Det handler om stadfestelse av blodet

Som ung bibelleser var det forfriskende å lese Bibelen fra side 1, men jeg må innrømme at det var et slit da jeg første gang ga meg i kast med den tredje boka. 3 Mosebok er full av regler og forskrifter for det som skal foregå i Gudsdyrkelsen og livet for øvrig. Men – boka gir også ganske mange biter av interessant informasjon som kan kast lys over åndelige prinsipper.

I går skrev jeg at jeg komme tilbake til mer informasjon om salvingens funksjon i tilknytning til helbredelse. Historien om blodofferet og oljen knyttet til renselsen av spedalske, byr på mye interessant tankeføde. Den finnes i

3 Mosebok 14:12-18

Forskriften sier at presten skal røre ved den spedalske først med blodet, og deretter med oljen i denne rekkefølgen: høyre øreflipp, tommel og storetå. Valget av disse tre kroppsdelene, kan ha dypere mening, men jeg lar det ligge til en annen gang.

I dag handler det om blod og olje. Blodet assosierer med Jesus og hans offer. Oljen med Den hellig ånd. Den hellige ånd vil alltid stadfeste Jesus, korset og oppstandelsen. Jesus og Ånden er gjensidige i sin stadfestelse av hverandre:

Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.
Joh 14:26

Dette er også en nøkkel i helliggjørelsen. Det er ingen hellighet uten Jesu offer og Den hellige ånds stadfestelse.

Det samme gjelder helbredelse. Dersom jeg tror at jeg har helbredelse «i hans sår» (1), vil Den hellige ånd stadfeste det. Ikke nødvendigvis gjennom en umiddelbar helbredelse, men med en forvissning om at mine bønner er hørt og at jeg finner i hvile i det faktum at det vil skje i Hans tid. Jeg har erfart både den umiddelbare helbredelsen og hvilen i forvissningen om at jeg i ham er helbredet selv om den fysiske forandringen enda ikke har funnet sted.

Dagens ‘manna’:

I hans tid!

---------------------------
(1) Jes 53:5

Et "samlingssted"

I dag blir Frelsesarmeen i Stavanger et "samlingssted" for en stor Jesus-feiring sammen med gjester fra Kenya og hele divisjonen. Jeg håper alle finner veien og vet hvor de skal. Jeg gleder meg!
 
Til sommeren skal vi på det private plan ha stevne på Brødsjø for min gren av familien. Det gleder jeg meg også til. Med unntak av de siste tilskudd til familien, kjenner alle stedet og vet hvor det er. Jeg vet at mange har gode følelser med tanke på at det er der vi skal samles.

Et samlingssted bringer gjerne fram minner, og spesielt for oss som bruker det ofte, strømmer minnene på når jeg tenker på det. Dersom det var viktig for oss å samles i skjul, ville det vært nødvendig å velge et annet sted å samles. Jeg tror at det er akkurat en slik problemstilling det er viktig for Johannes å formidle når han gir oss følgende informasjon:

Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus og disiplene hadde ofte kommet sammen der.
Joh 18:2

Igjen er det Jesu villighet til å fullføre oppdraget som skinner igjennom. Dersom han ikke hadde ønsket å gjøre Guds vilje, hadde han valgt et annet sted. Han visste hva han gjorde da han gikk over Kedron og inn i hagen til det stedet hvor de ofte kom sammen. Han visste at det var der Judas ville føre dem som ville ta ham til fange. Det er veldig viktig for Johannes å formidle at Jesus hele tiden hadde mulighet til å trekke seg. Han var herre over sin skjebne og han valgte å la det skje.

Dagens ‘manna’:

Jesus døde for meg fordi han ville dø for meg!

----------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Selvfornektelse

Jeg er vokst opp med ordet «selvfornektelse». Det var en del av vokabularet lenge før jeg tenkte over hva ordet egentlig betyr. Jeg trodde at det var et internt Frelsesarmé-ord, for det er ikke mange ganger jeg har hørt ordet brukt utenom vår sammenheng. 

Også i Frelsesarmeen gikk ordet «av moten» for en del år siden. Primært var det fordi den årlige landsinnsamling både intern og eksternt ble markedsført som «Selvfornektelsesuken», slik det fortsatt er vanlig over hele verden. Da den i Norge gikk over til å hete «Frelsesarmeens landsinnsamling», var plutselig ordet «selvfornektelse» ikke så ofte oppe i bevisstheten lenger. Det er på vei tilbake. I vennskapsaksjonen som pågår nå, er ordet igjen tatt i bruk. Men det er ikke aksjonen som leder tanken inn på «selvfornektelse» i denne refleksjonen, men dagens vers:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.
Joh 15:13

Det er lett å tenke at Jesus her tenker på det han selv om kort tid skal gjøre for vennene sine, og da er veien kort til verset som følger den første annonseringen han gjorde av sitt oppdrag: Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» (Matt 16:24). Her er det tre sentrale ord:

1. Selvfornektelse
2. Korsbæring
3. Etterfølgelse

Ingen av delene er «lettvint», men det er en del av livet som disippel. Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Utfordringen er dersom vi fortsatt gjør det lettvint å vært disippel. 

Motsatsen til lettvint er vanligvis «innviklet», og det blir feil dersom innviklet forstås som «vanskelig», men det blir helt riktig dersom det forstås som at mitt liv som disippel er viklet sammen med Jesu liv. Å være «innvidd» betyr da det samme som å være «innviklet» i ham. Der ligger også selvfornektelsens velsignelse og den fullkomne gleden.
 
Dagens ‘manna’:

Jeg ønsker å være «innviklet» 

---------------------------------
...og i dag er jeg «innviklet» på Bryne!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjør det snart!

Hvem er denne oppfordringen i dagens vers myntet på og hvorfor slik hast?

Jesus sier til ham: «Gjør det snart, det du skal gjøre.»
Joh 13:27b

Jeg tror de fleste av oss umiddelbart tenker at oppfordringen er rettet til Judas, men det er ikke den eneste muligheten. I møte med mennesker som var besatte, hendte det at Jesus talte til ånden og ikke personen*. Jeg utelukker ikke at Jesus i dagens vers forholder seg til Satan som akkurat fór inn i Judas. Ved å bekrefte «Jeg skal forråde deg!» ved å ta imot brødstykket Jesus rakte ham, åpnet Judas opp for Satans ødeleggende krefter.

Og hvorfor måtte det gjøres fort?

Det kan være flere grunner. Den menneskelig er at Jesus ønsket å få det uunngåelige overstått fortest mulig. Det andre er overbevisningen om at nå var hans time kommet. Den tredje er sammenfallet med jødenes påskehøytid. Det er interessant at Johannes har en annen versjon av når i den jødiske påsken korsfestelsen finner sted. Mens synoptikerne** forteller at korsfestelsen fant sted dagen etter at Jesus og disiplene hadde spist påskemåltidet, skjer korsfestelsen i Johannes den dagen påskelammene slaktes. 

Det siste måltidet Jesus har med disiplene i dette evangeliet er derfor ikke selve påskemåltidet. Flere teologer mener at det er sannsynlig at Johannes sin kronologi i forbindelse med påsken er den historisk korrekte, men at dette selvfølgelig ikke er viktig for annet enn symboleffekten: Jesus, Guds lam, «slaktes» den dagen påskelammene slaktes. Det poenget er nok viktig for Johannes. Derfor måtte det som skulle gjøres, gjøres snart.

Dagens ‘manna’:

Guds lam måtte bli ferdig til slaktedagen.

PS Det nærmer seg jul – og i lys av det jeg skriver i dag, er det en vakker tanke at gjeterne sannsynligvis hadde med seg lam da de dro til Betlehem for å se Guds lam.
-----------------------------------
* Se f. eks. Matt 17:18
** Matteus, Markus og Lukas
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Seierherren

I forbindelse med Ståle Wigs nylig utkomne (uautorisete) biografi om Jonas Gahr Støre, lyttet jeg til et intervju med hovedpersonen knyttet til avsløringene om de hemmelige Libya-forhandlingene som omtales i boka. Støre snakket om sitt ønske om maksimal åpenhet (offentlighet) som kunne komme i konflikt med nødvendigheten av hemmelig diplomati for å finne en fredelig løsning.

I dramaet rundt Jesus foregikk det også hemmelige forhandlinger ved siden av det som utspant seg i all offentlighet. Derfor gjør Johannes en spennende distinksjon når han skriver:

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania.
Joh 12:9a

«Den store mengden av jøder» står i kontrast til bruken av «jødene». «Den store mengden» er et uttrykk for den generelle folkemengden (allmuen), mens «jødene» brukes om overprestene, de skriftlærde og fariseerne. «Jødene» mente at «den store mengden av jøder» var ute av kontroll, og konkluderte med at den beste måten å kontrollere mengden på måtte være å fjerne de elementene som forårsaket uro og ubalanse. Det er vel det som kalles totalitær tankegang.

Når Bibelen sier at Jesus ble prøvd i alt på samme måte som vi (Hebr 4:15) – er det sant også for de kristne som må forholde seg til totalitære regimer. Jesus måtte forholde seg både til et totalitært politisk regime og et totalitært religiøst regime. Når to slike regimer samarbeider ender det som regel med at noen må utryddes. For Jesus lå det en beskyttelse i «den store mengden» - slik er det også i vår tid. Kristne må stå sammen. Det gjelder ikke minst overfor totalitære regimer. Det paradoksale er likeval at uansett hva som skjer så blir vi seierherrer – også om det koster oss livet. 
Med sitt offer har Jesus - seierherren - snudd alt på hodet.

Dagens ‘manna’:

Prøvd i alt

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Så sant, så sant

Det har nok hent at jeg har sagt noe som i ettertid viste seg å være mer sant enn jeg hadde anelse om da jeg sa det. Eksemplene fra min egen erfaring har likevel ikke hatt nevneverdige konsekvenser bortsett fra at det gir en liten tilfredstillelse å ha sett noe som senere er blitt stadfestet. Få, om noen, har hatt mer rett enn Kaifas da han sa:

«Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»
Joh 11:50

Likevel vet jeg ikke om Kaifas noen gang opplevde tilfredstillelsen av å ha sagt noe som viste seg å være mer sant enn den begrensede horisonten han selv hadde som bakgrunn for utsagnet.

Utsagnet er så presist at Johannes definerer det som profetisk. Det er spennende, og jeg dukker dypere ned i det i morgen. Men i dag gleder jeg meg over at ett menneskes død har forhindret at hele folket går til grunne. På mitt «morsmål» kalles det frelse, og tanken på at jeg får lov til å kalle meg frelst fyller meg alltid med glede. Og – det gir meg enda større glede å vite at denne frelsen er tilgjengelig for «hele folket» ved tro. 
En glede som bare er min, er en svært begrenset glede, mens det som er «en stor glede, en glede for hele folket» (Jfr engelens budskap i Juleevangeliet) er det enorm glede å få være en del av.

Dagens ‘manna’:

Én døde for at folket skulle leve – en sann glede!

………………………………………….
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det kommer i bølger

For noen dager siden hadde bloggen overskriften: «Jeg er rystet» hvor jeg gikk nærmere inn på hva stammen av ordet betyr på originalspråket. Jeg vet ikke om Jesus enda en gang «fnyste av sinne», men Johannes bruker det samme ordet når han skriver:

Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven.
Joh 11:38

Det understreker at indignasjonen over selve dødens makt og innflytelse på menneskeheten gjorde noe med Jesu følelsesliv. Uten sammenlikning for øvrig, har jeg ikke noe problem med å forstå reaksjonen. Når jeg opplever at noe er sterkt urettferdig eller meningsløst (det behøver ikke å angå meg som person), kan jeg bli veldig opprørt – og når saken bringes på bane igjen, kan indignasjonen velte opp som bølger innenfra.

Jeg tror det var det som skjedde med Jesus. Da han så graven – symbolet på den sorgen han var vitne til – bølget sinnet fram i ham igjen. Det var for å gjøre slutt på den at han var kommet, han stod overfor den fienden han måtte beseire ved selv å bli et offer for den. Ikke så rart at han hadde behov for å fnyse. 

Å beseire en fiende ved å gjøre seg til offer for den, er et mysterium så stort at det er en dårskap for dem som går fortapt, mens det er en Guds kraft til frelse for oss som tror*. Det gjenoppretter relasjonen mellom Gud og mennesket. Kanskje resepten «seier gjennom offer» kunne gjenopprette brutte relasjoner mellom oss mennesker også dersom vi var mindre opptatt av å kjempe for vår rett enn å skape forsoning ved å ofre vår stolthet?

Dagens ‘manna’:

Seier gjennom offer

---------------------------------
* 1 Kor 1:18
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ærefrykt for livet

Jeg hater terror. Frykten er en grusom makt. 

Samtidig er det tankevekkende at mange unge mennesker har så sterke overbevisninger at det de er villige til å dø for dem, om det så skulle innebære at de selv måtte forårsake sin egen død.

Jeg har alltid ment at troen min ikke bare er verd å leve for, men også å dø for. Heldigvis tilhører jeg en tro som har ærefrykt for livet – både eget og andres liv, og derfor bruker jeg livet for å formidle troen på Livet. 
Som gutt leste jeg biografien om Albert Schweitzer (bildet). Han formet sin filosofi rundt ærefrykt for livet, og han hadde Jesus som forbilde. Jesus viser ærefrykt for livet med sin egen innstilling:

Jeg gir livet mitt for sauene.
Joh 10:15b

For Jesus innebar det å vie livet sitt til sauene mens han levde, men han var også klar over at oppdraget hans var å i døden for sauene. Årsaken for et slikt offer var nettopp ærefrykten for sauenes liv. Gud vil liv og for å gjøre ende på døden måtte Jesus død. Det visste Jesus og det var han villig til. For Johannes er dette helt maktpåliggende å få fram i sin fortelling. Det er også interessant at utsagnet ikke er «futurum», men noe som skjer nå – i betydningen «den tid kommer, ja, den er allerede nå….». Jesus var altså ikke bare beredt på å dø «engang» men «nå».

Dagens ‘manna’:

Beredt til å leve for ham, beredt til å dø for ham?

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det rene og det urene – et tanke-eksperiment

Hva skjer når jeg blander rent og urent?
Det umiddelbare og enkle svaret er: Da blir alt urent!

Jeg tar med meg denne tanken når jeg leser dagens vers fra fortellingen om den blindfødte:

Da Jesus hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne.
Joh 9:6

Det jeg skriver i dag er kun et tanke-eksperiment, men for meg personlig bidrar slike refleksjoner som inspirasjon for troen. Selv om Jesus var helt og sant menneske, hevder vi at det ikke var noe «urent» ved ham. Han ble heller ikke uren av å være sammen med de «urene» (f. eks. de spedalske). Selv om han ble ført inn i Borgen og dermed formelt sett ble uren slik at han ikke kunne ha spist påskelammet* om han hadde blitt løslatt, ble han likevel vårt lyteløse (rene) offerlam.

Dersom han er «ren», må alt ved ham være rent – også spyttet.
Hvorfor spyttet han da på den «urene» jorden og ikke på mannens øyne slik han gjorde ved en likende hendelse i Betsaida**?

Jeg tror det er fordi mannens syn handler om synet som hører denne jorden til, mens hele kapittelet egentlig fokuserer på åndelig syn og innsikt. I tillegg gjorde behandlingen det nødvendig med en vask – men det utdyper jeg i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jesus ble ikke uren i møte med det urene

------------------------
* Jfr Joh 18:28
** Mark 8:23
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Se!

Hun peker og sier ”Se!” – Kommunikasjonsformen er enkel og effektiv. Det er en formidlingsmetode et barn lærer tidlig – sterkt hjulpet av ivrige foreldre. Vokabularet er kanskje begrenset til noen ganske få ord, og det enkle ordet ”se” er et av dem. I kombinasjon med å peke, deler barnet en hel opplevelse med et eneste ord.

Men Døperen sa noe mer enn ”se”, og det han pekte på passet ikke helt til beskrivelsen. Johannes hadde fått åpenbart målet for sitt oppdrag. Da Jesus ble døpt, fikk Johannes bekreftelsen at det mennesket som sto foran ham, var noe langt mer enn det et menneske kunne se. Uansett hva andre så, kunne Johannes peke på den han så som Guds lam*.

Hva han kan ha lagt i det, kommer jeg tilbake til i morgen. Men med oppfordringen til å ”se” det som ikke er en selvfølgelighet å se, har han understreket hovedanliggende i evangeliet: Her handler hver hendelse om å se mer enn det som øyet ser. Jesus følger det opp med oppfordringen ”Kom og se!” – Joh 1:39

Dagens ’manna’:

Her er fortsatt mer å se enn det jeg ser!

----------------------
* «Se, Guds lam» Joh 1:29

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Bryllupsforberedelser

Det er artig å observere hvor mye tid unge bruker på å forberede bryllupsfesten. Noen velger til og med å inngå ekteskap og vente på det optimale øyeblikk med festen. Flere av bøkene i Bibelen bruker ekteskapet som bilde på forholdet mellom Jesus og kirken (og omvendt), og i dagens vers leser vi:

Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være.
Ef 5:26-27

Her er det snakk om forberedelser av bruden. Det ikke usannsynlig at Paulus med ”badet i vann i kraft av et ord” sikter til det rituelle renselsesbad som en brud måtte gjennom før hun ble presentert for brudgommen. Noen assosierer dette med vanndåpen, men det er også mange teologer utenfor den tradisjon jeg står i som knytter ”vannbadet i ordet” med Jesu utsagn: ”Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere” (Joh 15:3).

Ved første øyekast kan det virke litt underlig at menigheten både er brud og brudgommens kropp, men det er helt i tråd med synet på ekteskapet helt fra skapelsen av: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp (1 Mos 2:24). Paulus siterer verset litt senere i avsnittet.

På sett og vis likner mitt forhold til Jesus det noen av dagens unge gjør. Den formelle forening har funnet sted, men den endelige bryllupsfesten venter til det optimale øyeblikk. I morgen vender Paulus tilbake til hva Jesu forbilde betyr for synet på det kristne ekteskapet.

Dagens ’manna’:

Jesus har ved sitt ord gjort meg i stand til å bli ett med ham.

Mannsrollen

I et likestillingssamfunn er det fort gjort å gå i vranglås både for kvinner og menn når vi leser oppfordringen til kvinnene om å underordne seg sine ektemenn. Derfor blir vi gjerne blinde for at det er snakk en gjensidig underordning* og ansvaret som legges på mennene:

Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den
Ef 5:25

At jeg skal elske min Magna slik Kristus elsket kirken, er sterk kost. Jesu liv var preget av et selvoppofrende sinnelag. I ham ser jeg tjenerskikkelsen og en som til slutt gir sitt liv som det ultimate offer for å gjenopprette forholdet mellom ”bruden og brudgommen”. Det er denne holdningen som gjør at det kristne ekteskapet står i sterk kontrast til det profane ekteskapet som efeserne kjente i sin samtid. 
Dette var faktisk noe radikalt nytt. I første omgang var det ikke en omveltning av en samfunnsordning, men noe som ville føre til en stille revolusjon som ville forandre det profane samfunnet nedenfra. Forutsetningen for at det skulle skje var at disse tekstene ble forstått og tolket på en korrekt måte.

Vi har den samme utfordringen i vår samtid – og det store spørsmålet blir om vi lar disse verdiene prege oss i stedet for de rådende strømningene i samfunnet rundt oss. Forvandlingskraften i det kristne ekteskapet er grunnen til at denne verdens fyrste ser kristne ekteskap som en trussel, og av samme grunn står ekteskapet under konstant angrep.

Dagens ’manna’:

Jeg vil verne om verdiene i det kristne ekteskapet.

* Se: Forholdet mellom mann og kvinne

… men det er to igjen

Nå nærmer det seg slutten av hebreerforkynnerens budskap. I hele brevet har det vært viktig å understreke at det er slutt med offer fordi Jesu offer er fullkomment. Men det er to offer som Gud fortsatt har behag i at vi bærer fram for ham:

1 Lovprisning

La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.

Hebr 13:15

2 Gode gjerninger

Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud.

Hebr 13:16

Dette er offer som skal prege vår gudstjeneste: Lovprisningen av ham og bekjennelsen av hans navn når vi kommer sammen, og hverdagslivet sammen med dem som trenger et medmenneske. For meg er dette Frelsesarmeens oppdrag i et nøtteskall.

Dagens ’manna’

Det er fortsatt to offer som skal bæres fram!

 

Utenfor

Dersom noen i dag blir syke av farlige, smittsomme sykdommer legges de på isolat for å beskytte samfunnet. I antikken bruktes det ikke isolat, men de urene ble holdt utenfor byporten. Der kvittet man seg med alt urent - inkludert kjøtt fra offerdyrene.

Hebreerforkynneren gjør et poeng av at Golgata lå utenfor byporten: Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. Så la oss gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.

Hebr 13:12-13

At det ligger et forbilde for oss kristne også i dette, er utfordrende. Det er ”lett” å forholde seg til det ”rene” innenfor porten. Det er mye verre å gå ”til” Jesus utenfor leiren og bære hans vanære. 

Jeg tror ikke bruken av preposisjonen ”til” er en tilfeldighet. Derfor bruker jeg bildet av Jesus i matkøen som illustrasjon. Jesus er blant de marginaliserte – ja, han er den marginaliserte. Det handler om ”integrated mission” – det handler om at det ikke finnes en hellighet som ikke får en sosial konsekvens.

Dagens ’manna’:

Hvor er ’utenfor’ i min hverdag?

Oppgavefokusert!

Jeg hører med til dem som er skeptiske til tester som skal avsløre personlighet, lederstil, nådegaver osv. Skepsisen har først og fremst sin begrunnelse i ”frykt” for hvordan testen leses av den som tar den. Å fylle ut et skjema med x antall spørsmål, kan i beste fall gi et resultat som kan stimulere til refleksjon over en liten del av mitt liv.

Skepsisen har verken hindret meg i å fylle ut slike skjemaer eller i å bruke dem i undervisning … Og når det gjelder trekk ved meg selv, har det heller aldri vært en overraskelse at testene gjennomgående viser at jeg er mye mer oppgave- og resultatorientert enn prosessorientert.

Jesus var begge deler. Han så prosessene som viktige for at resultatene skulle nås. Derfor brukte han maksimalt av den knappe tiden til investere i disiplene sine. Han var bevisst oppgaven som bare han kunne utføre:

Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden:
Slaktoffer og offergave ville du ikke ha,
men en kropp gjorde du i stand til meg;
Hebr 10:5

Sitatet som hebreerforkynneren legger i Jesu munn er hentet fra Salme 40:7-9, og selv om vi ikke finner denne uttalelsen i evangeliene, er det umulig å utelukke at han faktisk brukte akkurat disse ordene om seg selv.* I sammenhengen dette er sitert, er det et vitnesbyrd om at Jesus var bevisst at han hadde fått en kropp som skulle bli det fullkomne offer.

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg å være bevisst min oppgave!

____________________________________________
* Vi vet f. eks. at Jesus ved flere anledninger brukte profetier fra GT om seg selv og sitt oppdrag – jfr. Luk 4:18-19.
Det finnes også flere sitater som tillegges Jesus som vi ikke finner i evangeliene. Paulus bruker dette: Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’
Apg 20:35.

Påminnelse

I går var det et lite ”sidespor” i forhold til fokuset på Hebreerbrevet i og med at jeg gjenga refleksjonen innfor dagens tekst som stod i Krigsropet. Det hadde ikke vært vanskelig å koble det til den tanken som er dagens fokus i budskapet til hebreerforkynneren. Spørsmålet Gud stilte Adam er nemlig en påminnelse om synd, og i dag leser jeg:

ofrene er hvert år en påminning om synd.
Hebr 10:3

Forkynnerens poeng er riktignok et helt annet: Nemlig at den årlige ofringen var en påminnelse om offerets begrensning. Nok en gang understreker Jesu offers overlegenhet i forhold til ofrene i den gamle pakt. Jesu offer fjerner synd. Det som er spennende er at en tolkning også kan være at synden også legges bak den troende en gang for alle, dette kommer jeg sikkert tilbake til, men i dag tar jeg med meg – som en påminnelse:

Jesu offer er fullkomment!

Engang alltid

Jeg har aldri vært medlem av ”Engang-alltid”, men forstår hva det innebærer. Jeg tenkte ikke over det da jeg skrev den tilfeldige ’rollelista’ i går, men rollen havnet der: Jeg har vært speider. Og de mest ivrig fortsetter hele livet – til slutt i ”Engang-alltid”.

Hebreerforkynnerens formidling av den nye pakts ’overlegenhet’* i forhold til den gamle, bruker ”engang alltid”-argumentet om Jesu offer. Det er gjort en gang, og er for alltid og alle. Dersom den gamle pakts offer hadde gjort mennesker fullkomne

… hadde de vel holdt opp med å bære fram offer? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd.
Hebr 10:2

Faren med å bruke et begrep som ”Engang-alltid” i en refleksjon som denne, er at det i noen sammenheng tolkes som at frafallets mulighet ikke lenger eksisterer. Budskapet her er at det er Jesu offer som aldri mister sin gyldighet. At hebreerforkynneren ser frafallets fare har jeg skrevet om tidligere.

Dagens ’manna’:

Det Jesus gjorde én gang holder for alltid

________________________________________
*Reidar Hvalvik bruker dette begrepet i ”Den store fortellingen” 1999 s 345

Se også: ”Alltid beredt!”

Nok er nok

Det er et underlig uttrykk. Enten er noe nok ellers er det ikke det. ’Mer enn nok’ gir mening, men når noe er nok er det akkurat tilstrekkelig. Egentlig litt leit at kroppen til Johan Remen Evensen sa ”nok” rett før VM i skiflyging. Jeg skulle gjerne sett ham der, men når ”nok er nok” så få jeg være fornøyd med rekorden fra i fjor.

Hebreerforkynneren avslutter det niende kapittelet med å argumentere med at Jesu offer var nok. Det holder med én gang, og det gjelder for alle. Det er ikke nødvendig at han soner flere ganger, eller at jeg forsøker å finne på et eller annet for å sette en ekstra spiss på det som allerede er nok. Når nok er nok må jeg være fornøyd med det, ja, ikke bare fornøyd, men jeg kan fryde meg over det.

Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange,
og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.
Hebr 9:27-28

Når jeg tenker på at han kommer igjen fylles jeg med glede fordi det var nok det han gjorde da han kom første gang.

Dagens ’manna’ er siste vers Trygve Bjerkrheims sang fra 1959:

Det er nok, det som Jesus gjorde,
Det i døden og dommen gjeld.
Me vil byggja på nådeordet,
Det er berggrunn som evig held.

«To indre og vekk me`n!».

Det var ’kuppern’ som ble kjent for dette begrepet. To raske indresvinger, og motstanderen i ytre ble hengende etter. Var motstanderen først hektet av, var seieren innenfor rekkevidde.

«To indre og vekk me`n!» var en del av barndommens vokabular, og det dukker ofte opp når Bibelen omtaler forskjellen på det indre og det ytre.

Hebreerforkynneren gjør et stort nummer av forskjellen. Han ser prestetjenesten og offeret i den gamle pakt som tilhørende det synlige og dermed det ytre. Jesu offer og tjeneste hører derimot til det usynlige og underet skjer i det indre liv:

Blodet av bukker og okser og asken av en kvige gjør hellig og ren i det ytre når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud.
Hebr 9:13-14a

Underet ved Jesu offer er at jeg blir satt fri på tross av ’døde gjerninger’ – ikke på grunn av. Døde gjerninger er motstanderens teknikk og hans fokus er primært det ytre. Lykken er at Jesus kjørte første indre og fikk et forsprang. Den neste indre tar vi sammen. Når vi så skal ut i ytre igjen, er motstanderen blitt hengende etter. Og så lenge vi fortsetter å kjøre sammen forblir han bak oss – da vet jeg at:

Det går mot seier!

Det er vanskelig å forklare

Overskriften er et direkte sitat fra Hebr 5:11.

Den eldre mannen visste nok det da han utfordret den unge aspiranten: 
”Du sier du har lest hele Bibelen og skal nå ut å forkynne evangeliet, da må du forklare meg hva det vil si at Jesus er øversteprest på Melkisedeks vis?”

Jeg kan ikke huske om jeg forsøkte å forklare, jeg husker bare at jeg ikke hadde et umiddelbart og klart svar. Det er mulig at jeg hadde vært nærmere et svar i dag, men som verset sier: 

Det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så trege til høre.

Heldigvis var jeg ikke så kjepphøy at jeg siterte det for den drøyt 50 år eldre utfordreren.

Det handler om å høre med ”troens øre” og å se med ”troens øye”. Jeg mister masse når det filtreres i min menneskelige forståelse først, og forfatteren av hebreerbrevet frustreres litt over sine leseres evne til å ikke ’komme videre’ i sin åndelige innsikt – et tema som han dveler ved i flere vers og som jeg kommer tilbake til.

Melkisedek var både konge og prest i Salem (senere Jerusalem). Navnet betyr ”Rettferdighets konge”, og denne doble rollen som prest og konge med utgangspunkt i ”Den evige stad” er en del av bildet. Det er David som i Salme 110 kommer med denne Messiasprofetien som gjengis i brevet. Jesu offer er et eviggyldig offer, og hans rolle som prest* (veien til Far) og konge er evig. Så enkelt og så vanskelig. Dagens ’manna’ er en bønn:

Far, hjelp meg å lese ’Ordet’ med troens øye først!

______________________________________

* Det er flere spennende aspekter ved Melkisedek som prest som er del av totalbildet:

• Han kom Abram i møte med ”brød og vin” (symbol på Jesus offer: ’Legeme og blod’)
• Han velsignet Abram på vegne av Den høyeste Gud
• Abram, som representant for troens folk, betalte Melkisedek tiende.
  1 Mos 14:17ff