Å vite hva det å miste sitt liv betyr – et skritt på reisen

ENGLISH
På reisen opp til Jerusalem intensiverer Jesus undervisningen av de tolv disiplene. De får hele tiden glimt av noe de ikke klarer å forstå:

«For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det»
Matt 16:25

For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers for å finne hvile i det mysteriet som livet i Kristus er. 

Det greske ordet som oversettes med ‘liv’, er ordet ‘psyke’, som også kan oversettes med ‘sjel’ – og noen bibeloversettelser velger den varianten, slik også Bibelen 2011 gjør i neste vers (1). Jeg tror ikke Jesus primært tenkte på det ‘fysiske livet’. Derfor foretrekker jeg ‘sjel’, for sjelen er setet for min forstand, mine følelser og min personlighet – inkludert egenviljen. Jeg tror ikke jeg er så forskjellig fra folk flest. Jeg vil forstå, jeg vil føle, jeg vil ha kontrollen over den jeg er. Det er et grunnleggende behov å ville berge livet.

I følge Maslows behovspyramide (se illustrasjonen), er trygghet det jeg søker når mine fysiologiske behov er dekket. Følelsen av å ha kontroll skaper trygghet og hører altså med til noen av våre mest basale behov. Å overlate kontrollen til Gud er på mange ensbetydende med å miste livet sitt, for så å finne det igjen som en ny skapning i Kristus. Når jeg har overlatt kontrollen til Gud, har jeg også lagt ned kravet om å forstå eller føle alt som skjer, og jeg overlater til ham og forme min personlighet og min vilje.

Det er ikke ‘ett’ skritt, men ‘et’. Fordi det er et skritt jeg må ta hver dag så lenge reisen varer.

Dagens ‘manna’:

Jeg er så glad fordi jeg mistet ‘livet’ og fant et nytt liv

-------------------------------------
(1) Matt 16:26 - Jeg vil bruke dette verset i refleksjonen i morgen

Det handler om mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det «aller helligste». Det vil si at min ånd er senteret for min «Gudsbevissthet». Om jeg fortsetter i «Tempelallegorien», var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen, som senteret for mitt intellekt, følelser og personlighet representerer mitt hellige sted og min «jeg-bevissthet». Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i mitt tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine «utvalgte».

Det greske ordet 'psyke' kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
Matt 16:24–27 

For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. Ordet 'selvfornektelse" gir mange følelser, og når det i tillegg går så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”. 

Men dette er viktig. Jesus bruker ordet 'psyke' her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

• forstå før tro,
• føle før tro og
• tenke ”jeg” før tro (det vil si 'hvilke konsekvenser har det for meg').

Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet          (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i mitt 'aller helligste', men også på mitt 'hellige sted', da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet.

Dagens 'manna':

En hellig pilegrimsvandring har begynt.*

---------------------------------
* Hellighetsvandringen blir ofte sammenliknet med prosessen en pilegrim er i på sin "reise".

Det handler om et viktig skille

Jeg kommer til å skrive mer om det treenige bildet, men først vil jeg dele noen tanker om et viktig skille. For mange år siden, nærmere bestemt høsten 1978, ble jeg kjent med en eldre soldat som gjerne ville gi unge offiserer noen gode råd på veien. Han er for lengst hjemme hos Herren, men hans påstand kommer jeg aldri til å glemme: «Dere kommer aldri til å oppleve åndelig vekst med mindre dere klarer å skille mellom sjel og ånd!»

Jeg går ikke god for påstanden, men jeg tror det er viktig å være klar over at sjel og ånd ikke er det samme. Det er interessant at forfatteren av Hebreerbrevet, som for øvrig var svært opptatt av hellighet, også skriver om dette skillet. Kanskje han også så det som viktig for å gripe noe av hellighetens mysterium?

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.
Hebr 4:12-13

Sjelen lar seg fort påvirke av sanselige virkemidler, synsinntrykk, lukter og følelsesdrivere som f. eks. musikk. Det er ikke noe galt i dette, men det er virkemidler som også verden kopierer. Derfor er det viktig å ikke la seg lure av sjelelige stemninger i f. eks. et møte, eller i et opprømt menneske. Skyldes det åndelige eller sjelelige påvirkninger?

Å kunne skille er viktig fordi det er det åndelige som bygger opp over tid, mens det sjelelige kun er en flyktig stemning.

I morgen kommer et nytt eksempel på «mitt bilde» som også vil bidra til å forstå forskjellen på sjel og ånd, så heng med!

Dagens ‘manna’:

Det er forskjell på sjel og ånd! 

--------------------------------------------

Mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det ”aller helligste” og er senteret for ”Gudsbevisstheten”. Om vi forfølger ”Tempelallegorien”, var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen d.v.s. intellekt, følelser og personlighet er menneskets hellige sted og er senteret for ”jegbevisstheten”. Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i ”mitt” tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine ”utvalgte”.

Det greske ordet ”psyke” kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
Matt 16:24–27 

For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. ”Selvfornektelse” gir mange følelser, og når det i tillegg får så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”.
Men dette er viktig. Jesus bruker ordet ”psyke” her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

• forstå før tro,
• føle før tro og
• tenke ”jeg” før tro.

Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i ”det aller helligste”, men også på ”det hellige sted”, da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet. 

Dagens 'manna':

En hellig pilegrimsvandring har begynt.*

---------------------------------
* Hellighetsvandringen blir ofte sammenliknet med prosessen en pilegrim er i på sin "reise".

En uventet fasit

Det hender at jeg ser for meg en løsning på en problemstilling, men får en stor overraskelse når jeg ser fasiten. Når jeg har vært overbevist om min egen løsning, kan det være ubehagelig å innrømme at jeg tok feil - selv om det har blitt mye lettere med årene.

Jesus hadde fått folket til å si ”Gi oss alltid dette brødet”. Det er mulig at de hadde sett for seg en ny ”manna-kontrakt” med Vårherre, men løsningen var en helt annen:

Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste»
Joh 6:35

Folket som ønsket seg brødet fra himmelen, tenkte seg noe annet og nå står et menneske foran dem som løsningen. Det var ubehagelig – de kjente seg lurt. Samtidig kom erklæringen så overrumplende at Jesus rakk å si litt mer før de kunne komme til med sine motargumenter, men det lar jeg hvile nå.

Denne fortellingen har en klar parallell til fortellingen om den samaritanske kvinnen. Jødene sa: ”Gi oss dette brødet”. Kvinnen sa: ”Gi meg dette vannet”. I begge tilfeller handler det om et åndelig perspektiv. Kvinnen fattet det. De fromme, rett-troende, etnisk ”rene” mennene, gjorde det ikke.

Det som hører til den åndelige verden, er ikke forbeholdt noen få utvalgte, men er for alle som forstår at det handler om noe mer og dypere enn religion og menneskelige strukturer: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis”, skrev Paulus (1 Kor 2:14). Oversettelsen ”slik menneskene er seg selv” er grei nok. Jeg liker bedre ”det sjelelige menneske”. Det sjelelige mennesket lar seg styre av sine egne tanker og følelser. Det er behovet for å forstå og føle jeg må slippe for å kunne gripe det åndelige. Med min forstand forstår jeg bedre de fromme jødene enn den samaritanske kvinnen, men med mitt hjerte (min ånd) favner jeg det som hun favnet.

Dagens ’manna’:

Jeg skal aldri hungre og tørste

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

To indre og vekk me’en

Jeg elsket hurtigløp på skøyter da jeg var gutt. Heltene var mange, men det var først i 11-12 årsalderen at jeg begynte å notere rundetider, og da var det Fred Anton Maier som var den store helten.

På de lange løpene var det viktig å benytte seg av mulighetene for å få et forsprang når Maier hadde indrerunder. Det er det som er bakgrunnen for uttrykket i overskriften.

Det er viktig å benytte seg av mulighetene som ligger i indrerundene. Får man med seg farten fra indrerunden ut på vekslingssida, blir belastningen med ytrerunden mye mindre.

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag.
2 Kor 4:14-18

Deilig å ta en indrerunde før man møter de ytre utfordringene i dagen!

Ransakingsordre!

Det er nesten umulig å se en krim på TV uten at spørsmålet om ransakingsordre kommer opp. Uten en slik fullmakt bryter politiet loven dersom de går inn i en mistenkts leilighet.

Som min Skaper mener jeg at Gud kan ta seg til rette som han vil, men han velger ikke å gjøre det. Jeg har ofte sagt at Den hellige ånd er en ”gentleman”. Han kommer ikke lenger inn i min sjels hus enn jeg tillater.

Derfor blir det på mange måter feil å be: ”Gi meg mer av din Ånd!”
Gud har allerede utøst sin Ånd. Han har gitt den til alle – inkludert meg og deg. Da blir det riktigere å be: ”Hjelp meg å gi mer av meg selv til deg!”
Eller å gi ham full ransakingsfullmakt slik David gjorde:

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker.
Se om jeg er på den onde vei,
og led meg på evighetens vei.
Sal 139:23–24

Ankerfeste

Tre små kineseres låt har vært flittig spilt i radioen siden albumet ble sluppet rett før sommeren. De mimrer:

Og vi sang yeah yeah yeah
Det enkle e det beste
Yeah yeah yeah
Og leita etter ankerfeste

Det er ikke tilfeldig at håpet har ankeret som symbol. Det er bibelsk belegg for det. I tillegg forklares det hvor festet er:

”…håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når inn gjennom forhenget, dit Jesus gikk inn som forløper for oss…”
Hebr 6:13–20

Ankerfestet er i ”det aller helligste”, hos Gud selv. Avsnittet slår fast at dette er uforanderlig fordi det er et løfte Gud sverget ved seg selv. Jeg trenger ikke å lete etter ankerfeste. Det har jeg hos Gud. Og jeg er enig med ”kineserne”: det enkle e det beste - bare så synd at mange mennesker gjør det så komplisert at de ikke finner fram til det som er enkelt.

Mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det ”aller helligste” og er senteret for ”Gudsbevisstheten”. Om vi forfølger ”Tempelallegorien”, var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen d.v.s. intellekt, følelser og personlighet er menneskets hellige sted og er senteret for ”jegbevisstheten”. Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i ”mitt” tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine ”utvalgte”.

Det greske ordet ”psyke” kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
Matt 16:24–27

For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. ”Selvfornektelse” gir mange følelser, og når det i tillegg får så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”.
Men dette er viktig. Jesus bruker ordet ”psyke” her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

• forstå før tro,
  
• føle før tro og
  
• tenke ”jeg” før tro.

Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i ”det aller helligste”, men også på ”det hellige sted”, da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet. En hellig pilegrimsvandring har begynt.

"Et avbilde av oss"

Det har vært mye diskusjon i Vårt Land om Biskop Nordhaugs bruk av Andrej Rublevs treenighetsikon som et symbol på sin visjon for Bjørgvin bispedømme. Hovedproblemet er om ikonet er å betrakte som tilhørende kristenheten, eller om det er forbeholdt den ortodokse kirke. Uansett hva man måtte mene om akkurat det, er det liten tvil om at det vakre kunstverket allerede blir brukt som en treenighetsillustrasjon i mange kristne sammenheng.

Dersom det er ”treenigheten” som taler under skapelsesberetningen (hvilket jeg velger å tro) må det bety at jeg som et avbilde også er treenig:

Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!»
1 Mos 1:26–31

Det er godt bibelsk belegg for et slikt syn, og selv om jeg liker et holistisk menneskesyn, gir det ”treenige mennesket” mening som forklaringsmodell for mye innenfor den kristne troen. Jeg er ånd, jeg er sjel og jeg er legeme. Min ånd er sete for min ”gudsbevissthet”, min sjel for min ”jegbevissthet” og mitt legeme for min ”verdensbevissthet”. Dette har jeg undervist mye om og på mandag legger jeg til en link til en powerpoint-illustrasjon om temaet. Du er fantastisk – et avbilde av Gud!