Guds ånds spydspiss . . .

Tidligere i dag leste jeg en herlig og ærlig ‘jule’ betraktning av Arnt Olav Klippenberg som jeg har fulgt på Facebook i mange år fordi han skriver om emner som interesserer meg. Overskriften: 

«Hvorfor finnes det i det hele tatt noe – og ikke ingenting?»

 Jeg har også lagt inn en kort betraktning i kommentarfeltet hans, men innlegget fikk meg også tenke på den svenske agnostikeren Pär Lagerkvist. Hans ærlige tilnærming til eksistensen til en mulig skaper, en ‘igangsetter’ viser et oppriktig ønske om å tro: 

«Hvem har kastet sin ånds spydspiss gjennom mørket, hvem er spydkasteren? 

Det er jeg, den som er gjennomboret av spydet, som spør.»

I boka ‘Gjest hos virkeligheten’ beskriver Pär Lagerkvist et møte på Frelsesarmeen – et møte som framstår som lett gjenkjennelig for en som er oppvokst med bevegelsen. Jeg vet ikke om forfatteren oppsøkte møtet på grunn av sin egen åndelig lengsel, eller om det var for å hente stoff til boka.

Jeg håper at jeg bevarer min egen lengsel etter å søke dypere ned i mysteriet: 'Guds ånds spydspiss'. 

Jeg ser i hvert fall Guds ånds spydspiss nå til mennesker – der andre voldelige spydspisser knuser både bygninger og mennesker. Midt i det ‘kaoset’ er det stadig flere som søker han som på skapelsens morgen steg ned i ‘kaos’ for å skape ‘kosmos’. Ordene ‘Det skal bli lys!’ startet det hele mens Guds Ånd svevde over mørket og dypet. 

Det er det sanne lysets komme vi feirer nå i julen – oftere enn på flere år ser jeg flere og flere unge bli truffet av ‘Guds ånds spydspiss’. Natt til i dag, tror jeg det var Guds ånd som talte til meg mens jeg sov og jeg våknet med setningen: ‘Siste kapittel er ikke skrevet!’ – det var andre ting som også ble sagt, men det må fordøyes før det eventuelt deles. Vårherre har kontroll!

Postet på FACEBOOK

«Sammen»

- det viktigste ordet i alle aspekter av økologi 

 English - русский 

Tittelen på John Donnes meditasjon «Intet menneske er en øy» (1) forteller hva dette handler om. Vi er i dette sammen. Handlingene til hver enkelt person vil på en eller annen måte påvirke alle. Mine valg og preferanser vil få konsekvenser for andre, konsekvenser som enten kan være positive eller negative.

Typen transport jeg velger på reisene mine, vil påvirke klimaet. Den samme effekten har valg av energi til oppvarming av leiligheten min. Og hvis jeg ikke har mulighet til et valg, kan jeg påvirke det politiske systemet som tar beslutninger om hvilken type energi nasjonen min skal fokusere på i framtiden. Hva jeg gjør med søppel og avfall er viktig for bærekraften i verden. I dag er nesten alt mulig å resirkulere, men også valg resirkuleringsmetode har konsekvenser.

Hvis jeg ikke er forsiktig med kostholdet mitt, og hvis jeg ikke trener for å holde meg i form, er det stor sannsynlighet for at jeg vil bli en byrde for helsevesenet. Det er et paradoks at helsevesenet rundt om i verden må bruke så mye ressurser på å behandle effekter av usunn livsstil. Overvekt, alkoholisme, rusmisbruk, røyking m.m. forårsaker mye sykdom og lidelse. Hva om ressursene som brukes til å kurere disse sykdommene kunne ha blitt brukt til å finne botemidler for andre typer livstruende sykdommer i stedet?

Da Gud skapte verden, ga han sin ypperste skapning i skaperverket ansvaret for å være forvaltere av skaperverk sitt. Dette kallet har alltid vært, og vil alltid være, gyldig. Derfor bør troende ta ansvaret mer alvorlig enn de som ikke tror. Vi må bli mer bevisste på omsorgen for naturen (Guds tempel), kroppen vår (Guds tempel) og vårt åndelige liv (Guds tempel).

Ikke på noen av disse områdene handler vi i 'entall'. Vi er i 'flertall'. Vi er sammen i dette.

Sammen med hverandre. Sammen med Jesus. 

Jesus valgte å tilbringe tid sammen med disiplene sine. 

Mange ganger oppfordret han dem til å lære en lekse av naturen, årstidene, dyrene, fuglene, avlingene og innhøstingen. Lærdom som også kan overføres til det åndelige livet. 

Det kan være betimelig å spørre om de 'økologiske' utfordringene vi står overfor i verden i dag, skyldes 'økologisk ubalanse' i troslivet til Jesu etterfølgere.

Ja, det er riktig og godt å ha et individuelt og personlig forhold til Jesus, det er faktisk veldig viktig. Men hvis dette betyr at troen bare har konsekvenser for mitt eget liv, har jeg bommet på målet. Jeg siterer ofte John Wesleys ord: «Jeg vil forsøke å vise at kristendommen først og fremst er en sosial religion; og at å gjøre den til en religion for den private sfære er å ødelegge den» (2) I den samme tankebane, har jeg ofte sagt at William Booths viktigste budskap er fanget i ett eneste ord: "ANDRE!".

I Apostelgjerningene 4 forteller Lukas at jødenes rådsherrer, de eldste og de skriftlærde visste at disiplene hadde vært sammen med Jesus. Når vi er sammen med Jesus, vil 'andre' vite at vi har vært sammen med ham. Derfor vil de også legge merke til hvordan vi lever våre liv - og det vil mer og mer bli målt i forhold til hvor alvorlig vi tar vårt kall til å være gode forvaltere, inkludert hvordan vi bryr oss om den verden som vi alle er en del av.

Står vi sammen om dette? 

Artikkelen er publisert i det russiske Вестник спасения (Frelsens Herold = Krigsropet) #3 2019
-------------------------------------
(1)  John Donne - gjendiktet av Åsmund Bjørnstad
«Eit menneske er inga øy, sitt eige heile; kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet. Vert ein leirklump vaska i havet, gjer det Europa mindre, like mykje som gjaldt det eit forberg eller eit jordegods i ein vens eller ditt eige; kvart menneskes død minkar meg, for eg høyrer menneska til, så send aldri bod etter kven klokka ringer for; ho ringer for deg.»  
(2) i den veldig viktige talen om «Sosial hellighet» som inngår i samlingen av hans 48 standard-taler. Se: ‘No holiness, but social holiness’ in “Upon our Lord’s Sermon on the Mount” IV – Sermon XIX – i “Wesley’s Standard Sermons” Vol. I – Francis Asbury Press – Grand Rapids – 1955 s. 382
* Illustrasjon fra den russiske artikkelen. Bildet inneholder overskriften «Sammen» - det viktigste ordet i alle aspekter av økologi. Tekstboksen: Da Gud skapte verden, ga han sin ypperste skapning i skaperverket ansvaret for å være forvaltere av skaperverk sitt.

Fortsett framdriften!

Vi har nettopp flyttet igjen. Ikke veldig langt denne gangen. Vår nye leilighet ligger drøye 3 km unna hvor vi har bodd de siste 2,5 årene. I tillegg har jeg byttet kontor - jeg bar sakene mine over til den andre siden av korridoren. Jeg er altså i bevegelse på grunn av bevegelser i vår bevegelse. Kristendommen er ikke en religion; det er noe som lever; det er en bevegelse. Derfor er Frelsesarméen først og fremst en bevegelse som setter folk i bevegelse.

Vi vet at det er bevegelse i verden; det som er i bevegelse, blir flyttet av en annen ting; denne andre tingen må også flyttes av noe. For Thomas Aquinas (1) utviklet denne tanken seg til et av hans filosofiske argument for Guds eksistens. Fordi det fins bevegelse må den logiske konsekvensen være  at det også fins en "første beveger". For Aquinas er denne "første beveger" Gud. Siden Gud er uendelig, betrakter Aquinas ham som den "ubevegelige bevegeren".

Så da vi valgte det latinske ordet Momentum som vårt motto, er det for å minne oss om at kristne skal bevege seg på impulsen gitt av den første bevegeren - hver dag! Hva dette betyr i praksis, vil jeg utdype i bloggen ukentlig i en tid framover.

Så hvordan begynte det?

Skapelseshistorien forteller oss at jorden var øde, tom og mørk:

Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.
1 Mos 1:3

For en impuls! Det var ikke solen Gud skapte, men Gud som plasserte seg selv midt i skaperverket. Den første bevegeren hadde tatt det første trekket, og bevegelsen var i gang, en bevegelse som bare kan stoppes av ham som startet den. Johannes grep dette og formidlet det til oss: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham.» (2); og i prologen til evangeliet der han beskrev Ordet som ble menneske uttrykte han det slik: «I ham, var liv, og livet var menneskenes lys.» (3)

Dagens 'Manna':

La oss leve, bevege oss og være til i lyset og livet til den første bevegeren. (4)

--------------------------------
(1) Tommaso d'Aquino var en italiensk Dominikanske munk som levde fra 1225 til 1274.
(2) 1 Joh 1:5

(3) Joh 1:4

(4) Apg 17:28

Første nyttårsdag - en ny start!

ENGLISH
Mange liker tanken på en ny start, og noen ser den første dagen av et nytt år som en slik mulighet. 

I Guds rike er det første nyttårsdag hver eneste dag. Det nye livet i Kristus er slik. Jeg får lov til å begynne pånytt hver eneste dag.

Gud skaper alltid noe nytt. Skapelsesberetningen viser det. Et av Bibelens siste løfter sier det samme:

Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»
Åp 21:5

Det er en del av Guds vesen. Det er en del av «Jeg er». Han som alltid er, er han som gjør alle ting nye. Det gjelder i dag, og alle dager:

* Du kroner året med dine gode gaver,
dine spor flyter over av rikdom
Salme 65:12

Dagens ‘manna’:

Han som gjør alle ting nye er med meg inn i det nye året!

Velsignet nytt år til deg hver eneste dag av 2017!
----------------------------------

Hvile - en forutsetning for kreativitet

*
Det er lett å tenke på Gud som Skaperen i fortid. Spørsmålet: ”Hvem har skapt?” er mye mer vanlig enn ”Hvem skaper?”. 

Det kan være flere grunner til det. 
F. eks. underviser Jesus at jorden skal forgå, og at han ikke ber for verden (1).

Man kan velge å tolke det som at Gud har ”gitt opp” verden, men jeg tror og finner og bibelsk belegg for at Guds kreativitet fortsatt er sterkt til stede i verden.

Men hvordan skal jeg da tolke:

Guds gjerninger var riktignok fullført da verdens grunnvoll var lagt. For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Så hvilte Gud på den sjuende dag fra alle sine gjerninger.
Hebr 4:3b-4

Jeg tror ikke vi kan se bort fra at det er en utbredt oppfatning at Guds gjerninger var fullførte da Gud hvilte etter å ha skapt. Jeg tror også at det er med å prege manges oppfatning av Skaperen og skaperverket i dag, men jeg tror at Gud fortsetter å skape. Men det er viktig å huske at fokuset i Hebreerbrevet er på hvilen - ikke på skapelsen.

Forfatteren understreker at det gjenstår at noen skal komme inn til hvilen. På grunn av fallet var det en Guds gjerning som ikke var fullført da verdens grunnvoll ble lagt: Jesu frelsende forsoningshandling. Gjenopprettelse er en form for gjenskapelse. Ånden som den skapende kraft og livgiver, er den som stadig minner om: ”I dag, om dere høre hans røst…” 
Med andre ord: Herren skaper fortsatt med sitt ord!

Dagens ’manna’:

Jeg kan åpne opp for Guds skaperkraft hver dag!

---------------------------------------------------- 
(1) Joh 17:9
 * NB - Dette innlegget publisertes første gang 25. jan. 2012. Det publiseres igjen fordi det handler litt om å hvile.

Et «men» som gir håp

Det var tidlig på 70-tallet. Jesus-bevegelsen hadde kule pins som viste «One Way Jesus» og jeg gikk med slike merker og likte dem. Frelsesarmeen hadde et års-motto og lagde også en pin. Den var ikke fancy, men den viste igjen og den åpnet for mange samtaler. Jeg likte å gå med det enkle budskapet «- men Gud kan». Det gir håp for meg selv, og det gir håp for verden.

«Men» er en konjunksjon som også kalles sideordningsord eller bindeord. Det er en begrenset gruppe på kun fem ord, men de er viktige. Og akkurat det setningsleddet «men de er viktige» viser veldig tydelig hva «men» er. Vi bruker «men» når vi skal vise en motsetning. 

Bibelen begynner med en skapelsesberetning. Der tegnes det et dystert og ganske håpløst bilde. Men så kommer det et «men»: 

Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet.(1)
1 Mos 1:2

Motsetningen til øde, tomhet, mørke og havdyp(2), er Guds Ånd. Ånden står altså for skapelse, fylde, lys og liv. Det står ikke direkte, men troens grammatikk i form av en konjunksjon gjør det klart allerede i Bibelens 2. vers. I motsetning til kaos, er det godt at det finnes et «men»: Det førte til et fullkomment kosmos. Det varte dessverre ikke lenge før det ble kaos i kosmos på grunn av menneskets opprør mot Gud. Heldigvis sørget Gud for et nytt «men»:

«Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn…»
Gal 4:4

De onde kreftene ville også Guds Sønn til livs, men også det ble vendt til det gode. På Patmos vitner han for Johannes gjennom et syn:

Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.
Åp 1:18

Når Gud sier «men», er det viktig å lytte!(3)

Dagens ‘manna’:

- men Gud kan!

---------------------------------
(1) NB 1978/85 oversettelsen. 2011 bruker konjunksjonen «og». På hebraisk knyttes konjunksjonen til substantivet og jeg ser at det er vav som knyttes til ruwach (ånd) (רוּחַ), men jeg har minimalt med kjennskap til hebraisk og det holder ikke til å trekke en konklusjon. Men den greske oversettelsen av GT, septuaginta, bruker konjunksjonen kaí (καί) som ofte oversettes 'og', men den kan også oversettes med 'men', 'også' osv. – jeg foretrekker kontrasten som ligger i 'men' i skapelsesberetningen.
(2) NB I Bibelen symboliserer havdypet død – se f. eks. Åp 21:1
(3) NB Det er flere eksempler fra Bibelen hvor Gud lager en kontrast til oppmuntringer med et «men». Det kommer tydelig fram i brevene til de syv menighetene i Åpenbaringsboken: "Men dette har jeg imot deg" - Åp 2:4
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Troens verb

Det er en spennende tanke dersom troens verb er å tro, for det styrker tanken om at tro er en reaksjon. Men når jeg skriver om troens verb, er jeg ikke primært ute etter ett verb, men at det å tro er noe vi gjør og noe som hender hele tiden (1).

Derfor er den første grunnen til at jeg velger å begynne med ordklassen «verb» at det er en handling som starter beretningen som danner grunnlaget for min tro.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»
1 Mos 1:1

Før skapelsen var det ingenting. Alt var øde, tomt og mørkt. Noe måtte begynne å skje for at noe kunne skapes.

«Én måtte sette noe i bevegelse» ville Thomas Aquinas sagt på 1200-tallet. Det ville passet inn i et av hans fem Gudsbevis. Argumentet hans var at ingenting er i bevegelse uten å bli satt i bevegelse av noe eller noen. Siden alt i universet er i bevegelse må det ha vært en «første beveger» – altså Gud. 

Jeg skal ikke stanse lenge ved Gudsbevis. De er blitt angrepet og forsvart ned gjennom århundrene. De troende vil kanskje finne slike "bevis" interessante og til en viss grad bekreftende, mens den ikke troende fort finner svakheter i logikken. I det nevnte argumentet, er motspørsmålet «Hvem beveget den ‘første beveger’?», og så er diskusjonen i gang. Det er fort gjort å havne i grøfta. Særlig dersom jeg velger å kalle «den første beveger» for «den ubevegelige beveger». Det eneste jeg oppnår med det, er å begrense Gud for å få ham til å passe inn i mitt svært begrensede forståelsesunivers.

Det som er viktig å ta med meg fra skapelsesberetningene, er bildet av en aktivt handlende Gud som skapte, og som fortsetter å skape og som handler sammen med menneskene hver dag. Men det er andre sider ved tro og verb som er enda viktigere for meg. Følg med!

Dagens ‘manna’:

Gud er ikke en passiv observatør, men en aktiv medlever.

------------------------------------------
(1) Jeg har min egen oppfatning av hva som er det viktigste verbet i troen. For meg står det mellom to, men jeg har en favoritt. Jeg røper det ikke nå, men om noen dager. Før det kan jo du tenke hvilket verb som er viktigst for deg!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Er jeg preget av «forbannet løgn»?

Det finnes i hvert fall én sannhet i verden: 

     Verden er full av løgn!
 
Slik har det vært siden mennesket falt. Ifølge Jesus gjorde vi Satan til «denne verdens fyrste» (Joh 12:31) da vi falt. Når Jesus også kaller ham for «løgnens far» (Joh 8:44), er det lettere å forstå at sannheten har trange kår i verden. Det blir særlig synlig i forbindelse med konflikter, maktkamp og kriger. Sannheten fordreies av begge parter. Situasjoner og hendelser tolkes og formidles slik at det tjener vår side, våre mål. Til og med såkalte uavhengige informasjonskanaler strever med å gi et sant bilde av virkeligheten - utelukkende fordi vi kan ikke forholde oss til virkeligheten uten å fortolke den. Og er den først tolket, er den ikke nødvendigvis virkeligheten slik den er. 

For å finne sannheten må jeg derfor helt tilbake til det opprinnelige, den første årsak, den første bevegelse, tilbake til Skaperen og hans mening med skaperverket. Det er det universet Johannes inviterer meg inn i. Da Ordet som var i begynnelsen, ble menneske, kom han full av nåde og «sannhet». Nåden er at han vil ha noe med meg og med oss å gjøre. Sannheten er hans opprinnelige hensikt og mening med oss.

Den eneste måten å bli kjent med sannheten på er gjennom «Ordet»: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh 8:31-32). En som er «bundet» av løgn og usannhet, kan ikke «komme til Far». Derfor er «sannhet» et av de tre substantivene som knyttes til Jesu åpenbaring av Guds navn og som er en forutsetning for å kunne komme til Far ved ham:

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14:6

Dagens ‘manna’:

Alt som er sant … legg vinn på det!*

-------------------------------------
* Hele verset går slik: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!  Fil 4:8
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

________________________________

Postet på FACEBOOK 11. mai 2025 (søndagens prekentekst)

Hva alt egentlig handler om

I og med at jeg har levd i Johannes-evangeliet i snart 20 måneder, har jeg også hentet mange tanker derfra når jeg har hatt anledning til å forkynne. Og nesten hver gang jeg bruker en tekst derfra, understreker jeg at: «Det handler om liv!». 
Det som ikke angår livet, det som ikke er relevant for livet, det som ikke gir liv eller støtter opp under liv, er helt underordnet. Derfor måtte også Jesu siste offentlige misjonserklæring munne ut på denne måten:

«Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det.»
Joh 12:50

For livets skaper og opprettholder må det være slik. For dem som gjenskapes i hans bilde, må det også være slik. Det livet jeg har fått må jeg forvalte på en slik måte at det gir liv – her i tiden og for evigheten. Det er veldig interessant at Jesus kaller «evig liv» for en Fars befaling. I Salme 33 er det en rekke henvisninger til skapelsen, og det var ved Herrens ord at det ble skapt, og så fortsetter det: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der.» (Sal 33:9). Jesus er Ordet som ble menneske, og det er når Herrens ord er en befaling at noe blir til. Når Gud Far befaler evig liv, så blir det slik – det står der.

Hele skaperverket sier det samme. Med sin iboende (gudgitte) evne til å produsere og reprodusere er det et levende vitnesbyrd ikke bare om liv og reproduksjon av liv, men også om Guds befaling om evig liv gjennom gjenfødelse. Det handler om liv – evig liv. Gud vil det slik. Derfor er det hans befaling, og Sønnen måtte gjøre det mulig. Han visste det og han gjorde det.

Dagens ‘manna’:

Det handler om liv, evig liv!

……………………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vitae lux

Frode Alnæs har gitt oss en fantastisk musikalsk feiring av Vitae Lux* = Livets lys. Jeg synes den vakre musikken fanger litt av både livet og det guddommelige lyset.

Før universets skapelse var alt øde, tomt og mørkt. I følge skapelsesberetningen var det første Gud sa: «Det skal bli lys!» - det må ha vært litt av en smell da lyset kom inn i det som skulle bli vårt univers. Det var ikke solen som ble skapt – den kom først senere. Jeg tror det var Gud som annonserte sitt nærvær med ordene «Det skal bli lys!». Jeg ser ikke bort fra at forskningen kan ha rett når de mener at det må ha vært et ”big bang” i universets begynnelse (jfr lynets kraft og lyd) – for meg blir det faktisk en bekreftelse av Bibelfortellingen.

Det er interessant at noe liknende skal skje ved Jesu gjenkomst: For slik som lynet flammer opp og lyser fra himmelrand til himmelrand, slik skal Menneskesønnen komme til syne på sin dag (Luk 17:24).

Dersom spesielle nærvær følges av lys, vil det være naturlig å finne det i julefortellingen også – og det er der: ”Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem” (Luk 2:9) – kanskje ikke så rart at de som stod midt i herlighetens lys ble redde.

Dette fikk sin kontrast ved korsfestelsen da det fra den sjette time falt det et mørke over hele landet.

Guds nærvær er livets nærvær – han er og gir livets lys:

«Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»
Joh 8:12

Det fantastiske er at jeg som følger ham også har livets lys. Det betyr ikke at jeg er livets lys, men jeg har det fordi han har gitt meg det. Som en del av hans kropp, representerer jeg også han nærvær – og dermed livets lys i ”min” verden.

Dagens ’manna’:

Jeg er Jesu etterfølger – ergo har jeg livets lys.

-----------------------------------------------------------------
* I denne linken synger Sissiel Kyrkjebø

Å se Gud

Jeg tror alle mennesker har en lengsel etter å se Gud. Det er ikke sikkert at alle er villige til å vedkjenne seg denne lengselen, men det er interessant når ”big bang”-teoretikere, som f. eks. Erik Tandberg mener at noen må ha tent gnisten til den eksplosjonen også. Det viser at uansett hvor langt vitenskapen kommer, vil det alltid være en første årsak – en gud vi gjerne skulle ha sett.

Den lengselen hadde også Det gamle testamentets ledere som hadde en nær relasjon med Gud. Moses hadde ”sett” Gud i den brennende tornebusken, men han hadde likevel ikke ”sett” nok til å danne seg et bilde av ham: «La meg da få se din herlighet!» var hans uttrykte lengsel. Guds respons var klar: «Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve» (2 Mos 33:20).

Jesus bekrefter at Moses ikke var et unntak:

Men ingen har sett min Far. Bare han som er fra Gud, har sett Far.
Joh 6:46

Derfor framstår Jesus som svaret på menneskets gudslengsel. Selv var han der i begynnelsen. Han var hos Gud og han var Gud. Den første årsak og den siste. Det jeg kan vite om Gud, det ser jeg i Jesus som Guds ord, og jeg ser det når hans kropp i verden i dag fungerer slik den skal, så skrøpelig og svak, men likevel til stede og synlig - et glimt av ham som en dag vil åpenbare seg i all sin herlighet.

Dagens ’manna’:

Gud er synlig i verden i dag. Måtte hans kropp gi et sant bilde av hvem han er!

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

…født av…

Temaet er fortsatt hva slags fødsel som gir adgang til Guds rike:

«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» Joh 3:5

I går gikk jeg inn på den spiritualistiske sammenhengen mellom vann og gjenfødelse – og vannet kommer stadig til å dukke opp i evangeliet med rik anledning til flere ”dypdykk”. I dag er det ”født av Ånd” som får oppmerksomheten. Av en eller annen grunn er vi litt mer vant til tanken om Åndens tilknytning til gjenfødelsen. Det er kanskje ikke så rart med henblikk på skapelsesberetningen:

Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.
1 Mos 2,7 (NB overs. av 1930)

Allerede i prologens første vers har Johannes plassert ”logos” som Gud. Et par vers senere stadfester han at ”det som ble til i ham, var liv”. Derfor er det også han som på nytt må gi skapningen det nye livet. På samme måte som Gud blåste liv i det første mennesket, blåser han liv gjennom den siste Adam, noe Paulus beskriver slik:

Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv.
1 Kor 15:45

Her er mye ”hjerneføde”, men det viktigste er å eie vissheten om gjenfødelsen i sitt hjerte!

Dagens ’manna’:

Jeg er født av Ånd!

---------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Alt = alt

De fleste som kjenner ordet ”Panta”, forbinder det med Heraklits ”Panta rei” = Alt flyter, i betydningen at alt er i forandring. Mange av de greske filosofene søkte etter et ”fast punkt”. Håpet var at om et slikt punkt fantes, ville man ha noe som verden kunne forklares ut fra. Det er til denne tankeverden Johannes skriver sitt evangelium. Spørsmålene antikkens filosofer balte med, er like aktuelle i vår tid. Johannes har funnet sitt faste punkt i ”Logos”:

Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Joh 1:3

Jeg tipper at Johannes allerede i løpet av de tre første versene hadde fenget interessen til ”tenkerne” i sin samtid. Han bruker begrep som de har et forhold til. Derfor er det noen teologer som har antydet at Johannes var gnostiker*. Det faller på sin egen urimelighet fordi Johannes fokuserer på at ”Ordet ble kjøtt” – men dette skal jeg se nærmere på siden. Bruken av gnostiske begrep hadde nok heller sin forklaring i hans ønske om å formidle budskapet i sin samtid: Kan ”Logos” være det håndfaste punkt som alt kan forklares fra? Johannes overlater til sine lesere å velge hva de vil tro.

Dagens ’manna’:

Ordet er mitt faste punkt!

------------------------
* Gnostikerne holdt blant annet fast på dualismen. D.v.s. spenningen mellom den fysiske kroppen og sjelen, der sjelen var kroppen overlegen. Se for øvrig Wikipedia 

Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes

Det fullendte kunstverk

Overskriften ble neppe oppfunnet i debatten mellom Peter R. Holm og Egil A Wyller i Aftenposten vinteren 1997, men det var der jeg oppdaget den første gang. I en kronikk beskriver Wyller Johannesevangeliet som verdenslitteraturens mest fullendte kunstverk. Allerede som ganske fersk bibelleser, fikk jeg en forkjærlighet for dette evangeliet, men hadde aldri tenkt på det som litteratur. Derfor ble jeg fascinert av tanken om at Guds ord, eller Ordet, også må være det mest fullkomne uttrykk for litteratur. Litteraturvitere vil i en stor grad enes om skjønnheten i Johannes sin framstilling av Jesus-hendelsen.

Da jeg bestemte meg for at mitt daglige manna skulle finnes gjennom ”dypdykk” i enkeltbøker i Bibelen, var Johannes-evangeliet det jeg først tenkte på, men slo det fra meg som ”for stort”. I tillegg hadde jeg allerede publisert drøyt 160 refleksjoner knyttet til evangeliet.

Jeg kjenner likevel en ”dragning” til å starte der nå. Tidligere har jeg antydet lengden på reisen. Denne gang har jeg ingen aning. Dette blir en reise som jeg ikke vil knytte til tid. Det er egentlig helt i tråd med en av evangeliets grunntoner: Forholdet mellom tid og evighet. Gud er evig mens vår menneskelige fatteevne er begrenset av tid. Derfor sprenger allerede de tre første ordene av prologen rammene for grensene for min forståelse:

”I begynnelsen var...”
Joh 1:1

Dersom dette handler om begynnelsen til alt, hvordan kan da ”noe” allerede være?
Dette noe er Gud. Fra første pennestrøk inviterer Johannes meg med inn i mysteriet, og jeg takker for invitasjonen!

Dagens ’manna’:

Johannesevangeliet er en invitasjon til en trosreise i mysteriet.

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes.

Rekreasjon

Sommeren er rekreasjonstid. Jeg tipper at ordet ”rekreasjon” hos de aller fleste vil havne i kategorien for gode, varme og positive ord. Havner det der hvis jeg også skriver det på ”norsk”? Gjenskapelse?

Tro om ikke det kan virke truende? Veien er ikke lang til gjenfødelse, og der har jeg møtt motstand til og med hos bekjennende kristne.

Gjenskapelse innebærer at det skjer noe nytt med en som er skapt fra før. Det er neppe den biologiske skapelse Paulus sikter til når han skriver:

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
Ef 2:10

Den skapning jeg er ”i” Kristus, er Guds verk. Da jeg skaptes gjennom forplantning og ni måneders svangerskap, var det også Guds verk. Men det var en skapelse i bildet til den falne Adam*. I Kristus skjer underet at jeg gjenskapes i Guds eget bilde. Selv om det fysisk skjer forandringer gjennom hele livet med celler som dør og nye celler som skapes, har jeg ikke hørt at noen trakk i tvil at jeg var et fullverdig menneske da jeg kom til verden. På samme måte skjer det en pågående forvandling også av mennesket i Kristus. Gudsbildet er fra det øyeblikk jeg tok imot hans verk fullkomment gjenskapt i Gudsrelasjonen – og for hver gammel celle som dør og erstattes av hans nye, må det føre til konsekvenser også for menneskerelasjonen. Mer følger!

Dagens ’manna’:
Sommeren gir tid for rekreasjon – for gjenskapelse!

__________________________________________________
* 1 Mos 5:3 Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde

Skapelsestro

Hva er skapelsestro?

Enkelt fortalt er det en tro på en intelligent design av skaperverket.

Men også blant de som tror at det står en skapende Gud bak den verden vi lever i, trenger en slik tro å defineres eller nyanseres.

En relativt liten prosent av de troende i Norge holder fast på 7 dagers-formelen og at skapelsen fant sted for ca 6000 år siden. Noen bruker spørsmålet som en test på ”bibeltroskap”.

Jeg er kreasjonist i den forstand at jeg tror Gud skapte og fortsatt skaper. Jeg tror også det er fullt ut mulig for Gud å skape noe som ser ut som det er millioner av år gammelt, og jeg tviler ikke et sekund på at han kan gjøre det på seks dager. Det jeg ikke forstår er hvorfor ’tid’ plutselig skulle være viktig for Gud i tilknytning til skapelsen. Den evige Gud er tidløs. Jeg mener at også på dette området har hebreerforkynneren funnet temaets sentrale kjerne:

I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.
Hebr 11:3

…det vi ser har sitt opphav i det usynlige! For meg er det dette som er viktig. Og her jeg bor akkurat nå, er det så vakkert at det må være vanskelig å tro at det hele er tilfeldig.

Skapelse

Det er lett å tenke på Gud som Skaperen i fortid. Spørsmålet ”Hvem har skapt?” er mye mer vanlig enn ”Hvem skaper?”. Det kan være flere grunner til det. F. eks. underviser Jesus at jorden skal forgå, og at han ikke ber for verden*.

Man kan velge å tolke det som at Gud har ”gitt opp” verden, men jeg tror og finner og bibelsk belegg for at Guds kreativitet fortsatt er sterkt til stede i verden.

Men hvordan skal jeg da tolke:

Guds gjerninger var riktignok fullført da verdens grunnvoll var lagt. For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Så hvilte Gud på den sjuende dag fra alle sine gjerninger.
Hebr 4:3b-4

Var det en utbredt oppfatning at Guds gjerninger var fullførte da Gud hvilte etter å ha skapt? Jeg tror ikke vi kan se bort fra det, og at det også er med å prege manges oppfatning av Skaperen og skaperverket i dag. Samtidig er fokuset i Hebreerbrevet ikke på skapelsen, men på hvilen.

Forfatteren understreker at det gjenstår at noen skal komme inn til hvilen. På grunn av fallet var det en Guds gjerning som ikke var fullført da verdens grunnvoll ble lagt: Jesu frelsende forsoningshandling. Gjenopprettelse er en form for gjenskapelse. Ånden som den skapende kraft og livgiver, er den som stadig minner om: ”I dag, om dere høre hans røst…” Med andre ord: Herren skaper fortsatt med sitt ord!

Dagens ’manna’:

Gud kan med sitt ord fortsatt skape noe nytt i mitt liv!

__________________________________
* Joh 17:9

Fiskeren Markus

Jeg har alltid tenkt at nå må jeg få lest boka ”Kilden” av Gabriel Scott. Det har jeg aldri fått gjort, men jeg vet likevel litt om innholdet.

Da jeg var 12 år kjøpte mamma boka og hun kunne ikke la være å lese bruddstykker høyt for tilfeldig tilstedeværende (og takk og lov for det!). Hennes fascinasjon over fiskeren Markus var smittende, og jeg har aldri glemt fiskerens enkle filosofering:
Når folk så en av teinene hans, konkluderte de at det måtte være Markus sitt arbeid på grunn av kvaliteten, men de samme menneskene var blinde for den fullkomne naturens Skaper. Hvordan er det mulig? tenkte Markus.

Jeg vet ikke om Scott hentet inspirasjon fra Hebreerbrevet, men det finnes utvilsomt noen parallelle tanker:

Et hus må jo alltid være bygd av noen, men Gud er den som har bygd alt.
Hebr 3:4

Igjen er det behovet for å sette Jesus i perspektiv som er motivet for å anvende dette bildet. Denne gang er det ikke i forhold til englene, men i forhold til Moses – og i sin tur ’menigheten’. Moses fikk nemlig dette vitnesbyrdet fra Herren: ”I hele mitt hus er han den mest betrodde.” ¹ Derfor er Sønnen verdig til å få større ære enn Moses² og han er satt til å styre Guds hus. Og dette blir dagens konklusjon og ’manna’

hans hus er vi, så sant vi holder fast på frimodigheten og det håpet som vi er stolte av.
Hebr 3:6

Et klart ”Halleluja” både for nåden som gjør at jeg er en del av huset og for styrelederen!
______________________________________
¹ 4 Mos 12:7
² Hebr 3:3

Hva er da et menneske?

Det er et eksistensielt spørsmål som kommer fra en av salmene på min ”topp ti” liste. Undringen over mennesket i relasjon til skaperverket tror jeg alltid kommer til å surre i bakgrunnen så lenge det finnes liv på jorden. Hva er et menneske sammenliknet med universet?

Det neste spørsmålet kan jeg forstå ut fra salmistens ståsted:

”hva er da et menneske – at du husker på det
et menneskebarn – at du tar deg av det?”
Salme 8:2-10

men for meg er dette ikke et mysterium dersom jeg klarer å akseptere et annet mysterium: ”alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn”*.
Den mulighet hadde ikke salmisten, derfor var det umulig å forstå Guds omsorg. Mennesket som aksepterer mysteriet at det er et Guds barn, har på sin side ikke problemer med å forstå at det er elsket av far. Ja, noe annet ville være utenkelig. Særlig for et menneske som selv har fått en rolle som forelder.

I dag skal jeg få være sammen med våre tre barn, to svigerbarn og fire barnebarn. Jeg gleder meg som et barn til å være sammen med dem, men også når de ikke er i nærheten husker jeg på dem fordi jeg har omsorg for dem. I dag kommer de minste til å få noen gaver; ”hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!** så jeg slutter som salmisten:

Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

* Joh 1:12
** Matt 7:11

This is the day!

Jeg har sunget det på mange språk, men jeg tror det var i England jeg lærte koret første gang. Siden har jeg brukt det på alle ”arbeidsspråkene” Magna og jeg har hatt: norsk, islandsk, russisk og rumensk. Men jeg mener at jeg har sunget det på flere andre språk også. Koret er mer eller mindre hentet direkte fra bibelen:

Dette er dagen som Herren har gjort;
la oss juble og glede oss på den!
Salme 118:23-29

eller for å si det med Mads Nielsen: Hver dag er en sjelden gave! som for øvrig er tonesatt av Oscar Bandsberg – en forfar til tre av våre barnebarn og som Adam Oscar er oppkalt etter…

Carpe diem!