Gud blir aldri noen noe skyldig

Denne helga er jeg i Mandal, og i går kveld delte jeg minner fra 1969-1972. Da var jeg i begynnelsen av tenårene og bodde sammen med familien min på Frelsesarmeen i den flotte Sørlandsbyen. En av de tingene jeg lærte, og som ble stadfestet i denne viktige perioden av livet mitt, var at «Gud blir aldri noen noe skyldig». 

Det er også blitt tittelen på ei lita bok som i løpet av neste uke kommer fra trykkeriet. Den blir lansert i nærmeste framtid. Illustrasjonsbildet som preger boka, er knyttet til en hendelse i Mandal der jeg fikk lære at Gud velsigner rundhåndet når vi gir avkall på noe når Herren ber oss om det.

Da Jesus ble menneske, måtte han ifølge den Kristus-hymnen som Paulus siterer i Fil 2:7, gi «avkall på sitt eget». Det greske ordet «kenoõ» som her blir oversatt med "gi avkall på", kan også oversettes med "å tømme seg", slik det gjøres i flere engelske oversettelser: "He emtied himself". 
Det er dagens ledd i den yppersteprestelige bønnen som får meg til å tenke på Kristushymnen:

Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.
Joh 17:5

Og nettopp fordi Far aldri blir noen noe skyldig, må det også gjelde hans egen Sønn. Sønnen har fullført oppdraget. De tre disiplene som sto Jesus nærmest, fikk et glimt av Jesu herlighet da de var sammen med ham på Tabor*. Nå skal han igjen fylles med den herlighet som han uttømte for å bli menneske på samme måte som oss. 
Det er grunnen til at kan jeg hvile i vissheten om at det samme gjelder meg. Igjen er det Paulus som formulerer det ufattelige mysteriet: «Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.» (Rom 8:17)

Dagens ’manna’:

Gud blir aldri noen noe skyldig

--------------------------------
* Matt 17:2

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes