Viser innlegg med etiketten Dom. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dom. Vis alle innlegg

lørdag 2. mars 2024

Spenningen mellom hva vi er - og - hva vi gjør

«Sannelig, jeg sier dere: 
Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Matteus 25:40

Dette verset er hentet fra Jesu undervisning om dommen, slik den kommer fram i Matteus-evangeliet.

Jeg er veldig fascinert av at verken de som hadde gjort eller de som hadde latt være å gjøre det gode mot «Jesus» da han var sulten, tørst, fremmed, naken, syk og i fengsel – var klar over sine handlinger.

Da Jesus underviste Nikodemus sa han:
«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.»
Johannes 3:18

Det er troen som beskriver statusen vår – i teologien kalles det indikativ – altså dersom vi tror, blir vi ikke dømt. Utfordringen er at en status som Guds barn vil få en konsekvens for det livet jeg lever.

Det kalles for imperativ i teologien, og mellom indikativ og imperativ er det alltid en form for spenning. For det er så fort å tenke at jeg må gjøre noe før jeg fortjener en status. Det blir feil.

Vi blir frelst ved troen alene, men troen deles også gjennom måten vi lever våre liv på.


Postet på FACEBOOK

tirsdag 19. april 2016

Synlig eller usynlig forvandling?

Mange ord kan brukes både som substantiv, verb og adjektiv. Da jeg i går skrev om at frelse er en ny fødsel, en total forvandling – er «forvandling» et slikt ord. Er det synlig at jeg er et «forvandlet» menneske? Jeg har ingen illusjoner om det, men jeg håper at det kan merkes av mennesker jeg deler fellesskap med. Jeg tror ikke at det var spesielt synlig på Jesus heller da han vandret som menneske på jorden, men de som kom nær ham, merket det.

Det er fort gjort å bli motløs dersom jeg begynner å lete etter synlige tegn på at jeg er forvandlet, og selv om det kan være nyttig med en selvransakelse av og til, tror jeg det er viktigere å se på Jesus enn på seg selv. 


Når Jesus beskriver dommen av alle folkeslag, blir de rettferdig plassert på den høyre side og de urettferdige på den venstre. Begge gruppene blir dømt ut fra de samme kriteriene, og begge gruppene stiller det samme spørsmålet: «Herre, når så vi deg sulten … tørst … fremmed … naken … syk eller i fengsel?» (1). Med andre var det de gjorde ikke «synlig» verken for dem som var forvandlet, eller for dem som ikke var forvandlet, men «Herrens minste» merket det.

Det var spesielt ved en anledning at det ble synlig at Jesus var forvandlet:

Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.
Matt 17:2

Det var bare tre av disiplene som var vitne til denne synlige åpenbaringen av forvandling. Det greske ordet for det som skjedde finner vi igjen i fremmedordet metamorfose (2), som innenfor biologien ofte illustreres ved utviklingen fra larve, til puppe og så til sommerfugl. Det er helt klart at dette er det ene og samme insektet gjennom hele prosessen.

Jesus åpenbarte altså den herligheten som venter det forvandlede mennesket i evigheten i noen korte øyeblikk for tre vitner. Da det de så også ble bekreftet av Moses og Elia, en lysende sky og en røst fra himmelen som bekreftet Jesus som Guds Sønn, falt de til jorden av redsel. Da Jesus rørte ved dem, og de løftet blikket, så de bare Jesus. Den synlige forvandlingen, ble på sett og vis usynlig igjen, men den hadde bekreftet den troen de hadde kommet fram til og bekjent.

Det er ikke alltid like lett å få et glimt av sommerfuglen på larvestadiet eller puppestadiet, men de som har sett en sommerfugl, vet hva som kommer.

Det vet også det forvandlede menneske som lever under forgjengelighet. Vi er forvandlet, vi vil være forvandlet og vi blir forvandlet (3).

Dagens ‘manna’:

Vi forvalter forvandling!
--------------------------------------
(1) Matt 25:31-46
(2) metamorphóō (μεταμορφόω)
(3) Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd. 2 Kor 3:18
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

søndag 23. august 2015

En presentasjon på steingrunn

Det er pussig å se hvordan en person som har uinnskrenket myndighet til å fatte beslutninger under sin jurisdiksjon, kan bli drevet fra skanse til skanse:
Da Pilatus hørte dette, førte han Jesus ut av borgen og satte seg i dommersetet, som sto på et sted som heter Helleplassen, på hebraisk Gabbata. Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!»
Joh 19:13-14
Han skulle i hvert fall ikke tulle med formalitetene, derfor tok han plass i dommersetet. Med bakgrunn i at det er vanlig å finne flere lag i det aller meste av det som Johannes vektlegger, har jeg lurt på om det ligger noe viktig i den tilsynelatende unødvendige informasjonen om dommersetets nøyaktige plassering. Jeg har flere tanker, men de er ikke knyttet til Johannes. For eksempel var den første assosiasjonen min knyttet til at Jesus står på steingrunn. Rundt står de jødene som representerer steingrunnen i liknelsen om såmannen (1). De hadde sikkert hørt på Jesus med begeistring, men så kom det som var vanskelig, det de ikke kunne gripe, og så hadde de vendt seg mot ham i stedet (2). At dommen over Jesus faller på steingrunn kommer som et speilbilde. Dommen vil kun ha en kort varighet før Jesus igjen vil stå opp til nytt liv, mens tilskuerne hadde livet en kort tid, og mistet det.

Men dette er bare en spekulasjon og jeg tror at denne informasjonen er et av de mange «øyenvitne-sporene» som Johannes legger igjen - den nøyaktig tidsangivelsen bekrefter det. Han legitimerer fortellingen sin med detaljkunnskap.

Det som likevel er interessant, er at enda en gang faller Pilatus’ presentasjon av Jesus på steingrunn. Jeg er overbevist om at det er sarkasme når han sier «Se, her er kongen deres!» - sarkasmen er ikke myntet på Jesus, men på dem som påstår at Jesus er en trussel mot Romerriket. Riktignok er det også en form for profeti, for kristendommen skulle komme til å få stor innflytelse, men i første omgang ikke som en verdslig maktfaktor (3).

Når Johannes bruker så mye tid på Pilatus og hans feilslåtte «frikjennelsesstrategi», tror jeg det er en enkel forklaring: Det var den som førte til det absolutte frafall. Den historien skal jeg dele i morgen.

Dagens ‘manna’:
Hvordan står det til med jordsmonnet mitt i dag?
---------------------------------------
(1) Mark 4:1-20
(2) Joh 6:63-66
(3) Etter hvert ble det et sammensurium av åndelig og verdslig makt hvor vi fikk "Keiserpaver" (caesaropapisme)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 21. august 2015

Respekt og delvis frikjennelse

I samtalen som utspiller seg mellom Pilatus og Jesus kan Pilatus’ bemerkning: «Svarer du ikke?» tolkes som «forakt for retten». Jesu respons er like enkel som den er genialt:
Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.»
Joh 19:11
Jesus sier indirekte at han kommer til å respektere den avgjørelsen Pilatus tar samtidig som han minner ham at «hadde det ikke vært for at Gud hadde tillatt det, ville du ikke hatt makt i det hele tatt». Også det tror jeg Pilatus visste, og kanskje det var derfor han også var livredd for å dømme ham som hadde ført ham til makten. Men akkurat på det punktet kommer Jesus med en form for frikjennelse: Han som har utlevert meg til deg har større skyld!. Med andre ord «Du utfører bare jobben din». 

Fortsettelsen av fortellingen tydeliggjør på en ekstrem måte skylden til ham som hadde utlevert ham. For ham blir det et totalt frafall – og jeg tenker ikke på Judas. Det tror jeg heller ikke Jesus gjorde. Mer om det senere.

I dag tar jeg med meg at det går an å vise respekt uten å gå på kompromiss med sannheten. Videre forteller det meg at det er Guds vilje at vi skal vise respekt for dem som er villig til å påta seg lederoppgaver.

Dagens ‘manna’:

Det går an å vise respekt for en leder uten å gå på kompromiss med sannheten.
---------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 11. juni 2015

Uskyldig

Dersom Johannes har gjengitt hele dialogen mellom Pilatus og Jesus som fant sted før Pilatus trakk sin konklusjon, må landshøvdingen ha hatt en sterk indre overbevisning når han etter så kort tid kan gå ut igjen til folkemengden å proklamere:
«Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»
Joh 18:38b
Derfor blir det et paradoks at det likevel blir Pilatus som er den som skal være den som avsier dødsdommen. Det var ganske enkelt fordi han hadde beslutningsvegring. Han gjorde ikke den jobben han var satt til å gjøre, men lot en lynsjelysten mobb få lov til å foreta et valg. Ledere som vil tilfredsstille alle ender ofte opp med å måtte handle mot sin egen overbevisning. 

En kan lære mye om ledelse ved å studere Pilatus i en presset situasjon. Hans vurdering av Jesus er i mine (og historiens?) øyne korrekt: Han fant ingen skyld hos Jesus. Det var sikkert korrekt i forhold til det romerske lovverket, og sannsynligvis også i forhold til jødenes egne lover.

…og da er det passende å sitere en linje fra Vidar Kristensens sang: Jeg har en venn som har gitt sitt liv:

Dagens ‘manna’:

…når han drepes uskyldig, blir min dødsdom ugyldig.
---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 30. mai 2015

Et oppgjør med korrupte systemer

Selv om det forekommer «justismord» i landet vårt, har jeg fortsatt tillit til det norske rettsvesenet. Jeg tror det er få som havner i rettssystemet som lider noen form for fysisk overlast, men det er klart at bruken av varetektsfengsling over for lang tid også er en form for overlast. Den rettergang Jesus ble utsatt for bærer tydelig preg av forfall:
En av vaktene som sto der, ga ham da et slag i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?» Jesus sa til ham: «Hvis jeg sa noe galt, så før bevis for det! Men hvis det var sant, hvorfor slår du meg da?»
Joh 18:22-23
Jeg regner med at det hadde blitt store overskrifter dersom en rettsbetjent hadde slått en person under forhør i en norsk rett. Det er interessant at Jesus ikke vender det andre kinnet til – men kommer med kritikk. Jeg tror det er fordi dette er et oppgjør med rettsvesenet og ikke med den konkrete vakten. Dersom rettergangen mot Jesus hadde vært rettferdig, skulle det vært «dommeren» som slo ned på den «forakt for retten» som vakten viste. Det skjedde ikke. Igjen blir det tydelig at det var mye i det samfunnet Jesus befant seg som ikke fungert. Israel trengte en frelser. Verden trengte en frelser. Også i sin gjengivelse av rettsprosessen får Johannes fram hovedbudskapet sitt. 

Og – om vi ser på situasjonen i verden i dag, trenger vi det fortsatt mer enn noensinne.

Dagens ‘manna’

Veden anno 2015 trenger en frelser
----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 21. mars 2015

Hva er dommen?

Jeg har vært i kulturer hvor tanken er at man først er skyldig dersom man blir tatt på «fersk gjerning». Tanken følges opp med at da er du også allerede dømt. Men selv i slike situasjoner kan man forsøke å finne unnskyldninger, som Adams forsøk på bortforklaring ved å skylde på: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med» (1 Mos 3:12). Adam får det til å høres ut som om det er kvinnens skyld, eller i siste instans Guds. 

Sånt sett liknet min grandnevø litt på vår felles stamfar da han for noen dager siden, ble tatt på «fersken» med blyant i hånden etter å ha tegnet på stueveggen. Bortforklaringen kom spontant: «Det var broren min!!!». Kjenner jeg min niese rett, fikk han en mild, men rettferdig «dom». Men var det ikke egentlig hennes skyld siden det sannsynligvis var hun som hadde kjøpt blyanten?

I Johannes-evangeliet har jeg tidligere stanset for Jesu uttalelse: «Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd»* i innlegget «Domsavsigelse», og i dag utdypes domstanken:
Dommen er at denne verdens fyrste er dømt.Joh 16:11
Verden blir dømt ut fra hva den gjør med troen på Jesus, men den regjeres av en «fyrste» som er dømt gjennom Jesu død og oppstandelse. Både synd, rettferdighet og dom handler først og fremst om den personlige trosrelasjonen til Jesus. Akkurat det er Den hellige ånds oppgave å vise verden. Mens min oppgave er å vise verden Jesus. Så klart og så enkelt!

Dagens ‘manna’:
Verdens fyrste er dømt!
-----------------------------------
* Joh 3:18

onsdag 18. mars 2015

Guds rettergang

«Rettergang» høres litt dramatisk ut, med det er ganske enkelt det juridiske ordet for framgangsmåten som blir brukt i domstolene. I dagens vers kommer det tydelig fram hva som er Guds rettergang:
«Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er.»
Joh 16:8
Av og til lurer jeg på om vi kristne har misforstått hva som er vår oppgave og hva som er Guds. Det har nok hendt rett som det er at jeg har gått i rette med verden for å vise den hva synd, rettferdighet og dom er. Jeg utelukker ikke at det er mulig for Gud å bruke et menneske til en slik oppgave, men min personlige erfaring er at dersom jeg kan få mennesker med meg inn i Guds nærhet, så er det akkurat det som er Guds framgangsmåte. Da blir de møtt med nåden før de blir konfrontert med sannheten. 

Når Gudsnærværet følger en kristen, vil det spesielle «nærværet» (kall det gjerne Talsmannen, parakleten eller Den hellige ånd om du vil) gjøre at de han møter blir konfrontert med synd, rettferdighet og dom uten at det disse begrepene blir nevnt med et ord. Dette er ikke et innlegg mot å bruke ord i formidlingen av evangeliet, men et innlegg til forsvar for Guds rettergang og en tillit til at Den hellige ånd faktisk er i stand til å vise «verden» dette gjennom at jeg er og formidler Jesus.

Dagens ‘manna’:

Det er godt å kjenne Guds framgangsmåte
--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 20. november 2014

Konsekvenser

Det er som en konsekvens av at jeg i går skrev at jeg i dag ville skrive om konsekvenser at jeg i dag skriver om konsekvenser. Et løfte eller ord må få konsekvenser – hvis ikke blir det bare meningsløs lyd (eller «bare drønnende malm eller en klingende bjelle» for å si det som Paulus ville sagt det).

Johannes oppdaget at hva et menneske gjør med «ordet» er helt avgjørende for frelse. Dersom jeg ikke tar konsekvensen av det jeg hører, får jeg heller ikke del i innholdet. Dermed endres forståelsen av dom og hvem som dømmer fullstendig:

Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.Joh 12:48
Som med alle de andre leddene i den siste offentlige* misjonserklæringen Jesus gjorde har også dommen vært omtalt flere ganger tidligere i evangeliet. Det som er interessant er at han i denne oppsummeringen bruker begrepet «den siste dag», mens han tidligere blant annet sa: «Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3:18). Dommen er ikke noe jeg skyver foran meg til «den siste dag», men hva jeg gjør med ordet i dag. Den store forskjellen er at «den siste dag» er den siste. Derfor er det interessant (og viktig) at Johannesevangeliet som er så gjennomsyret av «her og nå!» også inkluderer endetidsperspektivet i Jesu siste offentlige misjonserklæring.
 
Dagens ‘manna’:

Hva gjør jeg med ordet i dag?
………………………………
* I Johannesevangeliet er de neste fire kapitlene viet fellesskap med, og undervisning av, disiplene
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 5. oktober 2014

Samme lukt – forskjellig reaksjon

Jeg fortsetter i «luktenes» verden. Det er rart at vi kan reagere forskjellig på den samme lukten. En kjenner deilig lukt av egg, mens en annen lurer på om toalett-døra står åpen. Noen oster har en ekstrem odør, men for dem som liker ostens smak, kan lukten gi gode assosiasjoner. 

I går skrev jeg om narduslukten som spredde seg uhindret i «hele huset» og knyttet dette sammen med at Gud i Kristus … gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. Også den duften kan oppfattes forskjellig:

Bibelen sier klart og tydelig at vi skal overlate dommen til Gud. Likevel har jeg flere ganger opplevd at mennesker føler seg dømt når jeg deler min tro, og beskylder meg for å dømme. Dette har vært overraskende fordi jeg ikke har sagt et eneste fordømmende ord – kun delt min personlige trosopplevelse*. Noe av forklaringen på en slik reaksjon finner jeg i det Paulus skrev i fortsettelsen av verset jeg siterte i går:

For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst.
2 Kor 2:15-16
Det er stor forskjell på å kjenne duft av død og kjenne duft av liv. I møte med det kunnskapen om Den hellige Gud vil et menneske kjenne sin «stilling». Derfor blir «trosbudskapet» en duft av liv – en behagelig lukt – for den som blir frelst, og en ubehagelig lukt for den som ikke har sin sak i orden med Gud.

Det er interessant at nardussalven luktet «penger» (Mammon) for Judas – og «oppdrag» (kors) for Jesus – men det hører til fortsettelsen av fortellingen….

Dagens ‘manna’:

Når jeg presenterer det som lukter «liv» for meg, kan en som ikke tror, lukte «død»
………………………………………….
* Jfr refleksjonen «Varsel»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 24. juni 2014

Å ha rett til

…er ikke nødvendigvis det samme som å ha rett!
 

Da Jesus kom med utsagnet «Jeg og Far er ett», ble det en umiddelbar reaksjon:
Da tok jødene igjen opp steiner for å steine ham. Jesus sa til dem: «Jeg har vist dere mange gode gjerninger fra Far. Hvilken av dem vil dere steine meg for?» Jødene svarte: «Vi steiner deg ikke for noen god gjerning, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud.»
Joh 10:31-33
På samme måte som de skriftlærde og fariseerne som kom til Jesus med kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd hadde rett til å dømme, hadde de som lyttet til Jesu ord rett til å ta opp steiner for å steine ham. De hentet sin legitimitet i Moseloven: «Og den som spotter Herrens navn, skal dø; hele menigheten skal steine ham. Enten han er innflytter eller født i landet, skal han drepes når han spotter Navnet». (3 Mos 24:16) Det at et menneske hevdet å være Gud var ensbetydende med blasfemi. 

Igjen har vi et eksempel på det stadig tilbakevendende «enten eller» hos Johannes. Enten har Jesus rett, eller så har jødene det. Johannes stiller ikke spørsmål ved jødenes rett til å dømme og steine, men mellom linjene bestrider han at de hadde rett. Dermed er det også en kritikk av den gamle religionen som ikke tar opp i seg det som den samme religionen har forutsagt.

Hvilken lærdom kan jeg trekke av dette i min samtid?

Dersom Jesus ikke får prege meg slik som han vil, har min kristentro gått fra å være et relasjonsbasert liv til en religion. Da er det også en fare at jeg mer enn gjerne kommer til å ta opp steiner for steine det eller dem som forstyrrer min indre ro. Når jeg i tillegg har en formell posisjon i en kristen organisasjon, vil det bidra til å gi meg legitimitet som en beskytter av troen.

Dagens ‘manna’:

Kristendom er relasjonsbasert liv. Forsvinner livet, blir det bare «kristen» dom igjen.
------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 22. mai 2014

Fortellingens klimaks

Jeg var aldri særlig god til å skrive skolestil. Det ligger ikke noe «traumatisk» i den opplevelsen, men jeg beundret og beundrer fortsatt mennesker som får til å skrive en god fortelling. En god fortelling skal ha et tema som fenger, en framdrift som holder interessen oppe og et klimaks som tilfører ny innsikt.

Det er det som gjør Johannes-evangeliet genialt. Det han tar med av opplysninger og siterer fra dialogene, er de innspillene som driver fortellingen fram mot et klimaks. Slik er det med de enkelte fortellingene, og slik er evangeliet som helhet.

I dag har jeg nådd klimakset i fortellingen om mannen som var født blind:
Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.»
Joh 9:41
Dette verset er fullt av «teologi». Det forteller at den som ikke ser, har heller ikke synd. Det vil si at jeg blir dømt på det jeg gjør med det jeg ser og ikke skal svare for det jeg ikke ser. Og som tidligere nevnt, er det et viktig vers i grunnvollen av min tro. Paulus utdyper tanken om at vi dømmes ut fra hva vi ser i Romerbrevet.

Fariseerne har gjennom hele kapittelet blitt framstilt som «blinde», men blir likevel ikke frikjent med den begrunnelsen at de bekjenner seg som seende. Dette viser hvor viktig bekjennelsen er – enda en tanke som videreføres av Paulus i nevnte brev. Det er mye mulig at Jesus også visste at de faktisk «så», men at de valgte bort å gjøre noe med de så. I så fall visste de hva de gjorde – i motsetning til dem som f. eks. utførte korsfestelsen av Jesus og som ble tilgitt fordi de ikke visste hva de gjorde.

Det er stor nåde at jeg slipper å svare for det jeg ikke ser, men enda større nåde at jeg kan komme til ham når jeg ser at jeg ikke har kommet til kort med det jeg ser – det er jeg avhengig av!

Dagens ‘manna’
Jeg ser at jeg er 100% avhengig av Jesus
---------------------------------------
NB - når du leser dette er Magna, Silje, Gaute, Janne og jeg på vei til Moldova for å feire 20 år med Frelsesarmeens tilstedeværelse i landet. Magna og jeg gleder oss veldig til å treffe igjen mange av dem vi møtte for første gang for 10 år siden. Jeg har ikke med meg PC, derfor blir det pause i refleksjonene mine her på bloggen fram til tirsdag 27. mai. Ha en velsignet maihelg!

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 20. mai 2014

Enda en brikke kommer på plass

Et stort puslespill hørte med til «juleunderholdningen» i oppveksten. Magna og jeg videreførte tradisjonen i noen år da vi starte vår egen familie, men puslespillene har vært fraværende de siste årene. Det var god avslapning og et tegn på at vi hadde god tid. Det var i grunnen ganske sosialt å «småsnakke» mens vi konsentrerte oss om å finne neste bit. 

Den som fant en viktig brikke som førte oss videre på jakten etter det store bildet, fikk anerkjennelse av de andre – og det kunne like ofte være et av barna som fant den, som en av de voksne. Det ligger et lite «evangelium» i denne mimringen:

Johannes-evangeliet er nesten som et stort puslespill. Han ville formidle et bilde av Jesus, og han valgte brikkene på en slik måte at jeg som leser får mer og mer en aning om det store bildet. Hendelsen med mannen som var født blind er en viktig brikke for det store bildet. Jesus indikerte det helt fra starten, men det er først på slutten av fortellingen at han legger de viktigste brikkene. Han bruker miraklet til å gi enda et perspektiv på hva dom er:

Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.»
Joh 9:39
Vi har tidligere fått med oss at Jesu nærvær i seg selv er en dom fordi det er umulig å forholde seg nøytral til ham. Den neste brikken får vi her. De som «ikke ser», er de ulærde som «åndseliten» betraktet som blinde, mens de så seg selv som «seende». Når dommen er hva mennesker gjør i forhold til Jesu nærvær, er det de «blinde» som ser og de «seende» som er blinde. Jesus oppsummerte ikke bare miraklet som skjedde med «den blindfødte», men sitt eget oppdrag. Johannes husket det, og formidlet det. 

Dagens 'manna':
Jeg ser nok til å tro og tror nok til å se
-----------------------------------
* Bildet er fra julefeiring på Nannestad i 1978
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 13. april 2014

Palmer eller steiner?

Det er palmesøndag, og da tenker jeg selvfølgelig på Jesu inntog i Jerusalem. Håpets herre kommer ridende inn i byen på et esel, mens mennesker langs veien hyller ham med Hosianna-rop og vaiende palmer. Det står i sterk kontrast til det som både har skjedd tidligere og som skal komme til å skje senere i påsken. 

I kronologi, og ikke minst stemning, tar dagens vers meg litt tilbake:
«Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot tempelplassen» Joh 8:59
Verden har ikke forandret seg mye på 2000 år. Fortsatt er det slik at Jesu kropp = de troende, både blir hyllet og steinet. Verset får meg til tenke på dem som blir forfulgt og drept for sin tro, og det stiger opp en bønn for dem.

Det er et paradoks at det er i «Herrens hus» at tilløpet til steiningen av Jesus finner sted. I det som i dag er Herrens hus er det viktig at det hylling av Jesus og hans kropp som må være kjennetegnet, og ikke steining. Drømmen er at jeg alltid sjekker om det er palmer eller steiner jeg har i hendene!

Dagens ‘manna’:

Gud, hjelp meg til alltid å ha et «palmeblad» for hånden!
------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 6. april 2014

Søknadsrett

I disse dager er det mange som fullfører eksamener og tester som gir dem rett til å søke videre studier. Skal du inn på universitet i Norge må du ha generell studiekompetanse, og er du utlending som vil inn på et norsk studium må du ta Bergenstesten. Tilsvarende regler gjelder for norske studenter som vil studere ved engelsktalende universiteter. Da må ta Toefl-testen.

Det er greit å vite hva som gir meg rett til å søke goder. Det er egentlig dumt å gå glipp av noe som jeg har rett til dersom det vil gjøre livet mitt rikere. Jeg er glad for at FN i 1948 vedtok menneskerettighetserklæringen. Jeg er glad for innholdet som ligger i følgende oppfordring: «Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv» (Rom 12:2). Det betyr at jeg skal møte mennesker med respekt og ære for den de er. Jeg må selv kunne ta imot godhet fra andre med god samvittighet, men har jeg rett til å «søke» en slik godhet? Spørsmålet er relevant i forhold til hvor jeg befinner meg i dialogen mellom Jesus og jødene:
«Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer»
Joh 8:50
Gud ønsker å bli æret for det han er og gjør. Jeg tror ikke han har noe imot at vi ærer hverandre, men han vil ikke at jeg skal stå som mottaker av ære som skulle tilfalt ham. Føbe Elise Edvarsen hadde spennende motivasjonsundervisning på «Fordi jeg vil!» på Jeløy i går. Hun uttrykte det slik: «Det er ikke viktig at det det er du som er synlig i rommet, men at Jesus er det!». Med andre ord har jeg ikke rett til å søke en ære som kommer i konflikt med hans!

Dagens ‘manna’:
Jeg vanærer Jesus ved å gjøre ham usynlig.
---------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 2. mars 2014

Slik mennesker gjør

Som eldstebror la jeg godt merke til hva mine tre yngre søsken sa. Jeg hadde sikkert moro av det første gang jeg hørte det, og de beste minnene har jeg hatt glede av mange ganger siden. Torunn fikk «gjennomgå» i et minne som jeg brukte i talen i kongressen – og jeg tror jeg er tilgitt. I dag tenker jeg på min bror, Kjartan. Han fant på veldig mye rart som gutt. Inspirasjon hentet han blant annet hos «heltene» i bøkene til Astrid Lindgren, og hadde Astrid Lindgren fått anledning til å møte Kjartan, tror jeg at inspirasjonen hadde blitt gjensidig.
 

«Kjartan, det er ingen som gjør sånn!» sa mamma. «Jo, jeg!» svarte Kjartan.
Det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ler av det fortsatt og Kjartan er fortsatt Kjartan – halleluja! 


Men er det noe vi mennesker gjør som alle gjør?

«Dere dømmer slik mennesker gjør, men jeg dømmer ingen»
Joh 8:15
Alle mennesker dømmer ut fra naturlover, bevisste og ubevisste normsystem og gjeldende lover og regler i det samfunnet hvor vi lever våre liv. Ut fra konteksten er det tydelig at Jesus ikke dømmer noen på grunnlag av disse. For på en eller annen måte har vi alle forbrutt oss – «vi er alle skyldige» sier Paulus, og det er vi fordi vi ser, sier Jesus*.

Jesus forholder seg til lover som gjelder i Guds verden. De er på mange måter «strengere» enn våre, men de forvaltes med et tilbud om nåde.

Dagens ‘manna’:

Guds tanker er ikke som våre tanker**
-------------------------------------------
* Også det har Johannes fått med seg: Joh 9:41 – Paulus skriver om dette i Rom 3 
** Jes 55:8
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 22. februar 2014

Fordømt!

"Fordømt" er et sterkt ord, og som barn oppfattet jeg det som et banneord eller en ed. Jeg tror det fort brukes og oppfattes slik fremdeles. Når man fordømmer noen er det som en forbannelse. Den fordømte får et sosialt stigma hengende ved seg som kan være vanskeligere å bli kvitt enn det å ha vært dømt i en rettsal og ha en ferdigsonet dom bak seg.

Det er interessant at Jesus i fortellingen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd fokuserer på fordømmelse og ikke på dom. Fordi hans nærvær er dom, har han rett til å si:

«Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg… »
Joh 8:10-11a
Kanskje kvinnen var skuffet over at ingen fordømte henne fordi hun fordømte seg selv? Å leve under sin egen fordømmelse er selvpåført lidelse. 

Da Paulus slet med sitt eget selvbilde og ble offer for sin egen selvfordømmelse, fant han hvile i følgende konklusjon: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom 8:1). Kanskje han hadde hørt fortellingen om Jesus og kvinnen? Uansett er hans konklusjon tuftet på hans egen personlige erfaring. 

Responsen som har kommet på de publiserte refleksjonene knyttet til denne Jesus-fortellingen, tyder på at det er mange som identifiserer med den frigjørende hilsenen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!”

Jeg tror det er dette som er den store forskjellen på liv og religion. Religion kan ha med seg mye som er riktig og viktig. Den kan være etisk høgverdig, inneha flotte kontemplative elementer og riter man kan kjenne igjen i flere religioner. Det mangler heller ikke på personlig engasjement og innlevelse. Men religion mangler det som frigjør til liv, gjenfødelsen til livet uten fordømmelse.

Dagens ’manna’:

Fordi Jesus er nær vet jeg at det er ingen fordømmelse!
------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 17. februar 2014

En gang til

Det er viktig å ikke gi opp. Så lenge det er håp om å oppnå et ønsket resultat, er det viktig å forsøke en gang til. Jesus visste det, og i møte med skriftlærde med makt og rett til å henrette en fallen kvinne, gjentok han en underlig handling:
Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden.
Joh 8:8
Jeg har kalt det en ”nådepause”, men ligger det flere beskjeder i handlingen?

Jesus som påberopte seg enhet med Faderen, bøyer seg ned. Kan det ha gitt de skriftlærde assosiasjoner til profeten Jesaja som skrev: «Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust» (Jes 57:15).

For Johannes har dette vært et viktig motiv fra første setning i evangeliefortellingen. Jesus er den nedbøyde Gud ”in persona”, og nå er han på den falne kvinnens side.
 

Vi vet ikke hva Jesus skrev – det kunne vært sitatet fra Jesaja eller nesten hva som helst. Ethvert forslag blir utelukkende spekulasjon. Men jeg vil likevel tillate meg en liten spekulasjon, men det blir i morgen.

Dagens ’manna’:

Jesus åpenbarte Gud som er hos dem som er bøyd ned.
--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 16. februar 2014

Med rett til å dømme?

Det er sikkert ikke alltid like lett å være fotballdommer. Det er jo en alvorlig oppgave dersom Pave Johannes Paul II hadde rett da han hevdet at fotball er det viktigste av alt som ikke er viktig. I og med at den sekkeposten ”alt som ikke er viktig” er veldig mye større enn den som rommer det som er viktig, er det helt andre uviktige ting som kommer foran fotball for meg. Derfor kan jeg også more meg over fotballtilhengeres engasjement over ”idiotiske” dommeravgjørelser. En fotballdommer har rett til å dømme og utfører sin plikt når han gjør det, og vi synes vi har rett til å dømme dommeren på grunn av hans avgjørelser.

Når jeg spiser ”dømmer” jeg maten først med det jeg ser, deretter hvordan den smaker, og merker jeg at den er bedervet avbryter jeg måltidet. Det er viktig at jeg har den egenskapen slik at jeg ikke spiser noe som kan ta livet av meg. Å dømme eller bedømme er på mange måter et grunnleggende overlevelsesinstinkt. For at samfunnet skal være et godt sted å leve, har vi valgt å regulere det med lover. Vi liker ikke lovbrudd, og vi dømmer dem som bryter dem – som regel lenge før dom har falt i en rettssal.

De som kom til Jesus med kvinnen som var grepet i hor, var i følge tradisjonen i sin fulle rett til å dømme. De ble forvirret da Jesus ga dem en tenkepause:

Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»
Joh 8:7
Hva er det egentlig Jesus vil?
Er det nye Messiasriket bygget på en anarkistisk ideologi? 


Neppe. Jesus utfordrer ikke loven, men medlemmene av ”Tilsynet for høg moral”* for deres dobbeltmoral. De som utfordret ham, er nå selv blitt utfordret. Jeg tror at et av Johannes sine motiv for å ta med denne hendelsen i sin fortelling, er det som har kommet fram flere ganger: Jesus er den eneste som har rett til å dømme. Men han gjør det ikke. Hans nærvær er nok, og dommen er hva mennesker gjør med det nærværet. Og tenkepausen han gir dem er en nådepause.

Dagens ’manna’:

Det er godt med en daglig nådepause
-------------------------------------
* begrepet er hentet fra Inger Lise Rypdals ”Fru Johnsen”
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 21. januar 2014

Myndighetspyramiden

Da jeg leste til førerprøver måtte jeg lære meg myndighetspyramiden:
 

1. Øverste myndighet er politiet
 

2. Deretter kommer lysregulering
 

3. Så kommer trafikkskilt og vegoppmerking
 

4. Dersom det verken er skilt, oppmerking, lys eller politi, gjelder trafikkreglene

Det er interessant å tenke på denne pyramiden i Jesu ”forsvarstale” på Tempelplassen:

«Moses har gitt dere omskjærelsen – den er egentlig ikke fra Moses, men fra fedrene – og dere omskjærer også på sabbaten. Når et menneske blir omskåret på en sabbat for at ikke Moseloven skal bli brutt, hvordan kan dere da bli sinte på meg fordi jeg gjorde hele mannen frisk på en sabbat? Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!»
Joh 7:22-24
Omskjærelse på den åttende dagen skal altså gjennomføres selv om denne dagen faller på en Sabbat – ergo står omskjærelsen over Sabbatsbudet i et myndighetshierarki. Paktstegnet går helt tilbake til Abraham*, og at Jesus bemerker dette kan tyde på at det er det som gir omskjærelsen forrang over Sabbatsbudet.

Argumentasjonsrekken leder til spørsmålet om hva som kom før både fedrepakten og lovpakten? Om folket hadde fått det spørsmålet, ville de sannsynligvis kommet til konklusjonen: Den øverste myndighet = Gud.

Derfor var Jesu bruk av Sabbaten til å gjøre godt mye mer enn en ”glipp”. Det var et sterkt signal om hvem han er. Hva gjør folket med det? Dømmer de ”rettferdig” – i så fall blir de selv dømt rettferdig. Igjen skinner evangelistens motiv tydelig igjennom. Jesus og Faderen er ett, og i troen på det ligger evig liv.

Dagens ’manna’:

Jesus topper myndighetspyramiden
---------------------------
* 1 Mos 17:10
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes