Hvilket språk tenker du på?

Det spørsmålet får jeg ofte når jeg snakker på et annet språk enn morsmålet mitt. Dersom det er et språk jeg kan godt, må jeg svare: «Jeg har ikke peiling». Jeg tror ikke tankene er «ord», men reaksjoner på det som foregår rundt meg. Når disse reaksjonene skal uttrykkes, så finner de det språket som er nærmest, og da kan det være avhengig av hvem det er jeg ser når jeg snakker. Språket er altså en reaksjon.

Jeg hadde ikke truffet Gagga på mange år da vi møttes for kort tid siden. Fra jeg møtte henne for første gang tidlig på 1980-tallet, har vi alltid snakket islandsk til hverandre. Selv om Gaggas norsk i dag er mye bedre enn min islandsk, var det helt naturlig at tankene mine umiddelbart reagerte med islandske ord uten at jeg «oversatte» fra norsk da vi begynte å snakke.

Slik var det også lenge før jeg kunne andre språk enn norsk. Vi bodde i Kongsberg det året jeg gikk i første klasse. Jeg snakket den dialekten de andre barna i Kongsberg brukte. Da vi skulle ha juleavslutning, fikk jeg i oppdrag å lese høyt for elever og foreldre. Jeg leste på kongsberg-dialekt, men kunne egentlig stykket utenat. Derfor løftet jeg øynene fra boka og møtte mammas blikk. Hjernen reagerte uten at jeg merket det, og til lærerens og elevenes forundring, snakket jeg plutselig stavanger-dialekt som de aldri hadde hørt meg snakke før.

Det er flere linker mellom språk og tro, og dersom det er slik at språket er en reaksjon, er det ikke lenge siden jeg siterte Karsten Isachsens utsagn: «Husk at tro er ikke en prestasjon, det er en reaksjon» (1).

Et vers som tydelig beskriver troen som en reaksjon er:

For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.
Gal 5:6

I tillegg viser dette koblingen mellom troen og kjærligheten. Det tydeligste tegnet på Guds tilstedeværelse i verden er ikke kirkebyggene. Pussig nok heller ikke korset. Det forblir kun et symbol dersom ikke de gjenfødtes reaksjon er å omsette den kjærligheten korset representerer i praktisk handling.

Dagens ‘manna’:

Språk og tro er en reaksjon.

---------------------------------------
(1) Se «Troen har seiret!»
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"  

Hva var det de så?

Det hender at jeg kan få bilder eller liknende når jeg ber for mennesker, og ikke sjelden deler jeg dem også. Det hender også at dette blir til hjelp for den som får det presentert. Egentlig tror jeg at Gud sender ulike former for signaler, bilder, tanker, drømmer osv. til alle sine barn, men nøkkelen er å være våken for at det faktisk skjer. 

Når jeg nå er tilbake i Øst-Europa og må bruke mye konsentrasjon for å forstå og bli forstått, merker jeg at det er en utfordring å bruke oppmerksomheten til å lytte til Den hellige ånd samtidig. Men jeg forsøker likevel å finne tid til å kunne lytte – også i en travel arbeidsdag.

Kanskje det er det som gjør meg nysgjerrig på hva profetene så?

For noe må de ha sett, hørt, drømt eller på annen måte tatt imot for å kunne profetere. Johannes var veldig opptatt av det som skjedde, eller ikke skjedde, med Jesus på korset er forutsagt av profeten:

Dette skjedde for at dette ordet i Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et bein skal brytes på ham.
Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.
Joh 19:36-37

Den første profetien er fra Salme 34:21 og den andre fra Sakarja som jeg personlig oppfatter som en av de sterkeste Messias-profetiene i Det gamle testamentet:

Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte.
Sak 12:10

Dette verset gjør like sterkt inntrykk på meg hver gang jeg leser det. At Sønnen ble gjennomboret er oppfylt, og det er mye mulig at utøsingen av nådens og bønnens ånd er en profeti om pinsen. Samtidig er det en bønn om at nådens og bønnens ånd utøses over Europa igjen. Vi trenger mer enn noen gang å se Jesus midt i vår hverdag blant dem som trenger ham mest. I dag er det sannsynligvis syriske flyktninger, men rett ved siden av meg, er det kanskje én som trenger å se Jesus.

Hva var det David og Sakarja så? Jeg vet ikke. Forsto de det de så? Jeg vet ikke det heller, men jeg tror ikke at de gjorde det. Men likevel delte de det mål av åpenbaring de hadde fått. Gud har gitt oss alle et mål av åpenbaring. La oss bruke det vi har fått.

Dagens ‘manna’:

La oss bruke det vi har fått – så ordner Gud resten!

---------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hellighet og sekularisering

I går skrev jeg at vi sakte, men sikkert, beveger oss i retning verden. Det er en nødvendig prosess. Ordet ”sekularisering” har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. Kirken oppfattet dette som at den verdslige makt økte mens den geistlige avtok og at det "hellige rom" ble stadig mindre.

I et ”verdslig perspektiv” er dette sikkert en korrekt oppfatning, men i et åndelig perspektiv er det en tragedie dersom jeg tror at Guds ånds innflytelse i verden er avhengig av at kirken eier eiendommer og utgjør en økonomisk og politisk maktfaktor.

Utfordringen er at både troende og ikke-troende stadig blander sammen kirken som institusjon og Guds rike som en åndelig realitet. Ideelt sett har de to "størrelsene" felles mål - men dessverre ikke alltid.

Dietrich Bonhoeffer var opptatt av denne problemstillingen og skriver om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold og tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som bringer ham tilbake til den virkelighet han er blitt hjemløs i.*

Helligheten må tilbake til verden. Satt på spissen: Det hverdagslige må bli hellig, men først må det hellige bli hverdagslig. Hvordan kan det skje?

Det finnes sikkert flere svar på det, men finnes det en guddommelig metode?

Jeg tror det. Etter denne verdens tankemønster er den neppe logisk:

For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
lyder ordet fra Herren.
Jes 55:8 

Verset står i sammenheng om ordet som ikke vender tilbake til Herren før det har utrettet det han har sagt. I morgen skriver jeg mer om denne ”guddommelige formidlingsmetode” – så kan jo du imens reflektere over hva den er .

Dagens 'manna':

Jeg tror det finnes en guddommelig formidlingsmetode

----------------------------------
* Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s. 209

Hellighet og "Hjernevask"

Tidlig i serien om hellighet nevnte jeg at jeg ville komme tilbake til ”temperament”. Dette er et av områdene hvor vi mennesker framstår som veldig forskjellige.

”Er vi født sånn eller blitt sånn - hvorfor oppfører vi oss slik vi gjør?” var undertittelen på Harald Eias omdiskuterte program ”Hjernevask” som gikk på NrK for fem år siden. Han fikk satt i gang mange nyttige diskusjoner både på arbeidsplasser, i familier og vennekretser.

Jeg har hørt kristne bruke argumenter som f. eks.:”Jamen, jeg er bare sånn!” – eller ”Slik er kulturen hos oss!” og lignende. Dersom en handling har en slik begrunnelse er det noen som mener at det kan legitimere atferden. Men er dette Guds eller verdens måte å tenke på?
Dersom det er verdens tankegang, innretter jeg meg ikke da etter denne verden dersom jeg tillater slike tanker å slå rot?

Det er (og skal være) en forskjell mellom Guds rike og denne verden. I det godes hensikt er det noen som forsøker å eliminere forskjellen for å gjøre evangeliet mer ”spiselig”. Fokuset på ”hellighet” tydeliggjør forskjellen, og derfor kan hellighet oppleves både skremmende og tiltalende samtidig.

Paulus tydeliggjør forskjellen:

Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.
Rom 12:1-2 

Kan hellighetsprosessen forklares bedre: 

En stadig forvandling ved at sinnet fornyes?

I et fornyet sinn vil temperamentet jeg er utstyrt med bli brukt i samsvar med Den hellig ånds ledelse, men da må jeg innrette meg slik at fornyelse kan finne sted.

Dagens 'manna':

Å la meg forandre ved at sinnet fornyes er en viljesak.

------------------------------------

Mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det ”aller helligste” og er senteret for ”Gudsbevisstheten”. Om vi forfølger ”Tempelallegorien”, var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen d.v.s. intellekt, følelser og personlighet er menneskets hellige sted og er senteret for ”jegbevisstheten”. Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i ”mitt” tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine ”utvalgte”.

Det greske ordet ”psyke” kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
Matt 16:24–27 

For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. ”Selvfornektelse” gir mange følelser, og når det i tillegg får så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”.
Men dette er viktig. Jesus bruker ordet ”psyke” her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

• forstå før tro,
• føle før tro og
• tenke ”jeg” før tro.

Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i ”det aller helligste”, men også på ”det hellige sted”, da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet. 

Dagens 'manna':

En hellig pilegrimsvandring har begynt.*

---------------------------------
* Hellighetsvandringen blir ofte sammenliknet med prosessen en pilegrim er i på sin "reise".

En underlig identifikasjon

Da jeg i august skulle få signaturrett på diverse konti banken i kraft av min nye ordre, godtok de kun pass som identifikasjon. Tidligere har de godtatt både sertifikat og bankkort med bilde. Nå er det kun passet som gjelder. Jeg regner med det er fordi passet er øverst på pålitelighetspyramiden for identifikasjons-dokumenter.

Etter at Johannes har bedt Jesus om å avsløre hvem forræderen er, utspiller det seg en underlig form for identifisering. Jesus kunne ganske enkelt ha sagt navnet og presisert med slektsnavnet siden det var to av de tolv som hadde samme navnet. Hvorfor gjør han det på denne måten?

Jesus svarte: «Det er han som jeg gir det stykket jeg dypper nå.» Så dyppet han et stykke brød i fatet og ga det til Judas, sønn av Simon Iskariot.
Joh 13:26

Jeg innrømmer enda en gang at det meste rundt det som skjer med, rundt og i Judas, tilhører «skuffen» som er merket «ting jeg ikke forstår». Likevel ser jeg det «fysiske» som utspiller seg når forræderen identifiseres, som viktig. Judas må faktisk aktivt handle på det han allerede har tenkt å gjøre. Dette er viktig for alt som skal gå fra å være en tanke til å bli en realitet, og er nøkkel f. eks. når det gjelder tro.

Men – enda viktigere er det at dette kan være en gest fra Jesus: Han gir Judas en siste anledning til å vende om. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Det er ikke tanken som teller, men handlingen!

--------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et fellesskap preget av Guds fred?

Det må ha vært noe helt unikt med den brokete forsamlingen disipler som omga Jesus. Det var mye av de åndelige sannhetene de ikke forsto før etter at Jesus døde og sto opp igjen, men de må likevel ha forstått noe om lojalitet og tillit til hverandre. For da Jesus sa rett ut at en av dem kom til å forråde ham, kom det som en stor overraskelse på dem:

Disiplene så på hverandre; de skjønte ikke hvem han mente.
Joh 13:22

Det var med andre ord ingen av de elleve som umiddelbart pekte på Judas. De levde uten at mistenksomhetens ånd fikk prege fellesskapet. Nå vil noen sikkert hevde at det er klokt å være på vakt slik at «judasene» i flokken blir avslørt, men det er fryktelig dersom mistenksomhet skal prege et fellesskap. Da er det nesten bedre å få de negative overraskelsene, enn å leve i en stadig vaktsomhet til og med overfor den innerste kjernen av dem som bekjenner seg til troen.

Det kan av og til være nyttig å finne ut hva slags ånd som har sterk innflytelse over et område. Da Magna og jeg kom til Moldova tok det oss litt tid før vi identifiserte at en av de sterkeste innflytelsene var mistenksomhetens ånd. Den snek seg inn over alt i samfunnet – også i de kristne forsamlingene. Vi ble nesten skremt da vi oppdaget at den også begynte å prege oss, og vi måtte begynne å be om at Guds fred, som overgår all forstand, måtte bevare våre tanker og hjerter i Kristus Jesus*. Dersom våre tanker og hjerter blir preget av Guds fred i Kristus Jesus, tror jeg at han også gir visdom til å takle eventuelle forædere som måtte dukke opp. Derfor blir jeg velsignet av å lese at disiplene ikke skjønte hvem Jesus mente.

Dagens 'manna':

Guds fred overgår all forstand

----------------------------------------------------
* Fil 4:7
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Besatt av en tanke

I utgangspunktet kan det være bra å være «besatt» av en tanke, men da må den være god. Jeg har f. eks. tidligere skrevet at en av mine helter, John Gowans, var en fantastisk forkynner, og at han hadde bare ett budskap som han alltid kom tilbake til: «Å bli lik Jesus!».  
Jeg tror han var besatt av denne fantastiske tanken. Den preget det han forkynte og skrev. Jeg tror verden hadde blitt et bedre sted dersom alle troende var «besatt» av en slik tanke.

Men det finnes også destruktive tanker, og Johannes er tydelig på hvem som er kilden til slike tanker:

De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.
Joh 13:2

I Bibelen er hjertet ofte brukt synonymt med menneskets ånd. Det er når en tanke fester seg i hjertet at det blir en besettelse. Hva eller hvem er kilden til de tankene jeg slipper til i mitt liv? Det virker ofte umulig å hindre at destruktive tanker dukker opp i hodet, men jeg tror jeg kan få kraft til å hindre dem i få feste i hjertet. Temaet er helt sentralt i brevene til Paulus. Her er noen eksempler:

• Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. (2 Kor 10:4b-5)
• Når Paulus oppfordrer til å ta på Guds fulle rustning, er det «frelsens hjem» han ber meg sette på hodet (Ef 6:17): Hjelmen er vissheten om frelsen = det faktum at jeg er «i Ham», og det holder mange destruktive tanker borte.
• Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil 4:7)

Den Guds fred trenger jeg hver eneste dag for at tanken skal kunne hvile i Kristus Jesus.

Dagens ‘manna’:

Bevar min tanke og mitt hjerte!

----------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Slik mennesker gjør

Som eldstebror la jeg godt merke til hva mine tre yngre søsken sa. Jeg hadde sikkert moro av det første gang jeg hørte det, og de beste minnene har jeg hatt glede av mange ganger siden. Torunn fikk «gjennomgå» i et minne som jeg brukte i talen i kongressen – og jeg tror jeg er tilgitt. I dag tenker jeg på min bror, Kjartan. Han fant på veldig mye rart som gutt. Inspirasjon hentet han blant annet hos «heltene» i bøkene til Astrid Lindgren, og hadde Astrid Lindgren fått anledning til å møte Kjartan, tror jeg at inspirasjonen hadde blitt gjensidig.
 
«Kjartan, det er ingen som gjør sånn!» sa mamma. «Jo, jeg!» svarte Kjartan.
Det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ler av det fortsatt og Kjartan er fortsatt Kjartan – halleluja! 

Men er det noe vi mennesker gjør som alle gjør?

«Dere dømmer slik mennesker gjør, men jeg dømmer ingen»
Joh 8:15

Alle mennesker dømmer ut fra naturlover, bevisste og ubevisste normsystem og gjeldende lover og regler i det samfunnet hvor vi lever våre liv. Ut fra konteksten er det tydelig at Jesus ikke dømmer noen på grunnlag av disse. For på en eller annen måte har vi alle forbrutt oss – «vi er alle skyldige» sier Paulus, og det er vi fordi vi ser, sier Jesus*.

Jesus forholder seg til lover som gjelder i Guds verden. De er på mange måter «strengere» enn våre, men de forvaltes med et tilbud om nåde.

Dagens ‘manna’:

Guds tanker er ikke som våre tanker**

-------------------------------------------
* Også det har Johannes fått med seg: Joh 9:41 – Paulus skriver om dette i Rom 3 
** Jes 55:8
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et uventet trekk

Da Magnus Carlsen ble spurt om hva han gledet seg mest til å overvære under OL i Sotsji, svarte han «Curling»! Først ble jeg litt overrasket, men et par sekunder senere tenkte jeg: «Selvfølgelig, det er jo en strategi-sport»!

Strategiske valg har alltid fascinert meg. Derfor undrer jeg meg over Jesu underlige og uventede respons på utfordringen fra de skriftlærde og fariseerne:

Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.
Joh 8:6b

Første gang han gjorde det, ble utfordrerne så pass overrasket at de ikke tok hintet. Det virker ikke engang som om de var interessert i om  han faktisk skrev noe, eller om det utelukkende var meningsløs drodling. 
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmål om hva jeg tror Jesus skrev. Kanskje det ikke er viktig? Kanskje det ganske enkelt var et signal til utfordrerne om at nå må de tenke seg litt om? 

For noen år siden hadde jeg en søndagsrefleksjon i Krigsropet der jeg skrev at Jesus ga dem en ”Timeout” – en tenkepause. Men de trengte hjelp til å skjønne at det var det Jesus faktisk ga dem. Mer om det i morgen!

Dagens ’manna’:

Guds nåde inkluderer en anledning til å tenke seg om

-------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Deduksjon

Sherlock Holmes’ bruk av deduksjon har fått fokus i en tidligere refleksjon*. Selv om han er en fiksjon, lar jeg meg fascinere av observasjonsevne og analyse. Det er gode egenskaper som jeg også setter pris på hos mine venner. Den samaritanske kvinnen bruker slike egenskaper når hun responderer på oppfordringen om å be ham om levende vann:

«Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?» 
Joh 4:11

En korrekt observasjon (du har ikke det som trenges for å ta opp vann), anvendelse av lokal kunnskap (brønnen er dyp) og en riktig analyse = vannet må komme fra et annet sted, fører til et gyldig spørsmål: Hvor får du vannet fra?

Oppfølgingsspørsmålet hennes kan tolkes på flere måter: «Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen…»Er spørsmålet spydig og ironisk, eller fullt av håp? Det kan være begge deler, men jeg tror Jesus aner håpet. Hans respons kan tyde på det. Uansett er det interessant å legge merke til at Jesus lar henne (og oss mennesker) få lov til å observere, analysere og stille spørsmål – uten bebreidelser. Han møter henne og oss der vi er. 

Dagens ’manna’:

Jesus møter meg der jeg er!

--------------------------------
* Se ”Deduktiv metode”
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Alt = alt

De fleste som kjenner ordet ”Panta”, forbinder det med Heraklits ”Panta rei” = Alt flyter, i betydningen at alt er i forandring. Mange av de greske filosofene søkte etter et ”fast punkt”. Håpet var at om et slikt punkt fantes, ville man ha noe som verden kunne forklares ut fra. Det er til denne tankeverden Johannes skriver sitt evangelium. Spørsmålene antikkens filosofer balte med, er like aktuelle i vår tid. Johannes har funnet sitt faste punkt i ”Logos”:

Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Joh 1:3

Jeg tipper at Johannes allerede i løpet av de tre første versene hadde fenget interessen til ”tenkerne” i sin samtid. Han bruker begrep som de har et forhold til. Derfor er det noen teologer som har antydet at Johannes var gnostiker*. Det faller på sin egen urimelighet fordi Johannes fokuserer på at ”Ordet ble kjøtt” – men dette skal jeg se nærmere på siden. Bruken av gnostiske begrep hadde nok heller sin forklaring i hans ønske om å formidle budskapet i sin samtid: Kan ”Logos” være det håndfaste punkt som alt kan forklares fra? Johannes overlater til sine lesere å velge hva de vil tro.

Dagens ’manna’:

Ordet er mitt faste punkt!

------------------------
* Gnostikerne holdt blant annet fast på dualismen. D.v.s. spenningen mellom den fysiske kroppen og sjelen, der sjelen var kroppen overlegen. Se for øvrig Wikipedia 

Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes

Hva var det du sa?

Det er ikke alltid like lett å høre hva mennesker sier. Særlig der hvor det er bakgrunnsstøy og samtalen foregår mellom mange personer er det en utfordring. Det kan være et tegn på at hørselen bør sjekkes, men jeg tviler på at det var bakgrunnen for Jesu spørsmål:

«Hva var det dere snakket om underveis?» *

Disiplene som fikk spørsmålet ville ikke gjenta samtaleemnet – det var flaut. Han visste hva de hadde snakket om selv om han ikke hadde hørt det rent fysisk. Er det skremmende å vite at Gud er slik?

Jeg vil si både ja og nei. Ja, fordi det vil være ubehagelig å få offentliggjort alle mine tanker. Nei, fordi Gud aldri vil ”offentliggjøre” dem, og da er det faktisk deilig å vite at han ser og hører alt. Det betyr at jeg ikke behøver å gjøre meg verken bedre eller verre enn jeg er for ham. Jeg er akseptert og kan være meg selv i ham. Det hender at han utfordrer meg: Hva var det du sa, Jostein?
Han gjør det i kjærlighet for å få meg til å utdype tankene mine, for å se hva som bygger opp og hva som river ned. Det kan være nyttig det, for jeg har tanker og uttalelser av begge kategorier.

* Mark 9:33-37

”Det er så sprøtt at det må være Gud”

…var det slik Noah tenkte?

Jeg vet ikke, men jeg har møtt mange mennesker i min samtid som tenker slik. Langt på vei kan logikken bære troen, men før eller siden kommer det et punkt hvor de to skifter plass. Det er først når jeg kommer til punktet hvor troen må bære logikken at det blir åpenbart hva troen er verd. Da handler det ikke lenger om intellekt eller følelser, men om lydighet mot en overbevisning født av Gud.

Jeg undres på om Noah hadde fått lov til å fullføre prosjektet sitt i dag? Tro om ikke bekymrede psykiatere hadde klart å stoppe ham. Og - om ikke de klarte det – monn ikke kommunale byråkrater hadde funnet en bestemmelse i bygningsloven som ville stoppet prosjekt ”Ark”?
Men ikke bygde han i strandsonen, og ikke var det ”fast installasjon”, så kanskje det hadde gått likevel? Veterinærene hadde nok hatt innvendinger. Mattilsynet likeså, for ikke å snakke om barnevernet – Noah dro jo med seg hele familien.

De største opplevelsene jeg selv har hatt av Guds ledelse har nettopp vært når jeg har vært lydig mot en overbevisning som ikke var logisk. Det virket så sprøtt at det hadde vært lett å feie det bort. Men når jeg har latt troen bære logikken har jeg fått være deltaker og tilskuer i Guds forunderlige rike. Der gjelder andre regler. Der er det en annen logikk. Der blir det regnet for noe, det som ikke betyr noe som helst i denne verden.
Jeg blir litt skremt når jeg tenker på konsekvensene dersom jeg ikke hadde fulgt de forskjellige ”innskytelsene” – fordi det sikkert er mange ganger hvor jeg ikke er vár for Guds ledelse.

Mine begrensete troserfaringer er blitt virkelighet på grunn av noen øyeblikk med lydighet. De virkelige trosheltene, slike som Noah, har holdt på med prosjekter som har tatt et helt liv med lydighet før de så resultatene. Jeg takker Gud for at det finnes slike forbilder både i Bibelen og i Guds rike i 2010.
--------------------------------
Beretningen står i: 1 Mosebok 9:8-17
Publisert i Krigsropet #41 - 2010 - PDF

Hodet holder, men bare nesten!

Som forkynner med både åndelige og akademiske interesser er det ikke til å unngå at jeg stadig kommer tilbake til forholdet mellom hjerte og hjerne, tro og fornuft. Fordi at vi som mennesker kan komme et godt stykke på vei med logikk har jeg brukt en del tid på apologetikk*.

Men - jeg beklager Jens Brun-Pedersen, Jon Michelet eller hvem det måtte være, forutsatt at dere ønsket det ville jeg likevel aldri kunne overbevise dere helt i ”mål” selv om jeg ønsket det av hele mitt hjerte og prøvde alt jeg kunne. Det er heller ikke noe annet menneske som kan klare det.

Det siste stykke vei er Den hellige ånds verk. Det er det stykket som bygger på ”åpenbaring” – den indre overbevisning – som bare bekreftes ved at det regnes som sant. Mange er veldig nær – nettopp fordi så mye av troen faktisk er logisk:

Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde:
«Du er ikke langt borte fra Guds rike.»
Mark 12:28–34

Jeg håper at han fant veien det siste stykket, og det håper jeg du også gjør om du ikke har funnet det allerede. For deg og for meg selv ber jeg at: Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil 4:7)

* Apologetikk = trosforsvar. Jeg har skrevet mer om emnet: HER

Hellighet og sekularisering

I går skrev jeg at vi sakte men sikkert beveger oss i retning verden. Det er en nødvendig prosess. Ordet ”sekularisering” har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. Kirken oppfattet dette som at den verdslige makt økte mens den geistlige avtok og at det "hellige rom" ble stadig mindre.

I et ”verdslig perspektiv” er dette sikkert en korrekt oppfatning, men i et åndelig perspektiv er det en tragedie dersom jeg tror at Guds ånds innflytelse i verden er avhengig av at kirken eier eiendommer og utgjør en økonomisk og politisk maktfaktor.

Utfordringen er at både troende og ikke-troende stadig blander sammen kirken som institusjon og Guds rike som en åndelig realitet. Ideelt sett har de to "størrelsene" felles mål - men dessverre ikke alltid.

Dietrich Bonhoeffer var opptatt av denne problemstillingen og skriver om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold og tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som bringer ham tilbake til den virkelighet han er blitt hjemløs i.*

Helligheten må tilbake til verden. Satt på spissen: Det hverdagslige må bli hellig, men først må det hellige bli hverdagslig. Hvordan kan det skje?

Det finnes sikkert flere svar på det, men finnes det en guddommelig metode?

Jeg tror det. Etter denne verdens tankemønster er den neppe logisk:

For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
lyder ordet fra Herren.
Jes 55:8

Verset står i sammenheng om ordet som ikke vender tilbake til Herren før det har utrettet det han har sagt. I morgen skriver jeg mer om denne ”guddommelige formidlingsmetode” – så kan jo du imens reflektere over hva den er.

* Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s. 209

Hva fyller jeg "det hellige" med?

Alle inntrykk påvirker meg. Mange inntrykk har jeg ikke herredømme over, men det er likevel et stort antall som jeg kan bestemme om jeg vil påvirkes av eller ikke. Utfordringen i dag er ”overstimulans”, og da kan det gode bli det bestes fiende. Det er så mye bra som kan beslaglegge intellekt og følelsesliv (= mitt ”hellig sted”) at det ikke blir rom for det beste:
Fellesskap og tid sammen med Den hellig ånd.

Uten dette fellesskapet svekkes sensitiviteten og jeg blir mindre vár for de inntrykkene som påvirker meg utenfra. Her er et eksempel:

For noen år siden hadde jeg en sterk åndelig opplevelse. Jeg kom hjem en kveld og slo på TVen og ble forskrekket over hvor mye banning det var både i intervjuer og programmer. Hvordan i all verden kunne en slik forandring ha skjedd bare i løpet av noen få dager?
Det gikk noen øyeblikk før jeg skjønte at det var Åndens nærvær ikke bare i mitt aller helligste, men i tanke- og følelsesliv som reagerte. Mine egne tanker og følelser var blitt så vant til inntrykkene at de ikke registrerte dem lenger.

Egentlig var dette en skremmende opplevelse. Dersom jeg som menneske har lav terskel for hva jeg slipper inn og sensorene er ”nøytralisert” – hva blir da det neste?

Paulus har følgende løsning:

Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.
2 Kor 10:4-5

Men jeg tror det forutsetter at Den hellige ånd får rom på det ”hellige sted”, og det hører med til den daglige innvielse.

Mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det ”aller helligste” og er senteret for ”Gudsbevisstheten”. Om vi forfølger ”Tempelallegorien”, var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen d.v.s. intellekt, følelser og personlighet er menneskets hellige sted og er senteret for ”jegbevisstheten”. Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i ”mitt” tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine ”utvalgte”.

Det greske ordet ”psyke” kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
Matt 16:24–27

For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. ”Selvfornektelse” gir mange følelser, og når det i tillegg får så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”.
Men dette er viktig. Jesus bruker ordet ”psyke” her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

• forstå før tro,
  
• føle før tro og
  
• tenke ”jeg” før tro.

Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i ”det aller helligste”, men også på ”det hellige sted”, da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet. En hellig pilegrimsvandring har begynt.

Timeout!

Når spillet ikke går helt som planlagt kan det være lurt å ta en timeout. 

Vi har sett det i spennende kamper. En nøkkelperson løfter en loddrett, flat hånd og legger den andre hånden vannrett over og former en ”T”. Kampen stoppes noen korte sekund. Det rådslås og strategien justeres.

Det kan være godt å gi seg selv en tenkepause, og det oppleves veldig raust dersom andre også lar meg få en! Ofte er det ikke mer som skal til for å kunne håndtere en situasjon på en bedre måte.

En flokk med ”besteborgere” vil steine en kvinne som er grepet i hor. De har loven på sin side: "Hva sier du, Jesus?"
- Han sier ingen ting. Han skriver i sanden. Er det seg selv han gir en pause?

Neppe.

Troen sier meg at han har full kontroll. Er det kvinnen? Det er lite sannsynlig. Hun er veldig klar over sin situasjon og hun benekter ikke de nakne fakta. Nei, det må være ”aktoratet” som blir gitt en mulighet til å tenke seg om. Men de er for opphisset til å ta hintet og forstår ikke at de er blitt gitt en ”timeout”. Derfor er Jesus nødt til å gi dem enda et hint: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»(1) … så fortsetter han å skrive.

Først da siger det inn og medlemmene av aktoratet trekker seg bort en etter en.

I møte med Jesus har det hendt at jeg har sett ting ”skrevet i sanden” som berører ting i livet mitt. I sin raushet gir han meg en timeout. Jeg får anledning til å tenke over det jeg har sett og mulighet til å justere strategien slik at det kan gå mot seier. Når jeg tar et slikt oppgjør kommer det en vind. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den farer hen. Men når jeg ser på Jesus og på sanden, har vinden visket bort det som sto skrevet der.
--------------------------
(1) Johannes 8:2-11
Publisert i Krigsropets sommernummer  #26-31 2010

Se hele utgaven i Nasjonalbibliotekets arkiv 

Tankens frihet

Det er ikke vanskelig å finne tekster om tanken. Alf Cranners oversettelse av den gamle tyske visa: ”Din tanke er fri” er dedikert til Amnesty. I demokratiet blir verdien av å få lov til å tenke og ytre seg fritt holdt fram som en av de viktigste verdier - jfr. debatten rundt Mohammed-karikaturene. Selv om jeg fra første stund og fortsatt setter et stort spørsmålstegn ved formålet med å trykke akkurat de tegningene, setter jeg også tankens frihet veldig høyt.

Samtidig som jeg vil forsvare både egen og andres rett til den frie tanke, ser jeg min egen begrensede dømmekraft. Derfor ser jeg friheten til å kunne be om hjelp med egen tenkning som en enda større verdi. Paulus skriver at før vi ble gjort levende med Kristus:

Lot vi oss lede av … våre egne tanker
Ef 2:1-5

I nynorsk språkdrakt uttrykker Elen Opdal Bernhofts vakre salme fra ca 1700 en bønn for mine tanker:

Jesus, styr du mine tankar,
Jesus, lei meg med di hand,
så kvar eg i verda vankar,
eit Guds barn eg vera kan,
så kvar stund du meg vil gjeva,
eg kan kvila i din famn!
Lat meg Gud til ære leva,
og så døy i Jesu namn.

Først når han får lede tanken finner jeg den frihet som tanken søker!