Vi kjenner igjen oppfordringen fra forskjellige kampanjer, og på mange måter uttrykker det et grunnleggende behov hos oss mennesker. Når man lever i det offentlige rom, kan det av og til være godt med perioder av ”usynlighet”, og jeg må innrømme at jeg ser fram til noen sommeruker uten oppmerksomhet fra andre enn de aller nærmeste. Samtidig ville det oppleves vondt om det var slik bestandig.
”Mamma, er jeg usynlig?” hvisket min niese da vi for et par måneder siden besøkte familiens nyanskaffede eiendom – et objekt som selvfølgelig tiltrakk mye oppmerksomhet og på den måten hindret oss i ”å se” tiåringen.
”Gud ser meg!” sa min morfar med ydmyk ærefrykt i stemmen etter at han opplevde at Gud hadde gitt ham et helt konkret bønnesvar for et par dager siden.
Disse hendelsene understreker hvor viktig overskriften er – og hvor viktig det er å formidle dette i menigheten.
Det kan være at noen velger en ”stor” menighet fordi de ønsker en viss grad av anonymitet (usynlighet) – det kan være fordi man har negative opplevelser der det å bli ”sett” har vært synonymt med ”kontrollert” – det er i så fall veldig trist. På den annen side kan vedvarende ”usynlighet” føre oss inn i en tilstand hvor vi heller ikke behøver å ”se” andre. Min usynlighet gir meg på en måte mindre ansvar.
Kanskje du som leser dette tenkte at nå kommer det et innlegg til forsvar for uniformsbruk – mye godt kan sies om å være synlige gjennom bruken av uniform, men i denne konteksten kan uniformen også være med på å gjøre bæreren av uniformen usynlig. Det opplevde jeg i Vik i Sogn – alle hilste på ”loytnanten”, men ingen så ham de gangene han gikk i sivil.
Hva er det så jeg vil med min lille hilsen denne gangen? Det er nok en gang å slå et slag for hvor viktig det er at det skapes treffpunkter der vi ser hverandre – livsnære grupper. Noen står fram, blir synlige og sier: ”Det vil jeg være med å dra i gang!” – vi trenger mange slike, for behovet er synliggjort!
Publisert i Tempelnytt nr. 7 - 2003
”Mamma, er jeg usynlig?” hvisket min niese da vi for et par måneder siden besøkte familiens nyanskaffede eiendom – et objekt som selvfølgelig tiltrakk mye oppmerksomhet og på den måten hindret oss i ”å se” tiåringen.
”Gud ser meg!” sa min morfar med ydmyk ærefrykt i stemmen etter at han opplevde at Gud hadde gitt ham et helt konkret bønnesvar for et par dager siden.
Disse hendelsene understreker hvor viktig overskriften er – og hvor viktig det er å formidle dette i menigheten.
Det kan være at noen velger en ”stor” menighet fordi de ønsker en viss grad av anonymitet (usynlighet) – det kan være fordi man har negative opplevelser der det å bli ”sett” har vært synonymt med ”kontrollert” – det er i så fall veldig trist. På den annen side kan vedvarende ”usynlighet” føre oss inn i en tilstand hvor vi heller ikke behøver å ”se” andre. Min usynlighet gir meg på en måte mindre ansvar.
Kanskje du som leser dette tenkte at nå kommer det et innlegg til forsvar for uniformsbruk – mye godt kan sies om å være synlige gjennom bruken av uniform, men i denne konteksten kan uniformen også være med på å gjøre bæreren av uniformen usynlig. Det opplevde jeg i Vik i Sogn – alle hilste på ”loytnanten”, men ingen så ham de gangene han gikk i sivil.
Hva er det så jeg vil med min lille hilsen denne gangen? Det er nok en gang å slå et slag for hvor viktig det er at det skapes treffpunkter der vi ser hverandre – livsnære grupper. Noen står fram, blir synlige og sier: ”Det vil jeg være med å dra i gang!” – vi trenger mange slike, for behovet er synliggjort!
Publisert i Tempelnytt nr. 7 - 2003
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar