De vonde dagene – en tid for alt *

ENGLISH
Det er godt at Jesus varslet om både fullkommen glede og vanskelige tider da han beskrev tiden etter oppstandelsen.

«I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!»
Joh 16:33b

Ja, jeg har opplevd vonde dager, jeg opplever rett som det er store utfordringer og jeg vet at jeg kommer til å oppleve at det kan være tøft å leve i en verden full av trengsler. Da er det en forunderlig trøst i Jesu utsagn: 

«Jeg har seiret over verden!» 

Det er spennende å legge merke til at uttalelsen er i fortid selv om det handlet om en seier Jesus først skulle vinne noen dager senere. Igjen gir Jesus oss et eksempel på hva det vil si å tale i tro. 

Jesus hadde allerede stadfestet beslutningen om å fullføre oppdraget. Det skjedde i forbindelse med at det var noen grekere som ønsket å møte ham (1). Jeg deler hans tro, og av nåde får jeg del i hans seier - på de gode og de vonde dagene.

Dagens ‘manna’:

Jeg har del i hans seier!

-------------------------------------
(1) Joh 12:23-28
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse. 

Det handler om verdier som er verd både å leve og dø for

Da jeg for et par uker siden skrev om «Trofasthet», brukte jeg morfaren min som eksempel. Han var også trofast når det gjaldt å avlegge vitnesbyrd, og han brukte ofte de samme versene og illustrasjonene. Derfor er det ikke så rart at mange i familien fortsatt kan huske en god del av hva han sa. For eksempel siterte han ofte sangverset:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller. (1)

Som liten gutt husker jeg at jeg syntes det var veldig dramatisk, men forsto bedre hva det handlet om etter hvert. Situasjonen i verden med selvmordsbombing og terror har gjort det problematisk å skrive: «Det er godt å ha verdier som er så sterke at de er verd å dø for». Likevel står jeg inne for dette utsagnet: Jeg vil heller dø i troen på at kjærligheten overvinner ondskapen, enn å møte ondt med ondt. Jeg har skrevet liknende ting tidligere (2).

Men i dag handler om verdier som det er verd å leve FOR:

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge.
Fil 1:21-22

Paulus lengtet etter å «komme hjem til Jesus», likevel ble han motivert av at det å leve betød at det kunne bli mer av arbeidet hans – hellig frukt, både i eget liv og gjennom mennesker som kom til liv i Kristus. Å bære frukt er en motivasjon for livet her på jorden. Det er en Gudgitt og hellig motivasjon.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om arbeid som bærer frukt

-----------------------------------------------
(1) Fra «Alltid freidig når du går» Ernst Christian Richardt
(2) Se f. eks. "Derfor er kjærligheten mitt 'våpen' mot terror" og "Vi er i kamp"

Motivet for omsorg

Sist lørdag hørte jeg Sigurd Falkenberg Mikkelsens korrespondentbrev på P2. Han er en journalist jeg har dyp respekt for. Han snakket om det enorme dilemmaet han var i som journalist i møte med nød og elendighet i verdens konfliktområder. På den ene siden hans ønske som privatperson å hjelpe dem ham så med litt penger til livets opphold, og på den andre siden hans profesjonelle overbevisning om at en slik handling ville ødelegge for journalistisk arbeid på grunn av tiggingen det ville føre til. 

Dersom de fattige vet at de ikke får penger av journalister, vil de heller ikke be om det. Dessuten, sa Mikkelsen, visste han heller ikke hvilke konsekvenser det ville få for den unge jenta han omtalte dersom han skulle stikke noen kroner til henne. Det er utvilsomt et dilemma, og jeg følger hans logikk.

Det har alltid vært fattige, og omsorg for fattige er en religiøs dyd som settes høyt i mange religioner. Derfor kan det å vise en slik omsorg fort bli smittet av feil motiv. Motivet kan være ønsket om å framstå som from eller at en slik omsorg vil generere penger til virksomheten. Vellykkede predikanter som lever i luksus og har behov for legitimere sin tjeneste, starter gjerne et hjelpeprogram for å bedre på imaget. Var det image-bygging som også var motivet til Judas?

«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.
Joh 12:5-6

Til syvende og sist er det umulig å vite hva som var det egentlige motivet. Johannes er igjen i kommentatorens rolle. Det er ikke Jesus som «avslører» Judas som en tyv. Dersom han tok av pengekassen, hvorfor ble han fortsatt vist tillit? Fikk han fortsette som kasserer av samme grunn som han fikk fortsette som disippel på tross at Jesus visste at han kom til å bli en forræder? Spørsmålene rundt Judas er alltid mange, men det jeg tar med meg inn i denne dagen handler om hva som er mine motiv for mine valg og handlinger. De er det kun jeg som kan svare for.

Dagens ‘manna’:

Mine motiv må jeg ta ansvaret for selv

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vitne eller varsler?

Er det egentlig forskjell på de to begrepene. "Varsler" er blitt innført som et «nøytralt» begrep. I dag brukes det om en person som informerer om brudd på lover og rutiner i egen bedrift. Jeg kjenner noen varslere og vet hvilken enorm belastning det har vært å gå inn i en slik rolle. Hadde det vært i en barnehage, ville de som ble rammet av offentliggjøringen stemplet varsleren som sladrehank – under krigen ville de kalt ham tyster. Til syvende og sist handler alt om varslerens motiv. Er motivet det rette, er det liten forskjell mellom å være et vitne og en varsler. Når jeg er et vitne for kristentroen, er jeg også en varsler om at Jesus er den eneste veien.

I går skrev jeg at det ville være uforståelig om ikke alle de som var vitne til at Lasarus ble vekket opp fra de døde kom til tro. Dagens vers reiser et spørsmål som er bakgrunnen for den innledende refleksjonen:

Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.Joh 11:46

Hva var motivet?

I og med at Johannes starter med «men», er det lett å tolke dette som negativt, men «men» kan være en forklaring på at informasjonen fikk som følge at det ble fortgang i planene om å rydde Jesus (og Lasarus) av veien. Det kan tenkes at de faktisk gikk til fariseerne for å vitne og varsle om hva han hadde gjort med et oppriktig ønske om å formidle hvem Jesus egentlig var.

Noen ganger kan behovet for å vitne om noe bli sterkere enn vurderingen av hva som er klokt å formidle. Kan vitnesbyrdet mitt sette andres liv i fare? Å gledes over at muslimer blir frelst og soldater i Frelsesarmeen er «godt stoff» - men er det klokt med tanke på mulig hjemsendelse og martyrium i hjemlandet?*

Dette berører også det som mange teologer gir som forklaring på at Lasarus-fortellingene ikke står i de andre evangeliene. Saken var så kontroversiell at den ikke kunne spres før de berørte parter hadde blitt hentet hjem til Herren.

Dagens ‘manna’:

Et vitnesbyrd må framføres med et varmt hjerte og et klokt hode

…………………………..
* Snart kommer det en leder i Krigsropet med tittelen «Licence to kill» som berører litt av denne problematikken.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Framdrift

De neste par ukene skal jeg delta i en rekke ansettelsesintervju. Jeg vet at jeg kommer til å lete etter ”framdrift” og ”drivkraft”. Det er egenskaper jeg alltid ser etter i medarbeidere. 
Jeg tror også det var viktig for Johannes å formidle denne tematikken. 

Det er synlig i samtalen med Nikodemus og henvisningen til at den som er drevet av Ånden er som vinden*. De troende er et folk i bevegelse. Slik var det også for Jesus og disiplene:

Da forlot han Judea og dro igjen til Galilea.
Joh 4:3

Bakgrunnen for forflytningen er interessant: ”Jesus fikk nå vite hva fariseerne hadde hørt: at han vant flere disipler og døpte** flere enn Johannes.” (Joh 4:1). Det viser til diskusjonen mellom jøden og Døperens disipler om renselsen som ble behørig kommentert i gjennomgangen av kapittel 3. Var det viktig for Jesus at fariseerne skjønte at det var en sammenheng mellom ham og Døperen, men at oppdragene deres var helt forskjellige?

I så fall kan det være signalet han ventet på for å kunne bevege seg videre. En viktig del av oppdraget var fullført. Forflytningen er strategisk med tanke på formidlingen av at evangeliet er universelt. Altså ikke bare for jødene, men det var viktig at jødene fikk høre evangeliet først. Gang på gang ser vi at selv den minste opplysning i dette evangeliet er viktig: Samtalen og diskusjonen i kapittel 3 ble initiert av en skriftlærd rådsherre og en jøde, men nå må de gjennom Samaria – urent land.

Jesus og disiplene hadde framdrift, og drivkraften var Ånden og oppdraget!

Dagens ’manna’:

Når Ånden er drivkraften utføres oppdraget med hvilepuls.

-------------------------------------
* Se refleksjonene: ”Sir Francis Beaufort” og ”Tom fra Seattle”
** i neste vers presiserer Johannes: Riktignok var det ikke Jesus selv som døpte, men disiplene hans. (Joh 4:2)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva var motivasjonen?

Jeg har veldig mange interesser, og det er hyggelig når jeg møter noen som deler interessen. Jeg kan bli entusiastisk når jeg snakker om språk og fascinasjonen over grammatikk, men jeg kan la være. Interessen for snekring og gamle bygg kan få meg til å gå varm når jeg prater, men jeg kan la være. Nevn en forfatter som jeg kjenner godt, og så er det ”på ’an igjen”, men jeg kan la være. Det samme gjelder emner innen musikk eller politikk, men jeg klarer å la være. 
Men jeg identifiserer meg med Peter. Da Rådet påla ham og Johannes om å ikke forkynne eller undervise i Jesu navn, svarte han:

«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
Apg 4:19-20

Det er spennende at Peter bruker lydighet til Gud som argument. Jeg er ikke i tvil om at lydighet er en del av bildet, men overfor Rådet ville det være vanskelig å argumentere med det jeg antar var den egentlige drivkraften. Men lydighet mot Jahve var et språk Rådet forsto – i hvert fall var det én som forsto, men Gamaliel kommer jeg tilbake til senere. Om Peter hadde blitt spurt om det var en motivasjon i tillegg til lydigheten, ville han sannsynligvis sitert Jeremias opplevelse:

Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.
Aldri mer skal jeg tale i hans navn.»
Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.
Den var innestengt i knoklene mine.
Jeg strevde for å stå imot,
men jeg greide det ikke.
Jer 20:9

I gammeltestamentlig tid var Ånden kun for noen få utvalgte – men i dem brant den! Jeg er overbevist om det også var Peters viktigste motivasjon.

Dagens ’manna’:

Jeg kan heller ikke la være å tale i Jesu navn – og det handler om lydighet og ild.

------------------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Oppdraget

I går nevnte jeg at Tykikos i tillegg til å bli skriftlig bekreftet, også ble bekreftet fordi han ble betrodd å formidle et brev, men oppdraget var større enn som så:

han skal gi dere nytt mot i hjertet.
Ef 6:22

I tillegg til brevet, skulle Tykikos formidle nyheter om hvordan det sto til med Paulus. Det er alltid godt å høre at det står godt til med mennesker som har bidratt med noe viktig inn i livet mitt. 

Når jeg forkynner Guds ord, er jeg også opptatt av formidle historier om mennesker som har opplevd mye med Gud. Det er få ting som gir så mye nytt mot i hjerter som å høre at Gud virker også i vår samtid. Det skjer noe der det bes, det skjer noe der Guds rike blir synlig. Fatt mot!

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å gi mine medmennesker nytt mot i hjertet!

Begrunnelsen

Etter at jeg har vært gjennom det jeg mener er noen av Bibelens vanskeligste vers kommer det endelig en forklaring. Det står ikke så dårlig til med leserne som forfatteren har antydet.
Ja, han (eller ’de’) slår til og med fast at

når det gjelder dere, mine kjære, er vi overbevist om at det står bedre til.

Videre slår han fast at Gud ikke glemmer alt det gode de har gjort – og så kommer begrunnelsen for de vanskelige ordene:

Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning.
Hebr 6:11

Det ligger altså en pedagogisk tanke i å male et ”worst case scenario”. Jeg kan leve med at dette er motivet, selv om mitt grunnleggende ønske er at alle kristne eier opplevelsen av at Kristi kjærlighet tvinger oss*, og at frykt for konsekvenser ikke er en del av motivasjonen.

Dagens ’manna’:

Kristi kjærlighet er min motivasjon

__________________________________
* 2 Kor 5:14

Motivasjon

Jeg har vanligvis mange baller i lufta og en stor arbeidsmengde og trives godt med det. I den siste tida har det riktignok for lengst passert grensen for hva som er trivelig om situasjonen skulle vise seg å være permanent. Da blir det spørsmål om motivasjon.

Hva er drivkraften for det jeg gjør? Og – hvorfor skriver jeg blogg midt oppi det hele?

Begge deler handler om Guds rike.

Så lenge jeg klarer å løfte blikket og fokusere på hva det egentlig handler om er det mulig å holde motivasjonen.

Kanskje det var det som fikk Johannes til å holde på:

Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen.
1 Joh 1:1-4

Da jeg først lærte dette verset, lød den norske oversettelsen ”for at eders glede kan være fullkommen”. Grunnteksten åpner for begge oversettelser, og det antyder at det er ”vår felles glede” som skal være fullkommen.

Det er når vi kan dele det beste vi har opplevd at gleden vår blir fullkommen!

”Jeg har hørt om deg!”

Jeg har sagt det selv ved første gangs møte og fått en forlegen respons. Og jeg har hørt de samme ordene sagt til meg – og undret ”hva har du hørt?”

Det er ikke all snakk om andre som er ”baksnakking” – det kan også være det nye kongelig sanksjonerte moteordet ”framsnakking”.

Dagens tekst er et avsnitt som ofte avgrenses til akkurat disse seks versene. Egentlig er det litt pussig for åpningsfrasen etterlater et vakuum:

”Fra den dag vi fikk høre dette (?), har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir.”
Kol 1:9-14

Det er nettopp det Paulus har hørt som gjør at han ber som han gjør. Epafras hadde fortalt ham om den kjærlighet kolosserne hadde i Ånden. Det at de faktisk opplevde og handlet med den kjærlighet som Ånden gir åpnet for muligheten til å gå enda dypere. Det er det som er så spennende med åndelig vekst. Har den først satt i gang, er det ingen grunn til at den noen gang skal stoppe. Det er bare til å be på den ”bølge” som Ånden allerede har satt i gang.

Kall og avkall, pose og sekk

Jeg har aldri tidligere satt disse to ordene opp mot hverandre. Er de motsetninger eller er avkall konsekvens av et kall? Jeg har ikke tenkt grundig nok til å hevde at det alltid er slik, men i mitt liv har det å følge kallet som konsekvens at det er noe jeg gir avkall på.

I en tid der ”Ole Brumm” løsningen med å unngå å velge bort ett av to goder synes å være hovedmålet, er avkallstanken skremmende. Kanskje det er derfor mange sliter med å gjøre valg?

Det er ikke sikkert at det hadde vært så vanskelig å si ”ja” til et kall som man innerst inne vet vil innebære mye godt dersom det ikke innbar at man automatisk valgte bort noe annet som også er godt.
Det er derfor Paulus minner oss om Kristi sinnelag:

(han) ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Fil 2:5–11

Det er ikke alltid mulig å få i "pose og sekk". Kanskje det er ”avkallet” som best beskriver Jesu sinnelag?

Hva er motivet?

Jeg sier ikke ”nei-takk” til en god krimgåte med Hercule Poirot. Det er alltid like spennende å følge den intense jakten på motivet som kan ha forårsaket ugjerningen.

Motiv eller motivasjon kommer inn som en viktig faktor i alt vi gjør. Til og med en ugjerning kan komme i et nytt lys dersom motivet i utgangspunktet var edelt. Mens en ”god gjerning” mister noe av sin glans dersom den er gjort med feil motiv.

Derfor blir jeg alltid både nysgjerrig og begeistret når jeg leser disse ordene fra Paulus:

Noen gjør det (forkynner) nok av misunnelse og stridslyst, men andre forkynner Kristus av god vilje. De gjør det av kjærlighet, for de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet. De andre gjør det ikke oppriktig, men for å hevde seg selv; de tror de kan gjøre lenkene mine tyngre å bære. Men hva gjør det? Kristus blir forkynt i alle fall, enten det skjer med baktanker eller i oppriktighet, og det er jeg glad for.
Fil 1:12–20

Denne uka blir vi minnet om raushet enten det er i liknelsen om ”ugresset og hveten” eller i holdningen som Paulus gir uttrykk for her.
Jeg er glad for at jeg også har møtt en slik holdning hos mange medarbeidere i Guds rike!

En positiv gjeldspost

Jeg har en generell frykt for gjeld. Ikke slik å forstå at jeg ikke våger å ta opp et lån, men det må være av en slik art at jeg til enhver tid kan innløse det.

Det finnes riktig nok en et område hvor jeg alltid vil bli stående i gjeld:

Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.
1 Joh 4:7–12

Men denne gjelden tynger ikke. Den er en positiv drivkraft i livet. Uten den kunne jeg ikke ha sagt ”ja” til å tale på fellesmøtene i Kristiansand denne uka. Uten den ”er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.*
Må Gud gi at det aldri skjer – verken denne uka eller noen gang. Gjør det gjerne til et bønneemne for meg og for alle som vil formidle budskapet om Guds kjærlighet.

* 1 Kor 13:1

Hvorfor akkurat slik?

Jeg trenger motivasjon for det arbeidet jeg utfører i Guds rike, og jeg tror ikke at jeg er alene om det. Hva som virker motiverende kan variere fra person til person, men en av de viktigste faktorene for meg er ”hensikt”. Jeg må vite hvorfor det er viktig at noe blir gjennomført.

Trenerne for landslaget i fotball har fått en del kritikk når de har sagt at vi ”spilte bra” selv om vi tapte, eller motsatt – vi spilte en dårlig kamp selv om vi vant. Vi vet jo at det resultatet som er det viktigste i en fotballkamp – derfor kan uttalelsene virke ”underlige”. Små marginer kan avgjøre en fotballkamp, men trenerens filosofi er at målrettet og hensiktsstyrt spill i det lange løp vil gi bedre resultater enn tilfeldig spill. Soloprestasjoner er nødvendige, men må ha sin plass innenfor rammen av en helhetlig tenkning.

Selv med en begrenset fotballinteresse, ser jeg klare paralleller til menighetsarbeid. Det er gledelig at vi ”vinner noen kamper” i Templet, og det er enda større glede når dette er et resultat av målrettet arbeid. Selvfølgelig kan det være spennende ”å skyte med ei hagle i lufta” – vi ser ut som ”jegere”, det ser ut som vi gjør noe meningsfylt og det kan faktisk også være at det detter ned en tilfeldig forbipasserende ”fugl” – men i det ”lange løp” må det være mer hensiktsmessige måter å jakte på.

Derfor er det en hensikt med å preke en ”serie” på søndagsformiddagene. Det er en hensikt med fokus på ”livsnære grupper”. Det er ikke et ønske om å kaste seg på en ”motebølge” som gjør at vi vil satse på en ny 24/7 bønneuke eller ”Alpha-kurs” til høsten. Det er heller ikke tilfeldigheter som gjør at vi ser på mulighetene for ny virksomhet i byutviklingsområder i Oslo. Hvis vi gjør dette , og vet hvorfor vi gjør det, kan det godt være at vi ”spiller godt” selv om resultatene først viser seg på lang sikt.

Publisert i Tempelnytt nr. 5 - 2003