Det handler om mer enn én treenighet

Jeg kommer tilbake til bildet med det treenige templet, men minner samtidig om at hellighet aldri må løsrives fra en annen treenighet:

Bønnen som Jesus ber i Johannes 17 handler om min relasjon til Gud og til verden. Der kan jeg for eksempel lese at jeg ikke lenger er av verden, men i verden. Bønnen viser at det er Guds plan at jeg skal være ‘ Jesus’ i verden i dag.

«Vår tro er en Treenighetstro. Den kan bare forstås i sammenheng med vårt forhold til Gud og til den verden som Gud har plassert oss i. Fra 1 Mosebok til Åpenbaringen er det klart at troen verken kan forstås eller uttrykkes i isolasjon fra den verden hvor troen skal leves ut. Dette gir oss et perspektiv som det er viktig å tenke over. Vårt Gudsforhold er derfor knyttet til vårt forhold til de saker og utfordringer som berører samfunnet på denne kloden. I det øyeblikket vi isolerer det ene aspektet fra det andre har vi brutt med den holistiske naturen i troen» skriver Phil Wall (1).

Jeg ønsker hele tiden å ha med meg dette helhetlige perspektivet, for hellighetens funksjon er å påvirke verden. Det er veldig viktig når jeg nå begynner å se på enkeltdelene. Jeg må aldri glemme det store bildet.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om det store bildet

-------------------------------
(1) I “’I’ll Fight…’ Holiness at War” 1998 s. 49

Det endeling målet med «i»

På denne bloggen mangler det ikke refleksjoner knyttet til ordet «i». Jeg henter dette sitatet fra en blogg skrevet for nesten tre år siden: «Jeg har tidligere skrevet om preposisjonen «i» mange ganger. «I» er i mine øyne både favorittord og bibelens viktigste bokstav»*.

Det handler selvfølgelig både om meg i ham, og ham i meg. Hva er målet med denne totale identifiseringen?

Jeg tror svaret kommer i det siste leddet i Jesu bønn for alle sine:

Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»
Joh 17:26

Målet med den totale indentifiseringen er at den kjærlighet Faderen har til Sønnen skal være i hver den som tror. Det er kun gjennom ekte kjærlighet vi kan nå mennesker i verden i vår tid.

Dagens ‘manna’:

Målet med «i» er kjærlighet.

----------------------------------------------------
* Se “Gjort er gjort”
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kjent gjennom kjente

Veldig ofte blir vi kjent med nye mennesker gjennom noen vi kjenner allerede. Det er et tegn på tillit når en venn av meg presenterer meg for en av sine venner. Kjennskap og vennskap er sentrale verdier som Jesus setter fokus på i Johannes-evangeliet. Det ligger også som en nerve i dagens vers:

Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg.
Joh 17:25

«Vennene mine vet nå at du Far har sendt meg!» - leser jeg, og det må Far ha oppfattet som en takksigelsesbønn. Muligheten for en kjedereaksjon av enorme dimensjoner og konsekvenser er nå tilstede: «Vennene mine kommer til å presentere meg for sine venner! Det betyr at de som er av verden kommer til å bli kjent med meg gjennom vennene mine, og da blir de også kjent med deg Far – er det ikke flott? Nå kan jeg fullføre oppdraget, for nå er det noen som vet hva som har skjedd og kan fortelle om det.»

Jesu bønn nærmer seg slutten. Det samme gjør livet hans. Disiplene må ha ant spenningen, men forsto de konsekvensene av at han faktisk var i ferd med å overlate oppdraget til dem? Jeg tror ikke de forsto, fordi det snart 2000 år senere fortsatt er et mysterium at han våger å satse på noe så skrøpelig. Men det er det han fortsatt gjør. Han blir fortsatt kjent gjennom kjente.

Dagens ‘manna’:

Jesus gjøres kjent gjennom dem som kjenner ham!

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et ønske om nærhet

Noen mennesker ønsker nærhet, men oppsøker den ikke fordi de er redde for å bli avvist. Det er alltid vondt å bli avvist, og når man opplever det, er det mange tanker som trenger seg på: Er jeg ikke god nok? Har jeg gjort noe galt? Hvorfor blir andre foretrukket? Det er underlig at de fleste av oss har en tendens til å lete etter årsaken hos oss selv. Noen ganger kan det være lurt å løfte blikket - særlig dersom frykten for avvisning handler om relasjonen til Gud:

"Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt."Joh 17:24

Her kommer det tydelig at Jesus ønsker nærhet til dem Faderen har gitt ham. Hvordan vet jeg at Far har gitt meg til Jesus? Ganske enkelt fordi jeg kom til Jesus og tok imot ham da han kom meg i møte. Da ga han meg også makt og rett til å bli Guds barn. Dermed er jeg inkludert i dem han ønsker nærhet til. Han er også tydelig på hvorfor den nærheten er viktig. Han vil at jeg skal se den herligheten han har fått av Far. Med andre ord den grenseløse nåden og sannheten som herligheten er full av.

Når Jesus ønsker nærhet til sine etterfølgere, er det fordi han er redd at vi skal glemme at alt handler om å formidle det som bygger opp under livet = nåde og sannhet. Han så at det var lett for oss å glemme det. Derfor var det maktpåliggende å be om at vi ved adskillelsen måtte bli bevart fra det onde = fordømmelse og løgn. Hva preger mitt tempel = meg selv, og hva preger det templet jeg er en del av = menigheten? Det er viktige spørsmål for svaret er en indikasjon på hvor mye nærhet det er i Gudsrelasjonen min.

Dagens 'manna':

Hva er 'tempen' på nærheten til Jesus?

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Profetisk bønn

Jeg tror og vet at bønner kan være profetiske. Når jeg lytter til mennesker som ber, og hører at de ber etter Guds hjerte, hender det også at jeg opplever at bønnen får et profetisk preg – ja, den kan faktisk framstå som en profeti.

Det er ikke overraskende, snarere er det en selvfølge at Jesu bønn er sterkt profetisk. Det gjelder særlig dagens vers som forteller om følgene av at Jesu etterfølgere helt og fullt kan være ett:

Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.
Joh 17:23b

Det er en profeti om at kristen enhet er det som får verden til å skjønne at dette er noe som kommer fra Gud. Samtidig er det også en profeti som forklarer grunnen til at verden ikke forstår. Når verden blir vitne til splittelse, manglende nåde blant de kristne, løgn i stedet for sannhet, da blir det umulig for dem å forstå at dette er noe annet enn en hvilken som helst religion.

Dagens ‘manna’:

Far, hjelp oss å være ett slik at verden vil skjønne!

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva gjør oss til «ett»?

Dersom svaret til kristen enhet ligger i dagens vers, dukker det opp et nytt spørsmål:

Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.
Joh 17:22-23a

I følge dette verset har han gitt oss den herligheten han har mottatt fra Faderen for at vi skal være ett. 

Hva er det med denne herligheten som skaper enhet?
Jeg tror vi må tilbake til prologen hvor det står: «…vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» 
(Joh 1:14b)

Det verset gir en forklaring på hva som er herlighetens kjennetegn. Når «nåde og sannhet» preger Jesu etterfølgere, blir det lettere å være ett. Igjen er det viktig å presisere at enhet ikke er det samme som enighet. Far og Sønn kan ikke ha vært enige om alt. Dersom de hadde vært det, ville neppe Jesus ha bedt om å få slippe å utføre oppdraget og avsluttet bønnen med «Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26:39b). I et fellesskap av troende kan det være sterke meningsmotsetninger, men det gjør ingenting så lenge vi er fulle av nåde, for da kan vi også tåle sannheten. Sannheten må være der for å skape trygghet i forhold til om vi vet hvor vi har hverandre.

Verden merker om et miljø er preget av nåde og sannhet, og det vil oppleves «herlig» fordi det er rom for å være den man er: Benådede syndere på grunn av ham som er sannheten.

Dagens ‘manna’:

Nåde og sannhet gjør oss til ett

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den velsigna vanskelige enheten

Jeg lurte på om jeg skulle skrive «Den vanskelige velsigna enheten» som overskrift, men endte med at det skal stå slik det står. Det er nemlig en velsignelse at enheten er vanskelig, fordi det som kommer lett, har mindre verdi enn det som koster. 

Det koster å jobbe for enhet. Derfor blir det ekstra velsigna når jeg erfarer den og lever i den.

Sist søndag var vi en «svipptur» innom Sagene og var med om innvielse av tre nye soldater. Det var flott å se og høre Tonje, Harald og Vetle. Det er et stort skritt å forplikte seg i en pakt med Gud som også innebærer forpliktelser overfor et fellesskap med et tydelig oppdrag. Janne, som hadde innvielsen, kom også inn på dette i sin tale. Gud kaller til fellesskap. Det handler ikke bare om meg og Gud, men faktisk mye oftere om oss og Gud. 

Det er så viktig at det er selve kjernen i bønnen Jesus ber for sine etterfølgere, og det blir ekstra tydelig i dagens vers:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.
Joh 17:21

Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Jeg «kjenner» at det er sant, men det er så vanskelig å forstå med tanker som fort blir preget av verdens måte å tenke på. Dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig å forstå hva kristen enhet handler om*.

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er den velsigna vanskelige enheten som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Må vi alle være ett…

-------------------------
* Dersom du er interessert i et dypdykk i tanker om enhet, kan du lese mer her: 

"Kom sammen alle kristne!"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Grenseløs

Jeg har ved noen anledninger hatt kontakt med organisasjonen «Leger uten grenser». De gjør en fantastisk innsats i land som rammes av katastrofer og konflikter. De har også et fantastisk «navn»  som forklarer hvem og hva de er.

På sett og vis ikke så ulikt den organisasjonen jeg selv representerer. Navnet «Frelsesarmeen» forteller noe både om oppdraget og hvordan vi er organisert. Og dersom dette knyttes sammen med William Booths sang «O, Boundless Salvation» som er essensen i vårt teologiske grunnlag, kommer også det grenseløse inn i vår selvforståelse. Derfor er det helt naturlig at Boundless/Grenseløst er navnet på kongressen som markerer 150 års-dagen for bevegelsens start den 2. juli 2015.

Det grenseløse kommer veldig tydelig fram i Johannes-evangeliet, og til og med i Jesu yppersteprestelige bønn:

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.
Joh 17:20

Forbønnen begrenser seg ikke til en liten gruppe tilhengere på et bestemt tidspunkt i historien, men er grenseløs i tid og sted. Den gjelder alle som er et resultat av etterfølgernes formidling av liv gjennom hele historien – den gjelder alle dem som kommer til tro på Jesus. Den muligheten er også åpen for alle. Den er et personlig valg. Den begrenses verken av evangeliet eller Gud, men av det enkelte individs personlige valg. Derfor er bønnen grenseløs – den inkluderer alle som vil tro.

Dagens ‘manna’:

Det gjelder alle!

-----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Smør på flesk?

Det er en del ord som ofte brukes sammen som f. eks. «fred og ro», «evig og alltid», «rubbel og bit» osv. De kalles pleonasmer som opprinnelig kommer fra gresk og betyr «mer enn nok».

Dagens vers får meg til å stille spørsmålet «Var ikke Jesus hellig ‘nok’?»:

Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten.
Joh 17:19

Dersom Jesus var hellig nok i utgangspunktet, må vel det at han «helliger seg for dem» være «smør på flesk»?

Jeg har behov for å bekjenne at jeg tror at Jesus var hellig nok. Hebreerforkynneren var også tydelig på det: For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Hebr 4:15)*.
Da er det neste spørsmålet hva Jesus mente med å hellige seg for dem Faderen hadde gitt ham.

Jeg tror Jesus sikter til at han helliger seg ved å fullføre det han var kommet for å gjøre. Han hadde bøyd seg for Faderens vilje, noe han visste ville innebære å dø. Helliggjørelse (eller helligelse) er prosessen der jeg mister «livet» (sjelen)** ved at egenviljen dør, og erfarer at jeg blir fanget opp av hans liv. Den hellige Jesus helliget seg for meg, slik at jeg skulle helliges i sannheten.
Og sannheten er at det videreformidles til verden gjennom dem som helliger seg for at andre mennesker skal få del i oppstandelseslivet. Det er en stadig «helliggjørelsesprosess» som kan se ut som smør på flesk ettersom hver den som tror er hellig «i» Kristus. Men - for at andre skal få del i sannheten, må egenviljen dø hver dag. Da finner både jeg og mennesker rundt meg, livet.

Dagens ‘manna’:

Helligelse for fellesskapets skyld...

-------------------------------
* Se refleksjonen: «Jesu hellighet»
** For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. (Matt 16:25)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjenta etter meg…

Det er ikke ofte jeg bruker den metoden i forsamlinger, men det forekommer. Jeg kunne godt tenkt meg å få folk til å gjenta en sannhet litt oftere, men jeg, og sikkert mange andre, får umiddelbart assosiasjoner til amerikanske TV-predikanter. Det kan ha preg av å være manipulerende, men min intensjon er kun å understreke et poeng. Tradisjonen med felles trosbekjennelse går dessuten helt tilbake til urkirken. Det styrker troen å bekjenne noe sammen med andre!

Det Jesus selv har opplevd, fører han videre:

Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden.
Joh 17:18

Han kunne like gjerne sagt: Gjenta etter meg, eller gjenta det jeg har gjort. Jeg ble sendt, nå sender jeg dere. Det gjelder alle «lærlinger» - de er utsendinger. Og en lærling som selv er sendt ut, gjentar utsendelsen av dem som tar imot evangeliet ved hans eller hennes vitnesbyrd. Jeg kunne godt kalt det «reproduksjon», for det er det er. Men ikke reproduksjon som i et maleri, men videreføring av liv. Et liv som har sin kilde i livgiveren selv.

Når jeg ber frelsesbønnen sammen med en som vil bli frelst, sier jeg gjerne: «Gjenta etter meg…» og så former vi en bønn sammen. Da er det som når et barn kommer hjem om kvelden og blir møtt av en åpen favn. Når det har vært der en stund kan det sendes ut for at flere skal finne veien hjem.

Så enkelt…

Dagens ‘manna’:

Så er vi da utsendinger for Kristus*

------------------------------------------
* Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! (2 Kor 5:20)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sannheten står alltid under angrep

I går skrev jeg om preposisjoner og det faktum at i verden er jeg både «i» og «av» Kristus. Dette har paralleller i hellighetsbevegelsens forståelse av rettferdiggjørelsen som dekker meg ved at jeg er «i» Kristus, og videre forståelsen av den iboende rettferdighet ved at Kristus bor «i» meg.

Det at Kristus bor «i» meg gjør at når jeg sendes «til» verden, er jeg «av» ham både fordi han er «i» meg og fordi jeg er sendt «av» ham. En slik forståelse bekreftes av det neste leddet i bønnen:

Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.
Joh 17:17

Det er denne sannheten Jesus har forkynt og undervist. Den finnes i ordet, men for at jeg skal kunne gripe sannheten i det, trenger jeg hjelp av Den hellige ånd helliger eller «renser meg» i sannheten. Ordet står under angrep i vår tid. Dersom vi hele tiden stiller spørsmål ved ordets autoritet, blir vi i beste fall stående igjen med en religion med noen fine etiske idealer, men det blir vanskelig å spore åndelig liv selv om atferden kan likne. Dersom jeg ikke kan legitimere min opplevelse av livet i Kristus i ordet, blir jeg ikke noe annet enn en åndelig svermer. Men for meg bekrefter ordet den erfaringen jeg har av Kristus, fordi det var ordet som førte meg inn i den.

Dagens ‘manna’:

Guds ord er sannhet!

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen

Noen assosierer umiddelbart med pugging av tyske preposisjoner. Og om du ikke har studert tysk husker du kanskje det personlige vitnesbyrdet i "Tysk-visa" til Øystein Sunde. Det er fort gjort å gå vill i kasus-jungelen dersom du ikke har orden på hvilke preposisjoner som styrer hva. Jeg mislikte sterkt remsa som er sitert i overskriften, for den styrer både akkusativ ved bevegelse og dativ ved ro – huff og huff så vanskelig det var.

Og - det kan være en utfordring med preposisjoner også i den åndelige verdenen:

De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.
Joh 17:16

Jeg skal altså være i verden, men ikke av verden. Hvordan skal jeg tolke det?
Kan det være så enkelt som at jeg styres «av» det jeg er av, og ikke av det jeg er «i»?
Jeg tror det.

Jeg var av verden, men ble født påny ved Den hellige ånd. Det vil si at jeg døde fra den «gamle verden» og ble en ny skapning i Kristus*. Fordi jeg nå er «i» Kristus er jeg ikke lenger «av» verden. Men fordi han sender meg «til» verden, betyr det at jeg også er «av» Kristus «i» verden. Det vil og bør «verden» merke!

Å forstå dette mysteriet kan virke like forvirrende som å forstå vitsen med å pugge preposisjoner på et fremmed språk. Men jeg vet av erfaring med mange språk at etter hvert som jeg bruker språket glir preposisjonene inn og blir en «selvfølge», og de styrer tunga mi mot det riktige kasuset uten at jeg trenger å tenke. Det er fordi jeg lever med et nytt språk som mer og mer blir en del av min identitet.
Men dersom det går en tid uten at jeg bruker språket, må jeg friske det opp igjen. Det handler om å leve i det hver dag. På mange måter er dette en god illustrasjon på å leve som kristen i verden.

Dagens ‘manna’:

Jeg er «i» og «av» Jesus «i», men ikke «av» verden!

-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Bevare meg vel!

Jeg valgte tittelen: «Bevare meg vel!» på den første boka jeg skrev. Den ble til på grunn av en utfordring fra Ragnhild Engøy. Hun og ektefellen Kolbjørn, var divisjonsledere i Sentraldivisjonen for ca 25 år siden. De hadde bedt meg tale på et felles hellighetsmøte i Majorstua korps. Temaet jeg valgte var: «Bare Lukas er hos meg» (2 Tim 4:11a). Bakgrunnen for at Lukas var alene igjen hos Paulus, var at Demas hadde forlatt dem fordi «han fikk den nåværende verden kjær» (v 10). 

Jeg valgte å fokusere på hvorfor Lukas ble bevart i denne verden. Dersom jeg i livet til Lukas kunne finne vaner han hadde som gjorde at han ble bevart, ville det kunne hjelpe meg og andre til å bli bevart også. Etter talen kom Ragnhild bort til meg og sa: «Det du talte om i kveld må du skrive en bok om!» - og slik ble det. Tusen takk for utfordringen, Ragnhild! Boka er solgt i nærmere 5000 eksemplarer, og mange har ned gjennom årene gitt tilbakemeldinger om at boka har vært viktig. I tillegg er den gitt ut i sterkt utvidet og bearbeidet utgave på russisk i 4000 eksemplarer. 

Temaet er veldig viktig. Det er nødt til å være det, for Jesus ber om det samme - han visste også om fristelsene av egen erfaring:

Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.
Joh 17:15

Jesus hadde ingen ønsker om at Gud skulle ta disiplene ut av verden selv om verden hatet dem. Selvfølgelig ville han ikke det, for han visste og vet at disiplene skal fullføre det oppdraget han har lagt grunnvollen til*, og det oppdraget må fullføres her i verden**. Derfor trenger jeg og alle som tror evangeliet, å bli bevart vel!

Dagens ‘manna’ er stadig den samme bønnen:

Bevare meg vel!

----------------------------
* Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. (1 Kor 3:11)
** Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. (Matt 24:14)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Bebreidelse eller forklaring?

Av og til kan en forklaring høres ut som en bebreidelse, ligger det en bebreidelse i dagens vers, eller er det ment som en forklaring?

Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden.
Joh 17:14

Jesus hadde gjort det Faderen hadde bedt ham om å gjøre: Han hadde gitt disiplene Guds ord – så fortsetter han med det greske ordet «kai» som er den hyppigst brukte partikkel i Det nye testamentet. Det kan oversettes med en rekke norske konjunksjoner. De vanligste er «og» og «men».

Å velge «men» i denne sammenhengen, gir verset en nyanse av bebreidelse: Men verden har lagt dem for hat. Samtidig kan det være en hyllest, enda en bekreftelse av at oppdraget er utført: Disiplene er ikke lenger av verden fordi de har tatt imot og trodd Guds ord. Nå tilhørte de Sønnen og ikke lenger verden.

Derfor velger jeg å lese verset som en forklaring eller enda en bekreftelse av at oppdraget var utført. Øyeblikket da det gikk opp for Jesus at oppdraget var fullført er knyttet til at disiplene, ved Filip og Andreas, førte grekere som hadde bedt om å få et møte med Jesus, til Mesteren. Gjennom den handlingen viste de at de hadde grepet ordet om at evangeliet gjaldt alle folkeslag*. Det som inkluderer alle raser, det som ikke gjør forskjell på kjønnene eller på sosial status**, det utfordrer og skremmer grunnkreftene i verden som dyrker individualismen og alt som splitter.

Dagens ‘manna’:

Verden hater det som føyer sammen, leger og skaper fellesskap.

--- -------------------------------------------
* Joh 12:20-28
** Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. (Gal 3:28)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gledessprederen

Neida – han var ikke flyttet. 

Jeg tenker på setningen: «Da jeg var hos dem» som jeg hadde fokuset på i gårsdagens refleksjon. 

I dag er han veldig tydelig på hvor han faktisk befinner seg, og det gjør ikke tolkningen min om at bønnen kan føre oss inn en ny dimensjon mindre gyldig:

Nå kommer jeg til deg. Men dette sier jeg mens jeg ennå er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål.
Joh 17:13

Jesus vet hvor han er, og han benytter sjansen til å si noe viktig som gjør at disiplene kan eie hans glede fullt ut. Også fokuset på den fullkomne gleden er en repetisjon*, og her kommer det tydelig fram at det er tanken på gjenforeningen mellom Far og Sønn som gjør Jesus så glad. Og hvorfor skulle denne gleden også bli deres (og min)?

Fordi enheten mellom Far og Sønn er som enheten mellom Sønnen og dem Gud har gitt ham. Slik som Sønnen gjenforenes med Far, skal også de (vi) forenes med Far og Sønn en gang. Det er evighetshåpet som gir glede i fullt mål.

Dette håpet er det mitt ansvar å formidle til andre mens jeg ennå er der jeg til enhver tid er. Da blir også jeg en gledesspreder!

Dagens ‘manna’:

Jeg må huske å spre glede her jeg er…

-----------------------------------
* Joh 15:11 (se refleksjonen ”Jakten på lykke”)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Allerede «flyttet»?

Jeg vet ikke om min omflakkende tilværelse har bidratt til et sterkt behov for å være tilstede i mitt eget liv her og nå. Nå er jeg snart i gang med en flytteprosess igjen. Den skal deles i to. Det meste av flyttelasset går til Brødsjø for lagring, mens noen ganske få kasser med personlige eiendeler skal med til Chisinau. Musikk og bøker begrenses nå til den digitale verden, og vi håper at det snart kommer digitale sko og klær – da blir vi lettreiste da!

Men vi er ikke «flyttet». Vi er her og opplever Herrens nærvær. Spørsmålet i dag er om Jesus allerede hadde «flyttet»:

Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt.
Joh 17:12

Mye av det han beskriver, har jeg allerede dekket i refleksjoner tidligere. Verset avsluttes med henvisning til mysteriet Judas. Men Jesus er også innom hyrdemotivet med henvisning til å passe på og bevare. Videre refereres det igjen til «navnet» som forener og gjør til «ett». Det er åpningsreplikken i verset som gjør at jeg stiller spørsmålet om Jesus alt var «flyttet». Jeg har også drøftet om plasseringen av bønnen skulle vært mellom oppstandelsen og himmelfarten, men den «endelige flyttingen» er vel himmelfarten, for inntil den hendelsen var Jesus mer eller mindre tilstede blant disiplene. Dersom bønnen er riktig plassert i hendelsesforløpet, kan dette åpne for enda et aspekt ved Gudsrelasjonen:

Jeg liker å tro at Jesus var så langt inne i bønnen, så langt inne i Gud, i ham som «er», at alt annet blir «var». Det evige her og nå får alt annet til å virke som fortid. Noen ganske få ganger har jeg opplevd noe liknende selv. Gjennom bønn har jeg kommet inn i Guds nærhet på en slik måte at alt annet blir uvesentlig. Det er sterke erfaringer som har gitt meg en overbevisning om at evigheten allerede er begynt for den som tror. Da hører det forgjengelige til fortiden. Kanskje det var det Jesus erfarte i denne bønnen mens han fortsatt var her, men snakket om «her» som noe som var.

Dagens ‘manna’:

Så lenge jeg lever vil jeg være tilstede i eget liv.

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Husk hvem du er!»

Da vi for noen uker siden var på påskeleir, hadde hver dag et spørsmål som tema. Hvert spørsmål bygget opp under det som var målet for undervisningen: «Å finne sin identitet i Jesus».

Jeg tror aldri jeg siterte «formaningen» jeg pleide å få med når jeg skulle ut med venner i tenårene. Det var aldri en lang lekse med «pass deg for det og det!» etc, men kun påminnelsen «Husk hvem du er!». Jeg fortsatte å bruke den på våre barn - og da de var tenåringer dukket løvenes konge opp på kino med samme motto.

Ved en anledning arresterte et av barna meg med: «’Husk hvem DU vil jeg skal være’ mener du vel?». Det ble en kort samtale om at det er et personlig valg, og fra da av ble påminnelsen «Husk hvem DU vil være!»
 
Jesus - løven av Juda - ba:

Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
Joh 17:11b

Navnet hans gir identitet derfor er det viktig å bli bevart i det navnet. Da jeg sa «ja» til ham, sa jeg samtidig «ja» til skjebnefellesskap med alle som har sagt «ja» til ham. Det betyr at hvis jeg vil være ett med ham, blir jeg også ett med alle dem som han er ett med. Da er det enda viktigere å huske hvem jeg er. Er jeg en som samler eller splitter? Er jeg en som gjør det lettere eller vanskeligere for min åndelige familie å oppleve enhet. Dagens vers får meg nok engang til å minne meg selv om:

Dagens ‘manna’:

Husk på hvem du vil være!

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Alibi

«Alibi» dukket straks opp da jeg leste dagens vers:

Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg.
Joh 17:11a

Alibi kommer fra latin og betyr «et annet sted». I dag brukes det primært som et bevis for at person har oppholdt seg på et annet sted og derfor ikke kan være gjerningspersonen i en kriminell handling. I bønnen slår Jesus fast at han selv skal være alibi – et annet sted, og fortsetter «men de er». Det er spennende dersom det knyttes til gjerningen. 

Bønnen er et veldig tydelig signal om hvem som skal føre gjerningen videre når Jesus har fullført sin. Det er fascinerende å leke med tanken om at jeg er Jesu alibi og han er mitt. Tanken både trøster og utfordrer, og hører hjemme i troens mysterieverden.

Dagens ‘manna’

Han er et annet sted og her – og det er jeg også!

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Trådene nøstes opp

Det hender at jeg får tid til å slappe av med en god bok. I en spenningsbok skal det være mange løse tråder som nøstes opp helt i slutten av fortellingen. En av grunnene til at jeg har lest alle John leCarres bøker er at han er en mester i akkurat dette. 


Det er interessant, men ikke akkurat overraskende, at jeg finner dette igjen hos Johannes også. Det er en av grunnene til at jeg tror han er et øyenvitne. Han hadde oppdaget at dette var en av Jesu pedagogiske metoder, og redigerte fortellingen slik at den ble synlig.

For drøyt 17 måneder siden befant jeg meg i kapittelet hvor Jesus uttaler: «Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag.» (Joh 6:39) I samme avsnitt kom det fram at de som var gitt ham, var de som kom til ham.

Når jeg i dag leser dagens vers, har det et innhold som også forekommer tidligere i evangeliet*:

Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem.
Joh 17:10

I dette verset nøstes trådene sammen og gjør det forståelig hvorfor Jesus blir herliggjort gjennom disiplene. Han har ikke mistet noen av dem, og han har fullført oppdraget som gjør at han kan reise dem opp på den siste dagen. Herliggjørelsen ligger i det fullførte oppdraget.

Jeg tror det er den lengselen Albert Orsborn uttrykker i en av sine sanger som jeg gjør til:

Dagens ‘manna’:

Må hans «velgjort» jeg få høre, når min gjerning prøves skal**

---------------------------------
* Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. (Joh 16:15) – se refleksjonen «Kjempe-deal».
** Fra sangen «Mester, om min fot har vaklet» FASB (2010) #418

«Jeg ber ikke for verden!»

Da jeg var leder for «Bønn for Oslo» for 12 år siden var det flere fromme kristne som stilte spørsmål ved om det var i samsvar med Guds vilje å be for noe Jesus ikke ba for. Det kan være en utfordring med 100% sikkerhet å slå fast hva Jesus mente med «verden» da han sa:

«Jeg ber ikke for verden!»
Joh 17:9

Men jeg er overbevist om at det definitivt ikke er menneskene som ikke tror, eller Oslo han tenkte på. Riktignok er de ikke-troende «av» verden så lenge de ikke er født av Ånd, og derfor er de også «slaver under grunnkreftene i denne verden» (Gal 4:3). Det er Paulus som bruker begrepet «grunnkreftene i verden»*.
 
Jeg tror at «grunnkreftene i verden» er Paulus’ tolkning av Jesu bruk av «verden». Kreftene representerer det som bryter ned, ødelegger, dreper og får fram det destruktive i menneskene. Vi ser dem tydelig i instinktene våre når det blir knapphet på goder – gjerne kalt knapphetssyndromet. Da begynner vi å hamstre. Vi karrer til oss selv. All nød i verden kunne det blitt slutt på dersom ikke «grunnkreftene» hadde så stor innflytelse. Vi ser det i korrupsjon, i «lovlige», men absurde lønnsavtaler og fallskjermer, men også i fråtsing og overforbruk hos den vanlige borger. Det er en selvfølge at Jesus ikke ber for slike krefter – MEN han elsker alle, også dem som er slaver under kreftene, og som ledes av dem – og han ber for dem**.

Og den formaningen går også til hans etterfølgere:

Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.
1 Tim 2:1

Dagens ‘manna’:

Jeg vil be for menneskene i verden

-------------------------------------
* I tillegg til siterte vers, finnes det i Kol 2:8, Kol 2:20 og Gal 4:9 (disse svake og fattige grunnkreftene).
** «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23:34)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes