Når Gud «gjester sitt folk»

Bibelleseplanens tekster denne uka peker fram mot morgendagens tema. Det er sterke beretninger om hvordan Guds nærvær fører til liv. Da Jesus vekket opp den døde sønnen til en fattig enke i Nain, var folkets reaksjon: «Gud har gjestet sitt folk» (1).

Det er ikke overraskende at det skapes undring og tro når det som er dødt får nytt liv. Selv om jeg har sett «Gud gjeste sitt folk» i min levetid og også sett en rekke fysiske undre, har jeg ikke sett et menneske stå opp fra de døde slik vi leser om både i denne beretningen og i flere andre beretninger i Bibelen - som f.eks. oppvekkelsen av datteren til Jairus, og Lasarus broren til Marta og Maria.

Men jeg vet, og har mange ganger sett, at der Gud slipper til med sin ånd blir det nytt liv. Menneskeliv blir forvandlet når Gud gjester sitt folk. Når gjør han det da?

Han kommer der han ser nød – og da tenker jeg ikke først og fremst på personlig nød, men på ‘kollektiv’ nød. Dersom jeg ikke lenger kjenner på medfølelse eller ‘medynk’ når jeg ser mennesker som lever i nød både fysisk, psykisk og åndelig da håper jeg at det er varsel-lamper som blinker rødt.

Det var ‘kollektiv’ nød knyttet til alle de tre nevnte beretningene. Når du og jeg ser at Jesus kan gjøre en forskjell der du og jeg oppholder oss, da kommer også ‘nøden’ for at det radikale livet som han bringer skal skje.

Da tror jeg at han vil gjeste oss i vår tid også!

_______________________________

(1) Lukas 7:16

(2) Markus 5:35-43

(3) Johannes 

_______________________________

Publisert på Facebook 

Prøv tårer!

ENGLISH
Da Paulus skrev følgende til Timoteus:

Jeg glemmer ikke tårene dine, og jeg lengter etter å se deg igjen – det ville gjøre meg inderlig glad.
2 Tim 1:4

sa han ingenting om årsaken til tårene.

Timoteus sine tårer kan ha vært forårsaket av:

• en ånd som gjør motløs
• sorg over at han ikke å kunne dele fellesskap med Paulus i lang tid fordi Paulus dro videre til andre oppgaver
• en nød eller pasjon for menneskers frelse

Den første årsaken er ikke konstruktivt. Jeg har berørt temaet før (1) og jeg vil trolig komme tilbake til det igjen senere. Derimot er de to siste bra egenskaper for en disippel fordi de uttrykker kjærlighet og omsorg. Det er mange historier fra livet til William Booth, og en av dem handler om tårer:
 
To frelsesoffiserer ble sendt ut for å starte en ny virksomhet, men de møtte masse motstand og nederlag. Frustrert og lei seg appellerte de til Generalen og ba ham avslutte oppdraget. General Booth sendte dem et telegram med disse to ordene: "PRØV TÅRER". De fulgte rådet hans og ble vitne til en stor vekkelse.

Tårer er et uttrykk for lidenskap, og Gud ser det!

Dagens "manna":

Tårer virker

-------------------------------------
(1) «Mentoren er tydelig»

En "verdig" utgang?

Det er mye ved Jesu liv som er lite verdig en "Konge". Jeg har nevnt det før: Unnfanget utenfor ekteskap, født i en stall, levde som flyktning de første årene av sitt liv, for så å vokse opp i det lite prestisjefylte Galilea. Rettsprosessen mot ham var en farse. Han ble ydmyket til siste slutt og døde skammens død. 

Men så skjer det plutselig en endring. Rådsherrene Josef og Nikodemus slår seg sammen og gir ham en verdig gravferd:

Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den.
Joh 19:41-42

I følge synoptikerne må de to ha kjent godt til den graven, for det var en grav Josef, som skal ha vært svært rik, hadde fått hugget til seg selv. Derfor visste de også at ingen hadde ligget i den. Det paradoksale er at dette skjer av hensyn til jødenes skikker. Aner vi også her noe av ironien i evangeliet?

Det var kanskje til og med en nødløsning for at Jesus ikke skulle provosere til og med etter at han var død? Uansett blir den "verdige" begravelsen en sterk kontrast til mye av den uverdigheten Jesus hadde opplevd i livet sitt. Kanskje det til og med er et symbol på at han ved sin død gir mulighet for verden til å gjenvinne sin verdighet? 

Og kanskje det er noe av den verdigheten en verden er i ferd med å gjenvinne ved synet av uverdigheten i dagens flyktningekatastrofe. Hvor mye skal det egentlig til for at en verden vekkes for de sentrale verdiene i den kristne tro: Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere? Da kan vi ikke lukke våre hjerter. 

Nikodemus ga "kongen" en verdifull salve og Josef ga ham en rikmanns grav. Kanskje de tenkte: "Det er da det minste vi kan gjøre". Og ved å gjøre det "minste" gjenvant de noe av den verdigheten de hadde mistet ved å holde sin tro og sine verdier for seg selv. Kanskje det er slik jeg bør tenke i møte med verdens nød:

Hvilken gjerning er da "det minste jeg kan gjøre"?

Den som finner svaret på det og gjør noe med det, har tatt et skritt i verdig retning. Det var det Josef og Nikodemus gjorde, og jeg tror de fant seg selv og livet i Ham de trodde på. 
------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Fattigdom

«De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
Joh 12:8

Dette verset er utfordrende. Sier Jesus at det alltid vil være fattige?

Det kan være én tolkning, men det kan også være at han ikke så noen løsning på den utfordringen i sine tilhøreres samtid. 2000 år senere, kan det virke som om den første tolkningen er det rette. Selv med millenniums løftet, er det lite som tyder på at vi klarer å få til en rettferdig fordeling.

Som kristen kjenner jeg at det gudgitte forvalteransvaret inkluderer omsorgen for de fattige og marginaliserte. Derfor er jeg også komfortabel med Frelsesarmeens forståelse av sitt oppdrag.

Men hvordan det skal skje til enhver tid er et vanskelig dilemma. Jeg er ikke i tvil om at den beste jeg kan gjøre er «det» som bidrar til at den fattige kan hjelpe seg selv til å komme ut av sin situasjon, men det er ikke like lett å vite hva «det» er. Hvis ikke også «det» ligger i verset? 

Tenk om Jesus det sier skal tolkes: «Meg har dere ikke alltid, men "jeg i de fattige" er alltid hos dere»? Dersom dette er en riktig tolkning (som stemmer veldig godt med doms-kapittelet i Matteus 25), vil den beste hjelpen jeg kan gi være å behandle den fattige som jeg ville behandlet Jesus: Jesus har jeg inviterte inn i mitt liv slik han inviterer meg inn i sitt. Det er litt av en utfordring.

Dagens ‘manna’:

Det dere har gjort mot en av mine minste har dere gjort mot meg.

.......................................
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Motivet for omsorg

Sist lørdag hørte jeg Sigurd Falkenberg Mikkelsens korrespondentbrev på P2. Han er en journalist jeg har dyp respekt for. Han snakket om det enorme dilemmaet han var i som journalist i møte med nød og elendighet i verdens konfliktområder. På den ene siden hans ønske som privatperson å hjelpe dem ham så med litt penger til livets opphold, og på den andre siden hans profesjonelle overbevisning om at en slik handling ville ødelegge for journalistisk arbeid på grunn av tiggingen det ville føre til. 

Dersom de fattige vet at de ikke får penger av journalister, vil de heller ikke be om det. Dessuten, sa Mikkelsen, visste han heller ikke hvilke konsekvenser det ville få for den unge jenta han omtalte dersom han skulle stikke noen kroner til henne. Det er utvilsomt et dilemma, og jeg følger hans logikk.

Det har alltid vært fattige, og omsorg for fattige er en religiøs dyd som settes høyt i mange religioner. Derfor kan det å vise en slik omsorg fort bli smittet av feil motiv. Motivet kan være ønsket om å framstå som from eller at en slik omsorg vil generere penger til virksomheten. Vellykkede predikanter som lever i luksus og har behov for legitimere sin tjeneste, starter gjerne et hjelpeprogram for å bedre på imaget. Var det image-bygging som også var motivet til Judas?

«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.
Joh 12:5-6

Til syvende og sist er det umulig å vite hva som var det egentlige motivet. Johannes er igjen i kommentatorens rolle. Det er ikke Jesus som «avslører» Judas som en tyv. Dersom han tok av pengekassen, hvorfor ble han fortsatt vist tillit? Fikk han fortsette som kasserer av samme grunn som han fikk fortsette som disippel på tross at Jesus visste at han kom til å bli en forræder? Spørsmålene rundt Judas er alltid mange, men det jeg tar med meg inn i denne dagen handler om hva som er mine motiv for mine valg og handlinger. De er det kun jeg som kan svare for.

Dagens ‘manna’:

Mine motiv må jeg ta ansvaret for selv

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Forutsetning for avling

I dag er det liknelsen om arbeiderne i vingården som er dagens bibelord (Matt 20:1-16). Jeg har talt og undervist fra denne liknelsen mange ganger, og har funnet seks forutsetninger for avling:


* Arbeiderne
Tilgjengelighet er det første Gud spør etter:

Så hørte jeg Herrens røst:
«Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»
Jes 6:8

* Vingården
Vingården er Guds rike, og vi må aldri glemme at Guds rike er mer enn menigheten

Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.
Matt 24:14

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.
Matt 6:33

* Lønnen
Hva er lønn i denne sammenheng? - Dette er en utfordring og her noe å reflektere over:

Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen.
Matt 6:1

Den som gir dere et beger vann å drikke fordi dere hører Kristus til – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn.
Mark 9:41

Er det galt å ha lønn som drivkraft?

David spurte «Hva var det han skulle få, den mannen som feller filisteren og tar en slik vanære bort fra Israel? Hvem er han vel, denne uomskårne filisteren, som våger å håne den levende Guds fylkinger?» Folket gjentok det som var sagt: Det og det får den som feller ham.
1 Sam 17:26-27

* Initiativet
Det er mye ubrukte ressurser fordi ingen har tatt initiativ til å aktivisere dem:

Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra profeten Jesaja, spurte han: «Forstår du det du leser?» «Hvordan skal jeg kunne forstå,» sa han, «når ingen forklarer det for meg?» Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham.
Apg 8:30f

* Nøden
Jfr ”Nødprinsippet” (i norsk kirkehistorie – bruken av lekmenn)
”Nød” en forutsetning for at det skal skje noe i Guds rike:

Så sier han som er høyt opphøyet,
som troner evig og heter Den Hellige:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv
og gjøre de knustes hjerter levende.
Jes. 57:15

* Gjentakelsen
”Den åndelige økologi” - Vingårdsmannen gikk ut igjen og igjen.