Å se Gud

Jeg tror alle mennesker har en lengsel etter å se Gud. Det er ikke sikkert at alle er villige til å vedkjenne seg denne lengselen, men det er interessant når ”big bang”-teoretikere, som f. eks. Erik Tandberg mener at noen må ha tent gnisten til den eksplosjonen også. Det viser at uansett hvor langt vitenskapen kommer, vil det alltid være en første årsak – en gud vi gjerne skulle ha sett.

Den lengselen hadde også Det gamle testamentets ledere som hadde en nær relasjon med Gud. Moses hadde ”sett” Gud i den brennende tornebusken, men han hadde likevel ikke ”sett” nok til å danne seg et bilde av ham: «La meg da få se din herlighet!» var hans uttrykte lengsel. Guds respons var klar: «Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve» (2 Mos 33:20).

Jesus bekrefter at Moses ikke var et unntak:

Men ingen har sett min Far. Bare han som er fra Gud, har sett Far.
Joh 6:46

Derfor framstår Jesus som svaret på menneskets gudslengsel. Selv var han der i begynnelsen. Han var hos Gud og han var Gud. Den første årsak og den siste. Det jeg kan vite om Gud, det ser jeg i Jesus som Guds ord, og jeg ser det når hans kropp i verden i dag fungerer slik den skal, så skrøpelig og svak, men likevel til stede og synlig - et glimt av ham som en dag vil åpenbare seg i all sin herlighet.

Dagens ’manna’:

Gud er synlig i verden i dag. Måtte hans kropp gi et sant bilde av hvem han er!

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes