I fokus: "Troens språk"

Jeg siterer ofte Karsten Isachsens utsagn: 

«Troen er ikke en prestasjon, men en reaksjon.» 

Jeg har lært meg en del språk, både fordi det er interessant og fordi jeg oppdaget at det var viktig å kunne snakke med mennesker i de landene vi har tjenestegjort i på et språk de forsto. 

 Det har hendt at jeg får spørsmålet når jeg snakker et annet språk enn morsmålet. «Hvilket språk tenker du på?»

 – Jeg måtte da svare: «Jeg tenker ikke på språk, språket er en reaksjon på omgivelsene.» Slik har det vært helt siden guttedagene. Da handlet det om dialekter. Så jeg mamma, snakket jeg Stavanger-dialekt, uten å tenke. Så jeg lekekameratene, snakket jeg den dialekten de brukte. «Je har kutte i guttua» på Rena, og «flada ut» i Mandal. Hvis språket ikke er en prestasjon av en «oversetter», men en reaksjon (jf. Isachsen), må troen også være et språk. Det språket er den guddommelige kjærligheten. 

For meg har den oppdagelsen gjort mye for min personlige tro, og det har også påvirket hvordan jeg formidler troen, både i samtaler og forkynnelse, og jeg har nå et ferdig manus til min neste bok. Jeg står i gjeld til mange troende forfattere som har vært inne på beslektet emner til det jeg tar opp, og jeg har sitert mange av dem også representanter fra fortiden som for eksempel Anselm av Canterbury som beskrev Gud på en måte som jeg føler meg hjemme i. For Anselm var Gud «den om hvem intet større kan tenkes». 

 Egentlig betyr det at hver tanke tenkt om Gud, begrenser hans storhet. Det kan få meg til å tenke at jeg bør slutte å skrive og forkynne i frykt for å begrense ham. Samtidig har oppdagelsen både av hva troens språk er, og grammatikken som er en naturlig del av tros-språket så vel som alle eksisterende språk, ført til at det bilde jeg har av Gud ikke har begrenset seg, men utvidet seg. 

I boka deler jeg også personlige erfaringer knyttet til de forskjellige sidene av tros-språket. Jeg leser gjerne teologiske akademiske lærebøker. Men det er godt å lese erfaringsbasert teologi. Frelsesarmeen er en lekmannsbevegelse – og vi ønsker å være det selv om mange offiserer i dag har god teologisk kompetanse. Det har også vært en del teologer ned gjennom historien, men William Booth, var opp tatt av Bibelens budskap måtte tolkes i hvordan vi lever våre liv. Da han kommenterte en ny bibeloversettelse i sin samtid, skrev han: 

 «Jeg ønsker å se en ny bibeloversettelse i menn og kvinners hjerter og liv.» 

Det sier jeg 'ja' og 'amen' til!

Nye dimensjoner i min identitet

For en uke siden skrev jeg at disiplene fikk en ny identitet. Jeg går ikke bort fra denne uttalelsen, men mer nøyaktig tror jeg at de ble gjenopprettet i det Gudsbildet mennesker opprinnelig ble skapt i, altså slik Gud skapte Adam og Eva. Da de fikk sin førstefødte, ble han født «i Adams bilde» slik det var etter syndefallet (1).

I historien om hva som skjedde i den tredje bevegelsen, leser jeg at det kom en lyd fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt:

«Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem»
Apostlenes gjerninger 2:3

Det er veldig lett å fokusere på ilden i denne historien, og jeg tror at ilden er viktig. Men i et identitetsperspektiv tror jeg at  tungen, som et språk, er like viktig. På gresk, som i veldig mange språk, betyr ‘tunge’ både den fysiske tungen, formen av en tunge og ganske enkelt språk. Jeg tenker ikke da på den aktive, hørbare handlingen å ‘tale i tunger’ (2), men på det unike språket av kjærlighet som binder troende sammen på tvers av språk-barrierer og geografiske grenser.

Når identiteten i Kristus inneholder dette språket, vil momentum drive oss framover, fordi det er kjærligheten som beveger meg. Denne ‘framdriften’ er ikke en plikt, men et svar. Jeg elsker fordi jeg er elsket av en enda større kjærlighet - Gud selv (3). 
Paulus uttrykker det slik:

For Kristi kjærlighet tvinger oss.
2 Kor 5:14

'Manna' for i dag:

Når kjærligheten er sterk, beveger jeg meg med den!

------------------------------------------
(1) Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde, og han kalte ham Set. 1 Mos 5:3
(2) Å tale i tunger, som i å snakke et ukjent eksisterende språk eller et ‘engelspråk’, kan komme som en konsekvens av Den hellige ånds nærvær; Det er imidlertid ikke et mål i seg selv. Personlig taler jeg ofte i tunger når jeg ber. Det er min ånd som snakker med Guds Ånd i kjærlighet.
(3) Gud er kjærlighet. 1 Joh 4:8b

Det handler om språk

Jeg tror et av de viktigste bildene på Den hellige ånd er «språk». Få ting kan være mer konkret enn språk, samtidig kan det virke fullstendig abstrakt. 

Språk er det redskapet vi bruker til å formidle det vi tenker, derfor blir språk veldig nært knyttet til «identitet».

Språk spiller en viktig rolle i mange av verdens konfliktområder, og bibelens fortelling om Babels tårn illustrerer dette på en utmerket måte (1).

Det er veldig viktig for meg å ha en identitet som Guds barn, en identitet som jeg kan gjenkjenne hos brødre og søstre med den samme troen. For å styrke en slik identitet, trenger jeg et språk som kan «forklare det uforklarlige». Disiplene kunne ikke forklare «Jesus mysteriet» før de ble fylt med «tunger av ild» - eller kanskje enda mer korrekt: «den brennende kjærlighetens språk»

Da det skjedde (2) ble de 120 umiddelbart i stand til å gripe og formidle det de hadde forsøkt å forstå i de tre årene de vandret sammen med Jesus.

Jeg har skrevet om dette i flere innlegg på bloggen, og innleggene griper inn i hverandre. Her er et lite utvalg: 

• Språk - et bilde på Den hellige ånd
• Pinse = jul
• Identitet og språk

I dag minner språket meg på

Dagens ‘manna’:

Den brennende kjærlighetens språk er hellighetslivets identitet 

----------------------------------------
(1) Tårnet i Babel - 1 Mos 11:1-9
(2) Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 
Apg 2:3

Det viktige fokuset på kroppen

Jeg tenker ikke på usunn kroppsfiksering, skjønnhetstyranni eller idealvekt, men på det å ta kroppen og signalene den sender på alvor. Vi går til helsekontroll med barna og som voksne følger vi opp med en legeundersøkelse med jevne eller ujevne mellomrom gjennom hele livet. 

Og dersom noe ikke er «normalt», gjør vi det vi kan for å rette på det. Jeg er akkurat i en slik fase og i dag får jeg vite om jeg kan starte med trening hos en fysioterapeut i morgen. Det er viktig at kroppen fungerer, og jeg ønsker å kunne gå så «normalt» som mulig.

Etter at Jesus sammen med foreldrene hadde kommet tilbake til Nasaret etter besøket i Templet som 12-åring, forteller Lukas at:

Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.
Luk 2:52

Lukas forteller altså at Jesus fysisk og mentalt utviklet seg helt normalt. Så da Gud gikk fra å være «et abstrakt verb» til å bli «et konkret substantiv» i mennesket Jesus, la han også normalen for det som skulle bli standarden for Jesu framtidige kropp.

Den fysiske utviklingen, veksten, skjer ved at vi vokser i antall(1). Den mentale og åndelige utviklingen skjer ved at vi stadig lærer mer både om den verden som vi lever i, og om Den hellige ånd som bor i oss. Det siste gjør jeg gjennom

• Bibelen som den guddommelige rettesnoren for kristen tro, lære og liv(2).
• Fellesskap med resten av Jesu kropp(3) og
• Daglig samliv med Den hellige ånd(4).

I tillegg fins det en utrolig rikdom og lærdom i det som er nedtegnet av tanker og erfaringer gjennom de siste 2000 års troshistorie.

Det er viktig med jevne mellomrom å ta en sjekk. Utvikler jeg meg normalt som en Jesu etterfølger? Gjør vi det sammen som Jesu kropp, slik at vi er:

Dagens ‘manna’:

til glede for Gud og mennesker.

-----------------------------------------------
(1) Apostlenes gjerninger kan inndeles i "perioder" som alle avsluttes med et vers som forteller om vekst og utbredelse:* Jerusalem-fasen - Apg 6:7; * Fokus Judea, Galilea, Samarie - Apg 9:31; * Hedningemisjon i Lille-Asia - Apg 16:5; * Europa framstøt og styrking av Lille Asia - Apg 19:10; * Fokus Europa - Apg 20:2; * Destinasjon "verdens sentrum": Rom - Apg 28:30-31.
(2) Fra Frelsesarmeens første trosartikkel.
(3)  Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp...Ef 4:3-4a
(4) Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Joh 14:26
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Et signal om fellesskapets betydning

At Gud presenterer seg selv som et verb, åpenbarer seg i mennesket som «Ordet» og på pinsedagen fyller disiplene med et språk, er signaler som får meg til å tenke på fellesskap og kommunikasjon.

Fellesskap handler om mennesker, og mennesker er substantiver.

Derfor tror jeg at noe av det viktigste Gud ville formidle da han åpenbarte seg selv som «substantivet» Jesus, var fellesskapets hensikt. I Jesus blir jeg kjent med personene Faderen, Sønnen og Den hellig ånd. Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Rollene de tre personene i guddommen fyller, utgjør en samlet enhet. De er tilstede i hverandre, men har sine unike roller. Slik utgjør de det optimale eksempelet på hensikten med det kristne fellesskapet.

Jeg «kjenner» at det er sant, men det er vanskelig å forstå med fornuften. Tankene blir fort preget av verdens måte å tenke på. Det jeg likevel er overbevist om, er at dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig for oss som deltar i et kristent fellesskap å forstå hva kristen enhet handler om.

Ja, vi er selvstendige substantiver/subjekt, men vi trenger hverandre for å bekrefte hverandre som de nye skapningene vi er i Jesus Kristus. Det var det personene i guddommen gjorde. De bekreftet hverandre. Ånden kom ned og ble over Jesus da han lot seg døpe. Faderen bekreftet Sønnen ved flere anledninger. Og Jesus selv ber:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Joh 17:21

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er det jeg kaller «den velsigna vanskelige enheten» som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Jeg bekreftes i fellesskapet

---------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

I morgen er også nå

For meg er det en frigjørende tanke at Gud alltid er presens. Tanken gir meg hvile. Uansett hva som skjer er jeg i den evige «jeg er» og den evige «jeg er» er i meg. Derfor er det alltid ‘nå’ som gjelder. Det er derfor ingen overraskelse at Johannes tolker Jesus slik at til og med dommen flyttes til ‘nå’: 

«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.»
Joh 3:18

Tanken er interessant av mange grunner. Ta for eksempel spørsmålet: 

«Når ‘ble’, ‘er’ eller ‘blir’ jeg frelst?». 

Det er et teologisk faktum at jeg ‘ble’ frelst da Jesus døde. Videre kan jeg vitne om at jeg ‘er’ frelst fordi jeg i tro ‘har’ tatt imot Jesus og alt det han har gjort for meg og alle mennesker. Likevel er ikke reisen ferdig før jeg endelig ‘kommer hjem’. Men fordi Jesus ‘er’ på korset, ‘er’ jeg frelst her og nå, og jeg ‘er’ allerede i evigheten. 

Paulus er like tydelig på dette som Johannes:

«I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham»
Ef 2:6

I frelsesperspektivet har det allerede skjedd. Jeg er allerede oppreist fra døden, og plassert i himmelen med ham. Derfor kan jeg også eie den samme visshet som Paulus har: 

«Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»
Rom 14:8 

Hvis ikke det er frihet, trenger jeg en ny definisjon. Men jeg tror ikke det vil ta fra meg erfaringen av at det er slik det henger sammen.

Dagens ‘manna’:

I morgen er også nå!

----------------------------------------------------------
NB fikk du med deg denne: Mysteriet «allerede nå» - og bønnesvar?

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Gud – et evig presens

Jeg tror Gud eksisterer både i og utenfor tiden, og at han alltid er «presens». 

I Åpenbaringen presenterer Johannes Herren Gud «som er og som var og som kommer» (Åp 1:8) altså som fortid og framtid i tillegg til nåtid. Det er greit å se det slik, men også da Gud var i fortiden min, «er han». På samme måte kommer han i framtiden min: Han vil alltid være «Jeg er».

Jesus var tydelig på dette, og brukte presens på en måte som ikke var til å misforstå.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.»
Joh 8:58

Jødenes reaksjon er et tydelig tegn på at de forsto. I deres ører var det blasfemi, og det skulle straffes med døden ved steining.

Det er spennende hvordan han er bevisst i tidsbruken også når han underviser disiplene:

«Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er.»
Joh 13:19

Det er faktisk ganske mye logikk i det han sier i denne setningen. For disiplene er det helt åpenbart at Jesus «er» i det øyeblikket uttalelsen faller. I og med at Jesus akkurat har forutsagt noe, «er» han også i framtiden. Når det går i oppfyllelse, vil de tro at han ikke bare er en profet, men den evige «Jeg er». Gud er «Jeg er» både i fortid, nåtid og framtid. Foranledningen for dette utsagnet er at Jesus hadde sagt at Judas skulle vende seg bort fra ham mens de spiste sammen. Med andre ord skulle disiplene være trygge for at Gud «er» også når det ubehagelige skjer. 

Det gjelder ikke bare disiplene i Jesu samtid, men disiplene til alle tider. Det har vært min erfaring gjennom hele livet, og den har blitt bekreftet de siste månedene. 

Dagens 'manna':

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.       (Hebr 13:8)

------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Når et verb «slår seg ned»

Ved at Jesus fylte det abstrakte og uselvstendige «Jeg er» med innhold, ble Gud mer konkret(2). Noen vil sannsynligvis mene at det er lettere å forholde seg til et konkret substantiv enn et abstrakt verb. ‘Substantiv’ kommer jeg tilbake til senere, men gjennom at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1:14a) videreføres verbets funksjon nettopp fordi det sier noe om hvordan Gud «er» iblant oss.

Min umiddelbare tanke er at å bli «bofast» begrenser nærværet til en svært

liten krets. Da kan det være viktig å bli minnet om at uttrykket «å ta bolig» er et forsøk på å forklare det som på grunnspråket egentlig betyr 'å telte'(3). I sammenhengen betyr det at han «bodde» der han ble tatt imot og at «bo» ikke refererer til bopel, men til fysisk tilstedeværelse i kroppen. Han var i begynnelsen «hos» (i hus med) Far, men nå er han iblant menneskene. Tanken om kroppen som et telt, finner jeg igjen hos Paulus: 

«For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.»
2 Kor 5:1

Og det forsterker tanken om Gud i bevegelse som heller ikke skal knyttes til et hus eller sted. Dette er veldig sentralt i samtalen Jesus har med den samaritanske kvinnen som spør hvor det er riktig å tilbe. I svaret vil ikke Jesus knytte tilbedelsen til et geografisk sted eller hus, men sier: 

«Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha.»
Joh 4:23 

Jeg finner også en parallell til denne tanken i svaret Jesus ga fariseerne som spurte når Guds rike skulle komme: 

«Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.»
Luk 17:20-21

Altså Guds rike er der hvor det oppstår et fellesskap mellom Gud og én eller flere av hans sanne tilbedere.

Dagens ‘manna’:

Der jeg befinner meg, telter Gud! 

PS – jeg kommer tilbake til «teltlivet» senere.
-----------------------------------
(1) Bildet: Er fra teltleiren til demonstrantene utenfor parlamentet i Chisinau (Moldova) - å kunne telte gir fleksibilitet når man vil få fram et budskap!
(2) Se: 'Jeg er' - et enten eller?
(3) Skēnoō (σκηνόω) – assosieres med Tabernaklet
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

‘Jeg er’ – et enten eller?

Nei takk! Et både og!

Da Gud presenterte seg som «Jeg er», var det mulig å tolke verbet både uselvstendig og selvstendig. Men det er ingen hensikt å begrense Gud til én tolkning. Egentlig er han heller ikke begrenset til ett verb, men som selvstendig verb er å «være» en forutsetning for alt annet, inkludert alle andre verb. Fordi han «er», er han den grenseløse Gud «som fyller alt i alle» (Ef 1:23).

Dersom jeg bare måtte forholde meg til Det gamle testamentet, ville jeg valgt å fokusere på den selvstendige betydningen «Jeg eksisterer». Men på bakgrunn av Det nye testamentet, og i særdeleshet Johannesevangeliet, er den uselvstendige betydningen like viktig.

Det bekreftes blant annet av Jesu utsagn i den øversteprestelige bønnen: 

«Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden»
Joh 17:6

En del av Jesu oppdrag var å fylle det uselvstendige «Jeg er» med innhold. Det gjorde han både gjennom de helt konkrete «Jeg er»-utsagnene (1), men enda mer i måten han levde sitt liv på.

Selv om profetene kunne høre Gud si: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden» (Jes 57:15), var det først da «Ordet ble menneske» at dette ble kjent for vanlige mennesker.

Gud ville åpenbare seg som noe mer et uselvstendig verb som vanlige mennesker sannsynligvis oppfattet som et ‘abstrakt begrep’. Det er interessant at det greske logos, som oversettes med «Ordet» - også betyr ‘begrep’ – jeg liker den oversettelsen bedre!

Ved at Gud ble menneske kunne jeg bli «kjent» med Gud som «bor hos den som er knust og nedbøyd». Mer om dette i morgen!

Dagens ‘manna’:

Gud er hos meg!

---------------------------
De syv "jeg er" utsagnene:
* Jeg er livets brød. Joh 6:48
* Jeg er verdens lys. Joh 8:12
* Jeg er porten. Joh 10:9
* Jeg er den gode gjeteren. Joh 10:11
* Jeg er oppstandelsen og livet. Joh 11:25
* Jeg er veien, sannheten og livet. Joh 14:6
* Jeg er vintreet. Joh 15:5
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Språk er kommunikasjon

Hovedhensikten med språk er selvfølgelig å kommunisere med omverdenen. Dette gjelder i snever forstand det som uttrykkes i ord, men også all former for bruk av språk, enten det beskrives som kroppsspråk, hjertespråk eller med andre ord.

Dette er enda en tydelig fellesnevner for språk og tro.

Riktignok gjøres det forsøk på å «privatisere» troen både fra politisk og juridisk hold. I Norge har dette kommet til uttrykk for eksempel i frykten for at korset skal være synlig på programledere på TV og på bygg som skal brukes til asylmottak. Og i rettsalene har konvertitter som har anket hjemsendelsesvedtak fått følgende beskjed fra dommersetet: «Hold troen din for deg selv, så går det nok bra!»

Her er noen få eksempler på mange tydelige meldinger om at troen skal kommuniseres:

«Dere er mine vitner, sier Herren»…
Jesaja 43:10

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler…» sier Jesu
Matt 28:19

«Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» sier Peter
Apg 4:20

Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» skriver Johannes
Åp 22:17

«Jeg vil forsøke å vise at kristendommen først og fremst er en sosial religion; og at å gjøre den til en religion for den private sfære er å ødelegge den» (1) skrev John Wesley i den veldig viktige talen om «Sosial hellighet» (2) som inngår i samlingen av hans 48 standard-taler.

William Booth uttrykte mye av det samme med ett ord: «Others!» (3).

For meg er det krystallklart: Troen må kommuniseres. Troen er et språk.

Dagens ‘manna’:

Språk og tro er kommunikasjon

---------------------------------
(1) Min oversettelse av: ”I shall endeavour to show, that Christianity is essentially a social religion; and to turn it into a solitary religion, is indeed to destroy it” in “Upon our Lord’s Sermon on the Mount” IV – Sermon XIX – i “Wesley’s Standard Sermons” Vol. I – Francis Asbury Press – Grand Rapids – 1955 s. 382
(2) Se refleksjonen: «Sosial hellighet»
(3) Others
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

Språket røper meg!

En person fra Skandinavia som hører meg snakke morsmålet mitt, vil straks kunne si: «Du er norsk!» Jeg er gjenkjent på grunn av språket. 

Er det en som i tillegg har god kjennskap til norske dialekter, vil han undres litt, men ikke sjelden får jeg høre: «Du har en utvannet dialekt, men jeg tror du kommer fra Sør/Vestlandet?».

Joda, det stemmer! Et omflakkende liv har satt sine spor. Språket røper meg.
Men forutsetningen for å bli gjenkjent på bakgrunn av språk er at den personen som lytter faktisk kjenner litt til det språket jeg bruker, og da beveger jeg meg videre, for dette handler om språk OG tro.

Ser du parallellen allerede?

Språk og tro har det til felles at det er mulig å bli gjenkjent. Da tenker jeg ikke på uniformering i innskrenket forstand (les Frelsesarmeuniform) eller i utvidet forstand (hva som er akseptabel kleskode i de forskjellige menighetene). Jeg tenker heller ikke på medlemskap i trossamfunn eller tilhørighet i en religiøs orden. Men på det faktum at en gjenfødt kristen vil gjenkjenne en bror eller en søster ganske enkelt fordi:  
«Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn» (Rom 8:16).

Jeg tviler på at noen får lyst til å lære å snakke norsk slik jeg gjør. Dialekten er for utvannet. Den likner på noe, men den er på en måte ikke helt ekte. Den er mer en «Jostein-dialekt» enn en stavanger-dialekt.

Jeg håper at det er annerledes når troen røper meg. Mitt innerste ønske er at de gjenkjenner en ekte Jesus-tro og ikke en utvannet «Jostein-tro». Dersom de merker en ekte Jesus-tro, er jeg overbevist om at de ikke trenger mye forhåndskunnskap for å ønske å få bli nærmere kjent med troen. Fordi den troen er identisk med liv. 

Det er ikke lenge siden jeg avsluttet serien om Johannes’ første brev. Hele brevet er egentlig en beskrivelse av hvordan troen kan gjenkjennes. Om jeg skal velge et vers som favner «alt», må det bli dette:

Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde. (1) 1 Joh 2:6

Det bør være relativt lett å oppdage – eller er det det?

Dagens ‘manna’:

Språket og troen røper meg! (2)

----------------------------------------
(1) Se «Enklere kan det ikke sies!»
(2) På godt og vondt!!!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hva gjør meg til det jeg er?

Sosiologien sier at «Først kom samfunnet, så kom mennesket». Det er selvfølgelig satt på spissen, men poenget er at vi formes av menneskene rundt oss. Innenfor den samme vitenskapen brukes begrepet «Speilbilde-identitet» (1). Jeg speiler meg selv i andre.

Den prosessen pågår gjennom hele livet, men er uhyre viktig i oppveksten. I den fasen spiller språket en viktig rolle, og språk gir identitet.

Det som truer identiteten, kan fort utvikle seg til konflikt. Dette har jeg sett på nært hold. I de relativt nye statene i Øst-Europa er språk et ømtålig emne som stadig bidrar til fastlåste politiske og militære konflikter.

Språket er definitivt med på å forme min identitet, og det gjelder også troen. Dermed er det enda en klar sammenheng mellom språk og tro. Det er tragisk å konstatere at tro også kan bidra til samme typen konflikter som språk kan forårsake. Paradokset er at «kristendommen» blir trukket inn i slike konflikter på tross av at kristentroen har kjærlighet som høyeste etiske standard.
Jeg tror at noe av årsaken kan være at de som begår hatske voldshandlinger, identifiserer seg med kristendommen, uten å ha sin identitet i Jesus Kristus. Det er en vesentlig forskjell, og en av grunnene til at jeg nå skriver «Troens grammatikk».

Det som skjedde på pinsedagen er også en sterk påminnelse om på koblingen mellom språk og tro.

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.
Apg 2:1-3

Det kan være en fare at «ilden» får mer oppmerksomhet enn «tungen» i denne beretningen. I likhet med mange andre språk, er det ett ord på gresk som betyr både «tunge» og «språk» (2). Derfor kunne det like gjerne stått «språk som av ild … delte seg og satte seg på hver enkelt av dem».

De 120 som var samlet på den øvre sal på pinsedagen hadde nok en mer eller mindre vaklende tro, men så kom «språket» som skulle gi dem en felles identitet slik at de både kunne gripe troen med hjertet og formidle den til andre. Det er spennende at den første formidlingen skjer på mange språk, men det er det samme Åndens «språk» som formidles.

Jeg er heller ikke i tvil om at disiplene mottok en tydelig Jesus-identitet og en bevissthet om at de fra dette øyeblikket var hans kropp på jorden. Gud så at den kroppen trengte et språk som kunne bidra til å gi en felles identitet (3).

Dagens ‘manna’:

Språk og tro gir identitet!

------------------------------------
(1) Looking glass self – et konsept formet av Charles Horton Cooley i "Human Nature and the Social Order", New York, Scribner's, 1902, s 152 – teorien får fortsatt mye oppmerksomhet innenfor sosiologien.
(2) glōssa (γλῶσσα)
(3) Se også "Tunger av ild"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvilket språk tenker du på?

Det spørsmålet får jeg ofte når jeg snakker på et annet språk enn morsmålet mitt. Dersom det er et språk jeg kan godt, må jeg svare: «Jeg har ikke peiling». Jeg tror ikke tankene er «ord», men reaksjoner på det som foregår rundt meg. Når disse reaksjonene skal uttrykkes, så finner de det språket som er nærmest, og da kan det være avhengig av hvem det er jeg ser når jeg snakker. Språket er altså en reaksjon.

Jeg hadde ikke truffet Gagga på mange år da vi møttes for kort tid siden. Fra jeg møtte henne for første gang tidlig på 1980-tallet, har vi alltid snakket islandsk til hverandre. Selv om Gaggas norsk i dag er mye bedre enn min islandsk, var det helt naturlig at tankene mine umiddelbart reagerte med islandske ord uten at jeg «oversatte» fra norsk da vi begynte å snakke.

Slik var det også lenge før jeg kunne andre språk enn norsk. Vi bodde i Kongsberg det året jeg gikk i første klasse. Jeg snakket den dialekten de andre barna i Kongsberg brukte. Da vi skulle ha juleavslutning, fikk jeg i oppdrag å lese høyt for elever og foreldre. Jeg leste på kongsberg-dialekt, men kunne egentlig stykket utenat. Derfor løftet jeg øynene fra boka og møtte mammas blikk. Hjernen reagerte uten at jeg merket det, og til lærerens og elevenes forundring, snakket jeg plutselig stavanger-dialekt som de aldri hadde hørt meg snakke før.

Det er flere linker mellom språk og tro, og dersom det er slik at språket er en reaksjon, er det ikke lenge siden jeg siterte Karsten Isachsens utsagn: «Husk at tro er ikke en prestasjon, det er en reaksjon» (1).

Et vers som tydelig beskriver troen som en reaksjon er:

For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.
Gal 5:6

I tillegg viser dette koblingen mellom troen og kjærligheten. Det tydeligste tegnet på Guds tilstedeværelse i verden er ikke kirkebyggene. Pussig nok heller ikke korset. Det forblir kun et symbol dersom ikke de gjenfødtes reaksjon er å omsette den kjærligheten korset representerer i praktisk handling.

Dagens ‘manna’:

Språk og tro er en reaksjon.

---------------------------------------
(1) Se «Troen har seiret!»
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"  

Hva skjer nå?

Planen var å slutte med å poste daglige refleksjoner når jeg ble ferdig med Johannes’ første brev. Primært fordi jeg synes det er unaturlig å skrive på norsk når jeg ikke lenger jobber i Norge. Det er heller ikke naturlig å skrive på engelsk som er «kontorspråket», men engelsk er ikke første språk i noen av landene vi arbeider i. Det vil også ta for lang tid for meg å skrive på russisk som heller ikke er første «offisielle» språk der vi har vår tjeneste, og i Romania er det svært få som forstår det.

Sekundært vurderte jeg å stoppe fordi jeg tenkte at «leserne» sikkert hadde fått mer enn stor nok dose av mine tanker om tro og liv, men det burde vist på antallet lesere, og dere blir stadig blir flere.

Derfor kommer en blogg i dag. Den blir den første i det jeg vil kalle et prosjekt. På grunn av at jeg fortsatt kommer til å være rekonvalesent i en del uker, vil jeg redigere innholdet til boken jeg lenge har sagt at jeg vil skrive, nemlig «Troens grammatikk!». Jeg vet ikke om det blir tittelen på boka, for «grammatikk» er så pass sært at det skremmer vannet av dem som hatet grammatikk da de gikk på skolen. Og jeg vet at de er mange for jeg var selv en av dem – men, det er mange språk siden.

Jeg har forsøkt å lære språk uten å tenke grammatikk, men det nytter ikke for meg. Ordene faller fra hverandre dersom de ikke har knagger de kan henges på. Det blir som en kropp uten skjelett. Det er skjelettet som gjør at kroppen kan stå oppreist. For målet med troen er at den skal hjelpe meg å stå fast:

Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.
Ef 6:13

Det blir mer om forholdet mellom tro og språk de nærmeste dagene.

Dagens ‘manna’:

Det handler om å bli stående (1)

-------------------------------------------
(1) «Å stå» var også temaet for talen under kongressen 2013
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"