I fjor vinter gikk vi gjennom oppropene fra ”The Spiritual Life Commission”. Under ”Kallet til et liv i fellesskap” * ble gjensidighet understreket som en viktig faktor for at vi skal kunne fungere som et legeme.
Veldig ofte finner vi at mye av menighetens liv og aktiviteter er har et opplegg som inviterer til at noen gir mens andre tar imot. Mange ser Frelsesarmeen som en unik mulighet for å få brukt gaver til å tjene ved å gå inn som frivillige i det sosiale arbeidet. Dette bør i enda større grad være en mulighet vi kan utnytte for å få nye medlemmer. Likevel er det i utgangspunktet ikke det som er poenget her, for en slik ”modell” er også en arena med ”givere og mottakere” på forskjellig nivå og forutsetter ikke gjensidighet i bytteforholdet.
Det kan forsvares med at det er en velsignelse ”å gi” og dermed blir også giveren en form for mottaker. General Eva Burrows tilkjennega dette da hun ble spurt om hvordan hun kunne holde et så høyt tempo og hele tiden stå i en posisjon som giver: ”Jeg henter næring fra folket”.
Den gjensidigheten det snakkes om i denne sammenheng, er den man får i et fellesskap der vi møtes på samme nivå. Innenfor naturlig kirkevekst snakkes det om livsnære grupper. Det er betegnende at Templet og de fleste korps i Norge som har foretatt undersøkelsen kommer ut med dette som det desidert svakeste punkt. Det blir et paradoks at vi som har en så sterk ”fellesskapsidentitet” på globalt og nasjonalt nivå, ikke er flinkere når vi komme ned på lokalplan. Derfor er ”Kallet til et liv i fellesskap” et veldig viktig opprop.
Du og jeg trenger en arena der vi kan gi til og motta fra de samme menneskene. Har du funnet en slik gruppe – der gjensidigheten også må innebære en grad av forpliktelse?
Publisert i Tempelnytt nr. 2 - 2004
Veldig ofte finner vi at mye av menighetens liv og aktiviteter er har et opplegg som inviterer til at noen gir mens andre tar imot. Mange ser Frelsesarmeen som en unik mulighet for å få brukt gaver til å tjene ved å gå inn som frivillige i det sosiale arbeidet. Dette bør i enda større grad være en mulighet vi kan utnytte for å få nye medlemmer. Likevel er det i utgangspunktet ikke det som er poenget her, for en slik ”modell” er også en arena med ”givere og mottakere” på forskjellig nivå og forutsetter ikke gjensidighet i bytteforholdet.
Det kan forsvares med at det er en velsignelse ”å gi” og dermed blir også giveren en form for mottaker. General Eva Burrows tilkjennega dette da hun ble spurt om hvordan hun kunne holde et så høyt tempo og hele tiden stå i en posisjon som giver: ”Jeg henter næring fra folket”.
Den gjensidigheten det snakkes om i denne sammenheng, er den man får i et fellesskap der vi møtes på samme nivå. Innenfor naturlig kirkevekst snakkes det om livsnære grupper. Det er betegnende at Templet og de fleste korps i Norge som har foretatt undersøkelsen kommer ut med dette som det desidert svakeste punkt. Det blir et paradoks at vi som har en så sterk ”fellesskapsidentitet” på globalt og nasjonalt nivå, ikke er flinkere når vi komme ned på lokalplan. Derfor er ”Kallet til et liv i fellesskap” et veldig viktig opprop.
Du og jeg trenger en arena der vi kan gi til og motta fra de samme menneskene. Har du funnet en slik gruppe – der gjensidigheten også må innebære en grad av forpliktelse?
Publisert i Tempelnytt nr. 2 - 2004
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar