Å ha rett til

…er ikke nødvendigvis det samme som å ha rett!
 
Da Jesus kom med utsagnet «Jeg og Far er ett», ble det en umiddelbar reaksjon:

Da tok jødene igjen opp steiner for å steine ham. Jesus sa til dem: «Jeg har vist dere mange gode gjerninger fra Far. Hvilken av dem vil dere steine meg for?» Jødene svarte: «Vi steiner deg ikke for noen god gjerning, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud.»
Joh 10:31-33

På samme måte som de skriftlærde og fariseerne som kom til Jesus med kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd hadde rett til å dømme, hadde de som lyttet til Jesu ord rett til å ta opp steiner for å steine ham. De hentet sin legitimitet i Moseloven: «Og den som spotter Herrens navn, skal dø; hele menigheten skal steine ham. Enten han er innflytter eller født i landet, skal han drepes når han spotter Navnet». (3 Mos 24:16) Det at et menneske hevdet å være Gud var ensbetydende med blasfemi. 

Igjen har vi et eksempel på det stadig tilbakevendende «enten eller» hos Johannes. Enten har Jesus rett, eller så har jødene det. Johannes stiller ikke spørsmål ved jødenes rett til å dømme og steine, men mellom linjene bestrider han at de hadde rett. Dermed er det også en kritikk av den gamle religionen som ikke tar opp i seg det som den samme religionen har forutsagt.

Hvilken lærdom kan jeg trekke av dette i min samtid?

Dersom Jesus ikke får prege meg slik som han vil, har min kristentro gått fra å være et relasjonsbasert liv til en religion. Da er det også en fare at jeg mer enn gjerne kommer til å ta opp steiner for steine det eller dem som forstyrrer min indre ro. Når jeg i tillegg har en formell posisjon i en kristen organisasjon, vil det bidra til å gi meg legitimitet som en beskytter av troen.

Dagens ‘manna’:

Kristendom er relasjonsbasert liv. Forsvinner livet, blir det bare «kristen» dom igjen.

------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes