Hellig uro – en tid for alt *

ENGLISH
Når jeg har valgt å konsentrere meg om det som Bibelen skriver om perioden mellom påske og pinse, er det primært hvordan brikkene falt på plass for disiplene som interesserer meg. Noe lærte de gjennom det Jesus sa og gjorde, noe lærte de gjennom de erfaringene de gjorde selv.

Jeg har tidligere stanset for flere aspekter i fortellingen om de to som fikk Jesus som medvandrer på veien til Emmaus, og det er flere poeng å ta med seg. «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller» var argumentet for å få Jesus til å bli med inn som gjest. Etter at det gikk opp for dem at det var Jesus de hadde invitert inn, forsvant han fra dem. Da er det som om de blir grepet av en hellig uro:

«de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet»
Lukas 24:33

Det de hadde opplevd var så viktig at de måtte finne vennene sine med engang. Da var det ikke så viktig at det var kveld og 11 km å gå i mørke. Det var helt naturlig å gjøre det, selv om det ikke nødvendigvis var det mest fornuftige. Når det brenner i hjertet, blir det viktigere enn alt annet. Jeg liker begrepet ‘hellig uro’. Det får oss vanlige mennesker til å begynne en vandring. Det er ikke alltid vi vet hvor den ender, men er den ‘hellig’ vil den alltid føre til et mål, og noen ganger er selve vandringen målet fordi vi går sammen med noen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil vandre rolig med hellig uro.

-------------------------------------
(1) Ja, det er meg på vandring ned fra Gaustadtoppen.
 * 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Den eneste sanne Gud

Jeg utelukker ikke at alle mennesker søker den samme Gud. Det gjorde heller ikke Paulus. Da han talte til atenerne på Areopagos sa han:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere» 

Apg 17.22-23.

I likhet med Paulus, var hovedmålet for Johannes å forkynne Gud på en slik måte at det var mulig å bli kjent med ham. For det er gjennom å kjenne ham at han blir «sann». Jeg vet at kona mi ikke er en illusjon fordi jeg er sammen med henne, kjenner henne og vet at hun er virkelig, eller «sann» for å holde meg til dagens «vokabular». I det som kalles den øversteprestelige bønn, ba Jesus:

Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.
Joh 17:3

Da Johannes skrev sitt brev mange år etter at Jesus ba denne bønnen, hadde han gjort denne personlige erfaringen:

Vi er i Den sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.
1 Joh 5:20b

Vitnesbyrdet bekrefter også hans sterke tro på Den treenige Gud. Det er gjennom Sønnen at vi kan bli kjent med «Den sanne», og Sønnen er «veien, sannheten og livet» fordi han er Gud. Det er Sønnen som viser veien til den eneste sanne Gud fordi han er veien. Han er sannheten fordi han levde som han lærte. Da han vandret på jorden, viste han at Gud er kjærlighet. Det er også «veien» å gjøre ham kjent på i 2016.

Dagens ‘manna’:

Det er så godt å være!

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Å vite hvor jeg går

Da Henryk Sienkiewicz skrev romanen «Quo Vadis» hadde han helt sikkert Peters spørsmål til Jesus i tankene: «Herre, hvor går du hen?» (1). Jesu svar var også spesielt: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg» (2). Noen vers senere tar Tomas opp tråden: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» og Jesu svar er veldig klart: «Jeg er veien…» (3). Senere forsto både Peter, Tomas og de andre disiplene at det var kjærligheten og lyset som var «veien», og derfor ble det navnet også brukt om de første kristne.

I «Quo Vadis» er forfølgelsen av de kristne under Neros styre rammen om romanen. Kontrasten mellom Neros hat og de kristnes kjærlighet trer tydelig fram. Jeg kan bare forestille meg at de kristne på den tiden fant trøst i dagens vers – også det fra Johannes’ hånd:

Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans.
1 Joh 2:11

Så enkelt, de som hater er blindet av mørket og vet ikke hvor de går. De som elsker med Jesu kjærlighet vet hvor de går. Da blir spørsmålet «Quo Vadis?» overflødig.

Dagens ‘manna’:

Kjærligheten viser vei.

---------------------------------------------------
(1) Joh 13:36
(2) Temaet er behandlet i refleksjonene: «Ikke nå – senere» og «Feil tidspunkt»
(3) Joh 14:5-6
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

”Den gyldne omvei”

For noen år siden kjørte vi til Lofoten for å være med om et flott bryllup. Da vi kjørte gjennom Nord-Trøndelag ble vi oppmerksomme på et skilt: ”Den gyldne omvei” . Det ble mange ”omveier” på den aktuelle turen, men vi valgte ikke akkurat denne. I ettertid har jeg lest litt om alternativet og angrer jeg litt på at jeg ikke benyttet sjansen. Jeg vet at vi gikk glipp av mye vakkert og interessant.

Når Samuel Logan Brengle beskriver sin hellighetsopplevelse, er han ikke opptatt av hva den kalles. Jeg deler det synspunktet. Så snart en opplevelse har et ”navn” og en ”definisjon” står jeg overfor minst to farer:

1. Jeg har ”nådd” et mål og slår meg til ro med det.
2. Å ha nådd et mål kan føre til åndelig hovmod.

Det var likevel en side ved opplevelsen som Brengle alltid kom tilbake til: Kjærlighetens dåp. For ham var dette kjernen i opplevelsen.

Midt i undervisningen om Åndens gaver og gjerninger sier plutselig Paulus:

”Jeg vil vise dere en enda bedre vei”
1 Kor 12:31 

Deretter følger det fantastiske ”Kjærlighetskapittelet”. I en verden som søker sitt eget, blir dette en gylden omvei. Jeg er glad jeg kan vitne om at jeg har tatt den ruta og det gjør meg ikke hovmodig. Dersom det skjedde, ville det være et tegn på at jeg fortsatt var på ”den brede vei” – for ”Kjærligheten er…ikke hovmodig”(1) – og hvordan kunne jeg tro at målet var ”nådd” når Paulus samme sted skriver ”vi forstår stykkevis”(2)?

Kjærlighetens gyldne omvei er en del av hellighetens vei. Følger jeg ikke anbefalingen om den ruta, vet jeg at jeg går glipp av mye vakkert og interessant.

Dagens 'manna':

Hellighetens vei = kjærlighetens vei

PS - I dag er det siste dag av Boundless - temaet for er "En armé med intergritet" - jeg regner med at hellighet og kjærlighet er viktige ingredienser i den integriteten. Gleder meg til avslutningsdagen.
----------------------------
(1) 1 Kor 13:4
(2) 1 Kor 13:9

”Sitter på toget”

Dersom du er blant dem som har hørt meg forkynne er det ikke usannsynlig at du har hørt meg tale om den ”paulinske selvmotsigelse”. Du har ikke hørt meg bruke akkurat de ordene, men den tilsynelatende selvmotsigelsen berører jeg ofte:

I Filipperbrevet 3 skriver Paulus litt om å ”vinne Kristus” – og jeg ser på det som en lengsel etter”hellighetslivet”. Jeg tror oversetterne forsøker å ”luke bort” selvmotsigelsen i Fil 3:12-16 ved å oversette det samme greske ordet med forskjellige ord på norsk:

"La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet".
skriver Paulus og bruker ordet ”τέλειοι” (teleioi = fullkomne, perfekte) her oversatt "modenhet".

Et par vers tidligere oversettes ordet slik:
"Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen".
Har Paulus nådd fullkommenhet, eller har han ikke nådd det?

Jeg tror begge deler er rett! 
Men er ikke det en selvmotsigelse.

Jeg elsker å kjøre tog. Når jeg er kommet om bord slapper jeg av – jeg er underveis til destinasjonen. Ofte sender jeg en sms til dem jeg skal besøke: ”sitter på toget!” Da vet de at toget er nådd, at jeg er underveis og de vet når jeg ankommer. Jeg har med andre ord nådd befordringsmiddelet og sånt sett er alt fullkomment – og sporet fører til det fullkomne målet selv om jeg ikke har nådd helt fram enda.

I lys av min lille tog-illustrasjon er det morsomt at Paulus avslutter avsnittet med: "La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!" - selv om det selvfølgelig er skrevet i ”abstrakt betydning”.

Har lyst til å sende denne meldingen i dag: 

”Sitter på hellighetstoget!”

Hva er synd?

Det fins et veldig enkelt svar:

Synden er at de ikke tror på meg.
Joh 16:9

...og svaret ble gitt av Jesus.

Det vi normalt forbinder med synd** er i prinsippet bare konsekvenser av å ikke ta imot og tro ham Gud sendte. Det skrev også profetene om – som for eksempel: «Vi gikk oss alle vill som sauer hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde lot Herren ramme ham» (Jes 53:6). 

At «synden» er å velge sin egen vei framfor «Veien», passer godt inn i den undervisnings-sammenhengen Johannes-evangeliet inviterer meg inn i. Når Den hellige ånd får vist et menneske denne synden, og vedkommende begynner å tro, vil det føre til et ønske om en ny atferd. Denne sannheten var for øvrig kjernen i den første talen William Booth holdt på norsk jord den 25. okt 1887:

Om jeg hadde blitt oppfordret til å komme med et forsvar for Frelsesarmeen, ville jeg nevnt tre ting:

1. All den nød og elendighet som finnes i verden
2. Denne nød og elendighet er en følge av synden
3. Om vi kunne utrydde synden, ville vi samtidig også ha utryddet nøden og elendigheten.

Jeg vil også hevde at frelse gjennom Jesu Kristi blod er det eneste botemiddelet mot all denne nød og elendighet.

Dagens 'manna':

Tro på Jesus vil få konsekvenser for verden

................................................
* Tommy H Høgset som William Booth under 125-års-markeringen den 22. jan 2013. Talerstolen han står ved er den samme som William Booth talte fra i Betlehem under sitt første besøk. Litt av innholdet fra den første talen var inkludert i monologen.  
** I Johannes-evangeliet brukes gjerne «synd» i entall – se refleksjonen: «Guds GPS», mens vi vanligvis er mer opptatt synder i flertall, gjerne relatert til lastekataloger som f. eks. Gal 5:19-21 og begreper som de syv dødssynder.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Neste skritt

…avhenger av forrige skritt.

Selvfølgeligheter slik som denne kan virke fullstendig banale, og det trenger ikke handle om verdensrekord i tresteg for for at jeg kan se at det er sant. 

Når Jesus gang på gang gjentar sannhetene om sin relasjon til Far, tror jeg det handler om at det er en forutsetning for «neste skritt»:

«Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg.»
Joh 14:11a

Jesus oppfordrer til å ta et trosskritt. Et slikt skritt er kun et delmål på vei mot en endelig mål, men det er en forutsetning for å komme videre. For Johannes hører det med til et av de aller viktigste skrittene: På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. (1 Joh 4:2).

Dette skrittet er altså viktig i seg selv – og en forutsetning for å kunne ta det neste. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Der du går skal din vei åpnes for deg…

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mer enn et kinderegg

Reklamen om produktet som oppfyller tre ønsker på engang, har virkelig klart å snike seg inn i folks bevissthet. Men når jeg i dag skriver om tre i én og én i tre, er det bare to av de tre elementene som er overførbart fra reklamen: Utfordringen og overraskelsen.

Det har tatt meg noen dager å fordøye et av de første versene jeg lærte utenat som gutt. For tre dager siden antydet jeg at det kanskje ikke er tilfeldig at det er tre substantiver som åpenbarer Guds identitet og gjør det mulig for oss å komme til Far. Guds identitet er åpenbart i Jesus, og derfor må også hele treenigheten åpenbares. Det jeg skriver i dag er muligens ikke viktig, men jeg finner tanken inspirerende nettopp fordi de tre substantivene representerer et framtredende kjennetegn ved hver av de tre personene i guddommen.

• Veien – forbindelsen mellom himmel og jord, og det mest fysiske av de tre substantivene, er mest framtredende i Jesus.
• Sannheten – kjennetegner Faderen fordi alt springer ut fra ham, jfr. refleksjonen om sannheten.
• Livet – er den mest framtredende karakteristikken ved Den hellige ånd. Guds pust er kilden til alt fysisk og åndelig liv.

Samtidig er Jesus både veien, sannheten og livet – ganske enkelt fordi han er Gud. Faderen og Den hellige ånd kunne sagt det samme om sin person. For treenigheten er tre i én og én i tre. Et ufattelig mysterium, men en sannhet som får mange brikker til å falle på plass i troens verden og som gjør det mulig til å tro at Den hellige ånd kan bo i meg og at jeg kan representere Jesus i verden i dag. 
Men det viktige er at det å følge veien, sannheten og livet fører meg til Far.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14:6

…er verset også i dag, men jeg lover å gå videre i morgen – tror jeg ;-)

Dagens ‘manna’:

Treenigheten er et under!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Nytt liv

Jeg blir varm om hjertet når jeg ser nytt liv. En pjuskete ny-klekket fugleunge som fortsatt trenger noen uker før den likner på det den skal bli, er full av håp og sprer håp. En leken valp er full av glede og sprer glede. En baby kan få meg til å synge de enkle linjene jeg skrev til den første Baby-sang CDen som ble gitt ut for tolv år siden: I ditt smil, din gråt, i varmen fra din hud - får jeg et glimt av Gud som bærer bud om framtid og håp!

Det er nesten en selvfølge at «livet» må være blant de tre substantivene som i Jesus danner et grunnlag for å komme til Far:

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14:6

«Livet» i Johannes-evangeliet har jeg tidligere beskrevet som «Hva alt egentlig handler om», og i evangelistens forståelse er det tilnærmet synonymt med å «komme til Far». Referansen til liv starter allerede med prologens stadfestelse av at: «Det som ble til i ham, var liv…» (Joh 1:3b-4a) og så fortsetter det nye livet som en rød tråd gjennom hele fortellingen. Selve ordet «liv» er nevnt veldig mange ganger, men det er også temaet i dialoger som ikke eksplisitt bruker ordet «liv» - som for eksempel i samtalen med Nikodemus om å bli «født på ny» som en forutsetning for å se Guds rike (Joh 3:3). Det er også det eneste substantivet som dukker opp to ganger i «Jeg er» - utsagnene*.

Nettopp fordi «livet» er i Ordet** og Jesus er Ordet, er han en forutsetning for å komme til Far. Dersom det å komme til Far er det samme som å komme til livet, betyr det at jeg kommer til Far i det jeg kommer til Jesus. Jeg nærmer meg altså treenighetens mysterium. Mer om det er i morgen.

Dagens ‘manna’:

Det som blir til i ham, er liv!

------------------------------------
* «Jeg er oppstandelsen og livet» (Joh 11:25)
** Jeg er nesten desperat etter å bruke «Begrepet» som er en like korrekt oversettelse som Ordet fra det greske Logos. Bakgrunnen er at jeg tror det er det Johannes faktisk mener: Jesus kom som en åpenbaring om hvem Gud er. Inntil Jesus kom, var Gud 100% tilstede, men for menneskene var det vanskelig å få et bilde av Gud som noe annet enn en eksistens, et begrep. Jesus fylte begrepet med innhold.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Er jeg preget av «forbannet løgn»?

Det finnes i hvert fall én sannhet i verden: 

     Verden er full av løgn!
 
Slik har det vært siden mennesket falt. Ifølge Jesus gjorde vi Satan til «denne verdens fyrste» (Joh 12:31) da vi falt. Når Jesus også kaller ham for «løgnens far» (Joh 8:44), er det lettere å forstå at sannheten har trange kår i verden. Det blir særlig synlig i forbindelse med konflikter, maktkamp og kriger. Sannheten fordreies av begge parter. Situasjoner og hendelser tolkes og formidles slik at det tjener vår side, våre mål. Til og med såkalte uavhengige informasjonskanaler strever med å gi et sant bilde av virkeligheten - utelukkende fordi vi kan ikke forholde oss til virkeligheten uten å fortolke den. Og er den først tolket, er den ikke nødvendigvis virkeligheten slik den er. 

For å finne sannheten må jeg derfor helt tilbake til det opprinnelige, den første årsak, den første bevegelse, tilbake til Skaperen og hans mening med skaperverket. Det er det universet Johannes inviterer meg inn i. Da Ordet som var i begynnelsen, ble menneske, kom han full av nåde og «sannhet». Nåden er at han vil ha noe med meg og med oss å gjøre. Sannheten er hans opprinnelige hensikt og mening med oss.

Den eneste måten å bli kjent med sannheten på er gjennom «Ordet»: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh 8:31-32). En som er «bundet» av løgn og usannhet, kan ikke «komme til Far». Derfor er «sannhet» et av de tre substantivene som knyttes til Jesu åpenbaring av Guds navn og som er en forutsetning for å kunne komme til Far ved ham:

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14:6

Dagens ‘manna’:

Alt som er sant … legg vinn på det!*

-------------------------------------
* Hele verset går slik: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!  Fil 4:8
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

________________________________

Postet på FACEBOOK 11. mai 2025 (søndagens prekentekst)

«Je skar æller glømme vegen…

...som går tæl hjertet ditt»

Lars Christian Narums sang «Je veit et stelle» er en vakker vise som absolutt kan synges til en man er glad i. Jeg har aldri hørt den brukt som en lovsang til Skaperen, men tro om den ikke kunne vært brukt til det også? 
I hvert fall passer den godt med avsnittet hvor jeg befinner meg i mine daglige refleksjoner. I dag er jeg kommet til Jesu svar på spørsmålet: «Hvordan kan vi da vite veien?». Svaret ser jeg som et av nøkkelversene i evangeliet:

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»
Joh 14:6

Grunnen til at jeg tror det er et nøkkelvers, er den siste setningen: «Ingen kommer til Far uten ved meg.» Dersom målet er å komme til Far, må det skje ved Jesus. Derfor tror jeg heller ikke at de tre åpenbaringene av «navnet»* er tilfeldig. Hele syv ganger i løpet av fortellingen kommer Jesus med tilføyelser til Guds «navn». Alle forteller noe om Guds karakter. Men det er kun ved denne anledningen at det knyttes opp mot tre substantiv på en gang. Kanskje det heller ikke er tilfeldig? Jeg lar den ligge foreløpig. I dag vil jeg dvele litt ved «Veien».

Tanken om Jesus som «Veien» var så sterk blant de første disiplene at det ble «navnet» som identifiserte dem**. Da Saulus ville få slutt på den nye religiøse sekten, ba han øverstepresten om «brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien» (Apg 9:2). Det tyder på at det ikke bare var et «internt» begrep, selv om det helt sikkert hadde en dypere mening for de troende. 
En vei er noe så enkelt som en forbindelse mellom to punkter. Da Ordet ble menneske, opprettet Gud forbindelsen med mennesket, han laget en vei. Det fantes sikkert broer på Jesu tid også, men det var helt sikkert ikke så mange av dem i datidens landskap som det er i dag. Jesus brukte de bildene som flest kunne forholde seg til – hadde han valgt metafor i dag, er det mulig at han hadde gjort som Prøysen og valgt bru. Men bildet med forbindelsen er der, og de som har opplevd å få komme tilbake til Far, til Guds hjerte, vet at det skyldes Veien – forbindelsen mellom himmel og jord. Da kan jeg synge:

Dagens ‘manna’:

Far: «Je skar æller glømme vegen som går tæl hjertet ditt»

------------------------------------
* Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. Joh 17:6a
** Veien ble ofte brukt på de kristne og den kristne tro: Apg 19:9,23; 22:4; 24:14,22; jf. 18:25f.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvordan kan vi vite?

Jeg har mange gode minner etter svigerfar. Et av dem er også blandet med en form for sårhet, men oppsummeringen er så genial at jeg velger å dele det. Mot slutten av sitt liv ble svigerfar preget av demens, og det medførte utfordringer som at han plutselig kunne finne på ta en tur på egenhånd. Det skjedde også den siste sommeren han levde, og letemannskaper og politi måtte kobles inn. Da han endelig ble funnet sa svigermor: «Men, du må jo ikke gå på tur uten å si fra hvor du går!» - responsen kom og den kunne ikke vært klarere: «Jeg kan jo ikke si hvor jeg går når jeg ikke vet hvor jeg skal!»
I går stanset jeg for Jesu enkle beskjed: «Og dit jeg går, vet dere veien.»
Trodde Jesus at det var en klar beskjed, eller satte han disiplene på prøve? Uansett virket det som det nå var fritt fram å stille spørsmål eller kommentere. I dagens vers er det Tomas sier til ham:

«Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Joh 14:5

Det er ikke umulig at Thomas skjønte at noe av det som lå foran Jesus, var døden. Peter hadde signalisert at han fattet det poenget*. Spørsmålet kan da være «Hvor går du etter livet her på jorden, og hvordan kan vi vite veien dit?» Egentlig et fornuftig spørsmål som åpner for et av evangeliets mest kjente vers som jeg skal se på i morgen. 

Bruken av den dialektiske formen til å formidle hovedbudskapet, går igjen i hele Johannesevangeliet, og spørsmålene fra flere i disippelflokken gir en flott nerve i den avsluttende undervisningen. Derfor mener jeg at dialogen må gis mer rom i trosformidlingen. Det fine med spørsmål er at de både kan øke forståelse og utfordre lettkjøpte konklusjoner. Derfor trenger jeg dialogen.

Dagens ‘manna’:

Takk, Gud, for alle gode spørsmål!

----------------------
* Joh 13:36-37 Se "Feil tidspunkt"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Veiviseren

Det har hendt at jeg ved noen anledninger har meldt meg på en guidet tur – også på steder som jeg kjenner godt. Til den sistnevnte kategorien hører «En tur i Varg Veums fotspor i Bergen» med en dyktig veiviser. Den fant sted for et par år siden, og selv om jeg kjenner Bergen relativt godt, og - med unntak av den aller siste boka, har lest samtlige bøker som Gunnar Staalesens antihelt opptrer i, var det godt å ha en veiviser som hadde gått ruta mange ganger før.

For noen dager siden skulle vi besøke gode venner som hadde flyttet til et deilig småbruk i skogen. Det var mørkt og terrenget var ukjent. Derfor var det godt å ha veiviseren på åpen telefonlinje de siste fem minuttene.

«Og dit jeg går, vet dere veien.»
Joh 14:4

…sa Jesus til disiplene. De burde sikkert ha visst, og kanskje hadde de en anelse, men snakket han konkret eller i overført betydning?

Poenget er at veiviseren er veien. Derfor trenger jeg i prinsippet ikke vite så mye om målet så lenge jeg har forstått at jeg må holde meg nær til veiviseren. Han har «gått ruta før» og er tilgjengelig på «åpen linje». Dersom jeg er nær ham er jeg også på veien. Derfor er det også naturlig og logisk å søke fellesskap med andre mennesker som holder seg nær til ham. Det er godt å ha reisefølge mot det samme målet.

Dagens ‘manna’:

Det er godt å ha reisefølge

...og da skal jeg gå sammen med folk i Farsund og Kristiansand
---------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Veien

Om jeg tok en undersøkelse blant bibellesere om hvilket av Jesu ’jeg er’-sitater som er mest kjent, tror jeg at ”Jeg er veien…”* vil komme høyt på lista.

Det var Johannes som så at Jesus hadde åpenbart Guds navn, og syv ganger gjengir han ’bilder’ av hvem Jesus er. Jeg har tidligere nevnt at det spiritualistiske i hebreerforkynnerens budskap har klare paralleller til Johannesevangeliet. Dagens vers er ikke noe unntak:

Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp
Hebr 10:19-20

Det er Jesu kropp som er ”veien gjennom forhenget”. Det å dø med ham og oppstå med ham gjør meg til ett med ham, og da har jeg også adgang inn i det aller helligste. Gjennom det samme underet har han også adgang inn til mitt aller helligste. Jesus er med andre ord både min vei til Gud og Guds vei inn til mitt hjerte.

Dagens ’manna’:

Det går veien!

______________________
* Joh 14:6

Krokveier

Noen tar snarveier, andre går krokveier. Enten jeg tenker konkret eller abstrakt er begge deler betenkelig. Å ta en snarvei kan bety at man ikke følger den oppsatte ruta – mens å gå krokveier kan være en måte å beskrive f. eks. korrupsjon på.

Midt i en typisk lovsang kommer følgende utsagn:

”Herren … gjør veien kroket for de gudløse.”
Salmene 146:1-10

Hvordan gjør Herren det?

Ganske enkelt ved å overlate ”de gudløse” til sin egen sviktende dømmekraft. I Herrens øyne er det bare en vei, og han er selv den veien. Det finnes ingen snarveier, og uten ham blir alle andre veier krokete.