Hva er da et menneske?

Det er et eksistensielt spørsmål som kommer fra en av salmene på min ”topp ti” liste. Undringen over mennesket i relasjon til skaperverket tror jeg alltid kommer til å surre i bakgrunnen så lenge det finnes liv på jorden. Hva er et menneske sammenliknet med universet?

Det neste spørsmålet kan jeg forstå ut fra salmistens ståsted:

”hva er da et menneske – at du husker på det
et menneskebarn – at du tar deg av det?”
Salme 8:2-10

men for meg er dette ikke et mysterium dersom jeg klarer å akseptere et annet mysterium: ”alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn”*.
Den mulighet hadde ikke salmisten, derfor var det umulig å forstå Guds omsorg. Mennesket som aksepterer mysteriet at det er et Guds barn, har på sin side ikke problemer med å forstå at det er elsket av far. Ja, noe annet ville være utenkelig. Særlig for et menneske som selv har fått en rolle som forelder.

I dag skal jeg få være sammen med våre tre barn, to svigerbarn og fire barnebarn. Jeg gleder meg som et barn til å være sammen med dem, men også når de ikke er i nærheten husker jeg på dem fordi jeg har omsorg for dem. I dag kommer de minste til å få noen gaver; ”hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!** så jeg slutter som salmisten:

Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

* Joh 1:12
** Matt 7:11