Påvirket Maria «Guds ‘NÅ’»?

Jeg stiller dette spørsmålet i sammenheng med kallet til å være 'kamp-klar' NÅ (1). Det er ingen tvil om at Marias rolle ble viktig da hun sa 'ja' til å bære fram Guds Sønn. Det at hun var klar til å påta seg oppdraget, kan ha påvirket Guds NÅ i forbindelse med Jesu fødsel. Men i dag vil jeg fokusere på den rollen Maria hadde i Jesu første under.

Mirakelet fant sted under bryllupet i Kana. Da Maria hørte den pinlige nyheten om at verten hadde gått tom for vin før bryllupsmottakelsen var over, tok hun saken opp med sin sønn. Og på en litt brå måte avviste Jesus henne og sa:

«Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.»Johannes 2:4

Da Jesus sa: «Min time er ennå ikke kommet.» - forteller det meg at han fortsatt ventet på sin Fars 'NÅ'. Hva fikk Jesus til å endre mening?

Jeg tror at det var Maria - ikke ved å ta opp spørsmålet en gang til med Jesus, men  å gi tjenerne ordre: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»

Maria hadde ikke sett Jesus utføre noen mirakler, men hun hadde bevart mange ord om ham i hjertet. Hun trodde på ham, og hun viste det i handling og i ord. En slik tro berører en sønns hjerte. Slik Maria i tro, bar Jesus fram til fysisk fødsel, førte hennes tro og kjærlighet til at han ble født inn i det oppdraget Jesus hadde kommet for å utføre.

Jeg er overbevist om at tro og kjærlighet fortsatt berører Sønnens hjerte.

Dagens 'manna': 

Tro og kjærlighet kan forvandle 'NÅ' til Guds rette øyeblikk.

Jeg vil følge opp med flere tanker om hvordan vi kan påvirke Guds 'NÅ' i de neste bloggene. (2)
------------------------------ 

(1) Se; Vet du hva bønn er?
(2) Se: Tiden er NÅ
NB - blogginnlegget er knyttet til General Brian Peddles "Kalt til oppdrag NÅ"

Vitaminer til en sunn vandring

Det engelske uttrykket "less is more" som på norsk gir best mening i slagordet: «det enkleste er ofte det beste» passer godt i flere sammenheng. Bjørn Siem, som var prost i Den norske kirke, besøkte Jeløy folkehøyskole (1) da jeg var lærer der for snart 30 år siden. Foran en stor gruppe studenter delte han først noen korte tanker om hvor viktig det er å være gode og snille mot hverandre, og så avsluttet han plutselig med en kort bønn:

Kjære Gud - hvis du fortsatt kan gjøre under, gjør oss snille! Amen

... deretter forlot han auditoriet.

Jeg vil alltid huske hvilket inntrykk denne enkle, korte bønnen gjorde på oss som var tilstede.

Jeg tror alle mennesker liker når folk er vennlige og snille; så hvorfor er det da så vanskelig? Er det fordi vi trenger at Gud gjør et under?

Liknende kvaliteter er nevnt blant egenskapene Jesus hadde da han levde på jorden, og Paulus oppfordrer oss til å vandre:

i mildhet, ydmykhet og storsinn, så vi bærer over med hverandre i kjærlighet.
Ef 4:2

Så enkelt, men likevel så vanskelig at det trengs et under. Jeg vet at et under er nødvendig, fordi jeg prøvde i flere år å gjøre slik som Paulus skrev, men jeg fikk det ikke til! Så jeg ga opp og sluttet å late som om det fungerte. Da oppdaget jeg at Gud allerede har utført underet. Han har gjort det umulige mulig i Kristus. Akkurat som Paulus, gjorde jeg det jeg ikke vil gjøre (2); likevel er det fremdeles ingen fordømmelse i Kristus Jesus (3) - fordi i og fra ham flyter det en strøm av konstant nytt liv som kommer med hans mildhet og overbærende kjærlighet. Det er virkelig et under.

Dagens ‘manna’:

Takk Gud, for ditt under!

--------------------------------------
(1) Jeløy folkehøyskole
(2) Rom 7:19
(3) Rom 8:1

Å vite hva tro er - et skritt på reisen

ENGLISH
I går begynte jeg på forklaringen på disiplenes spørsmål «Hvorfor kunne ikke vi...?»  

Jesu umiddelbare respons var:

«Fordi dere har så lite tro», svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra og dit!’ – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.»
Matt 17:20

For en uke siden kom en ung mor til meg med et barn med mikrokefali (zika-virus-skade) for at jeg skulle be for gutten. Det var ikke vanskelig å se hva som feiler den nydelige lille gutten. Jeg vet at jeg ikke kan, men jeg vet at Gud kan. Moren viste tro ved å bringe gutten til forbønn, Magna og jeg brukte vår tro til å be. Jeg tror Jesus var der i rommet og at han var nær. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle «og så skjedde underet!», men det var ingenting som tydet på at noe umiddelbart skjedde der og da. Jeg ber fortsatt og har grått mange tårer for gutten og moren. Jeg kjenner også på tomhet fordi jeg ikke forstår, for jeg har mange ganger sett Gud gripe inn med helbredelse. Samtidig har jeg også mange ganger sett hvor nær han er i lidelsen. Det fins ingen enkle forklaringer på lidelsens problem, men jeg har en enkel forklaring på hva tro er:

Tro er ingen prestasjon, det er en respons på kjærlighet. Tro er å ta Gud med inn i verden for at menneskene som lider skal møte Guds kjærlighet. «Hvorfor kunne ikke vi?» spurte disiplene. «For dere har så lite tro», svarte Jesus. Kanskje det var lite tro fordi det ikke var en kjærlighetsrespons på en lidelsessituasjon, men en rent teknisk respons – ‘dette fikser vi, la oss gjøre et mirakel!’?

Jeg vet ikke, men tenker igjen på Paulus som sier at hvis jeg ikke har kjærlighet, er jeg intet. Jesus sitatet jeg hadde med igår «For uten meg kan dere ingen ting gjøre» faller fint inn i dette perspektivet dersom jeg bytter «meg» med kjærlighet. Byttet er helt legitimt ettersom Bibelen slår fast at «Gud er kjærlighet». 

Dagens ‘manna’:

«For uten kjærlighet kan dere ingen ting gjøre»

---------------------------------------

Et lite under med en ‘konfekteske’ - tid for en liten avstikker!

Det er 1. april og da er det tid for litt mimring, for jeg har lyst til å skrive litt om Guds «timing». I går skrev at jeg det kommer mer om «samvirke», og det vil skje, men i morgen. Det handler for så vidt om ting som virker «sammen» i dag også, men avstikkeren handler om et annet adverb: Tidsadverbet «NÅ».

For nøyaktig ett år siden kl. 14:00 ble det offentliggjort at vi ble beordret til nye oppgaver i Øst-Europa. Mange trodde at det dreide seg om aprilsnarr, men som kjent er det ramme alvor. 
På slaget kl. 14:00 for et år siden ankom Magna og jeg Knaben, og på nøyaktig samme tid sto «tilfeldigvis» Dag Finn Eilertsen på parkeringsplassen og møtte oss. Han visste selvfølgelig ikke om «nyheten», men det første han sa var: «Jeg har varme hilsener til dere fra Moldova, og jeg har også med en konfekteske til dere fra Elena og Slava Cotruta!»

For oss ble dette et av de mange morsomme øyeblikkene som bekrefter at Gud ser oss akkurat «NÅ!». I likhet med de aller fleste, visste Slava og Elena ingenting om vår framtid før ordren ble offentlig. Selv hadde vi bare visst det i fire dager. Likevel skjedde altså dette helt spesielle øyeblikket på en parkeringsplass i fjellheimen. Gud virket sammen med Frelsesarmeens ledelse, venner i Moldova, og en venn fra Norge, og gjorde kl 14:00 den 1. april 2015 til et lite under. For det er egentlig Guds «timing» som gjør en hendelse til et under.

Det er ikke et under at en mann går ut i skogen og synger salmevers fordi han blir minnet om det. Det kan være godt å synge en salme i skogen. Men når det skjer samtidig med at en annen mann, som er totalt skjult for sangeren, begynner å lytte i stedet for å benytte repet som han hadde kastet over en gren for å gjøre slutt på livet sitt, da kan det skje et under. Det gikk mange år før «sangeren» Einar Lundby fikk høre historien fra mannens egen munn. Salmen (1) hadde blitt vendepunktet. Det var Guds «timing», Guds «NÅ» .

Jeg kommer tilbake til mer «NÅ», men før det, blir det mer «sammen». 
I dag tar jeg med meg verset:

Jeg bønnhørte deg i rette tid og hjalp deg på frelsens dag.
Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!
2 Kor 6:2

Dagens ‘manna’:

Nå er den rette tid

--------------------------------------
(1) «Velt alle dine veier»
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Bønnesvar som belønning?

Jeg tror på bønnesvar, men det er ikke «belønning» for et fromt liv, stor tro eller lang tjeneste. Hvorfor er det noen som blir reddet på mirakuløst vis, mens andre mister livet under tragiske omstendigheter? Jeg undrer meg ofte over det. Kanskje det hadde vært lettere å forholde seg til en Gud som kun lider med oss, enn en Gud som både lider med oss, som er allmektig, kan helbrede og også gjør det i vår tid.

Jeg har lyttet til mange vitnesbyrd om Guds nærvær gjennom lidelse, og om hans berøring og direkte inngripen med helbredelse. Og av og til undrer jeg hvem som til slutt sitter igjen med den beste erfaringen? 

Jeg ber gjerne om helbredelse for mennesker, og gleder meg med dem når helbredelsen skjer, men det viktigste for meg er at de får en berøring av Guds nærhet. I den berøringen fins det jeg trenger til enhver tid – enten det er legedommen som forløses, eller den like forløsende vissheten om at han har full kontroll samme hva som skjer.

Dagens to vers fra Johannesbrevet kan være problematiske:

Og det vi ber om, får vi av ham. For vi holder hans bud og gjør det som er godt i hans øyne. Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss.
1 Joh 3:22-23

Dette er skrevet av en som har sett alle sine «med-disipler» lide martyrdøden. Det er ikke sikkert at de ba om å få slippe den (1), men Jesus sa til Peter: «Når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Joh 21:18
Det betyr at Peter skulle oppleve noe annet enn det han ønsket (2). 

For Johannes var det en helt klar sammenheng mellom tro og kjærlighet. Begge deler er knyttet til Jesus og hans eksempel, og Jesus hadde sagt: «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.» Joh 15:7

Dersom jeg tror Jesus, vil jeg ikke be om noe som ikke er etter hans ord. Derfor er jeg opptatt av å be Guds ord, og da hviler jeg i dette løftet:

For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.
Jes 55:10-11

Dagens ‘manna’:

Bønnesvar er vissheten om at regnet vil ha sin virkning!

---------------------------------------
(1) Se f. eks. Ord for ord oversettelsen av «Ignatius’ brev til romerne» som jeg gjorde for 25 år siden.
(2) Se: "Går det an å forstå en profeti?"
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

«Det største av alt»

… er den norske oversettelsen av George Beverly Shea’s sang "The Wonder of it all". Jeg tar det med meg i dag fordi jeg undres over Guds storhet. Det er så lett å havne under fordømmelse. Da tenker jeg ikke på andre menneskers fordømmelse, men under sin egen. Det er en trøst at Johannes som var så trygg i sin tro, også hadde den utfordringen:

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
1 Joh 3:20

Det er fort gjort å kjenne på tilkortkommenheten: «Jeg burde visst og gjort bedre!» Men Gud er større enn hjertet mitt og vet hva som er mitt innerste ønske, og fordi jeg er i Kristus er det ingen fordømmelse hos ham. Enda en gang tenker jeg på Anselms beskrivelse av Gud i et av sine ‘Gudsbevis’ (1): «Den om hvem intet større kan tenkes!» 
Det betyr at i det øyeblikket jeg har tenkt en tanke om Gud, har jeg også begrenset ham. Han er større enn alt – og det inkluderer alt, også mitt hjerte når det en gang imellom sliter med å finne roen for hans ansikt. Uroen skyldes ikke ham, men at min egen tilkortkommenhet gjør at jeg glemmer at jeg er skjult i ham. At han også da elsker og tenker på meg, er «Det største av alt».

Dagens ‘manna’:

Han vet alt!

-----------------------------------
(1) Se: "Hvor stor er Gud?
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Alle de andre tegnene

Jeg er veldig glad i å lese Guds ord, og jeg liker å lytte når andre leser fra Bibelen. Det er alltid noe nytt å oppdage, og jeg blir veldig nysgjerrig når jeg leser at det er mye som ikke er tatt med:

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Joh 20:30-31

Jeg har lest disse versene mangfoldige ganger tidligere. Da har jeg tenkt at de viser til at Johannes har tatt med relativt få av Jesu undre i den totale framstillingen han har gitt i de første 20 kapitlene. Det er mye mulig at det er en riktig forståelse. Likevel når jeg i dag leser dem igjen, slår det meg at det kanskje ikke henvises til det som skjedde før korsfestelsen, men at det faktisk er alle tegnene som skjer i løpet av de førti dagene mellom oppstandelsen og himmelfarten som Johannes sikter til. 

Det er mye mulig at flere av disse tegnene, eller hendelsene, ble videreført i den muntlige tradisjonen. Paulus omtaler blant annet at Jesus viste seg for mer enn 500 på en gang (1), en fortelling som verken er referert av Johannes eller synoptikerne. Hva gjorde han for øynene til de 500, og hva sa han til dem? Jeg vet ikke, men jeg gleder meg til å høre mer om det og alle de andre tegnene når jeg en gang kommer hjem. Da har jeg en hel evighet foran meg til å finne brikkene som mangler for å se hele bildet.

Dagens ‘manna’:

Nysgjerrighet skaper forventning, og forventning gir styrke!

----------------------------------------------
(1) Jfr 1 Kor 15:6
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mer enn et kinderegg

Reklamen om produktet som oppfyller tre ønsker på engang, har virkelig klart å snike seg inn i folks bevissthet. Men når jeg i dag skriver om tre i én og én i tre, er det bare to av de tre elementene som er overførbart fra reklamen: Utfordringen og overraskelsen.

Det har tatt meg noen dager å fordøye et av de første versene jeg lærte utenat som gutt. For tre dager siden antydet jeg at det kanskje ikke er tilfeldig at det er tre substantiver som åpenbarer Guds identitet og gjør det mulig for oss å komme til Far. Guds identitet er åpenbart i Jesus, og derfor må også hele treenigheten åpenbares. Det jeg skriver i dag er muligens ikke viktig, men jeg finner tanken inspirerende nettopp fordi de tre substantivene representerer et framtredende kjennetegn ved hver av de tre personene i guddommen.

• Veien – forbindelsen mellom himmel og jord, og det mest fysiske av de tre substantivene, er mest framtredende i Jesus.
• Sannheten – kjennetegner Faderen fordi alt springer ut fra ham, jfr. refleksjonen om sannheten.
• Livet – er den mest framtredende karakteristikken ved Den hellige ånd. Guds pust er kilden til alt fysisk og åndelig liv.

Samtidig er Jesus både veien, sannheten og livet – ganske enkelt fordi han er Gud. Faderen og Den hellige ånd kunne sagt det samme om sin person. For treenigheten er tre i én og én i tre. Et ufattelig mysterium, men en sannhet som får mange brikker til å falle på plass i troens verden og som gjør det mulig til å tro at Den hellige ånd kan bo i meg og at jeg kan representere Jesus i verden i dag. 
Men det viktige er at det å følge veien, sannheten og livet fører meg til Far.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14:6

…er verset også i dag, men jeg lover å gå videre i morgen – tror jeg ;-)

Dagens ‘manna’:

Treenigheten er et under!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kan «tegn» være et problem?

Jeg har møtt veldig mange kristne som har gitt uttrykk for at de ønsker å se flere slike tegn vi leser om i Bibelen. Jeg er ikke noe unntak. Selv om jeg stadig opplever overnaturlige tegn, skulle jeg ønske at jeg så enda flere av dem. Samtidig innser jeg at tegn også kan utgjøre et problem. Gleden over et menneske som opplever en overnaturlig helbredelse står ofte i en sterk kontrast til en annen person som er alvorlig syk og som ikke opplever å bli frisk her i tiden. Det utfordrer tanken om at Gud ikke gjør forskjell på folk. Hvorfor én og ikke en annen? Hva gjorde den ene riktig og den andre galt? Hvorfor rammer ulykken en og ikke en annen?

Jesus berører sider ved denne problematikken i møtet med mannen som var født blind i kapittel 9 i Johannes*. Utfordringen er videre at tegn kan bli et mål i seg selv, en problemstilling Jesus selv kommenterte (f. eks. Matt 16:4). Samtidig understrekes det flere ganger i Johannesevangeliet at tegnene legitimerer hans påstand om at han er sendt av Gud. Da blir tegnene et problem for dem som trodde de var forvaltere av Guds nærvær på jorden:

Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn.»
Joh 11:47

Tegnene utfordret den religiøse elitens autoritet – og tegn gjør ofte det. Derfor ble Jesus et problem. For meg som tror at Jesus er Gud er det ikke et problem, men utfordringen er at det også skjer under gjennom helt vanlige mennesker. Selv om de er vanlige mennesker, vil det at de lar seg bruke av Gud gjøre at mennesker vil lytte til dem som autoriteter. Og det er bra så lenge de holder seg til sunn lære og «lever et liv som er verdig det kallet de har fått» (Ef 4:1b). Det er dessverre ikke alltid slik, og da kan kombinasjonen tegn, lære og livsstil bli et problem.

Dagens ‘manna’:

Tegnene skal herliggjøre Gud og peke mot hans evige løsning

…………………………………….
* Du finner flere refleksjoner knyttet til den beretningen HER!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Selvopplevd

Det er forskjell på en konsert og et opptak av en konsert. Selv med den best tenkelige teknologien for å gjengi lys og bilde, blir det aldri helt det samme som å være tilstede der og oppleve det selv. Det magiske ved å være der når alt bare alt stemmer. Som f. eks. i Globen i Stockholm for snart fem år siden da Samuel Ljungblahd havnet på scenen sammen med Krik Franklin. 

Å se det på youtube i et dårlig opptak blir bare en skygge av det å oppleve atmosfæren i salen. Jeg skulle ønske jeg kunne si: «Jeg var der og opplevde det selv» - det kan Janne, dattera vår, og for henne er det et minne for livet. 
 
Her er det klare paralleller til beretningen om Lasarus. Når jeg leser den gripes jeg av innholdet og kan se det for meg, men selv om Johannes gjengir det hele på en fantastisk måte, blir det bare en blek skygge mot det å være tilstede å oppleve det hele. Å være vitne til noe sånn gjør noe med et menneske:

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham.
Joh 11:45

Jeg har av og til undret meg over at det står «mange» og ikke «alle», men jeg regner med at de som ikke «kom til tro på ham» trodde på ham allerede, for det var helt klart noen av dem blant tilskuerne også.

En personlig opplevelse kan stå under angrep, forsøkes bortforklart eller det kan forsøkes å sette en stopper for at det snakkes om. Men som Peter uttrykker det: «vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4:20). Det klarte ikke de som hadde vært vitner i Betania heller.

Dagens ‘manna’:

Opplevelsene mine kan ingen ta fra meg

………………………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Å drøy’an litt»

Jeg er tilbake i min fødeby Stavanger, og jeg merker at jeg blir påvirket når jeg hører mye av den lokale dialekten. Gamle uttrykk dukker opp og selv om Stavanger har mye av storbyens preg virker folk og by litt mindre stresset enn i hovedstaden. «Me drøy’an litt her vestpå». Nå kan det godt være at jeg tar helt feil, for også i Oslo er det mer hvilepuls i sommermånedene, så kanskje jeg må korrigere meg selv om noen måneder.

Det kan være både hyggelig og litt utfordrende med folk som tar ting som de kommer uten å forhaste seg, men kanskje det er en guddommelig egenskap? Jeg er sikkert ikke alene om å bli frustrert når Gud «drøy’an litt». Men det hender ofte at han gjør det. Han svarer i «sin tid». Det skjer også i fortellingen om Lasarus:

Da han hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var.
Joh 11:6

Det er mye mulig at Jesus ikke hadde rukket fram før Lasarus døde for han hadde allerede ligget i graven i fire dager da han kom til Betania, men mye tyder på at det var om å gjøre å ikke rekke fram «i tide» nettopp for å fokusere på tro og evig liv. Dermed er vi i ferd med å forstå hvor viktig det var for Johannes å inkludere nettopp dette underet. Ikke bare på grunn av at det er et signal om makt over døden, men på grunn av forholdet mellom tid og evighet. Dette temaet dukker opp igjen i samtalen mellom Jesus og Marta, men informasjonen om å drøye avreisen i enda to dager er viktig for hele fortellingen.

Dagens ‘manna’:

Det er svar underveis

----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det guddommelige tidsaspektet

I sin versjon av fortellingen om Jesus som går på vannet, trekker Johannes fram andre aspekter enn synoptikerne*. Hos Markus og Matteus stilner vinden i det Jesus går om bord i båten. Johannes skriver kort og godt:

De ville ta ham opp i båten, og straks var den ved land der de skulle legge til.
Joh 6:21

Han fokuserer på disiplenes vilje til å ta imot Jesus – også i denne situasjonen. Han sier ikke at Jesus ikke kom opp i båten til dem, men at det var det de ønsket. Johannes vektlegger viljen som en viktig faktor i menneskets relasjon med Gud. De 5000 tok imot så mye de ”ville ha”, og han siterer Jesus som sier: ”Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv” (Joh 7:17). For Johannes var det totalt underordnet om Jesus kom om bord eller ikke. Det viktige var at det var det disiplene ville og at det er viljen som er viktig for Gud.

Sannsynligvis ”steg han opp i båten” – men underet er at båten straks når land. Var det slik eller bare virket det slik? Jeg har flere ganger pekt på det guddommelige tidsaspektet i Johannes: ”Den tid kommer, ja den er allerede nå”**. Her gjenspeiles dette aspektet i opplevelsen av å nå målet i det øyeblikket det finnes vilje til å ta Jesus om bord. Det er en fantastisk tanke at med Jesus om bord er jeg allerede ved målet. Det gir ro ”midt i livets stormer”.

Dagens ’manna’:

Han er om bord fordi jeg vil at han skal være det!

---------------------------------------------
* Beretningen står også i Mark 6:45-52 og Matt 14:22-33
** Se refleksjonen ”Allerede”

Kritikk eller nøysomhet?

Det er et paradoks at vi i Norge har matvarebutikker med en logistikk og varebeholdning som kan betjene en befolkning på ca 10 millioner. I mitt enkle hode betyr det at vi kaster ca 50% av all mat som kommer i butikkene i Norge. Jeg vet at veldedige organisasjoner, inkludert Frelsesarmeen, får noe av denne maten, men veldig mye kastes - ikke minst fra husholdningene. 

Jeg vet også at det som blir kastet blir til bio-drivstoff. Hurra både for sentralt matlager og bio-drivstoff, men jeg har likevel en dårlig følelse når jeg tenker på alle som sulter i verden.
Da Jesus delte ut mat til de 5000 familiene, fikk de ”så mye de ville ha”. Er det kritikk eller nøysomhet som er bakgrunnen for Jesu neste skritt?

Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille.»
Joh 6:12

Vi vet at det ble 12 tolv fulle kurver til overs. Dermed må det ha vært en god del mennesker som tok mer enn de trengte. Vi har en tendens til å ta til oss mer enn vi trenger. Et sitat som jeg husker fra ungdommen, som jeg ikke vet opphavet til, går slik: ”Det er nok mat til å dekke verdens behov, men ikke til å dekke alles begjær”.

Med dette i tanken, kan Jesu innsamling av restene være en kritikk av vår grådighet, men det er også et viktig signal om nøysomhet. Ingenting skal gå til spille. Det er viktig å huske i overflods-Norge.

Kanskje det er behov for å børste støvet av en haugiansk dyd:

Dagens ’manna’:

Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning (1)

-----------------------------
(1) 1 Tim 6:6
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Var det takknemligheten?

Sist fredag, på vei til helgens korpsting, ble jeg oppringt fra søndagsavisen i NRKp2 radio. Spørsmålet var om jeg kunne delta i samtale om temaet ”Er Norge blitt et kynisk og egoistisk land?”

Jeg svarte at det ville jeg prioritere, og fortalte litt om mine synspunkter om at grådigheten er i ferd med å spise oss opp innenfra. Vi gjorde en tentativ avtale, men jeg fikk en sms om at de hadde snakket med en av filosofene som allerede det var inngått avtale med, og han hadde svært sammenfallende synspunkter med mine. Dermed hadde de allerede det de trengte.

Fint, for da kunne jeg konsentrere meg om korpstinget, men dumt fordi jeg har så mange eksempler på hvor utakknemlige vi er blitt i Norge. Når fagforeningsledere for eksemplet kan si at et tilbud om en lønnsøkning på 3,5% er en ”hån”, oppfatter jeg en slik uttalelse som en ”hån” mot resten av verden. 

Vår utakknemlighet gjør oss så fattige at undrene kommer til å gå oss forbi. For var det ikke en takkebønn som gjorde at mennesker kunne spise seg mette i ødemarken?

Da tok Jesus brødene, ba takkebønnen og delte ut til dem som satt der. På samme måte delte han ut av fiskene, så mye de ville ha.
Joh 6:11

Det er så fort gjort å havne blant dem som syter og klager. Mon om det ikke alltid finnes noe å være takknemlig for, noe som gjør meg glad? Når jeg med takk i hjertet deler det jeg har, vil det bli til mat for mange, og det vil også gi meg et rikere liv.

Dagens ’manna’:

Takknemlighet, takknemlighet, takknemlighet.

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et dristig forsøk

I går skrev jeg om Filip som ikke besto prøven, fordi han bare så begrensningene. Mengden brød Filip kunne kjøpt for to hundre denarer var ganske stor. Jeg går ut fra at de 5000 mennene hadde familiene med seg*, og at en daglønn var nok til å forsørge en familie. 

Dersom jeg antar at 50% av daglønnen gikk til mat d.v.s. tre måltid per dag – og at en full daglønn dermed ville gi seks måltider, betyr det at Filip kunne ha kjøpt et fullverdig måltid til 1200 av de tilstedeværende familiene.
 
Da er det ganske dristig av Andreas å si:

«Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker»
Joh 6:9

Selv om han lager en ”fluktmulighet” ved å tilføye «Men hva er det til så mange?», har han likevel gitt et sterkt signal om at han forstår at noe uvanlig kan skje. Filip tviler på at det å skaffe mat til 1200 familier vil være tilstekkelig, mens Andreas ser mulighet i en gutt som har mat som vil rekke til ca én familie. Det er en mye svakere tro hos Filip som kunne møte 24% av behovet med ”egne midler”, enn hos Andreas som bare kunne møte 0,0002% av behovet ved å stole på en liten gutts gavmildhet.

Det er veldig bibelsk at Jesus velger Andreas sin løsning framfor Filips. 
Gud sa til Gideon: «Du har for mye folk med deg. Jeg vil ikke gi midjanittene i hendene på dem. For da kunne Israel briske seg mot meg og si: Ved min egen hånd har jeg blitt berget!» (Dom 7:2). 
Jeg skal bidra med det lille jeg har, så kan Gud gjøre så uendelig mye mer.

Dagens ’manna’:

Han ønsker mitt enkle bidrag!

---------------------------------------
* Matt 14:21
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Om jeg bare hadde visst, da…

…og så kommer det en bekjennelse om hva man skulle ha gjort. Jeg har allerede stoppet for setningen: ”Om du hadde kjent Guds gave og visste…da hadde du” som Jesus sa til kvinnen ved brønnen (se ”Det du ikke vet har du vondt av”), men i beretningen om underet ved Betesda visste ikke mannen som ble helbredet hvem som sto bak: 

Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Joh 5:13

I beretningen om den blindfødte, en annen av mirakelfortellingene i Johannes, finner jeg igjen flere av de samme elementene fra dette underet. Det er sabbat, det er vann og det er forvirring om hvem som står bak. Den blindfødte visste heller ikke mye, men han visste at han som hadde gjort det, het Jesus. Hvilket budskap ligger det i disse henvisningene til ”identifisering”?

Jeg tror Johannes forsøker å formidle at det er viktig å handle på det mål av åpenbaring som det enkelte mennesket har. Det behøver ikke å være ”rare greiene”. Masse kunnskap kan til og med være en hindring (jfr. de skriftlærde). Derfor er det viktig at utgangspunktet for mitt bibelstudium alltid må være et søk etter åpenbaring av hvem Gud er, og da starter jeg med den åpenbaring jeg allerede har av ham – og det behøver ikke å være ”rare greiene” for å komme et skritt videre.

Det var minimalt for den lamme ved Betesda, men det var nok for å gå videre – men det kommer jeg tilbake til.

Dagens ’manna’:

Den visshet jeg har kan ta meg et skritt videre - og da!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Hvem står bak?

Ofte er det lettere å forstå et utsagn eller en hendelse dersom vi vet hvem som står bak. Det er et veldig interessant spørsmål som jødene stilte mannen som ble helbredet ved Betesda:

«Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den (båren din) og gå?»Joh 5:12

Det ligger flere ”antakelser” i spørsmålet. Dersom mannen ”bare” hadde blitt helbredet og ikke ”brutt loven” ville de fleste sikkert trukket konklusjonen at en engel hadde kommet ned og rørt opp vannet i Betesda. Men en oppfordring til lovbrudd måtte komme fra et menneske. Med andre ord har vi med et menneske å gjøre som går langt utenfor det et menneske kan og har rett til å gjøre.

Det er sannsynlig at ”jødene” som stiller spørsmålet representerer forumet som også Nikodemus representerte da han sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham» (Joh 3:2).

Spenningen mellom ”det mennesket” og ”kommet fra Gud” – er nerven i de johanneiske skriftene, og kommer veldig klart fram i hans første brev: ”På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud” (1 Joh 4:2).

Dagens 'manna':

Jesus er sant menneske og sann Gud

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Veldig bra, men…

”Ikke noe ’men’!”
”Men, det er alltid et ’men’!”
Men hadde det ikke vært deilig å slippe alle ”men’ene”? 

(NB det siste ordet er kun til ”innvortes” bruk – det skal ikke leses høyt!)

Et fantastisk mirakel hadde skjedd ved Betesda, men så kommer det et ”men”:

Men det var sabbat denne dagenJoh 5:9b

Er det ikke vakkert at det skjer et under på den dagen som Gud har gitt oss til å hvile, til å komme i kontakt med oss selv og med Gud? ”Men” koblingen mellom sabbat, under og brudd på en regel, bringer mannen fort tilbake til ”hverdagen”: ”og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren»” (v 10).

Selvfølgelig hadde de ”rett”, men hvem ødela hviledagen? Var det han som på Jesu ord bar vitnesbyrdet om underet med seg, eller de som ikke kunne ta del i gleden på grunn av en regel som hadde en helt annen hensikt enn å forhindre gledesutbrudd i Herrens tempel?

Også i reaksjonene på underet kan det ligge flere grunner til at Johannes tok akkurat denne hendelsen blant de syv:

1. De illustrerer hva som skjer når loven er blitt viktigere enn livet
2. De viser at det å gjøre Jesu vilje kan bety et radikalt brudd med omgivelsenes forventninger. 
3. De forbereder og danner et grunnlag for å forstå Jesu undervisning om hva som er det egentlige bud som også gir fullkommen glede: ”Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.” Joh 15:12

Dessverre er det fortsatt mange som ikke ser undrene på grunn av de innebærer brudd med vedtatte forventninger.

Dagens ’manna’

Gud, hjelp meg så ikke bagateller skjuler for ditt under!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Troens mysterium

Når jeg underviser får jeg ofte spørsmål om troens funksjon i forhold til helbredelser. Nesten hver gang spørsmålet kommer opp blir jeg vár sårhetene som kan ligge bak spørsmålet. Skuffelsen over en helbredelse som lar vente på seg fører ofte til leting etter en forklaring, og da er det veldig lett å havne i spekulasjoner rundt tro.

Jeg har berørt temaet mange ganger på bloggen, og det finnes ingen enkle svar. At «tro» påvirker helsen er helt klart. Pasienter opplever gjerne den effekten av en medisin som legen sier de vil få – også om de får placebo-produkter.

Derfor kan jeg aldri påstå at tro ikke spiller inn når det er snakk om guddommelig helbredelse. Spørsmålet blir da hvordan en slik tro skal defineres slik at det ikke blir en prestasjonsjag, men en hvile. Ved for eksempel å be om forbønn gir et menneske et klart uttrykk for sin tro, og Bibelen sier at troens «størrelse» er uvesentlig*. Når jeg leser om den lamme ved Betesda, må jeg lete etter tro:

Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.Joh 5:8-9

Hadde mannen tro?

Det står det egentlig ikke noe om. Kanskje det er en av grunnene til at underet er tatt med – som en kontrast til den troende embetsmannen fra Kapernaum i forrige kapittel. Likevel ligger det en «trosinnrømmelse» i erkjennelsen av at «jeg har ingen» - og kanskje det kunne fortsatt: ”så siden du spør, ja jeg trenger deg!”. At underet skjer umiddelbart kom nok som en overraskelse på mannen. Og ved umiddelbart å følge opp det Jesus sa, viste han også en form for tro. Det er denne enkle typen tro jeg ønsker å formidle. Så enkel, men likevel er den et mysterium som kompliseres dersom jeg prøver å fatte den. Derfor blir

dagens ‘manna’:

Å tro det er å tro det

-------------------------------
* Luk 17:6

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Én i mengden

Sist helg var jeg i Porsgrunn på Bibelhelg, og søndag formiddag var temaet ”Åndelig fellesskap” – og det var godt å dele fellesskap med salvasjonistene i Grenland. Forholdet mellom Far, Sønn og Hellig ånd er et fantastisk bilde på fellesskap og enhet – og i det bildet er mennesket skapt. Jeg er skapt til fellesskap og enhet med Skaperen og med mennesker.

Likevel er jeg én i mengden – ikke slik at jeg forsvinner, men jeg er unik, blir sett og bekreftet som meg. Dette er også et element i Betesda-beretningen:

Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.
Joh 5:5

Hva gjør det med fellesskapet når én blir sett og bekreftet?
Det er ikke tvil om at det var et problem for akkurat denne mannen. Han hadde sannsynligvis sett andre komme før seg ned i dammen etter at vannet hadde kommet i bevegelse. Hvorfor ham og ikke meg?
Jeg har vært vitne til mange helbredelser ned gjennom årene, men jeg har også sett mange som aldri ble helbredet i dette livet. Samtidig vet jeg at også mange av dem som ikke ble helbredet, opplevde seg sett og bekreftet av Gud.

Det hadde vært så greit om beretningen om helbredelsen av den lamme ved Betesda hadde avsluttet med: ”Deretter helbredet Jesus alle de andre som lå der”. Dersom det hadde skjedd, hadde det sannsynligvis stått. Men er det kanskje best at det var kun én i mengden som ble frisk?
Tanken fra kapittel 4: ”Den tid kommer, ja, den er allerede nå!” (Joh 4:23) står helt sentral i den johanneiske forståelse av Jesus og evangeliet. Helbredelse er noe som tilhører Jesu frelsesverk. Helbredelsen ”kommer”, men er allerede ”nå”. Når ”én i mengden” opplever helbredelse allerede nå, blir det en bekreftelse for alle oss som tror at det kommer for oss også – enten allerede nå i tiden eller i evigheten.

Dagens ’manna’:

Han ser meg i mengden allerede nå. Det fyller meg med forventning til det jeg skal oppleve allerede nå og engang der framme. 

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes