Hvilke veiskilt kan jeg stole på?

Jeg tok dette bildet for snart tre år siden i Sør-Afrika. Jeg stolte på det, selv om det var plassert opp ned – i forhold til Norge, stod kanskje jeg også opp ned?

Når et menneske starter reisen mot livet i Jesus Kristus, finnes det veiskilt underveis. Jeg har allerede delt ‘skiltene’ som er gitt oss i naturen og samvittigheten. Utfordringen er at disse tegnene kan føre til mange slags religiøse uttrykk, derfor er det viktig å se etter troverdige skilt som peker fram mot Jesus. Dette er grunnen til at jeg påstår at ikke bare ‘veien’, men også ‘sannheten’ kommer før ‘livet’ (1). Jesus var veldig tydelig på sannheten:

Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.
Johannes 17:17

Rent praktisk handler dette om formidlingen av det bibelske budskapet om frelse i og gjennom Jesus. Dette er kirkens oppdrag  = Jesu etterfølgeres misjon. Vi kan fremdeles bruke argumentene som finnes i naturen og samvittigheten og ethvert annet argument som støtter sannheten i Ordet. Likevel er den beste måten å formidle budskapet på, at det skjer ved at Ordet blir menneske om igjen og om igjen. Dette kan skje gjennom deg og meg hver eneste dag.

William Booth skrev følgende med henvisning til en ny revidert oversettelse av Bibelen:

Kristne lærde har oversatt den, fortolket den på nytt og så oversatt den igjen. De har kommentert, trykket og publisert den i utallige former og det går framover med å kunngjøre for hele verden åpenbaringen i Bibelen på alle tungemål. De har forklart og forkynt nesten hvert eneste ord mellom permene. For meg ser det ut til å gjenstå bare en ting og det er å gi den en bokstavelig, troverdig og forståelig oversettelse i praktisk HANDLING.
La oss leve den, leve ut de virkelige tingene, leve Kristuslivet. En slik oversettelse, kamerater, vil fortelle hva det handler om. Den vil seire. Den vil være triumferende. (2)

Gud viste meg nåde slik at jeg kunne begynne letingen etter livet, og gjennom sin frelsende nåde tok han meg inn til det nye livet i Jesus Kristus. Derfor vil jeg, ved den samme nåde, presentere sannhetens Ord i verden i dag, slik at andre kan finne veien hjem.

Dagens 'manna':

Kun i Hans nåde går vi fram (3)

--------------------------------
(1) Johannes 14:6
(2) William Booth: 'The Revised Bible' - The War Cry, May 10, 1885.

Link to the whole article in English.
(3) Min oversettelse:

Hvert et løfte som vi ga
Hver en bønn i tro vi ba
Hver en byrde løftet av
– var kun ved nåden Hans!
Hver en motbakke vi gikk
Hvert et håp vi tenne fikk
Hvert ‘Guds fred’ i vennlig blikk
– var kun ved nåden Hans!

Nåden som vår Gud vil gi
Styrker oss på ukjent sti;
Han i oss - og vi i Ham
Kun i Hans nåde går vi fram.

Hver en sjel som vi har møtt
Hver en hjertedør på gløtt
Hvert et sted hvor håp ble født
– var kun ved nåden Hans!
Hvert et vennlig ord vi sa
Hver en tåre tørket av
Hver en sorgfull som ble glad
– var kun ved nåden Hans!

Lenke til den engelske originalen

Hva er relevant tilbedelse?

Hvis vi ser på menigheter som opplever vekst – er et av kjennetegnene at folk blir med fordi de opplever at møtene og tilbedelsen er relevant (2). Hvis jeg foretok en undersøkelse og spurte folk hva relevant tilbedelse er, er jeg sikker på at jeg ville få et bredt spekter av svar. Jeg antar at alder, kulturell bakgrunn, forventninger, relasjoner, balanse mellom å være mottaker og bidragsyter, ville vært noen av faktorene som påvirket responsen.

Jeg tror det er viktig å planlegge tilbedelse med alle disse faktorene i tankene. Men det er også viktig å huske det Jesus sa:

«Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»
Johannes 4:24

I dag bor jeg i en kultur som er veldig annerledes enn den jeg vokste opp i. På mange måter er jeg ikke kulturelt relevant i det hele tatt. Jeg kan ikke late som om jeg er en moldover, georgier eller fra en hvilken som helst annen kultur som skiller seg fra min egen. Men - jeg kan være ekte og sann i min tilbedelse. Jeg kan gjøre en innsats for å bygge relasjoner til mennesker jeg møter, og jeg kan be om at kjærligheten fra Jesus vil strømme gjennom meg til andre. Det jeg kan gjøre, er å oppmuntre de jeg har innflytelse over der jeg befinner meg til å være ekte og sanne i sin tilbedelse og benytte uttrykksformer som er relevante for mennesker i deres egen aldersgruppe og kultur.

For noen år siden hadde jeg kontakt med noen av medlemmene i ‘Sub Church’ i Oslo. De var hovedsakelig ungdommer kledd i svart skinn, med flere piercinger i ansiktet og tunge kjeder på klærne. Jeg kunne ikke identifisere med stilen de hadde, men jeg kjente meg hjemme i deres pasjon etter å nå nye mennesker med evangeliet.

I flere år satt jeg styret for KRIK Norge. Det medlemmene hadde felles, og sannsynligvis fremdeles har, var at de var unge, aktive i sport og hadde en kristen tro. I mer enn et tiår inviterte de den samme pensjonerte 'gamle' pastoren som hovedtaler til sommerleirene som samlet mange hundre ungdommer. Årsaken: Pastor Edin Løvås (1) var ekte, sann og full av lidenskap i sin kommunikasjon. Han formidlet liv.

Dagens ‘manna’:

Sannhet, kjærlighet og liv er relevant i alle kulturer.

--------------------------------------------

(1) Edin Løvås (1920-2014) - et sant og stadig relevant forbilde!

(2) General Peddles 'Kall til oppdrag!' NÅ innholder følgende opprop: 

ET KALL TIL TILBEDELSE: Vi skal feire Guds frigjørende kjærlighet gjennom vår tilbedelse, og finne kulturelt relevante uttrykk for vår lovsprining og takk når vi går ut for å ønske nye mennesker velkommen.

På troens arena

ENGLISH
I går skrev jeg at det kanskje ikke er tilfeldig rekkefølge på arenaene vi blir oppfordret til å være forbilde på. Det virket i hvert fall slik på de tre første, men burde ikke troens arena vært det første stadiet, og ikke det fjerde?

«...vær et forbilde ... i tro...»
1 Tim 4:12

Dersomdet handler om å ta imot evangeliet, vil det nok være riktig å plassere troen tidlig, men dette handler om å være et forbilde. Da våger jeg å påstå at plasseringen gir mening. Jeg er overbevist om at Paulus snakker om en moden tro. En fersk tro kan fort bli hovmodig og jeg snakker av erfaring. Jeg var midt i tenårene da jeg opplevde at troen var liv og ikke bare et sett med dogmer og leveregler. Da tenkte jeg at jeg virkelig «sett lyset» og formidlet en tro som ikke nødvendigvis hadde hovedbase på kjærlighetens arena.

Da Jesus kom var han  «full av nåde og sannhet» (1). På sett og vis representerer nåden kjærligheten, og troen sannheten. Dersom ikke nåden kommer før sannheten, blir møtet med sannheten brutalt. Dersom kjærligheten ikke kommer før troen, kan også troen oppleves brutal, fordi troen kan oppleves som krevende.

«Det er forskjell på krav og krav, og må og må» skriver Tomas Sjødin, og han fortsetter: «Jeg kaller de nødvendige kravene for ‘kjærlighetens krav’, og gjør dette ut fra iakttakelsen av at når vi nærmer oss kjærlighet, forvandles umerkelig kravene til lengsel eller lyst. I forholdet til den vi elsker, er det mange ting vi må, men kravene er alt anner enn plikter. ‘Jeg må bare høre stemmen din.’ ‘Jeg må treffe deg’» (2)

Sånn skal det være med troen. Jeg handler i lydighet på grunn av kjærligheten til ham som elsket meg først.

Dagens ‘manna’:

Kjærlighet er hovedinngangen til troens arena

--------------------------------------
(1) Joh 1:14
(2) I boka: «Det er mye man ikke må», Vårt Land forlag, 2015 s 11

Hva er en den levende Guds menighet?

I går siterte jeg grunnen som Paulus ga for de sterke forventningene til menighetens ledere:

«jeg vil du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens søyle og grunnvoll.» 1 Tim 3:15

Her gir Paulus flere bilder som illustrerer hva en menighet er

• Guds hus

Det er underlig hvor fort «Guds hus» blir et gudshus i betydningen en fysisk bygning. Jeg kan se nytten av å ha et sted for å samle menigheten, men grunntanken i den nye pakt er at Guds hus, Herrens tabernakel eller Åndens tempel, er overalt hvor det finnes en Jesu etterfølger. Derfor ferdes jeg alltid i Guds hus uansett hvor på denne planeten jeg måtte befinne meg.

• Sannhetens grunnvoll

Paulus brukte bildet om byggverk og tempel i brevet til korinterne. Der henviser han også til grunnvollen slik han gjorde i brevet til Timoteus:

I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.
1 Kor 3:10-11 

Det er interessant at han til korinterne skriver at grunnvollen er Kristus, mens det er den levende Guds menighet som grunnvollen i bildet han gir til Timoteus. Jeg ser egentlig ingen motsetning i dette. Dersom menigheten er Jesus i verden i dag, er det menigheten som skal formidle sannheten i vår tid. Men menigheten er ikke bare grunnvoll for sannheten, den er også:

• Sannhetens søyle

I de to tidligere oversettelsene til bibelselskapet valgte de å bruke støtte i stedet for søyle. Ordene er definitivt synonymer, men jeg liker støtte bedre fordi det umiddelbart forteller om funksjon. Det fine med søylen er at den er synlig, og derfor gjøres de gjerne vakre. Det var tilfellet Paulus' samtid. Menigheten skal bidra til å gjøre sannheten vakker. Utfordringen menigheten har i dag, er at den i økende grad gjør sannhet utydelig eller usynlig. Dersom sannheten usynliggjøres av menigheten, må det være legitimt å spørre om den da fortsatt er den levende Guds menighet.

Dagens ‘manna’:

Den levende Guds menighet er intet mindre enn et under!

----------------

Det handler om ekthet

Jeg er har aldri tvilt på at kjærlighet fremmer ekthet; ganske enkelt fordi vi er skapt i Guds bilde, og Gud er kjærlighet:

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.
1 Joh 4:8 

Helliggjørelse er å komme tilbake til det opprinnelige, tilbake til det ekte Gudsbildet. I Kristus har Gud elsket oss tilbake til det ekte bildet. Dette illustreres på en fantastisk måte i barneboka «Fløyelskaninen» (1). Inntil for en drøy uke siden representerte denne boka et hull i min allmenndannelse. Jeg oppdaget den da min niese, Beathe, delte avsnittet under på FB. For et par dager siden dukket avsnittet opp igjen i Frelsesarmeens andaktsbok «Words of life» (2). 

«Ekte er ikke slik som du blir laget,» sa Skinnhesten. «Det er noe som hender med deg. Når et barn er glad i deg i lang, lang tid, og ikke bare liker å leke med deg, men virkelig elsker deg, da blir du ekte.» 
 
«Gjør det vondt?» spurte Kaninen.

«Av og til,» sa Skinnhesten, for han sa alltid sannheten. «Når du er ekte, bryr du deg ikke om at du blir såret.» 

«Skjer det plutselig, på én gang, sånn som når man blir trukket opp,» spurte han, «eller skjer det bit for bit?»

«Det skjer ikke på en gang,» sa Skinnhesten. «Du blir til. Det tar lang tid. Det er derfor det ikke skjer så ofte med mennesker som går lett i stykker, eller har skarpe kanter, eller som må behandles med varsomhet. Stort sett kan man si at når du er blitt ekte, er mesteparten av pelsen din slitt bort av kjærlighet, og øynene dine faller ut, og du blir løs i leddene og temmelig lurvet. Men det er ikke noe av dette som har noen betydning, for i samme øyeblikk som du er ekte, kan du ikke være stygg - bortsett fra for mennesker som ikke forstår.»

Jeg synes dette er et godt bilde på hva helliggjørelse er. Av Gud elskes jeg tilbake til ekthet, en ekthet som er vakker for dem som forstår. Da Filip kom til Jesus med Natanael, tror jeg at Jesus må ha gjenkjent noe vakkert:

«Se, det er en ekte israelitt, som det ikke er svik i.»
Joh 1:47 1930

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om ekthet

-----------------------------
(1) Margery Williams: “The Velveteen Rabbit” 1922
(2) Beth Ivany: “Words of life”

Det er viktig å være tydelig

"Hvordan ønsker du at andre skal oppfatte deg?"
 
Jeg fikk spørsmålet i et ansettelsesintervju for mange år siden. Jeg hadde forberedt meg på hvilke spørsmål som ville komme, men det spørsmålet kom overraskende. Det var noe jeg aldri hadde tenkt særlig mye over, og jeg ble derfor enda mer overrasket over at jeg umiddelbart svarte: «Tydelig og raus». 

Siden har jeg spurt meg selv mange ganger om det er slik jeg ønsker å framstå, men har aldri følt behov for å endre det jeg svarte første gang. Etter hvert har det også gått opp for meg at dette er sentrale verdier hos Jesus. Han kom full av nåde og sannhet (1), og kom med følgende oppfordring til sine tilhørere under Bergprekenen:

La et ja være ja og et nei være nei!
Matt 5:37a

Det er en oppfordring til tydelighet (2). De første etterfølgerne hans fulgte Jesu eksempel. Jakob gjentok Jesu oppfordring i sitt brev (3), og Paulus kom med følgende forsvar for sin tjeneste overfor menigheten i Korint:

Var dette uttrykk for uansvarlig vakling? Legger jeg planer slik mennesker kan gjøre, så jeg sier både ja og nei på samme tid? Så sant Gud er trofast: Det vi sier til dere, er ikke samtidig ja og nei. For Guds Sønn, Jesus Kristus, som vi har forkynt for dere, jeg, Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei; i ham er det bare ja. For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.
2 Kor 1:17-20

Det kan knapt være bedre eksempler på tydelighet enn de to bevarte brevene korinterne mottok fra Paulus (4), men i dag tar jeg med meg påminnelsen hans om at 'alle Guds løfter har fått sitt ja i Jesus' Kristus. Jesus er altså den endelige bekreftelsen på alle Guds løfter. Det sier jeg «Ja» til, ved å si «Ja» til Ham, livet og kjærligheten, og «Nei» til verden og ondskapens ødeleggende krefter. De to svarordene hører til ordklassen interjeksjoner, og i troens grammatikk utgjør de forskjellen mellom velsignelse og forbannelse, liv og død (5). Tydeligere kan det ikke være, og et «Ja» er et «Ja» til Guds raushet.

Dagens ‘manna’:

Ja til livet!

PS - det blir om "frie valg" i morgen
------------------------------
(1) Joh 1:14
(2) Jeg er klar over at dette står i en sammenheng der fokuset er at vi ikke skal sverge, og Jesus fortsetter med å si «Alt som er mer enn det, er av det onde». Likevel er budskapet at et tydelig «ja» eller «nei» i de fleste tilfeller kan være nok.
(3) Jak 5:12
(4) Det er sannsynlig at Paulus skrev flere brev til menigheten. Flere forskere antyder fire brev, blant annet på grunn av referansen til «Tårebrevet» - 2 Kor 2:4
(5) 5 Mos 30:19
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Kan jeg få mer forstand?

Hadde jeg stilt spørsmålet i et familieselskap, vet jeg hva responsen ville vært: «Mer? – har du noe fra før da?». 

Det ville føyd seg inn i rekken av gode kommentarer i likhet med den som kom som fra en bror etter hendelsen i Istanbul: «Jeg har alltid visst at du ikke har oppfunnet kruttet, men nå har jeg fått dokumentert at du sto veldig nær da det smalt!»

Søskenkjærlighet kan uttrykkes på forskjellige måter, og hos oss elsker vi en god latter. Men tilbake til spørsmålet: 

Kan jeg få mer forstand?

Det kommer som en naturlig respons på dagens påminnelse:

Vi vet også at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand, så vi kjenner Den sanne.
1 Joh 5:20a

Selv om Johannes også fokuserer på det logiske i det å tro, er det kun på dette stedet han bruker ordet «forstand»(1). Totalt er det greske ordet brukt 12 ganger i Den nye testamentet, og i tillegg til forstand, er det oversatt med «egne tanker» (2), «hovmodstanker» (3) eller «sinn og tanke» (4).

Det er altså noe som handler om forstandens evne til å trekke slutninger slik at vi kan «kjenne» Den sanne. Å «kjenne» er et av favorittordene til Johannes. Det gresk ordet (5) har gitt navn til den filosofiske retningen i hans samtid «Gnostisismen» der det var om å gjøre å komme til en indre erkjennelse av hva som er sannhet.

Derfor sier dagens vers meg at Guds Sønn kan hjelpe min forstand til å trekke slutninger som fører til en økt erkjennelse av «Den sanne». Utfordringen jeg som menneske har, er at jeg ofte møter «Den sanne» med en fastlåst forforståelse. For en dypere erkjennelse handler i stor grad om å «miste seg selv» for å finne seg igjen i en ny erkjennelse i «Den sanne» (6).

I morgen blir det mer om «Den sanne».

Dagens ‘manna’:

Jeg kan få forstand til å kjenne!

---------------------------------
(1) diánoia (διάνοια)
(2) Ef 2:3
(3) Luk 1:51 (NB – oversetterne har valgt å sette «tanker» sammen med ordet hovmod som også finnes i grunnteksten. Direkte oversettelse «de hovmodige i tanke i hjertene sine»).
(4) Kol 1:21 - i Hebr 8:10 og 10:16 og 2 Pet 3:1 brukes bare «sinn»
(5) ginṓskō (γινώσκω)
(6) Se «Mitt ‘hellig sted’»
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Å kalle en spade for en spade

Jeg merker at noen av de uttrykkene jeg vokste opp med fortsatt er i bruk, men jeg legger også merke til at det kommer spørsmål om hva de egentlig betyr. Det gjelder også dagens overskrift. For meg har den alltid tilhørt en av de lett forståelige – kanskje det er derfor jeg liker å kalle en spade for en spade i stedet for å gå som katten rundt grøten.

I evangeliet kaller Johannes Den hellige ånd for «sannhetens ånd», og dagens vers kaller han verdens ånd ved dens rette navn: 

Men vi er av Gud, og den som kjenner Gud, hører på oss. Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Slik kan vi skjelne mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd.
1 Joh 4:6

Det er bare her dette navnet forekommer i Bibelen, men det forteller også hva verdens ånd gjør: Den fører vill. Problemet med å gå seg vill er at det er vanskelig å oppdage det dersom mange andre gjør det samme. Jesaja profeterte om det: Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Jes 53:6

Villfarelsens ånd vil få meg til å velge min veg. Jeg liker å lytte til Frank Sinatra, men på mange måter er teksten på "I did it my way" en hyllest til villfarelsens ånd. Det oppsummeres i setningen: For what is a man, what has he got? If not himself, then he has naught (1). 
Sannhetens ånd sier et motsatte: Du må miste deg selv for å finne deg igjen i ditt rette bilde: Kristus.

Dagens ‚manna’:

Rett på sak!

---------------------------------------------
(1) For hva er en mann, hva har han? Har han ikke seg selv, har han ingenting.

Finnes det «hvite» løgner?

Ja, i hvert fall er det noen løgner som defineres som uskyldige bevisste utsagn som ikke har til hensikt å skade andre. Men at løgner kan være «uskyldige», gjør dem ikke til sannhet. 

Det er f. eks. relativt uskyldig å svelge noen munnfuller vann når jeg tar et bad i sjøen, men at det er uskyldig gjør ikke havvann til drikkevann. Jeg vet også det ikke kan komme saltvann fra en drikke-kilde med ferskvann, med mindre det er blitt tilsatt salt, og da er det ikke lenger ferskvann. Blir det etterhvert for mange munnfuller saltvann, vil jeg ta skade av det. 
Det er egentlig logikk for «burhøns», men nyttig å bli minnet om:

Jeg skriver ikke til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn kommer fra sannheten.
1 Joh 2:21

Verden preges av at sannheten fordreies. Selv om jeg kjenner sannheten, lever jeg i verden. Jeg påvirkes av verden, derfor påvirkes jeg også av løgn. Det kan godt være at løgnen er «uskyldig», men det som ikke er sannhet, bryter ned. Derfor er det viktig at jeg stiller spørsmålet: Bygger det jeg hører, eller ser, opp om sannheten? 

For å kunne vurdere det, må jeg gå til sannheten for sjekke. Det er en daglig øvelse. Det kan sammenliknes med å sjekke kompasset eller GPSen når jeg ferdes i ukjent terreng.

Dagens ‘manna’:

Jesus er sannheten. Bibelen min GPS (1).

------------------------------------
(1) Gud Proklamerte Sannhet
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hvorfor trenger jeg å høre sannheten

…dersom jeg kjenner den?

Spørsmålet kommer som en naturlig respons til dagens vers:

Jeg skriver ikke til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn kommer fra sannheten.
1 Joh 2:21

I Chisinau hvor vi bor, har Frelsesarmeen fire korps. Vi som jobber på hovedkvarteret har «spredd oss» på alle fire. Når vi ikke er på reise slik som denne helgen, er vi alltid i Sentralkorpset. Lokalitetene er kummerlige og kalde, men menigheten oser av varme – og forkynnelsen er bibelfokusert, aktuell og formidler sannheten.

Det er godt å bli minnet om sannheten, ikke fordi jeg ikke kjenner den, men fordi sannheten hele tiden står under angrep. Den onde (løgnens far) vil hele tiden stille spørsmål ved sannheten. Han motsier den ikke, men sår tvil om den. Alle opplever det. Til og med Johannes døperen begynte å lure: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (1) Jeg har en mistanke om hva som var kilden til den tanken.

Derfor trengte han bekreftelse for sin tro. Derfor trenger jeg at noen deler sin tro på sannheten med meg. Derfor deler jeg min tro, ikke fordi du ikke kjenner den, men fordi den bombarderes med løgn. Slik har det alltid vært, men jeg har ikke opplevd så mye fordreining av sannhet som det jeg er vitne til i verden i dag.(2)

Dagens ‘manna’:

Alt som er sant … legg vinn på det! (3)

----------------------------------
(1) Matt 11:3

(2) i dag befinner jeg meg i Ukraina, et splittet land. Løgn og splittelse har samme rot. 1,3 millioner mennesker er på flukt i sitt eget land. FA forsøker å hjelpe. I morgen kommer jeg til å tale til flere av dem på møtet i Dnipropetrovsk.

(3) Fil 4:8
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Salvelse og sannheten

Det er en sterk sammenheng mellom salvelse og det å se sannheten. 
Johannes bekrefter dette:

Men dere er alle salvet av Den hellige og kjenner sannheten.
1 Joh 2:20

At Jesus også var avhengig av salvelse kommer tydelig fram i hans programerklæring (1). Den erklæringen kom han med etter å ha gjennomlevd et møte med Satan i ødemarken og seiret, og jeg tror at han opplevde at det var nettopp i en slik situasjon at Den hellige ånd beskyttet ham, gav ham styrke og innsikt til å se sannheten.

Hva salvelse er, skrev jeg om i disse tre betraktningene for drøye tre måneder siden:

• Olje – et bilde på Den hellige ånd
• Salvelse – hva er det?
• Salvelse og legedom?

I dag konstaterer jeg at jeg trenger Den hellige ånds salvelse for å kjenne sannheten. Den tydelige sammenhengen kommer ikke som en overraskelse, men det er godt å bli minnet om den.

Dagens ‘manna’:

Jeg trenger salvelsen – alltid!

--------------------------------
(1) Luk 4:18-19

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.  

Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Umulige kombinasjoner

Det er ikke vanskelig å finne begrep som ikke lar seg kombinere. Forklaringen ligger i at de er motsatser. Her er noen få eksempler fra Bibelen: Kjærlighet og hat, liv og død, velsignelse og forbannelse, Gud og Mammon, lys og mørke. Paradokset er at vi likevel tenker at det er mulig å kombinere dem:

Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten.
1 Joh 1:6

For Johannes var det et enten eller. Enten deler vi livet med ham som er lyset, og da vandrer (1) vi i lyset. Dersom vi vandrer i mørket, lyver vi både gjennom bekjennelsen og med livene våre. Dersom vi lyver, er dette enda et bevis på at vi ikke lever i fellesskap (2) med ham som ikke bare er lyset, men også sannheten. Dette i utgangspunktet 100% logisk, men at noe er sant og logisk fører ikke automatisk til at det er lett å akseptere. Sannheten har den ubehagelige egenskapen at den virker avslørende, og det er ikke alltid like hyggelig å bli avslørt. For samfunnslivet med «lyset» finnes det ingen kompromiss. Enten er vi i lyset, kjærligheten, livet, velsignelsen og Gud, eller så er vi ikke det.

Dagens ‘manna’:

At jeg har samfunn med ham, må merkes på mer enn bekjennelsen.

-------------------------------------
(1) Det greske ordet peripateō betyr å vandre slik det er oversatt her, men 2011 oversettelsen velger f. eks. i Ef 4:1 å oversette det med «å leve».

(2) Det er interessant at Johannes bruker ordet «koinonia» (samfunn) som også brukes om det første kristne fellesskapet mellom de troende. Se mer undervisning om dette i «Kom sammen alle kristne»
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Dette kunne jeg skrevet selv!

Det er kanskje en drøy påstand siden det dreier seg om et Bibel-vers, men jeg tar sjansen:

Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.
Joh 21:25

For hva refererer Johannes til i dette verset? 

Er det «bare» det som Jesus gjorde da han vandret på jorden?

Sannsynligvis ikke.

I hele evangeliet har det vært viktig for Johannes å få fram enheten mellom Faderen og Sønnen, og mellom Sønnen og dem som Faderen har gitt ham. Den gamle Johannes hadde vært vitne til en enorm utbredelse av kristentroen i sin levetid. Med det verdensbilde han hadde, er det fullt ut mulig at kristentroen allerede var kjent i hele den verden Johannes kjente til.

Videre er det sannsynlig at påstanden «hele verden ikke ville romme alle de bøker som måtte skriver» ikke er ment bokstavelig, men som en illustrasjon på en «umålelig mengde».

Jeg har lest ganske my kirke- og vekkelseshistorie og i over førti år har jeg forkynt evangeliet i mange land. Jeg har sett så mye av det Jesus har gjort at jeg neppe ville klare å skrive ned alt det jeg selv har vært involvert i. I dag er jeg kun én av ca 2 milliarder mennesker som har en kristen tro. Det begynner å bli et «volum» som er vanskelig for mennesker å fatte. 

Derfor er det kanskje slik at det siste verset ikke en «overdrivelse» av en ivrig skribent, men regelrett en profeti fra en som så «Ordet» bli menneske også i 2015. Det er derfor jeg våger å fremme påstanden om dagens vers: Dette kunne jeg skrevet selv! 

Fordi:

Dette er mitt vitnesbyrd

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Respekt og delvis frikjennelse

I samtalen som utspiller seg mellom Pilatus og Jesus kan Pilatus’ bemerkning: «Svarer du ikke?» tolkes som «forakt for retten». Jesu respons er like enkel som den er genialt:

Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.»
Joh 19:11

Jesus sier indirekte at han kommer til å respektere den avgjørelsen Pilatus tar samtidig som han minner ham at «hadde det ikke vært for at Gud hadde tillatt det, ville du ikke hatt makt i det hele tatt». Også det tror jeg Pilatus visste, og kanskje det var derfor han også var livredd for å dømme ham som hadde ført ham til makten. Men akkurat på det punktet kommer Jesus med en form for frikjennelse: Han som har utlevert meg til deg har større skyld!. Med andre ord «Du utfører bare jobben din». 

Fortsettelsen av fortellingen tydeliggjør på en ekstrem måte skylden til ham som hadde utlevert ham. For ham blir det et totalt frafall – og jeg tenker ikke på Judas. Det tror jeg heller ikke Jesus gjorde. Mer om det senere.

I dag tar jeg med meg at det går an å vise respekt uten å gå på kompromiss med sannheten. Videre forteller det meg at det er Guds vilje at vi skal vise respekt for dem som er villig til å påta seg lederoppgaver.

Dagens ‘manna’:

Det går an å vise respekt for en leder uten å gå på kompromiss med sannheten.

---------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Var han av sannheten?

Det som foregår i dialogen mellom Pilatus og Jesus er veldig spennende. På meg virker det som om Pilatus blir forvirret fordi han opplever at Jesus framstår som troverdig. 
Her står altså den troverdige og sier at den som er av sannheten hører hans røst. Det
Pilatus hører gjør at det er et eller annet som gir gjenklang i hans indre. Men han er ikke jøde, så hvorfor skulle han da ane noe som jødene selv ikke så? 

Er det akkurat det som gjør ham så forvirret at han spør:

«Hva er sannhet?» sa Pilatus.
Joh 18:38a

Det er ganske sannsynlig at Pilatus var påvirket av gresk gnostisisme. Jakten på den indre erkjennelse, på den egentlig sannheten bak alt, opptok den intellektuelle elite i hele den gresk/romerske verden. Dersom det var slik Pilatus tenkte, vil det ha vært et mysterium at sannheten nå sto foran ham i et menneske av kjøtt og blod. Det kolliderte med hans gnostiske univers, og spørsmålet hans er nok mer et oppgitt og retorisk sukk, enn en forventning om å få et konkret svar. 

Pilatus sto overfor mysteriet som alle søkende mennesker møter, og som bare fullt ut kan gripes ved tro. Gud ser ikke på status, kjønn eller etnisitet, han ser til hjertet. Kanskje var Pilatus et helhjertet sannhetssøkende menneske? Da var det ikke så rart at Gud ledet sin Sønn inn i et møte med akkurat det menneske, og derfor må det ha vært viktig for Johannes å få fram akkurat dette temaet fra samtalen - frelsen er for alle!

Dagens ‘manna’:

Gud åpenbarer seg i Jesus for dem som søker sannheten.*

------------------------------------------------
* Jeg tror det er grunnen til at det er så mange muslimer som i dag opplever at Jesus kommer til dem i syner og drømmer. De søker sannheten av et helt hjerte.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjenkjennelse

Når jeg i dag stanser opp for siste del av verset jeg leste i går:

Hver den som er av sannheten, hører min røst. 
Joh 18:37b

...velger jeg å kjøre en reprise på en refleksjon fra 25. mai 2012:
 
Evnen til å kjenne igjen kommer tidlig i et menneskes utvikling. Psykolog Bjørg Røed Hansen skriver:

Kan en to dager gammel baby kjenne igjen sin egen mamma på lukten? For å få spebarn til å svare på dette la forskere et brystinnlegg fuktet med morens melk på puten til høyre for barnet. Til venstre la de et brystinnlegg fuktet med melk fra en annen kvinne. Spebarnet snudde hodet mot høyre. Da innleggene ble byttet om, snudde barnet hodet mot venstre.

Hvorfor er det slik? Jeg tror svaret er enkelt: Instinktivt kjenner barnet igjen den som har født det fram. Da jeg ble frelst, ble jeg gjenfødt ved Den hellige ånd. Dersom det er likheter mellom den fysiske og den åndelige verden betyr det at jeg veldig tidlig instinktivt vil kjenne igjen den som har gitt meg åndelig fødsel.

I spedbarnets utvikling er det flere og flere sanser som setter barnet i stand til å gjenkjenne. Etter kort tid kjenner det også igjen morens stemme. Det forstår ikke det som sies, men det forbinder stemmen med noe trygt og godt. Etter hvert forventer det også at omsorgspersonene skal ”gi lyd”.

Jeg tror ikke Gud er annerledes. Han vil at jeg skal være trygg på ham, og han vil tale til meg. Det er han som har gitt meg liv, og han elsker sitt barn og vil kommuniser med det. Jeg tror denne tilliten er viktig når vi leter etter svar på hvordan vi skal kjenne Guds stemme. Jesus sier om seg selv at han er sannheten. Bibelen understreker gang på gang at jeg er i Kristus. Ergo er jeg også i sannheten.

Dagens ’manna’

All logikk tilsier at jeg bør forvente å høre hans røst. 

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvorfor er jeg til?

Overskriften hører med til kjernen av eksistensielle spørsmål. Det er for eksempel helt klart at Nils Arne Eggens fotballfilosofi: «Du er her for å gjøre de andre gode!» fortjener en større arena enn Lerkendal. Den som ser Eggens filosofi som hensikten med hele livet sitt, har funnet en stor rikdom og vil gjøre livet rikere for sine medmennesker.

I samtalen med Pilatus er Jesus tydelig på at han visste hvorfor han var kommet til verden:

«For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
Joh 18:37b

Fra før vet jeg hva Jesus mener med dette: Sannheten frigjør og setter menneskene fri. Løgnen binder og ødelegger og er djevelens våpen (Jfr Joh 8). Videre har han gjort klart at han for å kunne sette mennesker fri, må han ofre seg selv. Han visste hvorfor han var til. Han visste hva som var meningen med hans liv. Med sitt liv har han gitt mening til alle dem som velger å leve hans liv her i denne verden. Det er derfor jeg er til - og jeg tror det vil gjøre andre gode!

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvorfor jeg er til!

------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva gjør oss til «ett»?

Dersom svaret til kristen enhet ligger i dagens vers, dukker det opp et nytt spørsmål:

Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.
Joh 17:22-23a

I følge dette verset har han gitt oss den herligheten han har mottatt fra Faderen for at vi skal være ett. 

Hva er det med denne herligheten som skaper enhet?
Jeg tror vi må tilbake til prologen hvor det står: «…vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» 
(Joh 1:14b)

Det verset gir en forklaring på hva som er herlighetens kjennetegn. Når «nåde og sannhet» preger Jesu etterfølgere, blir det lettere å være ett. Igjen er det viktig å presisere at enhet ikke er det samme som enighet. Far og Sønn kan ikke ha vært enige om alt. Dersom de hadde vært det, ville neppe Jesus ha bedt om å få slippe å utføre oppdraget og avsluttet bønnen med «Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26:39b). I et fellesskap av troende kan det være sterke meningsmotsetninger, men det gjør ingenting så lenge vi er fulle av nåde, for da kan vi også tåle sannheten. Sannheten må være der for å skape trygghet i forhold til om vi vet hvor vi har hverandre.

Verden merker om et miljø er preget av nåde og sannhet, og det vil oppleves «herlig» fordi det er rom for å være den man er: Benådede syndere på grunn av ham som er sannheten.

Dagens ‘manna’:

Nåde og sannhet gjør oss til ett

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sannheten står alltid under angrep

I går skrev jeg om preposisjoner og det faktum at i verden er jeg både «i» og «av» Kristus. Dette har paralleller i hellighetsbevegelsens forståelse av rettferdiggjørelsen som dekker meg ved at jeg er «i» Kristus, og videre forståelsen av den iboende rettferdighet ved at Kristus bor «i» meg.

Det at Kristus bor «i» meg gjør at når jeg sendes «til» verden, er jeg «av» ham både fordi han er «i» meg og fordi jeg er sendt «av» ham. En slik forståelse bekreftes av det neste leddet i bønnen:

Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.
Joh 17:17

Det er denne sannheten Jesus har forkynt og undervist. Den finnes i ordet, men for at jeg skal kunne gripe sannheten i det, trenger jeg hjelp av Den hellige ånd helliger eller «renser meg» i sannheten. Ordet står under angrep i vår tid. Dersom vi hele tiden stiller spørsmål ved ordets autoritet, blir vi i beste fall stående igjen med en religion med noen fine etiske idealer, men det blir vanskelig å spore åndelig liv selv om atferden kan likne. Dersom jeg ikke kan legitimere min opplevelse av livet i Kristus i ordet, blir jeg ikke noe annet enn en åndelig svermer. Men for meg bekrefter ordet den erfaringen jeg har av Kristus, fordi det var ordet som førte meg inn i den.

Dagens ‘manna’:

Guds ord er sannhet!

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Veiledning til sannhet

Jeg tror det er noe som er absolutt sant. For snart tre måneder siden skrev jeg: «For å finne sannheten må jeg helt tilbake til det opprinnelige, den første årsak, den første bevegelse, tilbake til Skaperen og hans mening med skaperverket. Det er det universet Johannes inviterer meg inn i.»*
Og i dagens vers inviterer han meg enda lenger inn i dette universet:

Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme.
Joh 16:13

Jesus forutsier at Den hellige ånd vil gi åpenbaring som vil føre til innsikt som igjen vil bli nedfelt i brev, evangelier og kirkens historie. Den bibelske kanon har vært gjenstand for grundig prøving, og jeg er ikke redd for å bestride at veiledning bort fra Bibelens autoritet har sin kilde i veiledning fra «sannhetens Ånd». Samtidig er det viktig at hver ny generasjon lytter til Ånden for å få veiledning i hvordan Jesuslivet skal tolkes og leves ut i samtiden.

Jesu undervisning er spennende av mange grunner. Jeg tror for eksempel ikke at et menneske kan bære «hele sannheten» i dette livet. Det er all grunn til å la varsellampene blinke når et menneske påberoper seg å ha sett hele sannheten. Dersom sannheten er synonymt med Gud selv (som er hva jeg tror), betyr det at vedkommende har sett og forstått Guds uendelighet, hans grenseløse kjærlighet og grepet fullt ut noe som ingen før ham har gjort. Han har i så fall med sin tanke klart å fange "Ham om hvem intet større kan tenkes"**, og har dermed umiddelbart begrenset ham til noe som passer menneskets sviktende dømmekraft (jfr Rom 1:28).

Derfor blir veiledningen en livslang prosess på veien mot hele sannheten = en evighet sammen med Gud.

Dagens ‘manna’:

Jeg trenger veiledning hver dag!

-------------------------------------------
* Se «Er jeg preget av ‘forbannet løgn’?»
** Anselm av Canterbury's navn på Gud i et av sine Gudsbevis (se: "Hvor stor er Gud?")
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes