”Forgården” min

I ”Tempelallegorien” er jeg nå kommet til forgården. Det vil si kroppen som er sentrum for ”verdensbevisstheten”.

Det var noen restriksjoner når det gjaldt Tempelforgården, men i prinsippet hadde alle mennesker en eller annen form for tilgang til hele eller deler av dette området – inkludert kvinner, hedninger (ikke-jøder) og spedalske. Uten å tøye begrepet tilgang, er ”forgården” min også noe som alle har tilgang til. Kroppen er nemlig synlig. Det jeg gjør med kroppen blir lagt merke til.

Jeg nærmer meg nå det vanskelige temaet ”hellighet i praksis”. Senere i serien vil jeg dukke dypere ned i dette emnet, men i dag skal jeg dvele noen øyeblikk ved en ”hellig kropp”. Dette er et viktig tema. Det utfordrer den greske dualistiske tankegang der ånds- og sjelsliv sto for det som var godt og edelt, mens legemet stod for noe mindreverdig. Det er den dualistiske tankegang som utfordrer et holistisk menneskesyn, ikke det treenige. At Gud kunne komme i ”kjøtt” var (og er?) et mysterium for den rådende tankegang i Jesu samtid ¹. Dersom jeg utfordrer tanken om at hellighet er mulig for kroppen – utfordrer jeg samtidig dogmet om Jesu guddom.

Hvordan kan dette skje i praksis?

I boka ”Det normale kristenliv” som bygger på Romerbrevet 1-8 berører Watchman Nee dette. Med utgangspunkt i Romerne 6 argumenterer han at kroppen er det nye menneskets tjener. I min ”allegori” vil det si at forgården/kroppen tjener hensikten til det som foregår i det hellige og aller helligste. Kanskje det på dette området er legitimt å bruke utsagnet: ”Hensikten helliger middelet!”?

Det kan summeres opp i verset:

Og still ikke lemmene til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og deres lemmer til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende.
Rom 6:13

I morgen deler jeg flere av Watchman Nees tanker.

¹ Jfr 1 Joh 4:2