Et kort radiointervju med en leder av en av landets frivillighetssentraler satte tankene i gang. Hun etterlyste flere frivillige – det var ikke så vanskelig å få frivillige til å ta enkeltoppdrag – følge til lege osv., men det var atskillig verre å få mennesker til å stille opp for et menneske over tid. Forklaringen er sannsynligvis at folk er bekymret for å bli sterkt involvert i andre menneskers liv. Tanken går med engang til barndommens mareritt: Eventyret om lille Rødhette og ulven.
Hvem ble ikke skremt av muligheten for å bli spist opp?
Vi merker pågang av mennesker som gjerne vil gjøre en innsats i forbindelse med FAs julearrangement. Det er flere som melder seg enn vi klarer å kanalisere. En enkelt innsats – jo det er flott at mennesker vil gjøre det, men vi trenger mennesker som er villige til å engasjere seg over tid. Robert Schuller som er kjent for enkelte kabel-TV seere gjennom sine gudstjenester fra krystall-katedralen sier i sin bok: ”Your Church has a fantastic Future” at en pastor ikke skal ta et kall i en menighet dersom han ikke kan tenke seg å være der resten av livet. Det er sikkert en sannhet med mange modifikasjoner, men det handler om innvielse, og det handler om å bygge opp tillit over tid.
Det store gudstjenestefellesskapet er uforpliktende, og derfor får man et ”avslappet” forhold til det. Hvis innholdet er OK så stikker jeg kanskje innom en tur. Cellegruppe-fellesskapet er mye mer forpliktende. Vi involverer oss i hverandres liv. Er det skremmende eller virker det tiltrekkende? Uansett er det dette som gjør en menighet til en menighet. Uten denne strukturen blir den fort en underholdningsinstitusjon med en åndelig legitimering. Hvordan står det til med oss i Templet?
Hvem ble ikke skremt av muligheten for å bli spist opp?
Vi merker pågang av mennesker som gjerne vil gjøre en innsats i forbindelse med FAs julearrangement. Det er flere som melder seg enn vi klarer å kanalisere. En enkelt innsats – jo det er flott at mennesker vil gjøre det, men vi trenger mennesker som er villige til å engasjere seg over tid. Robert Schuller som er kjent for enkelte kabel-TV seere gjennom sine gudstjenester fra krystall-katedralen sier i sin bok: ”Your Church has a fantastic Future” at en pastor ikke skal ta et kall i en menighet dersom han ikke kan tenke seg å være der resten av livet. Det er sikkert en sannhet med mange modifikasjoner, men det handler om innvielse, og det handler om å bygge opp tillit over tid.
Det store gudstjenestefellesskapet er uforpliktende, og derfor får man et ”avslappet” forhold til det. Hvis innholdet er OK så stikker jeg kanskje innom en tur. Cellegruppe-fellesskapet er mye mer forpliktende. Vi involverer oss i hverandres liv. Er det skremmende eller virker det tiltrekkende? Uansett er det dette som gjør en menighet til en menighet. Uten denne strukturen blir den fort en underholdningsinstitusjon med en åndelig legitimering. Hvordan står det til med oss i Templet?
Publisert
i Tempelnytt nr. 11 - 2003
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar