Å vite hvor jeg går

Da Henryk Sienkiewicz skrev romanen «Quo Vadis» hadde han helt sikkert Peters spørsmål til Jesus i tankene: «Herre, hvor går du hen?» (1). Jesu svar var også spesielt: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg» (2). Noen vers senere tar Tomas opp tråden: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» og Jesu svar er veldig klart: «Jeg er veien…» (3). Senere forsto både Peter, Tomas og de andre disiplene at det var kjærligheten og lyset som var «veien», og derfor ble det navnet også brukt om de første kristne.

I «Quo Vadis» er forfølgelsen av de kristne under Neros styre rammen om romanen. Kontrasten mellom Neros hat og de kristnes kjærlighet trer tydelig fram. Jeg kan bare forestille meg at de kristne på den tiden fant trøst i dagens vers – også det fra Johannes’ hånd:

Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet øynene hans.
1 Joh 2:11

Så enkelt, de som hater er blindet av mørket og vet ikke hvor de går. De som elsker med Jesu kjærlighet vet hvor de går. Da blir spørsmålet «Quo Vadis?» overflødig.

Dagens ‘manna’:

Kjærligheten viser vei.

---------------------------------------------------
(1) Joh 13:36
(2) Temaet er behandlet i refleksjonene: «Ikke nå – senere» og «Feil tidspunkt»
(3) Joh 14:5-6
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’