Hellighet og sekularisering

I går skrev jeg at vi sakte men sikkert beveger oss i retning verden. Det er en nødvendig prosess. Ordet ”sekularisering” har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. Kirken oppfattet dette som at den verdslige makt økte mens den geistlige avtok og at det "hellige rom" ble stadig mindre.

I et ”verdslig perspektiv” er dette sikkert en korrekt oppfatning, men i et åndelig perspektiv er det en tragedie dersom jeg tror at Guds ånds innflytelse i verden er avhengig av at kirken eier eiendommer og utgjør en økonomisk og politisk maktfaktor.

Utfordringen er at både troende og ikke-troende stadig blander sammen kirken som institusjon og Guds rike som en åndelig realitet. Ideelt sett har de to "størrelsene" felles mål - men dessverre ikke alltid.

Dietrich Bonhoeffer var opptatt av denne problemstillingen og skriver om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold og tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som bringer ham tilbake til den virkelighet han er blitt hjemløs i.*

Helligheten må tilbake til verden. Satt på spissen: Det hverdagslige må bli hellig, men først må det hellige bli hverdagslig. Hvordan kan det skje?

Det finnes sikkert flere svar på det, men finnes det en guddommelig metode?

Jeg tror det. Etter denne verdens tankemønster er den neppe logisk:

For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
lyder ordet fra Herren.
Jes 55:8

Verset står i sammenheng om ordet som ikke vender tilbake til Herren før det har utrettet det han har sagt. I morgen skriver jeg mer om denne ”guddommelige formidlingsmetode” – så kan jo du imens reflektere over hva den er.

* Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s. 209