Hva var motivasjonen?

Jeg har veldig mange interesser, og det er hyggelig når jeg møter noen som deler interessen. Jeg kan bli entusiastisk når jeg snakker om språk og fascinasjonen over grammatikk, men jeg kan la være. Interessen for snekring og gamle bygg kan få meg til å gå varm når jeg prater, men jeg kan la være. Nevn en forfatter som jeg kjenner godt, og så er det ”på ’an igjen”, men jeg kan la være. Det samme gjelder emner innen musikk eller politikk, men jeg klarer å la være. 
Men jeg identifiserer meg med Peter. Da Rådet påla ham og Johannes om å ikke forkynne eller undervise i Jesu navn, svarte han:

«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
Apg 4:19-20

Det er spennende at Peter bruker lydighet til Gud som argument. Jeg er ikke i tvil om at lydighet er en del av bildet, men overfor Rådet ville det være vanskelig å argumentere med det jeg antar var den egentlige drivkraften. Men lydighet mot Jahve var et språk Rådet forsto – i hvert fall var det én som forsto, men Gamaliel kommer jeg tilbake til senere. Om Peter hadde blitt spurt om det var en motivasjon i tillegg til lydigheten, ville han sannsynligvis sitert Jeremias opplevelse:

Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.
Aldri mer skal jeg tale i hans navn.»
Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.
Den var innestengt i knoklene mine.
Jeg strevde for å stå imot,
men jeg greide det ikke.
Jer 20:9

I gammeltestamentlig tid var Ånden kun for noen få utvalgte – men i dem brant den! Jeg er overbevist om det også var Peters viktigste motivasjon.

Dagens ’manna’:

Jeg kan heller ikke la være å tale i Jesu navn – og det handler om lydighet og ild.

------------------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne