Etter at Peter og Johannes hadde vært for Rådet for andre gang ”gikk de til sine egne” for å fortelle og for å be. For noen dager siden skrev jeg om behovet for å bli sett. Det er nært knyttet til behovet for å høre til. I menigheten hører vi til hverandre. Det er en ”tradisjon” som går helt tilbake til Urkirken. Det bønnemøtet som utviklet seg etter at Peter og Johannes hadde avlagt rapport, skulle jeg gjerne vært med på. Det forløste et nytt påfyll av Den hellige ånd. Kanskje noe av forklaringen ligger i innstillingen før de begynte å be:
Da de andre hørte det, ba de til Gud med ett sinn og én stemme…
Apg 4:24a
Jeg får viktige informasjoner om bønn i den setningen:
- Det var en ”uro” som utløste bønnen
Jeg tror det er for lite ”uro” i Guds folk i Norge i dag. Vi stoler på at våre religiøse organisasjoner og strukturer skal ordne opp. ”Nød” kalte de det før. I sin innsettelsestale på søndag utfordret Dick Krommenhoek oss til å be høyt sammen. Og vi ba om ”uro”*. Det er den første nøkkelen!
En bønn er ikke et mål i seg selv – den rettes mot et mål. Stopp et par sekund og tenk over forskjellen!
Mange bønneinitiativ havarerer fordi bønnene spriker i alle retninger. Det er så viktig å kjenne på hva som ligger på Guds hjerte og be i samsvar med det. Ofte tenker vi på hvordan vi skal formulere bønnen når det blir vår tur til å be. Da hører vi ikke etter på de som ber før oss – da kan det vanskelig bli ett ”sinn”.
Den bønnen må ha gjort inntrykk siden Lukas er i stand til å gjengi den mange år senere. Kan det tolkes helt bokstavelig? Ba alle de samme ordene samtidig og spontant? Jeg tror absolutt at det kan ha skjedd! Uansett må det ha vært en opplevelse av at det var slik. Ordene som kom fram, kunne vært båret fram av hvem som helst av dem som var tilstede. Bønnen var enstemmig!
Dagens ’manna’:
Hellig uro, Riktig mål, Ett sinn og En stemme.
------------------------------------------------
*
Må Gud velsigne oss med hjerter som gråter over millionene som lever uten å kjenne hans kjærlighet, slik at vi fører verden til Jesus.
Må Gud velsigne oss med et dypt ubehag over at vi kommer så til kort og ikke er mer lik Jesus, slik at vi tillater at Den hellig ånd forvandler våre liv på en radikal måte.
Må Gud velsigne oss med søvnløse netter over ondskapen og lidelsen i denne verden, slik at vi begynner å kjempe for godhet og rettferdighet.
Må Gud velsigne oss med tilstrekkelig naivitet til å tro at han fremdeles kan bruke Frelsesarmeen til å bygge sitt rike, i det vi stoler på at han kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, fordi han virker i oss med sin kraft.
Refleksjonen er en del av en reise gjennom
Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første
kristne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar