Når spillet ikke går helt som planlagt kan det være lurt å ta en timeout. Vi har sett det i spennende kamper. En nøkkelperson løfter en loddrett, flat hånd og legger den andre hånden vannrett over og former en ”T”. Kampen stoppes noen korte sekund. Det rådslås og strategien justeres.
Det kan være godt å gi seg selv en tenkepause, og det oppleves veldig raust dersom andre også lar meg få en! Ofte er det ikke mer som skal til for å kunne håndtere en situasjon på en bedre måte.
En flokk med ”besteborgere” vil steine en kvinne som er grepet i hor. De har loven på sin side: "Hva sier du, Jesus?"
- Han sier ingen ting. Han skriver i sanden. Er det seg selv han gir en pause?
Neppe.
Troen sier meg at han har full kontroll. Er det kvinnen? Det er lite sannsynlig. Hun er veldig klar over sin situasjon og hun benekter ikke de nakne fakta. Nei, det må være ”aktoratet” som blir gitt en mulighet til å tenke seg om. Men de er for opphisset til å ta hintet og forstår ikke at de er blitt gitt en ”timeout”. Derfor er Jesus nødt til å gi dem enda et hint: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»(1) … så fortsetter han å skrive.
Først da siger det inn og medlemmene av aktoratet trekker seg bort en etter en.
I møte med Jesus har det hendt at jeg har sett ting ”skrevet i sanden” som berører ting i livet mitt. I sin raushet gir han meg en timeout. Jeg får anledning til å tenke over det jeg har sett og mulighet til å justere strategien slik at det kan gå mot seier. Når jeg tar et slikt oppgjør kommer det en vind. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den farer hen. Men når jeg ser på Jesus og på sanden, har vinden visket bort det som sto skrevet der.
--------------------------
(1) Johannes 8:2-11
Publisert i Krigsropets sommernummer #26-31 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar