Et sterkere vitnesbyrd

Vitnesbyrdet har stått sentralt de siste dagene. Å dele vitnesbyrd er å dele liv. Derfor er det ikke så rart at Gud, livgiveren, selv vitner:

• Paulus nevner at Gud vitner gjennom skaperverket og menneskenes samvittighet (1).
• Markus avslutter sitt evangelium med Guds vitnesbyrd: Disiplene «gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte» (2).
• Lukas bekreftet også at dette er Guds måte å vitne på: Herren «selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender» (3), og
• Hebreerforkynneren følger opp: Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje (4).

Når det gjelder Johannes, er han også opptatt av Guds vitnesbyrd – og at dette primært er om Sønnen:

Om vi godtar vitnesbyrd fra mennesker, er Guds vitnesbyrd sterkere. For dette er Guds vitnesbyrd: Han har vitnet om sin Sønn.
1 Joh 5:9

Det er mye mulig at Johannes også tenker på gjerningene som Jesus gjorde, for han tar med «Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (5). Men da hadde han sannsynligvis brukt en annen preposisjon enn ‘om’. Jeg tror at Johannes primært sikter til to ting:

• Røsten fra himmelen som bekrefter at Sønnen har herliggjort Farens navn (6) og ved
• Sønnens integritet og herlighet (7)

Og når oppdraget er fullbrakt kommer Guds vitnesbyrd gjennom oppstandelsen.

Det jeg tar med meg inn i denne dagen er at et vitnesbyrd der Gud blir herliggjort, er et sterkt vitnesbyrd. 

Dagens ‘manna’:

Vitnesbyrdet skal herliggjøre Gud (8)

---------------------------------
(1) Rom 1:19-20 & Rom 2:14-16
(2) Mark 16:20
(3) Apg 14:3
(4) Hebr 2:4
(5) Joh 14:11
(6) Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» Joh 12:28
(7) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Joh 1:14
(8) Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen. Hab 2:14
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Et ønske om nærhet

Noen mennesker ønsker nærhet, men oppsøker den ikke fordi de er redde for å bli avvist. Det er alltid vondt å bli avvist, og når man opplever det, er det mange tanker som trenger seg på: Er jeg ikke god nok? Har jeg gjort noe galt? Hvorfor blir andre foretrukket? Det er underlig at de fleste av oss har en tendens til å lete etter årsaken hos oss selv. Noen ganger kan det være lurt å løfte blikket - særlig dersom frykten for avvisning handler om relasjonen til Gud:

"Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt."Joh 17:24

Her kommer det tydelig at Jesus ønsker nærhet til dem Faderen har gitt ham. Hvordan vet jeg at Far har gitt meg til Jesus? Ganske enkelt fordi jeg kom til Jesus og tok imot ham da han kom meg i møte. Da ga han meg også makt og rett til å bli Guds barn. Dermed er jeg inkludert i dem han ønsker nærhet til. Han er også tydelig på hvorfor den nærheten er viktig. Han vil at jeg skal se den herligheten han har fått av Far. Med andre ord den grenseløse nåden og sannheten som herligheten er full av.

Når Jesus ønsker nærhet til sine etterfølgere, er det fordi han er redd at vi skal glemme at alt handler om å formidle det som bygger opp under livet = nåde og sannhet. Han så at det var lett for oss å glemme det. Derfor var det maktpåliggende å be om at vi ved adskillelsen måtte bli bevart fra det onde = fordømmelse og løgn. Hva preger mitt tempel = meg selv, og hva preger det templet jeg er en del av = menigheten? Det er viktige spørsmål for svaret er en indikasjon på hvor mye nærhet det er i Gudsrelasjonen min.

Dagens 'manna':

Hva er 'tempen' på nærheten til Jesus?

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva gjør oss til «ett»?

Dersom svaret til kristen enhet ligger i dagens vers, dukker det opp et nytt spørsmål:

Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.
Joh 17:22-23a

I følge dette verset har han gitt oss den herligheten han har mottatt fra Faderen for at vi skal være ett. 

Hva er det med denne herligheten som skaper enhet?
Jeg tror vi må tilbake til prologen hvor det står: «…vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» 
(Joh 1:14b)

Det verset gir en forklaring på hva som er herlighetens kjennetegn. Når «nåde og sannhet» preger Jesu etterfølgere, blir det lettere å være ett. Igjen er det viktig å presisere at enhet ikke er det samme som enighet. Far og Sønn kan ikke ha vært enige om alt. Dersom de hadde vært det, ville neppe Jesus ha bedt om å få slippe å utføre oppdraget og avsluttet bønnen med «Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26:39b). I et fellesskap av troende kan det være sterke meningsmotsetninger, men det gjør ingenting så lenge vi er fulle av nåde, for da kan vi også tåle sannheten. Sannheten må være der for å skape trygghet i forhold til om vi vet hvor vi har hverandre.

Verden merker om et miljø er preget av nåde og sannhet, og det vil oppleves «herlig» fordi det er rom for å være den man er: Benådede syndere på grunn av ham som er sannheten.

Dagens ‘manna’:

Nåde og sannhet gjør oss til ett

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Trådene nøstes opp

Det hender at jeg får tid til å slappe av med en god bok. I en spenningsbok skal det være mange løse tråder som nøstes opp helt i slutten av fortellingen. En av grunnene til at jeg har lest alle John leCarres bøker er at han er en mester i akkurat dette. 


Det er interessant, men ikke akkurat overraskende, at jeg finner dette igjen hos Johannes også. Det er en av grunnene til at jeg tror han er et øyenvitne. Han hadde oppdaget at dette var en av Jesu pedagogiske metoder, og redigerte fortellingen slik at den ble synlig.

For drøyt 17 måneder siden befant jeg meg i kapittelet hvor Jesus uttaler: «Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag.» (Joh 6:39) I samme avsnitt kom det fram at de som var gitt ham, var de som kom til ham.

Når jeg i dag leser dagens vers, har det et innhold som også forekommer tidligere i evangeliet*:

Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem.
Joh 17:10

I dette verset nøstes trådene sammen og gjør det forståelig hvorfor Jesus blir herliggjort gjennom disiplene. Han har ikke mistet noen av dem, og han har fullført oppdraget som gjør at han kan reise dem opp på den siste dagen. Herliggjørelsen ligger i det fullførte oppdraget.

Jeg tror det er den lengselen Albert Orsborn uttrykker i en av sine sanger som jeg gjør til:

Dagens ‘manna’:

Må hans «velgjort» jeg få høre, når min gjerning prøves skal**

---------------------------------
* Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. (Joh 16:15) – se refleksjonen «Kjempe-deal».
** Fra sangen «Mester, om min fot har vaklet» FASB (2010) #418

Gud blir aldri noen noe skyldig

Denne helga er jeg i Mandal, og i går kveld delte jeg minner fra 1969-1972. Da var jeg i begynnelsen av tenårene og bodde sammen med familien min på Frelsesarmeen i den flotte Sørlandsbyen. En av de tingene jeg lærte, og som ble stadfestet i denne viktige perioden av livet mitt, var at «Gud blir aldri noen noe skyldig». 

Det er også blitt tittelen på ei lita bok som i løpet av neste uke kommer fra trykkeriet. Den blir lansert i nærmeste framtid. Illustrasjonsbildet som preger boka, er knyttet til en hendelse i Mandal der jeg fikk lære at Gud velsigner rundhåndet når vi gir avkall på noe når Herren ber oss om det.

Da Jesus ble menneske, måtte han ifølge den Kristus-hymnen som Paulus siterer i Fil 2:7, gi «avkall på sitt eget». Det greske ordet «kenoõ» som her blir oversatt med "gi avkall på", kan også oversettes med "å tømme seg", slik det gjøres i flere engelske oversettelser: "He emtied himself". 
Det er dagens ledd i den yppersteprestelige bønnen som får meg til å tenke på Kristushymnen:

Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.
Joh 17:5

Og nettopp fordi Far aldri blir noen noe skyldig, må det også gjelde hans egen Sønn. Sønnen har fullført oppdraget. De tre disiplene som sto Jesus nærmest, fikk et glimt av Jesu herlighet da de var sammen med ham på Tabor*. Nå skal han igjen fylles med den herlighet som han uttømte for å bli menneske på samme måte som oss. 
Det er grunnen til at kan jeg hvile i vissheten om at det samme gjelder meg. Igjen er det Paulus som formulerer det ufattelige mysteriet: «Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.» (Rom 8:17)

Dagens ’manna’:

Gud blir aldri noen noe skyldig

--------------------------------
* Matt 17:2

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når er en gjerning fullført?

«Godt begynt er halvt fullendt» 
skrev den romerske dikteren Horats (Quintus Horatius Flaccus 65-8 f.Kr.) 
Det kunne ha vært et svar på spørsmålet i overskriften. Bakgrunn for spørsmålet er denne setningen i Jesu bønn:

Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre.
Joh 17:4

Johannes er veldig tydelig på at Jesus fullførte den gjerningen da han sa: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30). Da vil den logiske konklusjonen være at denne bønnen ble bedt etter oppstandelsen og før himmelfarten. Videre må det bety at denne bønnen enten er plassert feil i den redigerte framstillingen av Jesus-fortellingen som Johannes har gitt oss, eller den er plassert helt riktig. Dersom jeg velger å tro at det er historisk korrekt at bønnen ble bedt før korsfestelsen, hvordan skal jeg da forstå dette bønneleddet?

Jeg tror det må knyttes opp mot avsnittet i slutten av det 12. kapittelet der Jesus for første gang sier: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort» Der Gud bekrefter: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» (Joh 12:23-28). 

Dette var det avgjørende øyeblikket. Bestemmelsen var tatt. Det var ingen vei tilbake. I troens verden hadde det allerede skjedd. Resten var bare konsekvenser av skrittet som var tatt i tro. Han kunne ha sagt slikt som Johannes så ofte fanget opp: «Den time kommer da jeg skal dø, ja, den er allerede nå!» Horats ville sagt det var «godt begynt!» - en troende ville sagt: Overgivelsesøyeblikket er da det ble fullført. Derfor kan jeg som troende si at jeg «er» frelst – og det er ikke noe stykkevis ved den frelsen. Jeg må bare holde fast på den til jeg er «hjemme»!

Dagens ‘manna’:

I surrender all! Full overgivelse!

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Tør jeg be om det samme?

I går skrev jeg at Jesu egne bønner er en god mal for bønnelivet. I så fall legger Jesus listen veldig høyt allerede i innledningen til den lange forbønnen i Johannes 17:

«Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg.»
Joh 17:1b

Dersom jeg har fokus på meg selv, har jeg verken mot eller frimodighet til å be denne bønnen. Men dersom jeg våger å tro på Jesu undervisning slik den presenteres i hele evangeliet, handler det ikke om meg, men om at jeg er i ham og at ordene hans er i meg. 

Dersom det er sant at jeg er Jesu kropp i verden i dag, blir det riktig å be om at den blir herliggjort på en slik måte at både Sønnen og Faderen blir herliggjort. Alt for ofte skjer det ting i Jesu kropp som gjør alt annet enn å herliggjøre Far og Sønn. Jesus visste at «herliggjørelsen» var avhengig av at han gjorde Fars vilje. Så dersom jeg våger å be en slik bønn, har jeg egentlig bønnesvaret i mine egne hender. Det er bare jeg som kan gjøre det Gud vil at jeg skal gjøre. Da blir Far og Sønn herliggjort.

Paradokset blir ofte at vi ber Gud om gjøre det han har bedt oss om gjøre. For eksempel hører jeg veldig ofte følgende bønn bli bedt under bønnemøtet før et arrangement: «Far, send folk til møtet i dag!» 

Det er en total misforståelse. Det er Gud som sender meg ut for å nå folk, da blir det helt feil dersom jeg tror at jeg har gjort jobben ved å be ham om sende folk inn. Det er alltid tøft å be når det er jeg selv som er bønnesvaret på min egen bønn. Men dersom jeg ønsker at hans navn skal bli herliggjort gjennom meg, er det der nøkkelen ligger.

Dagens 'manna':

Far, hjelp meg å be som Jesus, slik at du blir herliggjort!

------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En oppskrift på et godt prosjekt!

Det er nyttig å lese arbeidsbeskrivelser og oppskrifter når man skal i gang med noe nytt. Da jeg for et par måneder siden skulle lage bacalao for første gang, var det stor hjelp at andre hadde gjort det før meg, og i dag er informasjonstilgangen på nettet enorm. Det ble godt!

Jeg har et sterkt ønske om å leve et liv i denne verden som peker på, og ærer Jesus. Det hender rett som det er at det oppleves som et mislykket prosjekt, og da er det godt både med nåde til å starte på nytt og oppskrifter på hvordan det kan gjøres.

I dagens vers finner jeg en slik oppskrift:

Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.
Joh 16:14

Jesus sier dette om sannhetens Ånd. Men dersom Jesus blir æret (herliggjort) ved at det tas av det som er hans og at det bli formidlet til andre, må det være en generell oppskrift på hvordan jeg kan lykkes med prosjektet: «Jeg vil ære Jesus med livet mitt».

I forrige uke skrev jeg en ny sang* som vi brukte sist helg. Det siste verset har med seg elementer av denne oppskriften:

Hvert menneske på denne jord
må se og tro
at Jesus gjennom mer enn ord
er bare god
Det skjer ved deg og meg
at Jesus viser seg,
og da er Herren her
når vi er nær.

Dagens ‘manna’:

Jeg ærer Jesus ved å formidle ham

--------------------------------------
* Her er hele sangen (versene er nye – refrenget ble skrevet i 2001)

Det sto en tornebusk og brant.
Moses dro dit.
Han undret: «Kan det være sant
at Gud kom hit?»
Det var en hellig stund
Han sto på hellig grunn
Slik er det alltid der
Gud kommer nær.

Jeg står på hellig grunn
for du er her.
Gud, la din herlighet
være meg nær.
Kun når jeg er hos deg,
kan jeg klart se din veg;
la ditt nærvær følge meg
hvor enn jeg er.

På pinsedag var folkets bønn:
«Gjør det du vil!»
Og svaret kom som bønnens lønn,
med Ånd og ild.
Det ble en Åndens dåp
Som fylte dem med håp
Slik er det alltid der
Gud kommer nær.

Hvert menneske på denne jord
må se og tro
at Jesus gjennom mer enn ord
er bare god
Det skjer ved deg og meg
at Jesus viser seg,
og da er Herren her
når vi er nær.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Forfremmet til herligheten

Jeg kunne brukt dette begrepet fordi det er «Stefanus-dagen» eller martyrenes dag i dag, men det er ikke primært derfor. Jeg vil likevel benytte anledningen til å minne om at det er mange kristne som i dag opplever å bli forfulgt og henrettet på grunn av sin tro. De som lever under slike forhold, viser gjennom sine liv hva troen egentlig er verd. Jeg beundrer dem og ber at deres tro ikke må svikte*.

Det er likevel selve begrepet «Forfremmet til herligheten» som jeg vil fokusere på i dag. Vi har brukt det i Frelsesarmeen nesten siden starten. Det dukket opp i skriftlig form første gang i «War Cry» i desember 1882 – altså drøye fire år etter at bevegelsen tok navnet «Frelsesarmeen». I dag har jeg hørt det brukt også i andre kirkesamfunn, og det er utvilsomt et bibelsk belegg for å si dette om en trofast tjener som Herren kaller hjem til seg.

Og da er jeg tilbake i «Dypdykket» i Johannes:

Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart.
Joh 13:32

I det foregående verset hevdet Jesus at han gjennom Judas’ forræderi ble «herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham». Som en følge av at Gud ble herliggjort gjennom ham, er det altså at Gud skal herliggjøre ham. Jeg tror Jesus her snakker om oppstandelsen fra de døde og «forfremmelsen til herligheten». Skjønt i Jesu tilfelle er det mer snakk om en gjenopprettelse av den herligheten han frasa seg da han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.» (Fil 2:7) Sitatet er fra Kristushymnen Paulus siterer i Filipperbrevet. Denne hymnen forsetter med å slå fast det nettopp er på grunn av fornedrelsen at Gud har «opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn» (Fil 2:9).

Så også her er Jesus et forbilde på det som skal skje med alle dem som Gud er blitt herliggjort gjennom. Gud vil herliggjøre dem gjennom forfremmelse til herligheten. Jeg liker tanken!

Dagens ‘manna’:

Gud skal også herliggjøre!

-----------------------
* Jfr Luk 22:31-32
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kan du se noe «herlig» i et forræderi?

I og med at det ble mye flytting i barndommen, har jeg også vært elev av en rekke lærere. Lærere kommer i alle varianter og noen burde kanskje aldri vært lærere. Men jeg har også vært velsignet med mange dyktige og gode lærere som var flinke til å formidle kunnskap. 

Lærer Bø (illustrasjonsbildet) var en mester til å formidle både Snorres sagaer og «Bibelsoga», og han gjorde begge deler med like stor innlevelse. Derfor kunne det nesten være vanskelig å skille hva som var «saga» og hva som var «soge». Hans beskrivelse av hvordan trellen Kark drepte Håkon jarl under grisebingen, og utbroderingen av det forkastelige i å forråde en som hadde gitt og vist tillit, har nok bidratt sterkt til at jeg sliter med å se noe «herlig» i et forræderi.

Derfor blir det en kontrast når jeg beveger meg fra sagaen til soga og leser:

Da han (Judas) var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen forherliget, og Gud ble forherliget ved ham».
Joh 13:31

Hva i all verden mener Jesus med dette?

Jeg tror det handler om å fraskrive seg sin egen vilje og overgi seg til Guds vilje. Dette er i seg selv en form for død. I det Judas forlater «lyset» og går ut i natten er prosessen kommet til «the point of no return»**. Derfor kunne Jesus si «Nå» ble Menneskesønnen forherliget.

Jeg tror det samme skjer hver gang et menneske gir slipp på sin vilje og overgir seg til Guds vilje. Om det så betyr martyrium kan også det framstå i forherligelsens lys. Kanskje det er nettopp derfor at man i kirkeåret har valgt å legge feiringen av martyrenes dag til inkarnasjonens høytid?*** Johannes-prologens klimaks er: Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet (Joh 1:14). Forherligelsen begynner med inkarnasjonen og fullbyrdes gjennom å la Guds vilje skje.

Dagens ‘manna’:

Forherligelse skjer ved at Guds vilje skjer

-----------------------------------------------
* Lærer Bø bak elevene i 1. og 3. klasse ved "Opstad skule" i 1965. Vi var to i tredje klasse - Arnstein (t.h. for Bø) og jeg som står ytterst til høyre. Det var ingen elever i 2. klasse, men syv i første, bl.a. min søster, Torunn, som er nr 3 f.v. i første rekke. Bildet er fra eget album, men det er mye informasjon om det å være "Oppvokst på tvangsarbeidshus" i den nylig utkomne boka.
** Begrepet kommer fra fortellingene om de japanske kamikaze-pilotene under 2. verdenskrig. Se refleksjonen: «Blant de alle vanskeligste».
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
*** 2. juledag blir gjerne kalt Stefanusdagen eller martyrenes dag

Mer herlighet…

Da jeg skrev om herlighet i går, skrapte jeg bare litt i overflaten på et veldig stort tema. Da jeg kommenterte røsten fra himmelen som sa:

«Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» Joh 12:28b

...skrev jeg at uttalelsen «Jeg har herliggjort det» var en bekreftelse av at Jesus hadde gjort det gjennom sitt liv. Resten, «og skal herliggjøre det igjen», kan peke fram mot korset og oppstandelsen, men det kan også peke enda noen uker lenger fram – til pinsen da Jesus får en ny kropp - og videre fram til i dag.

Da Salomo profeterte på denne måten: «velsignet er hans herlige navn til evig tid! Hele jorden skal fylles med hans herlighet. Amen! Ja, amen!» (Salme 72:19) kan det selvfølgelig gå i oppfyllelse på flere måter. Men da Gud selv valgte å bli menneske, er det en strategi han velger å ta helt ut. Derfor er det ingen tilfeldighet at når en disippel døpes til Jesu navn – det vil si dør med ham og oppstår med ham, så bærer han/hun navnet «kristen». Navnet gir identitet. Det er heller ikke tilfeldig at når en disippel døpes i Den hellige ånd, så fylles han/hun med «språk»*. Språket gir identitet. Målet er å få Jesu identitet; Jesus-likhet.

Dersom det skjer blant de 2 milliarder menneskene rundt om på jorden som bærer navnet i dag. Da blir Fars navn herliggjort igjen og igjen og igjen. Hele jorden fylles med hans herlighet. Vi er Jesus i vår tid, der vi bor. Når det skjer, er det på sin plass å slå fast: «Er det ikke herlig dere!» Den herligheten er synlig ved at Jesu kropp i dag gjør de kjærlighetshandlingene som gjorde at Far ble herliggjort da Jesus selv vandret på jorden**. Herrens herlighet – er noe mer enn lovsang - det er når Jesu kropp sprer kjærlighet.

Dagens ‘manna’:

Herrens herlighet blir synlig når Jesu kropp gjør det Jesus gjorde

...og i dag minnes vi dem som er "forfremmet til herligheten" - jeg skal gjøre det i Haugesund og på Stord!
-------------------------------------
* Se artikkelen «Pinse = jul!»
** Litt av denne herligheten snakker Erling Borgen om i gårsdagens «God helg» - dersom du ikke fikk det med deg, er det interessant å lytte til HER. For oss er det mer enn en kirkepolitisk kamp – det er et liv i Jesu kropp – men målet er det samme.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Herlig….

«Er det ikke herlig, dere!»

Når det sies, er det gjerne som en parodi. Det er en frase som forbindes med de hyper-positive som har bestemt seg for at det skal være herlig uansett. Jeg ønsker ikke å latterliggjøre en overdreven positiv innstilling, for det er absolutt å foretrekke framfor det motsatte. Men ordet «herlig» er en del av et viktig ord i dagens vers:

«Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Joh 12:28

Jesu innerste ønske var å herliggjøre sin Fars navn. Mens «Herlig» er et vanlig ord hører «Herliggjørelse» med til det religiøse språk - men det betyr ikke noe annet enn å bli gjort herlig. Hva vil det si? Jeg liker Gunnes sin oversettelse: «La din herlighet lyse over ditt navn». 
Dersom herlig eller herlighet er det sterkeste ordet som kan knyttes til Gud, er det kanskje ikke så rart at det blir litt «hyper-positivt» når det brukes i dagligtale. 

I og med at det å åpenbare Guds navn for menneskene var en del av Jesu oppdrag, var det viktig for ham at det også skulle fylles med herlighet. I tillegg hadde han gjennom sitt liv på jorden fylt begrepet (Ordet) Gud med innhold. Jeg tror at det var det røsten fra himmelen mente med «Jeg har herliggjort det» - altså gjennom det du har gjort mens du har levd. Når han fortsetter med «og skal herliggjøre det igjen» peker det fram mot korset og oppstandelsen.

Dagens ‘manna’:

Det Jesus ønsker, ønsker jeg.

---------------------------------
Illustrasjonsbildet er laget av Lalo Gutierrez og henter tittelen fra dagens vers
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva ser hjertet i dag?

I går tok jeg for meg bønnen ”Må han gi dere lys til hjertets øyne” og at svaret på den bønnen vil føre til minst tre resultat. For det første vil det gi innsikt i håpet, og i dag fokuserer jeg på at det vil gi innsikt i:

hvor rik og herlig hans arv er for de hellige Ef 1:18b

”Hans arv” kan lett bli et abstrakt begrep, men jeg tror at hjertes øyne ser hva den arven består i. Selv om han ”ser som i et speil, i en gåte” har Paulus brukt hjertets øyne og fått innsikt i hva noe av denne arven består i. Vi har allerede sett på den første, men her er en liten liste. Jeg får:

1. Den hellige ånd (Ef 1:14 - se også Gal 4:7)

2. bli Kristi medarving (Rom 8:17) – d.v.s. også arving til Guds rike.

3. del i herligheten (Rom 8:17)

4. en kropp som er lik den Jesus har i herligheten (Fil 3:21)

5. del i lyset (Kol 1:12)

Lista kan gjøres lenger, men dette er uansett en for stor dose for intellektet til å ta inn. Godt at det er hjertets øyne som skal se det.

Dagens ’manna’:

Også arven står i presens!

Bilde og kontraster

Jeg tar opp tråden fra i går:

Et bilde hvor kontrastene er dårlige blir ofte ullent og utydelig. Guds plan var at mennesket skulle bære hans bilde.

Fallet gjorde bildet utydelig. Når et menneske begår store forbrytelser mot menneskeheten er det naturlig at det stilles spørsmål om Gud er god. Hvordan kan Gud igjen gjøre bildet av seg selv tydelig?

Svaret finnes i Hebreerbrevets innledning:

Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord.
Hebr 1:3a

Bildet av Gud blir fort ’ullent’ dersom jeg utelukkende forholder meg til en rekke tekster i Det gamle testamentet eller iakttar handlinger foretatt av representanter for det fremste av hans skaperverk. Kontrasten av Gudsbildet kommer først klart fram når jeg blir kjent med Jesus.
Det er interessant å merke hvor nær Hebreerbrevet ligger Johannesevangeliet i sin tolkning av Jesus i prologen. Den enkle setning som jeg tar med inn i denne dagen har tre sentrale fokus som også finnes i evangeliet:

* Sønnen herliggjør Far (og vis a versa)
* Sønnen åpenbarer hvem Far er (til og med hans navn)
* Sønnen er Ordet*

Dagens ’manna’:
Gud, gjør det slik at bildet av din herlighet og ditt vesen blir tydeligere der hvor jeg går i dag!

__________________________________________________
* NB Johannes bruker "logos" om ordet mens Hebreerbrevet bruker "Rhema"

Hva er det som gjør noe herlig?

Det er herlig å begynne dagen med ordet ”herlig”. Det er et typisk ”valør-ord” – og jeg tror jeg har de fleste på lag når jeg påstår at dette er ubetinget positivt.

Men hva er det som gjør noe herlig?

Selv om vi er enige om at ordet er positivt, kan det godt være at vi ikke er enige om hva det er som er herlig. En bonde som fortvilt venter på regn, vil sannsynligvis ikke dele min glede over ”herlig sommervær” der jeg har min ferie. Vurderingen av hva som gjør noe ”herlig” er med andre ord en subjektiv ting.

Etter at Judas har forlatt ”selskapet” for å forråde Jesus, falt følgende bemerkning:

«Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham»
Joh 13:31-35

Var det Judas sitt svik som herliggjorde Jesus?

Neppe!

Jeg tror Jesus ble gjort herlig ved sin lydighet. Han viste sin Far lydighet da han sa til Judas: «Gjør det snart, det du skal gjøre.». Jeg tror at også i mitt liv henger lydighet og herliggørelse sammen.