God PR?

Jeg skjønner hva som menes med ordtaket: «Det du ikke vet har du ikke vondt av!» - men det er også sant at jeg kan ha veldig vondt av ikke å vite noe som er viktig å vite. Derfor er jeg også kritisk til misbruken av Frans av Assisis utsagn: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord!»

Ja – jeg er enig med Frans at hele livet skal vitne om ham, men jeg tror at ord er nødvendige. Dersom ikke noen hadde snakket om at Jesus hadde vekket Lasarus opp fra de døde, ville Lasarus i beste fall vært et isolert og uforklarlig fenomen. Men de som hadde opplevd det, vitnet om hvordan det hadde skjedd. Resultatet er så selvfølgelig at det er nesten banalt å skrive om det:

Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet.
Joh 12:18

Underlig at det da er så vanskelig for mange kristne å snakke om sine opplevelser. Der vitnesbyrdet dør, er Jesu kropp alvorlig syk. Dessverre er det også et vitnesbyrd. Så når jeg leter etter svar på hvorfor ting er som de er i menighetene blir svaret enten det går godt eller dårlig: Det er «hva det vitnes om» som viser den åndelige temperaturen.

Dagens ‘manna’:

Vitnesbyrdet er Guds rikes termometer.

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Kjendiseri»

Da jeg ble offiser i Frelsesarmeen hørte jeg ofte kommentaren: «Det er du som er sønn til Anne Karin og Hans Johnny?» - joda det var slik, og det er slik, og det er helt OK. 
Under Krekar-saken hørte jeg ofte «Det er du som er bror til advokat Meling?» - joda det var slik, og det er slik, og det er helt OK. 
Da vi kom tilbake fra tre år i Øst-Europa hadde Janne markert seg FAbU og da jeg møtte unge i Frelsesarmeen sa de «Det er du som er far til Janne?» - joda det var slik, og det er slik, og det er helt OK.

Kapittel 11 i Johannes-evangeliet forklarer at Betania var landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Med det var før Lasarus ble «kjendis» - det er tydelig på innledningen til kapittel 12:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde.
Joh 12:1

Når Johannes velger en slik åpning, tror jeg at «kjendiseriet» er årsaken. Lasarus, Jesus og Betania var simpelt hen blitt et hett samtaletema. Slik er det også i vekkelsestider. Når Gud kommer nær sprer ryktet seg fort og mennesker blir tiltrukket av det. Jeg har vært vitne til det flere ganger, og det er et forunderlig, men forståelig fenomen. Mennesket trekkes mot sitt opphav, sitt rette element og da blir også de «viktige» som Gud har rørt ved.

Dagens ‘manna’:

Mennesker Gud har rørt ved bærer et stort ansvar

…………………………………….
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vitne eller varsler?

Er det egentlig forskjell på de to begrepene. "Varsler" er blitt innført som et «nøytralt» begrep. I dag brukes det om en person som informerer om brudd på lover og rutiner i egen bedrift. Jeg kjenner noen varslere og vet hvilken enorm belastning det har vært å gå inn i en slik rolle. Hadde det vært i en barnehage, ville de som ble rammet av offentliggjøringen stemplet varsleren som sladrehank – under krigen ville de kalt ham tyster. Til syvende og sist handler alt om varslerens motiv. Er motivet det rette, er det liten forskjell mellom å være et vitne og en varsler. Når jeg er et vitne for kristentroen, er jeg også en varsler om at Jesus er den eneste veien.

I går skrev jeg at det ville være uforståelig om ikke alle de som var vitne til at Lasarus ble vekket opp fra de døde kom til tro. Dagens vers reiser et spørsmål som er bakgrunnen for den innledende refleksjonen:

Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.Joh 11:46

Hva var motivet?

I og med at Johannes starter med «men», er det lett å tolke dette som negativt, men «men» kan være en forklaring på at informasjonen fikk som følge at det ble fortgang i planene om å rydde Jesus (og Lasarus) av veien. Det kan tenkes at de faktisk gikk til fariseerne for å vitne og varsle om hva han hadde gjort med et oppriktig ønske om å formidle hvem Jesus egentlig var.

Noen ganger kan behovet for å vitne om noe bli sterkere enn vurderingen av hva som er klokt å formidle. Kan vitnesbyrdet mitt sette andres liv i fare? Å gledes over at muslimer blir frelst og soldater i Frelsesarmeen er «godt stoff» - men er det klokt med tanke på mulig hjemsendelse og martyrium i hjemlandet?*

Dette berører også det som mange teologer gir som forklaring på at Lasarus-fortellingene ikke står i de andre evangeliene. Saken var så kontroversiell at den ikke kunne spres før de berørte parter hadde blitt hentet hjem til Herren.

Dagens ‘manna’:

Et vitnesbyrd må framføres med et varmt hjerte og et klokt hode

…………………………..
* Snart kommer det en leder i Krigsropet med tittelen «Licence to kill» som berører litt av denne problematikken.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Selvopplevd

Det er forskjell på en konsert og et opptak av en konsert. Selv med den best tenkelige teknologien for å gjengi lys og bilde, blir det aldri helt det samme som å være tilstede der og oppleve det selv. Det magiske ved å være der når alt bare alt stemmer. Som f. eks. i Globen i Stockholm for snart fem år siden da Samuel Ljungblahd havnet på scenen sammen med Krik Franklin. 

Å se det på youtube i et dårlig opptak blir bare en skygge av det å oppleve atmosfæren i salen. Jeg skulle ønske jeg kunne si: «Jeg var der og opplevde det selv» - det kan Janne, dattera vår, og for henne er det et minne for livet. 
 
Her er det klare paralleller til beretningen om Lasarus. Når jeg leser den gripes jeg av innholdet og kan se det for meg, men selv om Johannes gjengir det hele på en fantastisk måte, blir det bare en blek skygge mot det å være tilstede å oppleve det hele. Å være vitne til noe sånn gjør noe med et menneske:

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham.
Joh 11:45

Jeg har av og til undret meg over at det står «mange» og ikke «alle», men jeg regner med at de som ikke «kom til tro på ham» trodde på ham allerede, for det var helt klart noen av dem blant tilskuerne også.

En personlig opplevelse kan stå under angrep, forsøkes bortforklart eller det kan forsøkes å sette en stopper for at det snakkes om. Men som Peter uttrykker det: «vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4:20). Det klarte ikke de som hadde vært vitner i Betania heller.

Dagens ‘manna’:

Opplevelsene mine kan ingen ta fra meg

………………………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Like viktig som å delta

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!» 
lærte jeg som gutt. Det skal ha sin opprinnelse tidlig i de moderne olympiske lekers historie og er blitt inkludert i OLs mission-statement:  
«Det viktigste i de olympiske leker er ikke å vinne, men å delta, slik som det viktigste i livet ikke er triumfen, men kampen. Det sentrale er ikke å ha beseiret, men å ha kjempet godt.»

I går fokuserte jeg på at grunnen til at «liksvøpet» som fortsatt hang ved Lasarus da han ble vekket opp fra de døde, var der for å gi de sørgende en mulighet for å delta. Men ligger det noe mer enn en rent praktisk handling i befalingen: «Løs ham og la ham gå!» (Joh 11:44b)?

Alt i Johannes-evangeliet handler om at vi «skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og … ved troen … ha liv i hans navn» (Jfr Joh 20:31). Oppvekkelsen av Lasarus er et fantastisk bilde på nettopp ved tro å «ha liv hans navn». Jesus visste også at det kunne «henge igjen» rester fra det gamle livet hos et menneske som er født påny – en smertelig erfaring mange kristne gjør, og som beskrives både av Paulus og Hebreerforkynneren. Sistnevnte oppfordrer oss til å legge av «alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt» (Hebr 12:1) – en oppfordring som gir assosiasjoner både til «liksvøp» og OLs mission-statement.

I dette lyset kan Jesu befaling definitivt ha en overført betydning: Vi skal hjelpe hverandre til å legge av alt som tynger og løse hverandre slik at vi kan gå inn i kampen mot urettferdighet og urett ved å forkynne rettferdiggjørelse i Jesus Kristus. Johannes hadde nok vært vitne til at dette både kunne fungere mellom troende – og det helt motsatte at troende binder hverandre i stedet for å løse hverandre. Binding hører døden til – frigjøring er et tegn på liv.

Dagens ‘manna’:

Like viktig som å delta selv er å sette andre fri!

-------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvilken scene!!!

Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»
Joh 11:44

I dag er det nesten fristende å la være å kommentere. Det som skjedde er beskrevet så levende at det dramatiske verset kanskje burde ha fått stå uten kommentar.

Samtidig etterlater det seg flere spørsmål, og jeg tar et i dag og et annet i morgen. Det første har du kanskje stilt deg selv: Hvorfor i all verden falt ikke liksvøpet av Lasarus da han ble vekket opp dra de døde?

I beretningene om Jesu oppstandelse kommer det klart fram at likklærne hadde falt av Jesus. Johannes gjør i tillegg et poeng av at tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet ikke lå sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv (Joh 20:7). Når en død blir levende ved et under, er det pussig at noen filler skal være en hindring for «full frihet». Det må være en hensikt med det.

Jeg tror jeg vet hva det er. I de aller fleste undrene gjengitt i Johannes involverer Jesus mennesker rundt seg. Jeg tror det er for å understreke at «vi er ett med ham» på samme måte som han er ett med Far. 
Tjenerne i bryllupet i Kana var viktige i gjennomføringen av vinunderet. Jesus hadde helt sikkert klart å lage vin uten dem, men de kunne vitne om hva som hadde skjedd fordi de hadde deltatt selv. Den kongelige embedsmannen måtte «gå hjem» uten Jesus, men stolte på det Jesus hadde sagt. Den lamme ved Betesda måtte «stå opp, ta båren og gå», barnet måtte gi fra seg fem byggbrød og to fisker – så hvorfor ikke la liksvøpet henge ved Lasarus slik at menneskene rundt kunne involveres og bli en del av underet? 

Jesus forsøker å lære disiplene noe som så alt for lett glemmes i menighetsarbeid i vår tid. Dersom pastorer og profesjonelle ikke involverer mennesker slik at de blir en del av underet, vil menigheten skrumpe inn og dø. De må få være med å løse «liksvøp» fra mennesker som har kommet til nytt liv.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil være med å løse "liksvøp"!

--------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En leksjon i formidlingens dramaturgi

Jeg er opptatt av alle midler som kan brukes for å nå mennesker med budskapet. Forkynnelse er mye mer enn ordene som sies. Det skjer mye formidling gjennom kroppsspråk, mimikk og for eksempel å spille reaksjonene til en av karakterene i en bibelfortelling. Variasjon av fart og stemmebruk kan også være effektivt og understreke det som skjer.

I Lasarus-fortellingen gir Johannes meg en leksjon i formidlingens dramaturgi. Han hadde helt sikker oppdaget den unike måten Jesus formidlet sitt budskap på, og han gir alt i klimakset:

Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!»
Joh 11:43

Trengte Jesus å rope for at Lasarus skulle komme ut?

Sannsynligvis ikke, men kanskje han ropte av samme grunn som han for noen sekunder siden hadde gitt for å be høyt. Det skulle skape tro. Kanskje folket husket like godt ropet som at Lasarus faktisk kom ut?

Trengte han å rope «Lasarus»?

Vi vet ikke om Lasarus var alene i gravhulen, men noen har gjort et poeng ut av at dersom ikke Jesus hadde ropt Lasarus, ville alle døde som hørte ham kommet fram. Det var Lasarus dette gjaldt, så kanskje svaret er «ja» - det var Lasarus som skulle ha meldingen.

Uansett – melding mottatt også for dem som sto rundt. De forsto at Jesus var sendt av Gud. Formidlingen var ikke til å misforstå.

Dagens ‘manna’:

Dramaturgien må underbygge budskapet

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En ny sjanse

I går stoppet jeg for at innvendingene mine kan være den største hindringene for å nå mine mål. Det gjelder egentlig alle sider ved livet. Dersom målet mitt er å holde meg i noenlunde god form betyr det at jeg må ta meg en løpetur med jevne mellomrom. Innvendingene mot det kan være mange – dårlig vær, slapp dagsform, litt knapp tid før neste avtale osv… Dersom jeg gir etter for slike innvendinger ofte nok, ender det opp med at jeg slutter helt å løpe fordi det blir tyngre og tyngre å komme i gang. De samme reglene gjelder for åndelig helse og etterfølgelse i tro.

Martas innvending mot å gjøre det Jesus sa var veldig fornuftig. Mens Jesu svar ikke nevner hindringen med et ord:

Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?»
Joh 11:40

I det som videre skjer står det ingenting om at Marta nå trodde at Lasarus kom til å stå opp. Det står ikke noe om hennes reaksjon i det hele tatt. Derimot blir det en kollektiv respons: «Så tok de bort steinen.» Den responsen støtter opp under det jeg ofte definerer som tro: Tro er å gjøre det Jesus sier (lydighet) uten å fokusere på hva den handlingen skal føre til. Det er også interessant at det ser ut som en kollektiv beslutning. 

Det hadde vært spennende å vite hvem som var den første som gikk bort til steinen. Vedkommende viste den samme type mot som den første som forlot da Jesus i fortellingen om kvinnen som var grepet i hor sa: Den som er ren kan kaste den første steinen.

Men det viktige er at Marta og de sørgende fikk en ny sjanse.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil se Guds herlighet.

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Innvendinger

Mine innvendinger kan fort bli det som hindrer meg i å nå mine mål. Det er ikke feil å overveie konsekvenser ved beslutninger og se på mulige fordeler, ulemper og eventuell risiko. 

Bibelen oppfordrer til å bruke alle de gaver Gud har gitt oss – inkludert fornuften. Likevel blir mye av det Gud kan gjøre i, ved og gjennom oss her på jorden stanset av egne og andres innvendinger. Det Gud spør oss om er det som regel veldig lett å gi en respons på.

I og med at det var mange som var samlet utenfor graven til Lasarus, var ikke steinen den store hindringen. De var så mange at de lett kunne fjerne den. Innvendingene var derimot en større hindring. Det Jesus ba dem gjøre var hinsides all fornuft:

Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.»
Joh 11:39

Det er altså ikke vanskelig å gjøre det han ber om, men det ble vanskelig fordi det var umulig å forstå. Han ba dem ikke om å forstå. Han ba dem heller ikke utføre et under. Han ba dem om å flytte en stein. Det er veldig lett å forstå innvendingene til Marta. Og det blir ofte den store utfordringen. Det er lettere å forstå og forsvare innvendingene enn det «rare» Gud ber oss gjøre. Vi er redde for å miste ansikt foran andre mennesker, derfor velger vi det som synes fornuftig framfor det som er umulig å forstå. Men Jesus gir ikke opp - det kommer jeg tilbake til i morgen!

Dagens ‘manna’:

Nåde over nåde er å få en sjanse til!

-------------------------------------------
* Luk 14:28-32

Stein til besvær?

Når Johannes beskriver Lasarus’ grav, tar han med en informasjon som sannsynligvis ikke ble oppfattet som en sensasjon.

Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen.
Joh 11:38b

Det var slik en grav skulle være. Steinen foran åpningen var så tung at større dyr ikke kunne dytte den vekk. Den utgjorde dermed en hindring for Jesus som kom med følgende befaling: «Ta steinen bort!»

Det er ikke vanskelig å se dette som en kontrast til diskusjonen rundt steinen som ble rullet foran Jesu grav. I Johannes-fortellingen kommer de besøkende til Jesu grav og oppdager at «steinen foran graven er tatt bort». Det står ingenting om hvem som gjorde det.
Men med oppvekkelsen av Lasarus som overture overlates leserne til å trekke sine egne konklusjoner: – Mon om den ikke ble tatt bort på grunn av en guddommelig befaling også da Jesus sto opp? For Gud står selv naturkreftene til disposisjon, og for den oppstandne Kristus er verken en stein foran graven eller stengte dører en hindring.

Dagens ‘manna’

For Gud finnes det ikke fysiske hindringer

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det kommer i bølger

For noen dager siden hadde bloggen overskriften: «Jeg er rystet» hvor jeg gikk nærmere inn på hva stammen av ordet betyr på originalspråket. Jeg vet ikke om Jesus enda en gang «fnyste av sinne», men Johannes bruker det samme ordet når han skriver:

Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven.
Joh 11:38

Det understreker at indignasjonen over selve dødens makt og innflytelse på menneskeheten gjorde noe med Jesu følelsesliv. Uten sammenlikning for øvrig, har jeg ikke noe problem med å forstå reaksjonen. Når jeg opplever at noe er sterkt urettferdig eller meningsløst (det behøver ikke å angå meg som person), kan jeg bli veldig opprørt – og når saken bringes på bane igjen, kan indignasjonen velte opp som bølger innenfra.

Jeg tror det var det som skjedde med Jesus. Da han så graven – symbolet på den sorgen han var vitne til – bølget sinnet fram i ham igjen. Det var for å gjøre slutt på den at han var kommet, han stod overfor den fienden han måtte beseire ved selv å bli et offer for den. Ikke så rart at han hadde behov for å fnyse. 

Å beseire en fiende ved å gjøre seg til offer for den, er et mysterium så stort at det er en dårskap for dem som går fortapt, mens det er en Guds kraft til frelse for oss som tror*. Det gjenoppretter relasjonen mellom Gud og mennesket. Kanskje resepten «seier gjennom offer» kunne gjenopprette brutte relasjoner mellom oss mennesker også dersom vi var mindre opptatt av å kjempe for vår rett enn å skape forsoning ved å ofre vår stolthet?

Dagens ‘manna’:

Seier gjennom offer

---------------------------------
* 1 Kor 1:18
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kritikk, tvil eller tro

…eller alt på en gang i en endeløs undring?

Tvil er en bekreftelse på et jeg tror ganske enkelt fordi tvil er en umulighet uten tro. Samtidig kan tvil også oppfattes som en kritikk av Guds handlemåte: «Hadde han gjort på en måte som jeg hadde forstått, skulle jeg trodd!» Men til og med en slik kritikk er et uttrykk for tro. Dagens vers er et slik «sammensurium»:

Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?»
Joh 11:37

Johannes lager en kontrast mellom dem som tolket Jesu gråt som et uttrykk for hans kjærlighet til Lasarus og dem som undres over at han ikke grep inn slik han egentlig burde hatt makt og vilje til å gjøre. Dette er et av de mest sentrale eksistensielle spørsmål. Hvorfor griper ikke en kjærlig Gud inn i verdens nød, elendighet og død?

Johannes møtte det i sin tid, og skriver et evangelium som viser at det er akkurat det han gjør – og hans fortelling følges hele tiden av spørsmålet: «Tror du dette?»

Dagens ‘manna’:

Kritikk og tvil behøver ikke være skadelig for troen

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes