Mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det ”aller helligste” og er senteret for ”Gudsbevisstheten”. Om vi forfølger ”Tempelallegorien”, var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen d.v.s. intellekt, følelser og personlighet er menneskets hellige sted og er senteret for ”jegbevisstheten”. Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i ”mitt” tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine ”utvalgte”.

Det greske ordet ”psyke” kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
Matt 16:24–27

For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. ”Selvfornektelse” gir mange følelser, og når det i tillegg får så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”.
Men dette er viktig. Jesus bruker ordet ”psyke” her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

• forstå før tro,
  
• føle før tro og
  
• tenke ”jeg” før tro.

Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i ”det aller helligste”, men også på ”det hellige sted”, da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet. En hellig pilegrimsvandring har begynt.