes», er Den hellige ånd som er lovet* og det vann som det «vaskes» med er Den hellige ånd som gir «del i Jesus»**.

Nøkkelen til åndelig innsikt er altså å gjøre akkurat det Jesus ber om. Det handler om lydighet, verken mer eller mindre.

Dagens ‘manna’:

Åndelig innsikt handler lydighet

PS Kommer tilbake til flere tanker rundt dette verset i morgen
----------------------------------------------
* Joh 7:37-39
* Joh 13:8
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Etterfølgelse

Det spennende å lese Dietrich Bonhoeffers bok ”Etterfølgelse” i kombinasjon med dypdykket i Johannes.
I går nådde jeg avslutningen av Jesu forsvarstale etter Betesda-underet og endte opp med ”Jeg følger etter Jesus underveis mot et mål” som gårsdagens manna. Når jeg i dag starter på et nytt kapittel finner jeg en beskrivelse av en annen type ”etterfølgelse”:

Senere dro Jesus over til den andre siden av Galileasjøen, som også kalles Tiberiassjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham fordi de så tegnene han gjorde da han helbredet de syke.
Joh 6:1-2

Det er ikke tvil at dette også er en form for etterfølgelse. Mennesker har naturlig nok alltid vært opptatt av helse. Derfor er det ikke så rart at Jesus fikk etterfølgere som enten trengte et under selv, eller som var interesserte i å se ham utrette mirakler. Behovet for fysisk mat er et annet motiv for etterfølgelse – også det aspektet kommer fram i dette kapittelet. Begge disse formene for etterfølgelse har jeg opplevde konkrete eksempler på i min egen tjeneste.

Men det er ikke slike typer etterfølgelse Bonhoeffer beskriver – og det er heller ikke det Jesus formidler som etterfølgelse. Hele kapittel 6 i Johannes-evangeliet handler egentlig om dette. Sann etterfølgelse er full identifisering med Jesus. Det betyr å dø fra seg selv og bli ett med ham. Undervisningen er så sterk at mange tok avstand, og den kulminerer med Jesu spørsmål til de få disiplene som står igjen: ”Vil også dere gå bort?”*

For meg er svaret enkelt:

Dagens ’manna’:

Mitt valg er gjort, jeg vil følge Jesus!

----------------------------------------
* Joh 6:67
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

…men også kjent?

I går skrev jeg om å være én i mengden, og at det er godt å bli sett. For den lamme ved Betesta var det helt sikkert godt å bli sett, men han var også kjent:

Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?»Joh 5:6

Det er et poeng for Johannes å få fram at Jesus ”visste” at mannen hadde vært syk lenge. Han som ”kjente alle” (Joh 2:24), kjente også denne mannen. Hvorfor stiller han da det underlige spørsmålet?
Mannen svarer ikke på spørsmålet, men forklarer hvorfor han ikke er blitt det – er det enda et utslag av evangelieforfatterens bruk av ironi? Eller var det kanskje nettopp den reaksjonen Jesus ønsket? For hva er viktig i mannens "svar"?

Hans innrømmelse av at han trenger hjelp. Kanskje det er første gang han setter ord på det? For det jeg vet, kan den lamme ha vært for bitter, sta og stolt til å innrømme at han faktisk trengte hjelp. Jeg har sett mange mennesker gå glipp av masse velsignelse på grunn av bitterhet, stahet og stolthet. Å erkjenne at det er akkurat slik det står til med meg, kan utløse mye legedom over livet mitt – både i sjel og kropp. Som én i mengden er jeg både sett og kjent.

Dagens ’manna’:

Han kjenner meg – jeg kan trygt være ærlig! 

------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Én i mengden

Sist helg var jeg i Porsgrunn på Bibelhelg, og søndag formiddag var temaet ”Åndelig fellesskap” – og det var godt å dele fellesskap med salvasjonistene i Grenland. Forholdet mellom Far, Sønn og Hellig ånd er et fantastisk bilde på fellesskap og enhet – og i det bildet er mennesket skapt. Jeg er skapt til fellesskap og enhet med Skaperen og med mennesker.

Likevel er jeg én i mengden – ikke slik at jeg forsvinner, men jeg er unik, blir sett og bekreftet som meg. Dette er også et element i Betesda-beretningen:

Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.
Joh 5:5

Hva gjør det med fellesskapet når én blir sett og bekreftet?
Det er ikke tvil om at det var et problem for akkurat denne mannen. Han hadde sannsynligvis sett andre komme før seg ned i dammen etter at vannet hadde kommet i bevegelse. Hvorfor ham og ikke meg?
Jeg har vært vitne til mange helbredelser ned gjennom årene, men jeg har også sett mange som aldri ble helbredet i dette livet. Samtidig vet jeg at også mange av dem som ikke ble helbredet, opplevde seg sett og bekreftet av Gud.

Det hadde vært så greit om beretningen om helbredelsen av den lamme ved Betesda hadde avsluttet med: ”Deretter helbredet Jesus alle de andre som lå der”. Dersom det hadde skjedd, hadde det sannsynligvis stått. Men er det kanskje best at det var kun én i mengden som ble frisk?
Tanken fra kapittel 4: ”Den tid kommer, ja, den er allerede nå!” (Joh 4:23) står helt sentral i den johanneiske forståelse av Jesus og evangeliet. Helbredelse er noe som tilhører Jesu frelsesverk. Helbredelsen ”kommer”, men er allerede ”nå”. Når ”én i mengden” opplever helbredelse allerede nå, blir det en bekreftelse for alle oss som tror at det kommer for oss også – enten allerede nå i tiden eller i evigheten.

Dagens ’manna’:

Han ser meg i mengden allerede nå. Det fyller meg med forventning til det jeg skal oppleve allerede nå og engang der framme. 

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Hva har jeg?

Den radikale endringen i disiplenes atferd trer tydelig fram etter pinsen. Jeg ser det allerede i forkynnelsen til Peter og følgene av den, men det er også en tydelig bevissthet i forhold til hva de har ”fått”. Det som fascinerer meg med beretningen om den lamme som satt ved Fagerporten i templet, er ikke primært hans helbredelse, men at han ble helbredet av noe Peter ”hadde”:

«Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!»
Apg 3:6

Peter sier ikke hva han har, men det er nærliggende å tro at han sikter til kraften av Den hellige ånd. Kraften gjorde ham i stand til å uføre mirakler i Jesu navn.

Jeg tror at en bevissthet om ”hva jeg har” er veldig viktig for å kunne fungere optimalt som Herrens redskap. Det handler ikke om meg, men om ham, og jeg må stole på at han står ved sitt ord.

Dagens ’manna’

Jeg ønsker å vite mer om ”hva jeg har” for å bli et bedre redskap.

--------------------------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Ubehagelig avsløring?

Egentlig er jeg ikke redd for tannlegen, men nå er det så lenge siden siste besøk at jeg er redd for hva han vil avsløre. Ubehaget er ikke behandlingen, men ”kostnadene” og da primært tidsbruken. Derfor har jeg brukt de argumentene jeg kunne finne for å utsette besøket. Det var ikke aktuelt å gå til tannlege da vi bodde i Moldova og det var dumt å finne en tannlege i Oslo da vi bodde der 'midlertidig'.

Det er lett å tenke: Når det har gått bra så lenge, kan jeg sikkert vente noen uker til. ”Slik går no dagan”.

Er det frykten for ubehagelige avsløringer som gjør at vi har en tendens til å gjøre hjertene harde for Guds røst? For det er ikke til å legge skjul på at hans ord avslører meg fullstendig:

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.
Hebr 4:12

… slike avsløringer kan gjøre vondt, men det flotte er at Guds ord samtidig kommer med legedom. Men også da må jeg være villig til å avsette tid for å slippe sjelelegen til med behandlingen.

Dagens 'manna':

Guds ord = avslørende legedom

Vandrende trær

Jeg vet ikke om mennesker var det første jeg ville tenkt på om jeg så en flokk som den på bildet, men det var det som var den blindes konklusjon da synet gradvis vendte tilbake. Denne helbredelseshistorien* har mange underlige aspekter. Hvorfor tok Jesus den blinde med seg ut av landsbyen? Hvorfor lot han helbredelsen skje i etapper? Hvorfor fikk han ikke gå tilbake til landsbyen for å dele gleden over synet med vennene sine der?

Jeg har lest flere teorier. En av dem er at Jesus hadde en annen misjon enn utelukkende å ta seg av individuelle lidelser. Han visste at jo flere som fikk kjennskap til at han var i stand til å helbrede, jo mindre tid ville han få til å trene opp dem som skulle føre misjonen videre.

Dette er bare én tolkning. Det er ikke sikkert at det er den eneste tolkningen – og det kan godt være at denne ikke er den korrekte. Men dersom beretningen kan tolkes slik, er den en trøst å ta med seg inn i dagen.

Hvorfor?

Det er en kjempeutfordring å prioritere bort noe som oppleves som viktig, for å investere i noe som gjør at det endelige resultatet kan bli enda bedre. Det kan være mer fristende å investere i egen tjeneste og se umiddelbare resultater enn å investere i andres og kanskje ikke se resultater på mange år.

* Jfr Dagens tekst: Mark 8:22-26

Se også:
Drama i fire akter.

Fra mismot til gjenopprettelse

I går skrev jeg om mismot. Dagens tekst begynner litt mismodig den også: «Jeg har strevd forgjeves, til ingen nytte har jeg brukt opp min kraft.» Det hender at jeg kjenner meg igjen i den beskrivelsen.

Heldigvis stoppet ikke profeten der, han fortsetter: «Min rett er likevel hos Herren, min lønn er hos min Gud.» Han er rask til å flytte seg fra ”en dårlig dag på jobben” til troens språk. I det språket ligger nøkkelen, og Guds respons uteblir ikke:

«det er ikke nok at du er min tjener
som skal reise opp igjen Jakobs stammer
og føre de bevarte av Israel tilbake.
Jeg gjør deg til et lys for folkeslag,
så min frelse kan nå til jordens ende.»
Jes 49:4–6

Gud er gjenopprettelsens Gud.
Da jeg på slutten av 2010 søkte Guds hjerte for å finne hva jeg skal fokusere på i bønn og forkynnelse i 2011 var det nettopp gjenopprettelse som ble lagt sterkt på meg. Jeg merker at det sier ”Amen” i hele meg!

Noe å vise fram!

Jeg er stolt av lander mitt og liker å vise det fram. Bildet er fra Brødsjøvann som ligger rett ved landstedet vårt – jeg viser det gjerne fram, for uansett årstid og tid på døgnet har det sin sjarm – det er vakkert.
Jeg er stolt av barn og barnebarn og snakker gjerne om dem når det er noen som vil høre på. Antakelig er jeg som mennesker flest, vi liker å dele det som er positivt. Men hva gjør jeg når jeg føler at jeg ikke har noe å vise til?

De må ha hatt det slik de 10 spedalske. Da Jesus kom forbi ropte de om hjelp, og det eneste han sa var: «Gå og vis dere for prestene!» Men de hadde jo ingenting å vise fram. Det var ingen tegn til at spedalskheten hadde forsvunnet. Likevel gikk de. Det står ingenting om at de hadde stor tro, men de gikk. Å gjøre det Jesus sier er lydighet, og da bli lydighetshandlingen en troshandling helt uavhengig av den kampen mellom tvil og tro som utspiller seg i sjelen. Da er det godt å lese:

Og mens de var på vei dit, ble de rene.
Luk 17:11-19

Det hender at Gud ber meg om å gjøre noe og jeg føler at jeg har ingenting å vise til. Innvendig kan det være kaotiske bølger av tvil og tro. Men når jeg er villig og ”går” så skjer det mens jeg er underveis. Et ganske ferskt eksempel:

Da jeg var i Kenya for et par uker siden hadde jeg undervisning fra 09:00 til 12:30 og fra 16 til 18:30. Om ettermiddagene hadde delegatene selvstudium. Av erfaring vet jeg at mange har behov for individuell samtale og forbønn og fikk derfor tilgang til et rom hvor delegatene som ønsket det kunne komme. Veldig mange tok imot tilbudet, og det var kø utenfor samtalerommet. På grunn av kulturforskjellene hadde jeg bestemt meg for å være forsiktig med berøring, og sørget for at det var et bord mellom meg og samtalepartneren. Under forbønn holdt jeg kun kollegaens hånd mens vi ba – men det var et unntak:

En av delegatene hadde vært syk lenge, og var egentlig ikke frisk nok til å være med på instituttet. Sykdommen hadde også gjort at hun hadde falt og var delvis lammet i en fot og en hånd. På sykehuset hadde de ikke klart å finne en diagnose og en kur. Etter forbønnen sa jeg plutselig: Jeg må få røre ved nakken din!
Uten noen form for dramatikk la jeg en finger på kvinnens nakke. Der er det! sa hun bare. Jeg hadde ingenting å vise til, bare lydighet til det Gud ba meg gjøre. Da vi skulle ta farvel et par dager senere, sa jeg:
"Må Herrens helbredelse fortsatt være med deg!”
- ”Men, Major”, svarte hun, ”Ser du ikke at jeg går i sko, Jesus har allerede helbredet meg!”

Det skjer mens vi er underveis – Halleluja!