Den Gud gir et embete, gir han også…

Det opprinnelige tyske ordtaket konkluderer med at Gud gir ham «forstand». Det har sikkert hendt at ordtaket har blitt brukt som legitimering av beslutninger fattet av embetsmenn, mens det andre ganger har blitt brukt mer ironisk. I forbindelse med dypdykket i Johannes, har jeg flere ganger nevnt den flittige bruken av ironi i fortellingen, men er det ironi når Johannes kommenterer Kaifas sitt utsagn om at «det er bedre at én dør for folket enn at hele folket går til grunne» på følgende måte:

Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket.
Joh 11:51

Jeg er ikke i tvil om at Johannes så ironien i det, men var han av den oppfatning at fordi Kefas hadde et embete talte han også profetisk mot bedre vitende? I så fall er det veldig interessant. For det innebærer en sterk tro på at Gud kan bruke en embetsperson også om denne faktisk ikke forstår Guds vilje i det hele tatt. Og det gir en form for bibelsk belegg for det tyske ordtaket. Er det problematisk?

Både ja og nei.

Ja – det er problematisk dersom det brukes av embetspersonen selv som en makt-faktor. Men i dette tilfellet henter ikke Kaifas sin autoritet i en profetisk rolle, men i kraft av den reelle makten han faktisk har. Utsagnets profetiske betydning er Kaifas faktisk ikke klar over. Hadde han vært det, ville han sannsynligvis valgt en annen ordlyd.

Nei – dersom et embetsutsagn ikke brukes til å manipulere mennesker, er det uproblematisk. Det kan tvert imot skapes en positiv forventning til at Gud faktisk kan bruke også de menneskeskapte strukturene som forvalter evangeliet. Hvorfor skulle ikke Gud være interessert at de personer han har tillatt at blir valgt til «embetsmenn» også skulle fremme hans plan og vilje selv om de ikke skjønner hva det til syvende og sist dreier seg om?

Dagens ‘manna’:

Jeg har tillit til at Gud vet hva han gjør!

…………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er rollen nå?

Alle mennesker har forskjellige roller gjennom livet. Jeg er ikke noe unntak. Lista kan bli uendelig lang. Her er noen ganske få:

Sønn, bror, Stavangergutt (det geografiske prefikset har endret seg et utall ganger), juniorsoldat, speider, hornmusikkant, elev, frelsessoldat, kadett, ektefelle, innflytter, innvandrer, fremmedarbeider, korpsoffiser, sosionom, lærer, rektor, divisjonssjef, daglig leder, styremedlem, ledende menig i marinen, militærnekter, sivilarbeider, far, morfar, farfar……

og jeg har knapt begynt på lista…

Da Jesus døde sa han: ”Det er fullbrakt!” – han var ferdig med sin viktigste rolle. Etter oppstandelsen var han en kort tid blant sine disipler, så for han til himmelen. Gud er i dag til stede i min hverdag ved Den hellige ånd. Hvilken rolle har Jesus i dag?

Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld.
Hebr 9:24b

Han er fortsatt Sønnen, offerlammet, og den oppstandne. Men nå trer han fram for Guds ansikt for min skyld.

Dagens ’manna’:

I ham trer jeg også fram for Guds ansikt

Gjentakelsens makt

”Det kan ikke gjentas for ofte”

...blir det hevdet når noe er viktig.
Da vi sist helg hadde kurs i forkynnelse var det flere som understreket hvor viktig det er å gjenta de sannheter som vi vil ha fram. Det finnes gjentakelser i brevlitteraturen også, men de hyppige gjentakelsene av viktige poeng som forekommer i hebreerbrevet har fått enkelte teologer til å kalle det for en ’tale’ mer enn et brev*.

Jesu prestedømme som noe bedre, annerledes og evig er en slik sannhet som blir gjentatt mange ganger. At Herren i tillegg har sverget ham dette ved ed er et annet eksempel på ’forkynnende repetisjon’:

Dette har ikke skjedd uten ed. De andre ble prester uten ed, men denne ble innsatt med ed av Gud, som sier:
Herren har sverget og angrer det ikke:
Du skal til evig tid være prest.
Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for.
Hebr 7:20-22

Dagens ’manna’:

Hva Jesus betyr for meg, kan ikke gjentas for ofte

________________________________
* Se f. eks. Hvalvik: ”Den store fortellingen” s 278
Andre refleksjoner om gjentakelse:
* Repetisjon
* Sitter det i ryggmargen?

Kart og terreng

Jeg bruker kart når jeg ikke kjenner veien og vil nå et bestemt mål. Det virker så selvfølgelig at det grenser til en banal påstand. Israelittene navigerte etter loven som skulle føre dem til målet, eller ’fullendelsen’ som er begrepet Hebreerbrevets forfatter bruker. Det var prestene som skulle bistå folket som ’kartlesere’. Men klarte de å føre folket dit?

Forfatteren undres:

Dersom fullendelsen kunne nås gjennom det levittiske prestedømmet, som folket var bundet til ved loven, hvorfor måtte det da komme en prest av et annet slag, en som kalles prest av samme slag som Melkisedek og ikke som Aron?
Hebr 7:11

Kartet stemmer ikke lenger med terrenget. Loven må forandres. Jesus stammer fra Juda, og framstår dermed som et bevis på at det finnes bud i loven som er svake og unyttige. Det er interessant at det finnes ’bibel-kritikk’ i Guds eget ord. Dette er et område som jeg går inn i med varsomhet, for det kan fort tolkes slik at ’alt blir relativt’, men det som skjer med Jesus er radikalt, og alt må tolkes ut fra ham. Jesus er konkret og han er sannheten!

Loven førte jo ikke noe fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp som gjør at vi kan komme Gud nær.
Hebr 7:19

Dagens ’manna’:

Jesus er forklaringsnøkkelen til ’kartet’

Var jeg med i slaget ved Hafrsfjord?

Da jeg ble født bodde jeg i Hornklovesgate i Stavanger. Torbjørn Hornklove var en av Harald Hårfagres skalder, og vikingtiden har alltid fascinert meg.

Men slapp av, jeg tror ikke på reinkarnasjon, og dette er bare et lite tankeeksperiment: Sett at en av mine stamfedre var med i slaget ved Hafrsfjord, var jeg også med da?

Dersom jeg velger å følge Hebreerbrevets logikk, så var jeg det:

Ja, i og med Abraham har Levi, han som ellers mottar tiende, på sett og vis selv gitt tiende. For ennå ufødt var han i sin stamfar da Melkisedek gikk i møte med ham.
Hebr 7:9-10

Poenget med at Levi og hans etterkommere (prestene) som selv mottar tiende ga tiende til en evig prest, er at de står ’lavere’ enn en ’evig’ prest.
Salme 110 står sentralt for å forstå denne argumentasjonen. Når jeg leser den salmen tolker jeg det slik David hadde et syn der han så både Faren og Sønnen. Han kalte dem begge Herre, og det er her det også profeteres at Sønnen skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis. Forfatteren argumenterer for at dette er noe helt annet enn å være prest på aronittisk eller levitisk vis. De neste kapitlene handler nettopp om hva det er som gjør Jesus unik.

Dagens ’manna’:

For meg er Jesus den unike prest

Det er vanskelig å forklare

Overskriften er et direkte sitat fra Hebr 5:11.

Den eldre mannen visste nok det da han utfordret den unge aspiranten: 
”Du sier du har lest hele Bibelen og skal nå ut å forkynne evangeliet, da må du forklare meg hva det vil si at Jesus er øversteprest på Melkisedeks vis?”

Jeg kan ikke huske om jeg forsøkte å forklare, jeg husker bare at jeg ikke hadde et umiddelbart og klart svar. Det er mulig at jeg hadde vært nærmere et svar i dag, men som verset sier: 

Det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så trege til høre.

Heldigvis var jeg ikke så kjepphøy at jeg siterte det for den drøyt 50 år eldre utfordreren.

Det handler om å høre med ”troens øre” og å se med ”troens øye”. Jeg mister masse når det filtreres i min menneskelige forståelse først, og forfatteren av hebreerbrevet frustreres litt over sine leseres evne til å ikke ’komme videre’ i sin åndelige innsikt – et tema som han dveler ved i flere vers og som jeg kommer tilbake til.

Melkisedek var både konge og prest i Salem (senere Jerusalem). Navnet betyr ”Rettferdighets konge”, og denne doble rollen som prest og konge med utgangspunkt i ”Den evige stad” er en del av bildet. Det er David som i Salme 110 kommer med denne Messiasprofetien som gjengis i brevet. Jesu offer er et eviggyldig offer, og hans rolle som prest* (veien til Far) og konge er evig. Så enkelt og så vanskelig. Dagens ’manna’ er en bønn:

Far, hjelp meg å lese ’Ordet’ med troens øye først!

______________________________________

* Det er flere spennende aspekter ved Melkisedek som prest som er del av totalbildet:

• Han kom Abram i møte med ”brød og vin” (symbol på Jesus offer: ’Legeme og blod’)
• Han velsignet Abram på vegne av Den høyeste Gud
• Abram, som representant for troens folk, betalte Melkisedek tiende.
  1 Mos 14:17ff

Hvorfor? – argument 1

Det hender at jeg tar en titt på nett-kommentarer på saker av religiøs karakter. Av og til er det fornuftige kommentarer som stiller spørsmålstegn ved ting som betyr mye for meg – og det er helt greit. Men som oftest er de kritiske innleggene et sammensurium av misforståelser, fordommer og argumenter plukket ut av løse lufta hvor motivet ser ut til å være latterliggjøring av tro – og det er ikke greit.

I Hebreerbrevet gir forfatteren noen argumenter for å holde fast ved bekjennelsen. Disse må sees i sammenheng med hele brevet og kan virke meningsløse når de listes opp. Det er med andre ord lett å latterliggjøre min tro dersom jeg sier at jeg holder fast ved bekjennelsen fordi jeg har

en stor øversteprest
Hebr 4:14-16

Jeg kan se for meg nett-kommentaren: Velkommen til vår tid, naive bekjenner, du hører hjemme i fortiden. …og kritikken er berettiget, og det er ikke sikkert det hjelper om jeg forsøker å forklare.

Men hvorfor er det viktig for min tro at jeg har en ”stor øversteprest”?

Det handler om prestens rolle i forholdet mellom meg og Gud. Prestebildet forfatteren bruker er hentet fra tradisjonen med øversteprestens rolle som mellommannen som bar fram sonofferet for Gud. Gjennom den handlingen var forholdet mellom Gud og mennesket gjenopprettet. Det som gjør Jesus stor er at offeret han bærer fram som prest er seg selv – og Jesus gjorde det en gang for alle!

Utfordringen er at heller ikke forklaringen kan gripes med intellektet uavhengig av troen, men forklaringen er i hvert fall et forsøk på å vise at dette første argumentet for å bekjenne ikke bare er et religiøst ord uten referanser til noe som kan gi mening. Men mysteriet er der fortsatt – også for meg!

Flere argumenter fra dagens tekst følger de nærmeste dagene.

En ’annerledes’ prest

Jeg har møtt mange prester som fortjener tittelen ”annerledes” – både på godt og mindre godt – de gjør utvilsomt hverdagen fargerik. Det hadde vært mulig å nevne navn på flere eksisterende personer, men i fare for å tråkke noen på tærne vil jeg heller nevne en ”roman-figur”.

I likhet med Brand som Ibsen sannsynligvis hentet ”stoff” til i Gustav Lammers liv, skal også Don Camillo, hovedperson i novellesamlinger fra et italiensk småbymiljø av forfatteren Giovanni Guareschi, ha hatt en virkelig prest som modell.

Don Camillo, er en kjempesterk, hjertegod, men sta katolsk prest, som fortjener betegnelsen ”annerledes”. Jeg storkoser meg når jeg leser om hans innbitte kamp mot sin beste venn og verste fiende, den kommunistiske borgermester Peppone. Han er en prest jeg gjerne skulle ha møtt og blitt enda bedre kjent med.

Men i annerledeshet har Don Camillo en overmann:

”Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.
Hebr 7:24–27

Det lille avsnittet fortsetter med å beskrive det unike med Jesus. Det er en prest jeg har møtt, og vil møte flere ganger i dag også. Jeg blir stadig bedre kjent med ham, og han gjør hverdagen fargerik!

En god sirkel

Som en oppfølger til gårsdagens tanke inneholder dagens tekst (Åp. 1:4-8) setningen: ”Jesus Kristus …har gjort oss…til prester for Gud.”
For en del år siden havnet jeg i en debatt med biskop Per Lønning i Bergens Tidende. Diskusjonen hadde sitt utgangspunkt i bruken av ”uvigslede gravferdskapeller”. Jeg hadde vært forrettende prest i et slikt ved flere anledninger. Biskopen stilte spørsmål ved at begrepet ”prest” ble brukt om en som ikke var ordinert, og jeg måtte ta til motmæle både fordi ”prest” ikke er en beskyttet tittel, fordi bibelen taler om det allmenne presteskap og fordi jeg faktisk hadde (og har) jordfestelsesrett.
Johannes sier i avsnittet helt klart at Jesus har gjort oss til prester. Det er en naturlig følge av at vi er frelst. Målet er at vi skal bli disipler og prester for Gud. Sier jeg ja til frelsen, sier jeg ja til rollen som en som formidler kontakt mellom et menneske og Gud slik at det kan bli frelst, og gjort til disippel og prest slik at det kan formidle kontakt mellom et menneske og Gud slik at ……. Dette er ”den gode sirkel” og det trenges prester for å få det til å gå rundt.