HELLIGGJØRELSEN BERØRER ALLE DELER AV LIVET

 «Mange mennesker tror at helliggjørelse, eller hellighet, bare handler om sjelen. Men sannheten er, at den handler om alle delene av vår natur, og alt det vi eier og har. Kroppen skal helliggjøres på samme måte som sjelen» skrev Samuel Logan Brengle i den lille boka ‘The Way of Holiness’ s 43, som jeg har sitert fra tidligere (1).

Han henter full støtte hos Paulus som skriver:

«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?»

1 Korinterne 3:16

 
og Paulus gjentar:
 

«Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv.»

1 Korinterne 6:19

 

«Derfor formaner jeg dere ved «Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»

Romerne 12:1

 
Brengle ga også mange praktiske råd til offiserer om hvordan de skulle ta vare på kroppen og nå, drøye 100 år senere, er det morsomt å lese fra offiserenes hverdag den gang:
 

«Mosjon er meget nødvendig for helsen. En offiser som går på husbesøk det foreskrevne antall timer, selger Krigsropet og holder friluftsmøter, behøver ikke særlig mosjon utover dette, om han trekker skuldrene tilbake og ånder dypt. Men liksom et kjede ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd, så er menneskekroppen ikke sterkere enn sitt svakeste punkt. Det er derfor nyttig med litt alminnelig, systematisk gymnastikk for å holde alle kroppens organer sunne og sterke.»

Fra boka «Sjelevinnerens hemmelighet.»

 
Jeg brukte dette sitatet i et av de første innleggene jeg fikk på trykk i bladet «Frelsesoffiseren» som du finner link til i kommentarene dersom det er av interesse. Der finner du også link dette innlegget på bloggen min – det er litt mer leservennlig enn her på FB.

Publisert på FACEBOOK

_____________________________

(1) Hva er hellighet?

Én Ånd

Etter en lang pause, er jeg nå tilbake med min ukentlige blogg, og jeg fortsetter med betraktninger om å vandre 'verdig det kall vi har mottatt' som én kropp. 

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kaltEf 4:3-4

Det forrige innlegget ble postet den siste dagen i juni. I tiden siden da har mange ting skjedd i livet mitt. Under hjemlandsferien vår hadde jeg anledning til å tilbringe mye tid sammen med familien min og i særdeleshet pappa før det behaget Gud å ‘forfremme ham til herligheten’. Det kjentes også godt at jeg fikk anledning til å forrette i bisettelsen hans og feire livet hans før Magna og jeg reiste tilbake til tjenesten vår i Øst-Europa.

Min far var ikke bare pappaen min, han var en offiser-kollega, en kjær bror i Kristus, og en forbønnskjempe jeg kunne stole på i vanskelige stunder. Vi kunne også glede oss sammen når vi så Guds inngripen i våre egne liv så vel som i andre menneskers liv og situasjoner vi møtte i de tjenestene vi sto i. Vi var av den samme Ånd og ene Ånd. Selv da han kjempet sine siste kamper på dødsleie opplevde jeg bekreftelsen Paulus beskrev på denne måten:

Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.
Rom 8:16

Jeg er så takknemlig til Gud at en slik relasjon ikke er forbeholdt dem som deler både fysiske og åndelige familiebånd, den oppstår mellom alle gjenfødte troende. Noen ganger er det ikke nødvendig å si noe, vi bare vet at vi er av den ene og samme Ånd - vi er Jesu kropp.

Dagens 'manna':

Sammen i én Ånd, kan vi gjøre Jesus kjent for hele verden.

Hva kan jeg lære av fingrene mine ...

... når jeg vil lære mer om frukten av å vandre i og med fred?

Spørsmålet kan virke irrelevant, men det er viktig!

Når Paulus underviser om å leve «verdig det kallet vi har fått», er den første frukten av å vandre i og med fred at vi blir ‘en’ kropp:  

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt
Ef 4:3-4

Logikken er tydelig. Hvis vi er kalt til det ene og samme håpet, hører vi også til den ene og samme kroppen, fylt med den ene og samme Ånden.

Så hva kan jeg lære av fingrene mine?

Jeg vet at selv om lillefingrene mine ikke ser like ut, og ikke alltid fungerer like bra, er de en del av den samme kroppen. Det er nytteløst for Herr Høyfing å være stolt fordi han ser litt bedre ut eller fungerer bedre enn Herr Venfing. Heldigvis vet jeg at Herr Høyfing ikke tenker på den måten. Det vet jeg fordi det er jeg som er hodet og det er ånden min som regjerer i kroppen.

Jeg kunne også ha brukt knærne mine som eksempel, men de er langt fra så fotogene som fingrene. Dessuten er det i dag vanskelig å skille dem fra hverandre på utseendet. For 40 år siden ble det høyre kneet skadet i en bilulykke. Det påvirket hele kroppen, men Herr Venkne klandret ikke Herr Høykne.

Tvert imot tok Herr Venkne på seg mye av byrden og hjalp Herr Høykne med å gjenvinne mye av funksjonene han hadde før ulykken. For to år siden var det motsatt. Da ble Herr Venkne skadet i et terrorangrep. Hvis det ikke hadde vært på grunn av Herr Høykne, tror jeg ikke jeg ville vært i stand til å gå i dag. Han bar byrden, og hjelper fortsatt Herr Venkne til å strekke ut når han er i dårlig form og i en lune som gjør det utrivelig for kroppen.

Du kan lære mye om frukten av å vandre ‘i og med fred’ ved å lytte til din egen kropp. Du har bare én, så ta godt vare på den! Som en Jesu etterfølger tilhører du én kropp, så ta godt vare på den!

Vi trenger hverandre både i svakhet og styrke. Å vite dette og å leve i samsvar med denne innsikten, er en del av å vandre verdig det kallet vi har fått.

Dagens ‘manna’:

Kalt til ett håp, i én kropp fylt med én Ånd.

----------------------------------
NB Det blir en pause med blogging på seks språk i tre måneder framover. Neste innlegg i denne serien blir publisert den 6. oktober 18. Ha en velsignet sommer og ta godt vare på kroppen!

Paulus skrev mer om kroppen i 1 Kor 12:12-26

Det handler om den første frukten

Det kan sikkert virke litt underlig å fokusere på den første frukten etter at jeg har hatt frukt som tema hver dag i snart fire uker. 

Når jeg stiller spørsmålet: "Hva er den første frukten?", er det sjelden jeg får «riktig» svar. Likevel er den første frukten forutsetningen for all frukt, og derfor kan den lære meg noe viktig:

Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.
Rom 8:23

Det fine med den første frukten er at det er umulig for meg å produsere Den hellige ånd. Dermed er også standarden satt når det gjelder alle kvalitetene ved Åndens frukt. Når jeg ikke kan «produsere» kilden, hvordan kan jeg da tro at det er mulig for meg å «produsere» produktet av den? Et egenprodusert produkt vil bare bli en dårlig etterligning.

At den tredje personen i guddommen, Den hellige ånd, er den første frukten, sier alt om hva som må til for å bære frukt. Det er Den hellige ånd i meg, og jeg i ham som er eneste muligheten, men hvilken mulighet!!!

Dagens ‘manna’:

Den første frukten setter vekststandarden

-------------------------------------

Det handler om forgården i min 'helligdom'

Det jeg holder på med disse dagene, kan sammenliknes med en guidet tur i en helligdom. Jeg har besøkt det aller helligste og det helligste, og idag fortsetter jeg med forgården. Min forgård er min fysiske kropp og den representerer verdensbevisstheten.

Beretningen om rensingen av templet (1) viser med all tydelighet at Jesus ønsket hellighet også i forgården. Det er et klart budskap om at Gud ønsker hellighet i hele huset sitt. I denne sammenheng inkluderer det hele meg, men også hele 'kroppen' av alle troende. En slik tanke er bare mulig med en holistisk
forståelse av mennesket, og vil virke avskyelig i med dualistisk forståelse.

Det var noen restriksjoner når det gjaldt Tempelforgården, men i prinsippet hadde alle mennesker en eller annen form for tilgang til hele eller deler av dette området – inkludert kvinner, hedninger (ikke-jøder) og spedalske. Uten å tøye begrepet tilgang, er ”forgården” min også noe som alle har tilgang til. Kroppen er nemlig synlig. Det jeg gjør med kroppen blir lagt merke til.

Jeg nærmer meg nå det vanskelige temaet ”hellighet i praksis”. Senere i serien vil jeg dukke dypere ned i dette emnet, men i dag skal jeg dvele noen øyeblikk ved en ”hellig kropp”. Dette er et viktig tema. Det utfordrer den greske dualistiske tankegang der ånds- og sjelsliv sto for det som var godt og edelt, mens kroppen stod for noe mindreverdig. Det er den dualistiske tankegang som utfordrer et holistisk menneskesyn, ikke det treenige. At Gud kunne komme i ”kjøtt” var (og er?) et mysterium for den rådende tankegang i Jesu samtid (2). 

Dersom jeg utfordrer tanken om at hellighet er mulig for kroppen – utfordrer jeg samtidig dogmet om Jesu guddom.

Dagens 'manna': 

Kroppen er en del av helheten i helligheten

-------------------------
(1) Jeg tror at dette er en veldig viktig beretning og en sterk profetisk handling - med mange lag av fortolkninger. Dens viktighet understrekes av at den er med i alle de fire evangeliene: Matt 21:12-17; Mark 11:15-19; Luk 19:45-48 & Joh 2:13-16.
(2) På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. 1 John 4:2
 

 

Kloke ord fra kloke herrer

Sitert av en fan av dem!

Sist torsdag var det gjenhør med avdøde prest og forfatter Karsten Isachsen i morgenandakten. Jeg har alltid verdsatt refleksjonene hans, og det samme gjelder ham som Isachsen siterte:

«Enkelte ord fra Per Fugelli har fungert for meg som rene skriftsteder fra Bibelen. De inneholder konsentrert klokskap og hjelp i hverdagen. Han har for eksempel sagt: Det er tre viktige vitaminbomber i livet:

• Verdighet.
• Handlingsrom i eget liv. Og:
• Å ha en flokk du bryr deg om, og tar vare på.»

Vitaminer gir overskudd i livet, og jeg er overbevist om Fugellis tre vitaminbomber gjør akkurat det. Hver av dem fortjener en refleksjon, men jeg lar de to første ligge i denne omgang og konsentrerer meg om «Å ha en flokk du bryr deg om, og tar vare på».

Når jeg velger det siste vitaminet, er det fordi jeg har fokus på bindeordet «og». Jeg velger bevisst det norske navnet på ordklassen fordi jeg alltid står i en sammenheng. Det vil alltid være noe eller noen jeg «og’er» meg med og dermed «binder» meg til. Jeg berørte dette da jeg skrev om pronomen for noen uker siden (1).
 
Kanskje Fugelli hadde en annen klok herre i tankene da han presenterte sitt tredje vitamin?

Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.
Apg 20:28

Det er Paulus som kommer med denne viktige oppfordringen. Jeg og flokken, flokken og jeg. Mens «men» forteller om en motsetning – jfr. gårsdagens refleksjon, er «og» en sideordnet konjunksjon. Det betyr et gjensidig bytteforhold. Jeg og flokken trenger hverandre, derfor må vi ta vare på hverandre, bære byrdene for hverandre og på den måten oppfylle Kristi lov (2). Det er Paulus som har sagt det også, og han fortsetter:

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom 12:15

For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
1 Kor 12:26 

Akkurat det har jeg nylig hatt en 'knesettende' erfaring med!
Paulus hadde forstått hvor viktig enkeltmennesket er for flokken og flokken er for enkeltmennesket. Å oppdage det er å oppdage en «vitaminbombe»!

Dagens ‘manna’:

Ta vare på deg selv og på flokken

-----------------------------------------------
(1) Et personlig innlegg om noe helt personlig
(2) Gal 6:2 
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Du og jeg og vi to!

Jeg kan ikke tenke meg et bedre navn på et fellesskap i en kropp enn det personlige pronomenet «Vi». Det betyr at jeg beveger meg fra substantiv over i en ny ordklasse, og Johannes hjelper meg med å lage en flott bro:

Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.
1 Joh 1:3

Jeg tror ikke på forkynnelse uten et fellesskap. For det første må forkynneren ha fellesskap med ham som er Livet, slik at livet merkes i forkynneren. Dernest må forkynneren tilhøre et «Vi». Det vil si et fellesskap av troende som fungerer som en åndelig og sosial støtte for den som formidler – og minst like viktig: Være det fellesskapet, den kroppen, som representerer Far og Sønn overfor den som tar imot evangeliet.

Det tar tid for den nyfødte i Kristus å forholde seg til det åndelige og abstrakte. Den nyfødte kjenner at det er der, og tror at det er sant, men det er viktig at vi som allerede har vokst som en kropp, inviterer til «fellesskap med oss». Dersom jeg ikke har et fellesskap å invitere til, er det viktig at jeg selv er villig til å ta på meg rollen som «familie». Det blir nemlig ikke fellesskap uten en «'jeg' + 'du' = 'vi'»-relasjon.

I Drammen var det en trofast Krigsropsselger som het Arne Stustad. Han pratet med alle som kjøpte Krigsropet, og bygde relasjoner som fikk evighetsbetydning for mange. Noen år før Arne ble forfremmet til herligheten, ble han kjent med en mann som han fikk lede til tro. Den «nyfødte» hadde behov for tett oppfølging og fellesskap ut over det som var av organiserte aktiviteter i korpset. Arne og Dordi fant en løsning. De siste seks årene Arne levde, ble den nye disippelen fast gjest til et måltid og en åndelig prat hver dag etter arbeidstid. Arne og Dordi hadde forstått viktigheten av troens «vi».

Når jeg underviser om forkynnelse, pleier jeg å si at forkynnelse som ikke inneholder «jeg» og «du» er dårlig forkynnelse fordi den ikke relaterer til forkynneren selv eller tilhøreren. Det er viktig at den gjør akkurat det. For målet med forkynnelsen er at budskapets hovedperson, «Livet», skal føre oss sammen slik at vi blir et «vi» i betydningen at «vi» har noe felles, noe som vi deler, og det vi deler er livet i «Livet». Men da er det viktig at det fellesskapet finnes i virkeligheten, og ikke bare i forkynnelsen.

Dagens ‘manna’:

Du + jeg = vi => fellesskap + Jesus = kropp

--------------------------
(1) "Du og jeg og vi to, seilte i en tresko". For English readers: A Norwegian nursery song!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Det viktige fokuset på kroppen

Jeg tenker ikke på usunn kroppsfiksering, skjønnhetstyranni eller idealvekt, men på det å ta kroppen og signalene den sender på alvor. Vi går til helsekontroll med barna og som voksne følger vi opp med en legeundersøkelse med jevne eller ujevne mellomrom gjennom hele livet. 

Og dersom noe ikke er «normalt», gjør vi det vi kan for å rette på det. Jeg er akkurat i en slik fase og i dag får jeg vite om jeg kan starte med trening hos en fysioterapeut i morgen. Det er viktig at kroppen fungerer, og jeg ønsker å kunne gå så «normalt» som mulig.

Etter at Jesus sammen med foreldrene hadde kommet tilbake til Nasaret etter besøket i Templet som 12-åring, forteller Lukas at:

Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.
Luk 2:52

Lukas forteller altså at Jesus fysisk og mentalt utviklet seg helt normalt. Så da Gud gikk fra å være «et abstrakt verb» til å bli «et konkret substantiv» i mennesket Jesus, la han også normalen for det som skulle bli standarden for Jesu framtidige kropp.

Den fysiske utviklingen, veksten, skjer ved at vi vokser i antall(1). Den mentale og åndelige utviklingen skjer ved at vi stadig lærer mer både om den verden som vi lever i, og om Den hellige ånd som bor i oss. Det siste gjør jeg gjennom

• Bibelen som den guddommelige rettesnoren for kristen tro, lære og liv(2).
• Fellesskap med resten av Jesu kropp(3) og
• Daglig samliv med Den hellige ånd(4).

I tillegg fins det en utrolig rikdom og lærdom i det som er nedtegnet av tanker og erfaringer gjennom de siste 2000 års troshistorie.

Det er viktig med jevne mellomrom å ta en sjekk. Utvikler jeg meg normalt som en Jesu etterfølger? Gjør vi det sammen som Jesu kropp, slik at vi er:

Dagens ‘manna’:

til glede for Gud og mennesker.

-----------------------------------------------
(1) Apostlenes gjerninger kan inndeles i "perioder" som alle avsluttes med et vers som forteller om vekst og utbredelse:* Jerusalem-fasen - Apg 6:7; * Fokus Judea, Galilea, Samarie - Apg 9:31; * Hedningemisjon i Lille-Asia - Apg 16:5; * Europa framstøt og styrking av Lille Asia - Apg 19:10; * Fokus Europa - Apg 20:2; * Destinasjon "verdens sentrum": Rom - Apg 28:30-31.
(2) Fra Frelsesarmeens første trosartikkel.
(3)  Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp...Ef 4:3-4a
(4) Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Joh 14:26
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hellighetssporet

Når jeg skal presentere hellighetslæren bruker jeg gjerne det jeg kaller for "The JCB-track" eller "JGB-ruta" avhengig av hvilket språk jeg underviser på:

Mens Gud formidlet sin hellighet til verden gjennom inkarnasjon, kors og Åndsutgytelse – går hellighetens vei for mennesket i speilvendt retning: Sporet begynner i "Jerusalem" ved at Ånden åpenbarer evangeliet. Ferden går videre til "Golgata" til død og oppstandelse med Kristus. Destinasjonen er "Betlehem".

Det hellige formidles igjen i verden fordi det har fått kjøtt og blod - et ansikt. Og når vi kommer til Betlehem via JGB-sporet synger englene igjen:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Luk 2:14

For Gud gleder seg i lysets barn som bærer Åndens frukt. *

Etter nok en måned med sterkt fokus på hellighet er jeg blitt styrket i min overbevisning om at veien dit følger "JGB-ruta". Det begynner med at jeg utrustes med kraft. Det fortsetter med forståelsen av hva Golgata-verket betyr for min status overfor Gud. Og konsekvensen av dette må føre til en visshet om at den Jesus verden ser, er meg som en del av hans kropp, og da er sirkelen sluttet. Det er juli i Betlehem.

Dagens 'manna'

Sosial hellighet er "Jesus-identitet i verden"

------------------------------------

* Jfr. ”Hellighet og høsttakkefest”

Hellighet og verden – Guds metode

Hva er den guddommelig formidlingsmetode for å nå ut til verden?

Inkarnasjon
(”sekularisering” = "hverdagsliggjøring")

Ordet får ”kjøtt og blod” (1) ved at jeg med mitt nærvær i verden ”hverdagsliggjør” hellighet. Det ”hellige” får et ansikt: Mitt ansikt - og ditt ansikt?

Det hender jeg lytter til forkynnelse. Innholdet kan være OK, men det mangler "ansikt". Jeg får lyst til å rope til taleren: 
Hva betyr dette for deg? Hva har det gjort med deg? Hvilke praktiske konsekvenser har det hatt i ditt liv?

Dersom det hellige bare blir retorikk, uteblir inkarnasjonens under og da er det ikke relevant. Det blir kun religion.

Hvordan blir jeg en del av dette underet? Hvordan kommer jeg hit:

”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.”
Gal 2:20 

Svaret er enkelt – og det har blitt berørt flere ganger i løpet av denne serien: 
Ved å fornekte seg selv og død med Kristus, og oppstå med ham og representere ham og det hellige i denne verden. For å gjøre det trenges ikke eiendom eller institusjon (selv om begge deler kan være nyttige så lenge det styres av Ånden), det trenges kun en kropp og et ansikt. 

…underet som har skjedd, og som verden kanskje ikke forstår, men merker, er at det mennesket som
er død og oppstått med Kristus, er forvandlet. Forvandlet fra et «"meg - meg"- menneske»  til et «"MEG - DEG" - MENNESKE».

"Når det hellige blir en del av verden, har du startet en misjon. Det er Jesus som kommer til Betlehem" (2)

Dagens 'manna':

Hellighet er Guds tilstedeværelse i verden gjennom sin kropp 

---------------------------
* Jfr Joh 1:14
** Min oversettelse av: “When the sacred becomes secular, you’ve a mission going. It’s Jesus Christ coming to Bethlehem”
Robert H. Schuller in ”Your Church has a Fantastic Future”
Regal books 1986 p. 94

Satt ut på grunn av kroppen

I likhet med de aller fleste, har jeg i perioder blitt "satt ut" på grunn av kroppen. Andre lever med sterke begrensninger hele livet. Betyr det at Den hellige ånd har forlatt forgården? (Jfr gårsdagens refleksjon)

Selv om det fortsatt er ting som har skjedd i livet mitt som jeg ikke forstår, kan jeg vitne om at også de periodene hvor jeg har vært "satt ut" har Gud vendt det til det gode (1). 
 
Samuel Logan Brengle, som jeg har sitert ganske ofte i denne serien om hellighet, fikk en slik "meningsløs" erfaring da han var korpsleder i Boston 1. korps i 1888 (2):

En bråkmaker var blitt bortvist fra et møte og svarte med å kaste en murstein gjennom vinduet. Den traff Samuel i hodet. I flere dager svevde han mellom liv og død. En rekonvalesensperiode på drøye 18 måneder resulterte i at Brengle skrev en rekke artikler for Krigsropet som senere ble publisert i boka ”Helps to Holiness”. Samuel kommenterte dette selv ved flere anledninger: ”Om det ikke hadde vært for en liten murstein hadde det ikke kommet en liten bok…”.

…og kona hans, Lily, tok vare på mursteinen og dekorerte den slik: 

 

”Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv.”

Gud kan vende alt til noe positivt: For å spre Brengles budskap om et liv i hellighet til hele verden brukte han en murstein.

Dagens 'manna':

Gud kan også bruke mine svakheter

--------------------------------------------
(1) Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom 8:28)
(2) R. David Rightmire: "Sanctified Sanity - The Life and Teaching of Samuel Logan Brengle", Crest Books 2003, s 23

Hva fyller jeg forgården med?

Jeg beveger meg nå inn på et område hvor jeg er bekymret for å ”legge stein til byrden” i stedet for å oppmuntre.

Ofte kan fokus på hellighet føre til at mennesker opplever tilkortkommenhet og økt skyldfølelse i stedet for frigjøring fra synd og frihet i Den hellige ånd. Faren er at hellighetsforkynnelse blir lovforkynnelse (1), men skal en slik frykt hindre oss i å snakke om det som er vanskelig?

Det er på mange måter lettere å snakke om mental og åndelig tilstand, enn den fysiske tilstand. Men forgården/kroppen er en del av det tempel Gud har gitt meg å forvalte.

Mange mennesker sliter med kroppen sin, men om vi ser bort fra faktorer som vi ikke rår med, som f. eks. forgjengelighet (2), arvelig disposisjon for overvekt, sykdom osv, er det hevet over tvil at Gud har gitt meg et forvalteransvar for det jeg faktisk kan gjøre noe med (3).
Tør jeg å slippe Den hellige ånd til når jeg f. eks. tenker diett (4) eller fysisk trening (5)?

Samuel Logan Brengle var opptatt av dette og jeg har mer enn en gang hatt moro av å sitere: 

”Mosjon er også meget nødvendig for helsen. En frelsesoffiser som går på husbesøk det foreskrevne antall timer, selger Krigsropet og holder friluftsmøter, behøver ikke særlig meget mosjon utover dette, og han trekker skuldrene tilbake og ånder dypt. Men liksom en kjede ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd, så er menneskekroppen ikke sterkere enn sitt svakeste punkt. Og det er derfor nyttig med litt alminnelig, systematisk gymnastikk for å holde kroppens organer sunne og sterke.”(6)

Hovedspørsmålet er hvem som bestemmer over ”templet” mitt. Dersom jeg ikke passer på kroppen min, vil den ”bestemme” over meg. Dette er også et viktig anliggende i fasten: Jeg signaliserer til meg selv, til Gud og til ”makter og myndigheter” hvem som bestemmer. Jeg ønsker at det skal være han som bor i det aller helligste. 

Dagens 'manna':

Den hellige ånd i hele kroppen!

Følg med i morgen: "Satt ut på grunn av kroppen"
---------------------------------------------
(1)"Alt som avslører oss og viser oss hvordan vi står i forhold til Gud og alt som krever hellighet av oss, er loven. Det gjelder også den såkalte helliggjørelsesforkynnelse som bare går ut på å kreve hellighet av de kristne. Uansett hvilke navn en gir det, er alt som krever hellighet og stiller oss ansikt til ansikt med Gud, lovens ord." Øivind Andersen: "Romerbrevet" 1972 s. 45
(2) Jfr Paulus om det “jordiske telt” – 2 Kor 5:1-5
(3) Jfr Ansvaret for ”templet” - 1 Kor 3:16-17
(4) Jfr Daniel hos Nebukadnesar – Dan 1:12
(5) Jfr Råd til Timoteus – 1 Tim 4:8
(6) S. L. Brengle: ”Sjelevinnerens hemmelighet”, Salvata forlag s. 57. Jeg brukte dette sitatet i artikkelen i en av de første artiklene jeg fikk publisert: "Offiserens fysiske helse"

Min ”helligdom”

Paulus sier at menigheten som helhet og den individuelle kristne er som et Guds tempel(1). Templet besto av tre deler: Forgården, Det hellige & Det aller helligste. I tillegg til å være skapt i Guds treenige bildet, er denne måten å illustrere det troende mennesket på det nærmeste vi kommer en bibelsk antropologi om det treenige mennesket. Unntaket er verset som også er inkludert i Frelsesarmeens 10. trosartikkel:

”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer.”
1 Tess 5:23 

Mange vil hevde at dette ene verset, og illustrasjonene jeg har benyttet er altfor spinkelt som grunnlag for en lære om menneskets treenighet. En lære er heller ikke målet. Hensikten er å gjøre det lettere å trenge inn i hellighetens mysterium, og da kan slike illustrasjoner være til hjelp.

Når det er sagt, finnes det mye hos Paulus som tyder på at han tenkte i disse baner – bl.a. skriver han om kjødelige1, sjelelige2 og åndelige3 troende i begynnelsen av sitt første brev til korinterne.

Personlig synes jeg det interessant at Sigmund Freud også fant det hensiktsmessig å forklare mennesket som ”id, ego og superego”. Det er faktisk mulig å trekke paralleller, men her nevner jeg det utelukkende som en kuriositet. De neste dagene vil jeg se nærmere på ”helligdommen” – og jeg vil bevege meg innenfra og utover. 

Dagens 'manna':

Jeg er Guds tempel

------------------------
(1) 1 Kor 3:16 og 1 Kor 6:19
(2) σαρκικός – kjødelige 1 Kor 3:1
(3) ψυχικὸς δὲ ἄνθρωπος – det sjelelige mennesket – 1 Kor 2:14
(4) πνευματικός – åndelige 1 Kor 3:1
Her finner du detaljert illustrasjon av: Templet i Jerusalem

Høyt spill?

Det hender at jeg ned gjennom årene har lurt på hva som hadde vært Faderens reserveløsning dersom Sønnen hadde sviktet i gjennomføringen av oppdraget. Dersom jeg tror at Jesus også var helt og sant menneske, kan den muligheten ikke bare vært hypotetisk, men høyst reell. 

Da er det ganske høyt spill «å gi» Sønnen en flokk med etterfølgere i oppdraget før kjernen i oppdraget var utført. Det må, tross skuffelser, bety at Gud fortsatt tror på mennesket. Det ser jeg som et bevis på hans grenseløse nåde. Og Jesus var tro mot oppdraget og mot dem Gud hadde gitt ham:

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord.
Joh 17:6b

Når det gikk bra, har jeg ingen grunn til ikke å tro at resten skal gå bra også - og det er derfor han satser på en kropp som blant andre består av meg. Det viser at Gud har sterk tro....

Dagens ‘manna’:

Tenk at jeg også får være med!

------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mer herlighet…

Da jeg skrev om herlighet i går, skrapte jeg bare litt i overflaten på et veldig stort tema. Da jeg kommenterte røsten fra himmelen som sa:

«Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» Joh 12:28b

...skrev jeg at uttalelsen «Jeg har herliggjort det» var en bekreftelse av at Jesus hadde gjort det gjennom sitt liv. Resten, «og skal herliggjøre det igjen», kan peke fram mot korset og oppstandelsen, men det kan også peke enda noen uker lenger fram – til pinsen da Jesus får en ny kropp - og videre fram til i dag.

Da Salomo profeterte på denne måten: «velsignet er hans herlige navn til evig tid! Hele jorden skal fylles med hans herlighet. Amen! Ja, amen!» (Salme 72:19) kan det selvfølgelig gå i oppfyllelse på flere måter. Men da Gud selv valgte å bli menneske, er det en strategi han velger å ta helt ut. Derfor er det ingen tilfeldighet at når en disippel døpes til Jesu navn – det vil si dør med ham og oppstår med ham, så bærer han/hun navnet «kristen». Navnet gir identitet. Det er heller ikke tilfeldig at når en disippel døpes i Den hellige ånd, så fylles han/hun med «språk»*. Språket gir identitet. Målet er å få Jesu identitet; Jesus-likhet.

Dersom det skjer blant de 2 milliarder menneskene rundt om på jorden som bærer navnet i dag. Da blir Fars navn herliggjort igjen og igjen og igjen. Hele jorden fylles med hans herlighet. Vi er Jesus i vår tid, der vi bor. Når det skjer, er det på sin plass å slå fast: «Er det ikke herlig dere!» Den herligheten er synlig ved at Jesu kropp i dag gjør de kjærlighetshandlingene som gjorde at Far ble herliggjort da Jesus selv vandret på jorden**. Herrens herlighet – er noe mer enn lovsang - det er når Jesu kropp sprer kjærlighet.

Dagens ‘manna’:

Herrens herlighet blir synlig når Jesu kropp gjør det Jesus gjorde

...og i dag minnes vi dem som er "forfremmet til herligheten" - jeg skal gjøre det i Haugesund og på Stord!
-------------------------------------
* Se artikkelen «Pinse = jul!»
** Litt av denne herligheten snakker Erling Borgen om i gårsdagens «God helg» - dersom du ikke fikk det med deg, er det interessant å lytte til HER. For oss er det mer enn en kirkepolitisk kamp – det er et liv i Jesu kropp – men målet er det samme.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Grenseløst - Boundless

Temaet for neste sommers internasjonale kongress i London treffer sentrumsblinken i evangeliet. Det vet også de onde kreftene, og de trodde at de kunne begrense innflytelsen av Jesu lære ved å ta livet av Jesus. Men det var nettopp det som gjorde ham grenseløs:

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Joh 12:24

Det er Jesu nye kropp, vi som tror, som skal bære rik frukt. Utfordringen er at den kroppen ofte havner på «institusjon» slik at den ikke kommer seg ut blant folk. Og så lenge kroppen er på «institusjon» er den veldig begrenset, og fruktbarheten er enda mer begrenset. De onde kreftene er lite bekymret for Jesu kropp når den er på «institusjon». Mange steder er til og med de spesielle institusjonene for Jesu kropp (les: kirke- og menighetsbyggene) et sterkt vitnesbyrd til verden om at kroppen faktisk er død – for om noen stikker innom fordi de faktisk ønsker å treffe Jesus, er den tom for folk – men på veggen henger det mange vakre bilder, mens det ligger invitasjon til kulturelle begivenheter som gir mennesker god følelser i en høytidelig institusjon – særlig når det nærmer seg jul.

Hvis kroppen skal komme i funksjon, må den ta et oppgjør med alt som begrenser. Det koster. Det koster å krysse grenser fordi det veldig ofte betyr å forlate det trygge og begynne å leve slik Jesus ville levd om det var han som bodde der jeg bor. Gudstjeneste er ikke det jeg gjør mellom kl. 11 og 12 på søndag, men hva jeg gjør mellom kl. 12 på søndag og kl. 11 neste søndag. Det er da jeg «mister» meg selv, «mister» livet for å finne det, og når det skjer lever jeg «grenseløst» og bærer rik frukt. Hvis ikke, blir det bare det ene kornet. Jesus så det. Han ser det i dag og er fortsatt hode på kroppen sin, men reagerer kroppen?

Dagens ‘manna’:

Det er grenseløs spirekraft i et lite korn, men da må det «miste seg selv»

-----------------------------------
* Illustrasjonsbilde er av Bamble kirke - jeg kjenner ikke "kroppen" som hører til der. Jeg vet at han som var kirkens arkitekt og prest, Gustav Lammers, var svært "levende". Hans største ønske ville nok vært at bygget han reiste ikke skulle begrense, men fungere som et utrustningssenter.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et sterkt ønske

De hadde et klart ønske, grekerne som var kommet til Jerusalem for å feire påske:

De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne møte Jesus.»
Joh 12:21

Nok en gang er det «outsiderne» som viser en annerledes interesse for Jesus enn det å være vitne til sensasjon. Kanskje det til og med var signalet Jesus trengte for å bli klar til å fullføre sitt oppdrag? Hva var i så fall det viktige med denne henvendelsen?

Den var et signal om at kunnskapen om ham som noe mer enn en «ordinær» profet også hadde nådd nasjonene utenfor Israel. Hans misjon var universell. Budskapet hadde nådd lenger enn hans eget folk. Han kunne gå til korset. 
For at alle som gjerne vil møte Jesus skal få anledning til det, måtte Jesus dø slik at han kunne møte hele verden gjennom en ny kropp = hver den som tror!

Dagens ‘manna’:

I dag er det mange som gjerne vil møte Jesus

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Og så kommer refrenget

En god sang skal ha et godt refreng som forsterker budskapet i teksten. For tre uker siden ble jeg oppfordret til å skrive en tekst til en sang som skal brukes i kongressen som har mottoet «Jesus i vår tid». Da måtte refrenget forsterke budskapet, og det ble slik:

Vårherre har en strategi
En tidløs metafor:
Vi er «Jesus» (3x)
i vår tid,
der vi bor.*

Kommandør Dick Krommenhoek har skrevet en flott melodi til sangen og jeg håper at den vil både velsigne og utfordre. Jeg har utfordret meg selv i sangen.

Også Johannes har et «refreng» som går igjen i hans «evangelie-sang»:

Jesus svarte: «Jeg har sagt det til dere, men dere tror meg ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg.»
Joh 10:25

Refrenget: «De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg» dukker opp i en eller annen form gjennom hele evangeliet. Det er gjerningene til Jesu kropp i vår tid som vil gi troverdighet til det budskapet vi vil formidle.

Dagens ‘manna’:

Vi er «Jesus» i vår tid!

-----------------------------
* Hele sangen kommer neste uke.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kroppsfiksering

Da jeg bodde i Øst-Europa fikk jeg alltid svar. Dersom jeg spurte etter veien, ble jeg vist i en retning selv om den som svarte ikke hadde peiling (men det skjønte jeg først i etterkant). Det er mulig at det hadde noe med en kultur der man skulle svare på det man ble spurt om, verken mer eller mindre. Det var sjelden jeg hørte «Я не знаю» = «jeg vet ikke», også om andre spørsmål enn geografiske destinasjoner. Jeg undrer meg fortsatt litt over at det å gi et svar er et mål selv om det er feil. Det forekommer også her til lands.

Mannen som var født blind, var i det minste ærlig:

«Hvor er denne mannen?» spurte de. «Jeg vet ikke», svarte han.
Joh 9:12

Som et vitne har jeg en lettere oppgave enn hovedpersonen i mirakelfortellingen. Jesus var den gang begrenset til sin kropp, og hvor han til enhver tid befant seg, var sikkert en utfordring å holde orden på. Derfor gjorde han det så greit at han lot alle troende bli hans kropp og så fylte han den kroppen med sin Ånd. Når noen i dag spør «Hvor er denne mannen?», bør det være greit for alle troende å kunne gi et svar: «Han er her akkurat nå fordi jeg er en del av hans kropp!». Det hadde vært greit om vi begynte å praktisere det også. Vi må bli mer "kroppsfikserte" slik at vi peker i samme retning.

Dagens ‘manna’:

Er jeg tilstrekkelig kroppsfiksert?

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvorfor bruke mat som en metafor?

Med tre refleksjoner knyttet til en "Prophetic Sandwich" i løpet av de siste tre dagene, er spørsmålet absolutt gyldig, men svaret er rett og slett fordi:

Det er en av de viktigste metaforer i Bibelen!

Flere av profetene 'spiste' ordet. Johannes proklamerte at Ordet ble menneske og Jesus presenterte seg selv som brødet fra himmelen - livets brød. Det forårsaket mange misforståelser og mange forlot ham i avsky. De kunne ikke forstå den åndelige betydning når han sa:

For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk.
Joh 6:55

Meningen er rett og slett at det jeg spiser blir en del av kroppen min, det blir meg!

Migrasjon, sosiale medier og det sterke fokuset på individet som vi har arvet fra postmodernismen, er faktorer som har ført 'alle' mennesker inn i en jakt etter identitet.

Denne utfordringen møter meg personlig også, og det utfordrer den rollen jeg til enhver tid måtte inneha i Frelsesarmeen. I dag er jeg en del av ledelsen i Øst-Europa territoriet. Mer enn noen gang i vår historie trenger jeg å 'spise' Ordet, det sanne brødet fra himmelen, slik at Jesus Kristus blir en del av meg, og jeg blir en del av ham. 

Med identitet i Kristus, og en visshet om at han er i meg, kan jeg vandre i verden slik som han ville ha gjort - og det er det som er kjernen, identiteten og DNA'et i oppdraget vårt. Det er også det jeg ser i den profetiske sandwichen, og jeg spiser den slik at den blir en del av meg, og ikke bare en del, jeg ber om at den blir meg.

Den profetiske utfordringen blir derfor:

La oss spise den veien, sannheten og livet, slik at vi går den veien som sanne troende og er identifisert av lukten av evig liv.
 
"Manna" for i dag:

Bon appetitt!

----------------------------------
NB - refleksjonen er skrevet den 17. mai 2016, men er lagt inn i sammenheng med presentasjonen av
en "Profetisk sandwich" som ligger som de tre-fire forrige refleksjonene.
* Når Gud taler
* Bunnskiva i en profetisk sandwich
* Toppskiva
* Sandwich-fyllet