Smakebiter fra Tempelnytt

"Tempelnytt" er menighetsbladet til Frelsesarmeens første menighet i Norge som bærer navnet "TEMPLET". Jeg var så heldig å få være leder for denne flotte menigheten i fire år, og brukte bladet til å holde fokus på mål og strategier.
Her finner du noen smakebiter i synkende rekkefølge fra siste og ned til første utgave.

Hva står ”F”en for?

Den vitebegjærlige peker på uniformskragen, og får svar – ”frelst for å tjene” – ”saved to serve”, men la oss dvele litt ved ”F”:

Jeg har lang erfaring med å ta Farvel – som gutt så jeg noen positive sider ved det – Det vanket alltid noen kroner til korpsledernes barn fra vennlige soldater.

Et mysterium var det at min søster alltid kom ut med høyere ”gevinst” enn jeg. Det handlet nok om sjarm. Etter hvert har de positive sidene blitt stadig færre, og det å skulle bryte opp fra Templet nå, har vært en mer smertefull prosess enn jeg hadde forutsett. Det er så mange ting jeg ønsker å se Fortsettelsen på – så mange av dere har tatt imot spennende åndelige utfordringer og ønsker å se Templet bli bygget opp av åndelige steiner (1 Pet 2:5). Stadig flere er villige til å Forplikte seg overfor en mindre gruppe – jeg var kommet dit nå i alfabetet til ”F” og skulle fra høsten av undervise mer om hva det innebærer.

Det har tatt oss fire år å komme til ”F”. Vi begynte med å fokusere på ”Aldri alene” og på ”Bønn” og har lagt opp strategier i samsvar med det gjennom bønneengasjement og fellesskap med andre menigheter i arbeidet. Vi har fokusert på ”Celler” – eller livsnære grupper, og jeg har faktisk undervist veldig mye om ”Død” og hva det innebærer å miste sitt liv for så å finne det. Ingen kan se Guds herlighet å leve – derfor må du være død med Kristus for å få se denne herlighet. Det ligger en veldig viktig nøkkel her, og jeg håper at jeg har klart å formidle det. ”Evangelisering” har stått i fokus ved gjennomgangen av ”Lausannepakten” nå i vårsemesteret. ”F” skulle altså stå for ”Forpliktelse” – nå kan man ironisk si at det ble ”Farvel”, men kan det være noe positivt med at jeg ”reiser”?

Vi reiser fordi vi tror det er det Gud vil med oss nå. Jesus har gitt oss et ”Forbilde” når det gjelder å la Guds vilje gå foran alt. Jeg tror at Templet skal sende ut mange til tjeneste for Ham – unge, voksne og eldre – så kanskje ”f” ikke står for ”farvel”, men som et tegn på at jeg skal få være en ”Forløper” – en som roper i ødemarken: ”Rydd vei for Herren” – Skal du være med i det ropet?

Takk for meg, og Gud velsigne deg!

Publisert i Tempelnytt nr. 6 - 2004

Gustav Mahler: ”Bønner”

Når du ser bildet til venstre har du et referansegrunnlag til overskriften: ”Jostein ønsker å referere til Mahler, men ikke til ”Oppstandelses-symfonien”, men derimot sikkert til et stykke som handler om 'Bønn' – det ville være typisk Jostein”. Det siste vet du dersom du har lesning av tidligere nummer av Tempelnytt som referanse-ramme.

Jeg fortsetter i god Ivar Dyrhaug-stil. For å forstå hva jeg mener med Ivar Dyrhaug-stil forutsetter det at du har sett TV-programmet ”Beat for beat”, hvor han er programleder, men det er ikke viktig for å kunne forstå poenget med det jeg skriver:

Dersom du ikke hadde sett bildet av Mahler, og heller ikke hadde lest selve overskriften, men hørt meg si den, er det mange alternativer åpne for hvordan du vil tolke det du hører:

1. Du kan oppfatte det akkurat slik som det er skrevet.
2. Du kan høre ”Gustav maler bønner” – dette gir flere alternativer:
3. Gustav maler bønner – som på en kvern, men du vet fortsatt ikke hva slags bønner. Noen tenker på kaffe, andre på soya.
4. Gustav maler bønner – med pensel. Dette åpner også for flere tolkninger. Han kan sitte og male på en enkelt bønne eller:
5. Gustav maler bønner på et lerret – et ”stilleben”, men det kan også være:
6. Gustav maler bønner som bes – d.v.s et abstrakt maleri som forsøker å illustrere hvordan bønnene stiger opp til Gud. Men er det sikkert at du hørte ”bønner”, kunne det ikke ha vært:
7. Gustav maler bønder som i Werenskiolds ”Bondebegravelse”..

Slik kunne vi fortsatt, og det er en forkynners utfordring å være tydelig. Du tolker det du hører på bakgrunn av referanseramme. For kort tid siden tok jeg opp et tema i forkynnelsen hvor jeg kom med en del uttalelser. ”Hva var det jeg sa?”

Det handlet litt om kontroversielle spørsmål. Tydelighet gir trygghet, men det er også viktig med romslighet slik at andre kan få være en del av fellesskapet om de skulle se annerledes på det.

Publisert i Tempelnytt nr. 4 - 2004

Gjensidighet

I fjor vinter gikk vi gjennom oppropene fra ”The Spiritual Life Commission”. Under ”Kallet til et liv i fellesskap” * ble gjensidighet understreket som en viktig faktor for at vi skal kunne fungere som et legeme.

Veldig ofte finner vi at mye av menighetens liv og aktiviteter er har et opplegg som inviterer til at noen gir mens andre tar imot. Mange ser Frelsesarmeen som en unik mulighet for å få brukt gaver til å tjene ved å gå inn som frivillige i det sosiale arbeidet. Dette bør i enda større grad være en mulighet vi kan utnytte for å få nye medlemmer. Likevel er det i utgangspunktet ikke det som er poenget her, for en slik ”modell” er også en arena med ”givere og mottakere” på forskjellig nivå og forutsetter ikke gjensidighet i bytteforholdet.

Det kan forsvares med at det er en velsignelse ”å gi” og dermed blir også giveren en form for mottaker. General Eva Burrows tilkjennega dette da hun ble spurt om hvordan hun kunne holde et så høyt tempo og hele tiden stå i en posisjon som giver: ”Jeg henter næring fra folket”.

Den gjensidigheten det snakkes om i denne sammenheng, er den man får i et fellesskap der vi møtes på samme nivå. Innenfor naturlig kirkevekst snakkes det om livsnære grupper. Det er betegnende at Templet og de fleste korps i Norge som har foretatt undersøkelsen kommer ut med dette som det desidert svakeste punkt. Det blir et paradoks at vi som har en så sterk ”fellesskapsidentitet” på globalt og nasjonalt nivå, ikke er flinkere når vi komme ned på lokalplan. Derfor er ”Kallet til et liv i fellesskap” et veldig viktig opprop.

Du og jeg trenger en arena der vi kan gi til og motta fra de samme menneskene. Har du funnet en slik gruppe – der gjensidigheten også må innebære en grad av forpliktelse?

Publisert i Tempelnytt nr. 2 - 2004

Lille Rødhette og frivillighet

Et kort radiointervju med en leder av en av landets frivillighetssentraler satte tankene i gang. Hun etterlyste flere frivillige – det var ikke så vanskelig å få frivillige til å ta enkeltoppdrag – følge til lege osv., men det var atskillig verre å få mennesker til å stille opp for et menneske over tid. Forklaringen er sannsynligvis at folk er bekymret for å bli sterkt involvert i andre menneskers liv. Tanken går med engang til barndommens mareritt: Eventyret om lille Rødhette og ulven.

Hvem ble ikke skremt av muligheten for å bli spist opp?

Vi merker pågang av mennesker som gjerne vil gjøre en innsats i forbindelse med FAs julearrangement. Det er flere som melder seg enn vi klarer å kanalisere. En enkelt innsats – jo det er flott at mennesker vil gjøre det, men vi trenger mennesker som er villige til å engasjere seg over tid. Robert Schuller som er kjent for enkelte kabel-TV seere gjennom sine gudstjenester fra krystall-katedralen sier i sin bok: ”Your Church has a fantastic Future” at en pastor ikke skal ta et kall i en menighet dersom han ikke kan tenke seg å være der resten av livet. Det er sikkert en sannhet med mange modifikasjoner, men det handler om innvielse, og det handler om å bygge opp tillit over tid.

Det store gudstjenestefellesskapet er uforpliktende, og derfor får man et ”avslappet” forhold til det. Hvis innholdet er OK så stikker jeg kanskje innom en tur. Cellegruppe-fellesskapet er mye mer forpliktende. Vi involverer oss i hverandres liv. Er det skremmende eller virker det tiltrekkende? Uansett er det dette som gjør en menighet til en menighet. Uten denne strukturen blir den fort en underholdningsinstitusjon med en åndelig legitimering. Hvordan står det til med oss i Templet?

Publisert i Tempelnytt nr. 11 - 2003

ELEFANT ELLER KANIN?

I Guds ord finner vi beskrivelser av eksponentiell vekst - f. eks. i matundrene (mettingen av henholdsvis 4000 og 5000 menn - foruten kvinner og barn). Gud har også gitt oss eksempler i naturen:

	ELEFANTENE ..er fruktbare fire ganger per år. Får et avkom per graviditet 22 måneders svangerskapsperiode Kjønnsmodne etter 18 år. Familien vokser fra 2 til 3 på tre år.
KANINENE …er praktisk talt uavbrutt fruktbare. Gjennomsnittelig 7 avkom per graviditet 1 mnd svangerskapsperiode Kjønnsmodne etter 4 mndr Familien kan bli 476millioner på tre år

STORE MENIGHETER

likner på elefanter og kan klare ting som de små ikke klarer, men dersom vi skal fylle jorden med kunnskap om Herrens herlighet (Hab. 2:14) må vi sørge for å øke antallet små, enkle forsamlinger også i Templets regi. Du er allerede med i en ”elefant-familie”, men kanskje du også skal være med å starte en ”kanin-familie”?

Publisert i Tempelnytt nr. 9 - 2003

Se og bli sett!

Vi kjenner igjen oppfordringen fra forskjellige kampanjer, og på mange måter uttrykker det et grunnleggende behov hos oss mennesker. Når man lever i det offentlige rom, kan det av og til være godt med perioder av ”usynlighet”, og jeg må innrømme at jeg ser fram til noen sommeruker uten oppmerksomhet fra andre enn de aller nærmeste. Samtidig ville det oppleves vondt om det var slik bestandig.

”Mamma, er jeg usynlig?” hvisket min niese da vi for et par måneder siden besøkte familiens nyanskaffede eiendom – et objekt som selvfølgelig tiltrakk mye oppmerksomhet og på den måten hindret oss i ”å se” tiåringen.

”Gud ser meg!” sa min morfar med ydmyk ærefrykt i stemmen etter at han opplevde at Gud hadde gitt ham et helt konkret bønnesvar for et par dager siden.

Disse hendelsene understreker hvor viktig overskriften er – og hvor viktig det er å formidle dette i menigheten.

Det kan være at noen velger en ”stor” menighet fordi de ønsker en viss grad av anonymitet (usynlighet) – det kan være fordi man har negative opplevelser der det å bli ”sett” har vært synonymt med ”kontrollert” – det er i så fall veldig trist. På den annen side kan vedvarende ”usynlighet” føre oss inn i en tilstand hvor vi heller ikke behøver å ”se” andre. Min usynlighet gir meg på en måte mindre ansvar.

Kanskje du som leser dette tenkte at nå kommer det et innlegg til forsvar for uniformsbruk – mye godt kan sies om å være synlige gjennom bruken av uniform, men i denne konteksten kan uniformen også være med på å gjøre bæreren av uniformen usynlig. Det opplevde jeg i Vik i Sogn – alle hilste på ”loytnanten”, men ingen så ham de gangene han gikk i sivil.

Hva er det så jeg vil med min lille hilsen denne gangen? Det er nok en gang å slå et slag for hvor viktig det er at det skapes treffpunkter der vi ser hverandre – livsnære grupper. Noen står fram, blir synlige og sier: ”Det vil jeg være med å dra i gang!” – vi trenger mange slike, for behovet er synliggjort!

Publisert i Tempelnytt nr. 7 - 2003

Hvorfor akkurat slik?

Jeg trenger motivasjon for det arbeidet jeg utfører i Guds rike, og jeg tror ikke at jeg er alene om det. Hva som virker motiverende kan variere fra person til person, men en av de viktigste faktorene for meg er ”hensikt”. Jeg må vite hvorfor det er viktig at noe blir gjennomført.

Trenerne for landslaget i fotball har fått en del kritikk når de har sagt at vi ”spilte bra” selv om vi tapte, eller motsatt – vi spilte en dårlig kamp selv om vi vant. Vi vet jo at det resultatet som er det viktigste i en fotballkamp – derfor kan uttalelsene virke ”underlige”. Små marginer kan avgjøre en fotballkamp, men trenerens filosofi er at målrettet og hensiktsstyrt spill i det lange løp vil gi bedre resultater enn tilfeldig spill. Soloprestasjoner er nødvendige, men må ha sin plass innenfor rammen av en helhetlig tenkning.

Selv med en begrenset fotballinteresse, ser jeg klare paralleller til menighetsarbeid. Det er gledelig at vi ”vinner noen kamper” i Templet, og det er enda større glede når dette er et resultat av målrettet arbeid. Selvfølgelig kan det være spennende ”å skyte med ei hagle i lufta” – vi ser ut som ”jegere”, det ser ut som vi gjør noe meningsfylt og det kan faktisk også være at det detter ned en tilfeldig forbipasserende ”fugl” – men i det ”lange løp” må det være mer hensiktsmessige måter å jakte på.

Derfor er det en hensikt med å preke en ”serie” på søndagsformiddagene. Det er en hensikt med fokus på ”livsnære grupper”. Det er ikke et ønske om å kaste seg på en ”motebølge” som gjør at vi vil satse på en ny 24/7 bønneuke eller ”Alpha-kurs” til høsten. Det er heller ikke tilfeldigheter som gjør at vi ser på mulighetene for ny virksomhet i byutviklingsområder i Oslo. Hvis vi gjør dette , og vet hvorfor vi gjør det, kan det godt være at vi ”spiller godt” selv om resultatene først viser seg på lang sikt.

Publisert i Tempelnytt nr. 5 - 2003

”Å leva det er å elska”

Jeg må bare skrive om kjærlighet akkurat nå – ikke fordi det er et lett emne å gripe til, men fordi jeg har tenkt mye på det i det siste. Det er flere grunner til det. Mange av dere har i løpet av de siste månedene hørt meg vitne om opplevelsen av å kjenne seg elsket av Gud, og noen av dere har fått med dere at Magna og jeg for noen få uker siden feiret sølvbryllup. Det er klart det blir tanker av slik.

I forbindelse med sølvbryllupet leste jeg om Jakob: 

”Så tjente Jakob i sju år for Rakel, og de årene syntes han var som noen få dager; så glad var han i henne.”
1 Mos 29:20 

De 25 årene sammen med Magna er som få dager – så glad er jeg i henne. Det er akkurat som om begrepet ”tid” ikke eksisterer i begrepet ”kjærlighet”. Derfor hjelper kjærligheten oss til å forstå hva evighet er og dermed får vi også en dypere innsikt i hvem Gud er.

Dersom du tar med deg disse tankene til Guds ord, vil du bli overrasket over hvor mange løfter som knytter seg til og forutsetter at du elsker Gud.

”Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud…”
Rom 8:28 

Det er altså min kjærlighet til Gud som betinger at det som skjer i mitt liv tjener til det gode for meg. Elsker jeg Gud?

Jesus spurte ikke Peter om noe annet enn ”Elsker du meg?” Peter var ferdig med disippeltreningen – han hadde den nødvendige kunnskapsballast. Det viktige for hans videre åndelige liv var om han var i stand til å elske Gud – det første og største av alle bud. Gud ser etter barn som elsker ham:

”For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte.”
2 Krøn 16:9

Å leve med Gud, er å elske ham og det han har skapt – da går tiden fort, for det er først da vi virkelig lever.

Publisert i Tempelnytt nr. 3 - 2003

En ”A-B-C” for Templet!

En ”ABC” danner grunnlaget for leseferdighetene til de fleste av oss – enten det var Nordal Rolfsens lesebok, Thorbjørn Egners bøker om Ola-Ola eller en mer dagsriktig pedagogisk vinkling. Trenger vi en ”ABC” som grunnlag for arbeid i Templet i det nye året?

Vi har selvfølgelig Guds ord, og en ”tenkt ABC” må aldri gå på kompromiss med Ordet, men for meg har det vært viktig å ha noen hovedfokuseringer, og jeg kaller dem ”ABC”. Det blir på en måte det jeg har sett som viktig for Templet, og som derfor blir viktig å fortsette å arbeide med:

A – står for ”Aldri alene”

For det første er det viktig at den enkelte blir overbevist om at han aldri er alene fordi Gud alltid er med. Dernest er det viktig å huske at vi står i en sammenheng i menigheten og at vi kan knytte oss opp mot grupper hvor vi kan føle oss ivaretatt og selv får bidra med våre talenter og gaver. Til sist er det viktig å fokusere på det faktum at vi ikke er alene om å ha mottatt oppdraget om å gjøre Oslos befolkning til disipler, men at vi har en viktig rolle å spille i et økumenisk fellesskap av gjenfødte kristne fra alle konfesjoner.

B – står for ”Bønn”

Bønn som en forutsetning for åndelig vekst og utvikling, og med det også vekst i antall, kan ikke understrekes ofte nok. Bønn er nøkkelen til den verdensvide vekkelse som pågår. Hvordan kan vi vite hva som er Guds vilje hvis vi ikke ”søker hans hjerte”?

C – står for ”Celle”

Kirkevekstundersøkelsen viser at dette er Templets desidert svake punkt og viser med tydelighet også sammenhengen mellom disse tre punktene. Cellene er et sted hvor vi kommer nær Gud og medkristne hvor vi får opplevelsen av ikke å være alene, og hvor vi kan få et dyptgående bønnefellesskap. Det blir også et sted hvor nye mennesker kan finne trygghet og introduseres til Guds rike og menigheten.

Jeg tror dette er et viktig grunnlag å bygge videre på!

Publisert i Tempelnytt nr. 1 - 2003

Om: b-planer og sånne ting

Om :b-planer og sånne ting

Logoen har jeg ”lånt” fra FAbU (Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid) som har kommet med et helt konsept rundt dette med plan :b, min :b-logg og min :b-ønneliste (se s. 14). Da Gud skapte verden, var alt bare godt, men så kom syndefallet, og Gud måtte iverksette sin :b-plan: Han ble menneske og kom oss i møte. Det er dette vi om noen få uker skal feire og som er et nådens under som overgår all religion.

FAbU oppfordrer oss til å videreføre denne planen ved å be systematisk for tre venner. Da jeg for kort tid siden var i Latvia, hørte jeg vitnesbyrd om hvordan det gikk med ”min personlige misjonsmark” – et liknende konsept. For ett år siden hadde soldater og venner bestemt seg for å be konkret for tre venner. En dame fra Daugapils takket Gud for at en av dem hun hadde bedt for nå var til stede på kongressen og dirigerte korpsets kor.

På paktmøtet 1. nyttårsdag kommer vi til å dele ut slike små ”visa-kort” eller skal vi heller kalle dem ”investeringskort”. Du kan fylle det ut der og da, eller du kan ta det med deg og fylle det ut hjemme. Slike små ”symbol-handlinger” kan også være viktige troskritt. Bønn virker! – og også i det kommende året vil vi oppleve at Gud svarer på bønn. Templet blir hovedarena for ”Bønn for Oslo-satsingen” i uke 3 – 2003, bli med i Guds :b-plan!

Publisert i Tempelnytt nr. 12 - 2002

Toleranse og likegyldighet??

Ord får ofte en form for valør eller stemning. ”Toleranse” er et godord som vi liker å pynte oss med, mens ”likegyldighet” er svært negativt ladet. Kan det vi kaller toleranse være likegyldighet?

Spørsmålet er relevant. Jeg har fått følgende ordveksling sitert:

”Ble noen frelst på møtet?” – Nei
”Ble noen irritert?” – Nei
”Da var det et elendig møte!”

I byen vår har vi naboer med andre religiøse overbevisninger på den ene siden. På den andre har vi folk med syn på etiske problemstillinger som avviker sterkt fra vårt– hvor går grensen mellom toleranse og likegyldighet?

I menigheten vår finner vi også mange som velger å avvike fra det som er tradisjoner både i samfunnet og organisasjonen. Hvor går grensen mellom toleranse og likegyldighet?

Likegyldigheten kan være en flukt fra ubehagelighet. Det ubehagelige ved å være tydelig, det ubehagelige ved å tone flagg, og jeg må innrømme at det er forbasket komfortabelt å velge en slik holdning.

Toleranse handler om kjærlighet.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1 Kor 13:7 

Men en kjærlighet som får meg til å unnlate å si hva jeg mener er det beste og riktige for et menneske – er ikke kjærlighet, men likegyldighet. Kjærligheten sier i fra, men tåler at adressaten fortsatt velger et annet alternativ – en annen løsning! Det er toleranse! Skal vi nå Oslo med evangeliet er en ”kjærlighetens toleranse” et ”must”.

Når sa du sist i fra?

Publisert i Tempelnytt nr. 10 - 2002