Mange mennesker strever med å tro fordi de stiller feil spørsmål!

Jeg våger en sterk påstand i dag, og jeg tror det er bibelsk belegg for overskriften. Jeg vet at det er mange mennesker som ønsker å tro, men som ikke får det til. Til dere vil jeg gjerne si: «Unnskyld!». Jeg og andre troende kan ha bidratt til å skape forvirring, slik at du nærmer deg troen med feil spørsmål.

Det hender at jeg går i samme fella selv, for ofte tenker jeg «hva» jeg skal tro. Det blir feil utgangspunkt.

Jesus hadde stilt mannen som var født blind spørsmålet: «Tror du på Menneskesønnen?» Det gjorde at det ble lett for mannen å respondere med et riktig spørsmål:

Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?»
Joh 9:35-36

Ned gjennom kirkens historie har striden rundt lærespørsmål oftest dreid seg om «hva» og ikke «hvem». Det blir veldig fort en avsporing, for det viktigste spørsmålet dreier seg ikke om hva, men om hvem. I sitt evangelium har Johannes klart å få fram kilden til troen. Den må være på plass før man går til innholdet. I samtalen med den samaritanske kvinnen ved brønnen sporet hun av med spørsmålet om «hvor» man skal tilbe, mens Jesu fokus hele tiden var «hvem» (1).

Da Jesu undervisning ble for radikal for majoriteten av tilhørerne og mange forlot ham, viste den nærmeste kretsen disipler at de hadde forstått noe viktig. På spørsmålet «Vil også dere gå bort?», svarte Peter:

«Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord»
Joh 6:68

Igjen ser jeg hvor viktig troens grammatikk er. Dette handler om spørrepronomen. Det finnes ikke en ordklasse som er irrelevant for troen. Når mennesker vil tro er det viktige pronomenet «hvem». Mange havner i troens grøftekant når fokuset blir hva og hvor i stedet for hvem.

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvem jeg tror på!

-------------------------------------
(1) Historien står i Johannes 4  
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Dette er et personlig innlegg om noe helt personlig

«Du och jag, Alfred, du och jag» sa Emil i Lønneberget til sin beste kamerat, drengen Alfred. Astrid Lindgrens beskrivelse av den helt spesielle relasjonen mellom de to personene, gjør inntrykk og treffer på en fantastisk måte hva ekte fellesskap handler om.

Med jevne mellomrom dukker diskusjonen om begrepet «personlig kristen» opp i forskjellige fora. Jeg forstår at det kan være et behov for dem som har et aktivt forhold til den kristne tro å presentere seg på en måte som «kristen» egentlig burde dekket. Utfordringen med «kristen» er at den inkluderer mange som utelukkende er nominelle kristne, det vil si mennesker hvis eneste tilknytning til kristen tro er at deres navn står skrevet i et kirkelig medlemsregister.

Utfordringen ved et slikt skille er primært at det neppe er opp til noe menneske å dømme hvem som kan bære merkelappen «personlig kristen». Samtidig er det legitimt og utvilsomt behov for å plassere seg selv i et trosrelieff som favner alle varianter av «Kristen»(1).

Når jeg nå skriver om pronomenets plass i troens grammatikk, har jeg allerede meldt tydelig ut at fellesskap og relasjoner forutsetter det personlige pronomenet. Det kan ikke bli en relasjon uten at det finnes en «jeg»-bevissthet og en «du»-bevissthet. Det gjelder relasjonen mellom mennesker, men i like stor grad relasjonen mellom Gud og mennesket. 

Det personlige pronomenet må altså være på plass for at det skal oppstå en relasjon og et fellesskap. Derfor finner jeg det helt naturlig å bruke «personlig kristen» til å beskrive denne spesielle relasjonen som oppstår mellom Gud og et menneske som kommer til tro. Selv om begrepet ikke er brukt i Bibelen, er det absolutt bibelsk belegg for hvor viktig plass fellesskapet har i livet til de troende. Her er et par eksempler:

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
1 Kor 1:9

Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.
1 Joh 1:7

Dagens ‘manna’:

Du og jeg, Jesus, du og jeg og ditt folk

---------------------------------------------
(1) I engelsktalende land brukes ofte «born again Christian» for å få fram at relasjonen til troen er noe mer og dypere enn et valg av kirketilhørighet eller det å være født i et land som er definert som «kristent». Jeg liker den engelske bekjennelsen av å være en gjenfødt kristen, men i Norge vil en slik merkelapp si veldig lite utenfor en snever krets. Jeg har mer enn en gang blitt overrasket av at begrepet også virker fremmedgjørende på mange av dem som definerer seg som «personlige kristne».
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Du og jeg og vi to!

Jeg kan ikke tenke meg et bedre navn på et fellesskap i en kropp enn det personlige pronomenet «Vi». Det betyr at jeg beveger meg fra substantiv over i en ny ordklasse, og Johannes hjelper meg med å lage en flott bro:

Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.
1 Joh 1:3

Jeg tror ikke på forkynnelse uten et fellesskap. For det første må forkynneren ha fellesskap med ham som er Livet, slik at livet merkes i forkynneren. Dernest må forkynneren tilhøre et «Vi». Det vil si et fellesskap av troende som fungerer som en åndelig og sosial støtte for den som formidler – og minst like viktig: Være det fellesskapet, den kroppen, som representerer Far og Sønn overfor den som tar imot evangeliet.

Det tar tid for den nyfødte i Kristus å forholde seg til det åndelige og abstrakte. Den nyfødte kjenner at det er der, og tror at det er sant, men det er viktig at vi som allerede har vokst som en kropp, inviterer til «fellesskap med oss». Dersom jeg ikke har et fellesskap å invitere til, er det viktig at jeg selv er villig til å ta på meg rollen som «familie». Det blir nemlig ikke fellesskap uten en «'jeg' + 'du' = 'vi'»-relasjon.

I Drammen var det en trofast Krigsropsselger som het Arne Stustad. Han pratet med alle som kjøpte Krigsropet, og bygde relasjoner som fikk evighetsbetydning for mange. Noen år før Arne ble forfremmet til herligheten, ble han kjent med en mann som han fikk lede til tro. Den «nyfødte» hadde behov for tett oppfølging og fellesskap ut over det som var av organiserte aktiviteter i korpset. Arne og Dordi fant en løsning. De siste seks årene Arne levde, ble den nye disippelen fast gjest til et måltid og en åndelig prat hver dag etter arbeidstid. Arne og Dordi hadde forstått viktigheten av troens «vi».

Når jeg underviser om forkynnelse, pleier jeg å si at forkynnelse som ikke inneholder «jeg» og «du» er dårlig forkynnelse fordi den ikke relaterer til forkynneren selv eller tilhøreren. Det er viktig at den gjør akkurat det. For målet med forkynnelsen er at budskapets hovedperson, «Livet», skal føre oss sammen slik at vi blir et «vi» i betydningen at «vi» har noe felles, noe som vi deler, og det vi deler er livet i «Livet». Men da er det viktig at det fellesskapet finnes i virkeligheten, og ikke bare i forkynnelsen.

Dagens ‘manna’:

Du + jeg = vi => fellesskap + Jesus = kropp

--------------------------
(1) "Du og jeg og vi to, seilte i en tresko". For English readers: A Norwegian nursery song!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"