En tro uten gjerninger er død . . .

 Som gutt leste jeg mange biografier av kjente personer tilrettelagt for barn og unge. En av dem som gjorde et veldig sterkt inntrykk var «Historien om David Livingstone». For mer enn 50 år siden fikk jeg anledning til å besøke huset der han vokste opp i Blantyre i Skottland. Det var innredet som et lite museum og jeg husker at det ga meg en følelse av ærefrykt å være der.

For et par dager siden kom jeg over et sitat som stammer fra reporteren Henry Morton Stanley som fikk som oppdrag å finne David Livingstone. Sitat er ikke det første som Stanley sa da han fant ham etter å ha lett i Afrika i 236 dager. De ordene er berømte: «Doktor Livingstone, formoder jeg!»

Stanley brukte mye tid sammen med Livingston og som nyhetsreporter gjorde han doktorens arbeid kjent gjennom reportasjene sine både i hjemlandet og hele Europa.

Da han til slutt dro tilbake, beskrev han Livingstone på denne måten:

Utsagnet er helt i tråd med Jakobs konklusjon: 

"For som kroppen er død uten ånd, 

er troen død uten gjerninger." 

Jakob 2:26

Postet på FACEBOOK 

Hva er det Frelsesarmeen handler om?

Svaret vil avhenge av hvor mye personen som svarer vet om organisasjonen. En vil muligens si: ‘De eier favorittbutikken min!’ - med referanse til Fretex-utsalgene. En annen vet kanskje at: ‘De hjelper de fattige!’. En tredje svarer: ‘De har gode hornorkestre!’, mens en fjerde sier ‘Det er menigheten min!" (1).

Alt dette er beskrivende for noe av det vi holder på med, men de er bare fragmenter av sannheten om hva vi handler om. Jeg kunne fortsatt med en lang rekke utsagn som ville si noe om hva vi er.

For meg handler Frelsesarmeen om oppdraget vårt; og dette oppdraget er å bringe Jesu liv inn i samfunnet på alle nivå: i nærmiljøet, byen og nasjonen. Vi kan gjøre det gjennom en Fretex-butikk, et prosjekt som bekjemper fattigdom, et hornorkester, en menighet eller på en måte som vi ikke har tenkt på enda. Det er derfor Frelsesarmeens oppdrag får så mange forskjellige uttrykk.

I de siste tjue refleksjonene har jeg godt litt dypere inn i General Brian Peddles ‘Kall til oppdrag – NÅ!’. Faren med alt vi gjør, er at vi kan fortsette å gjøre det også etter at vi har mistet fokus på oppdraget. Butikken, prosjektet, hornorkesteret, korpset, eller et av alle de andre uttrykkene eller formene - kan bli viktigere enn oppdraget.

For mange år siden var jeg leder i et stort, ganske tradisjonelt Frelsesarme-korps (1). I et møte hvor de fleste korpsets medlemmer var til stede, sa jeg følgende i talen min:

«Dersom det var mulig for Gud å dø, og han bestemte seg for å dø, ville det ta minst tre år før korpset oppdaget det! Derfor ville vi fortsatt å gjøre det vi gjør som om ingenting viktig hadde skjedd». 

Det var på en måte en ‘vekker’, og tilbakemeldingen etterpå kom fra hele skalaen av følelsesmessige uttrykk. En ung soldat kom til meg og sa: «Først tenkte jeg, du har rett, og jeg syntes det var skremmende. Men da tenkte jeg: Dersom Gud virkelig døde, stoler jeg på at Jostein sikkert ville oppdaget det, og jeg er sikker på at han vil fortelle det til oss!» På en måte presenterte han det som en vits, men jeg følte også at han hadde tatt alvoret i budskapet. 

Hele tiden trenger vi å bli minnet om ‘mission first!’ – ‘oppdraget først!’. Det har Generalen minnet oss om, og vi må minne hverandre om at: «Vi må spre Jesu liv akkurat der vi er!». Oppdraget er ikke noe vi gjør, men noe vi lever.

Jeg gjentar det jeg kunne sagt og sikker sa til den unge soldaten for mange år siden:

«Gud er ikke død, han vil aldri dø, han overvant døden, stod opp fra graven. Han lever i dag - og i deg!» (2)

Dagens ‘manna’:

Lev oppdraget!

... og ha en velsignet sommer
--------------------------------------------

(1) I Frelsesarmeen kaller vi menighetene våre for korps. Korps kommer fra Latin og betyr kropp. Dette passer godt sammen med Bibelens undervisning om at vi er Jesu kropp - det betyr at vi er 'menighet' hele tiden. Man går ikke inn og ut av en kropp! 

(2) Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. 2Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen... Efeserbrevet 1:18-20

Å vite hvem jeg er

Da Magna og jeg ble satt inn som ledere i Øst-Europa territoriet, sa jeg følgende i talen min: «Hvis jeg ikke vet hvem jeg er og hvorfor jeg er her, er jeg en fare for Frelsesarmeens oppdrag!»

Du kan ikke gå inn i et åndelig kamp uten å vite hvem du er og hvorfor du er i en kamp. Det er derfor Bibelen inneholder så mye undervisning om identiteten i Kristus og oppdraget vi er kalt til å være del av.

Paulus har dette som hovedfokus i brevet til Efeserne. Han begynner med identiteten i Kristus, fortsetter å undervise om hva dette betyr i praksis for oppdraget og avslutter med hvordan dette gir oss mulighet til å kunne stå i en åndskamp. Watchman Nee har brukt essensen fra eferserbrevet og presentert det som tre viktige skritt i vår åndelige utvikling. Tittelen på boka er "Sitte, vandre, stå", der det å sitte har alt å gjøre med vår identitet = vår status i Kristus Jesus:

I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.
Ef 2:6 (1)

For noen år siden kom en mann som var besatt av ondskap så nær meg at nesen hans rørte nesen min. Det hadde ikke vært noen samtale mellom oss, men han svor og forbannet meg og sa at jeg var djevelens mann. Fordi jeg vet hvem jeg er i Kristus, kunne jeg rolig tale den den onde ånden og sa: "Du vet hvem jeg er. Du vet at jeg er i Kristus, og at det ikke er noe du kan gjøre med meg!" 

Mannen ropte og viftet med armene sine slik at brillene mine ble kastet på fortauet. Da løp mannen bort. Jeg var uskadd og det var brillene mine også. Det var ikke en hyggelig opplevelse, men det var godt å se at selv om de onde ånene er "løgnere" i likhet med deres "far" (2), vet de hva som er sant når de blir konfrontert med sannhet. Når vi vet hvem vi er i Kristus, kan vi gjøre akkurat det Jakob oppfordrer oss til å gjøre:

Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. 
Jakob 4:7

Dagens 'manna':

Jesus er sannheten, og han er sterkere enn "løgnens far" (2)

------------------------------------------------
(1) Les gjerne Ef 1:1-14 og merk deg hvor mange ganger Paulus bruker 'i Kristus', 'i ham' osv.
(2) Når han (djevelen) lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.
Joh 8:44b

Det er hardt å si farvel

ENGLISH

For et par dager siden sa vi adjø til Rodney og Wendy (Walters) som vi har jobbet tett sammen med de siste 30 månedene. Det er den samme kjærlighet som førte oss sammen, som nå gjør at vi tar farvel. Det fikk meg til å tenke på farvel-møtet Paulus hadde med den lokale ledelsen i menigheten i Efesos. Rapporten fra samlingen er i seg selv en rørende historie, og tidspunktet da de skilles, beskrives slik:

«Da vi hadde revet oss løs fra dem…»
Apg 21:1

Dette setningsleddet har vært viktig for meg i mange år. Det beskriver minst to viktige sider av det å være Jesu etterfølgere:

1. Kjærligheten som binder oss
2. Kjærligheten som må spres

Jeg har spurt meg selv om det ligger en selvmotsigelse i utsagnet:

Kristi kjærlighet tvinger oss
2 Kor 5:14

Å leve i denne kjærligheten gjør at jeg kan si at det er sant for meg også. Derfor blir det å bryte opp og si farvel for å spre kjærlighet er ikke et ‘må’ som er en pålagt byrde fra en overordnet makt utenfra. Det er en ‘tvang’ som kommer fra livets kilde som er like naturlig som at jeg er nødt til å trekke pusten for å overleve. Denne gangen blir Magna og jeg værende, mens Rodney og Wendy drar videre. Vi vet at de vil spre kjærligheten der de kommer, og vi vet at den vil bli tatt imot i åpne hjerter.

I ettermiddag blir vi med om farvel-møte for Leanne og Drew (Ruthven) som vi også har blitt kjent med de siste par årene og som har beriket livet vårt. Vi gleder oss ikke over å ta farvel, men vi er takknemlige for at det alltid vil være mennesker som er styrt av kjærligheten som kommer fra livgiveren, og som sprer den der de ferdes. Det er det som gjør at momentum i oppdraget vårt ivaretas, og at bevegelsen ikke stopper opp.

Dagens ‘manna’:

Kjærlighet er en forutsetting for momentum

----------------------------------------

Statistikk med en dypere mening – en tid for alt.

ENGLISH
Dersom jeg ser en dypere mening i en bibeltekst enn det som umiddelbart står der, er jeg veldig tydelig på at min refleksjon er kun en ‘interessant observasjon’, og at den ikke må leses som en teologi eller en lære. Det gjelder også emnet ‘tall-mystikk’. 

Jeg tror disiplene så noen rare sammenhenger mellom tall og den verden som de forholdt seg til, og at det er grunnen til at vi finner nøyaktig statistikk i beretningen om fiskefangsten etter Jesu oppstandelse:

Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Joh 21:11

Normalt har vi en tendens til å runde opp eller ned, og om jeg hadde vært med, hadde jeg sannsynligvis sagt: «Vi fanget mer enn 150 fisk!». Men det er dersom jeg ikke så noe oppsiktsvekkende med tallet «153». Det må i hvert fall Johannes ha sett siden han tok det med, og det må ha vært viktig for ham å formidle det.

I dag kan vi bare gjette, og det har vært mange teorier. De fleste av dem kan virke ganske søkte. 
Den mest interessante teorien for meg, er at en gresk zoolog fra den tiden fastslo at tallet på alle kjente fiskearter var 153(1). 

Dersom Peters fiskefangst også er en profetisk hendelse og en bekreftelse på at han og disiplene var kalt til å bli menneskefiskere, er det en fascinerende tanke at alle kjente «arter» skal sankes inn. Da kan disiplene ha sett noe profetisk i tallet. Oppdraget de hadde fått gjaldt alle folkeslag og nasjoner. Dette var viktig undervisning i ‘repetisjonsperioden’ mellom påske og pinse. Det blir mer om dette emnet i morgen.

Dagens ‘manna’:

Alle som vil, kan ‘sankes’ inn

--------------------------------------
(1) A. Skaaheim: «Johannesevangeliet» Lunde 1990 s. 353
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Å vite hva oppdraget er – et skritt på reisen

ENGLISH
Jeg har alltid vært fokusert på oppdraget, og med årene har det blitt stadig viktigere. For et par dager siden gjorde jeg et poeng av at det ikke bare var ‘ett’ skritt på reisen mot kjennskap til hvem Jesus er, men ‘et’ skritt. Det er ganske enkelt fordi det kreves mange skritt å bli ordentlig kjent med Jesus. 

På samme måte som det bare fins ‘én’ Jesus, fins det bare ‘ett’ oppdrag. Også i forhold til det ‘ene’ oppdraget må jeg gå mange skritt for å bli kjent med det, for at det skal bli en integrert del av meg.

Da Simon hadde bekjent og blitt bekreftet med tilnavnet Peter (klippen), fortsatte Jesus:

«På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Matt 16:18b

Peterskirken i Roma ble bygget der hvor det antas at Peter ble korsfestet. Dette ble gjort for å symbolisere forbindelsen mellom Peter og kirken. Bildet kan være fint dersom det ikke legges teologiske føringer i det, for - det er bekjennelsen som er klippen. 
En kirke uten bekjennelse, er i beste fall en humanitær organisasjon. Det er ikke noe galt med humanitære organisasjoner, men en kirke må ta med hele oppdraget. 

Det er derfor  det har vært viktig for Frelsesarmeen å slå fast at vi er ‘én’ armé med ‘ett’ oppdrag. Det er en utfordring fordi vi har et sterkt ønske om å bygge menighet for dem som deler kallet til det vi har definert som oppdraget, og vi har et like sterkt ønske om å lindre nød i verden som er en del av det samme ‘ene’ oppdraget. Det er ikke et to-sidig oppdrag, for det kan fort tolkes som om vi har to. Det er et integrert oppdrag som bygger på det ‘ene’ budskapet, som igjen bygger på den ‘ene’ bekjennelsen. Den ‘ene’ bekjennelsen er utgangspunktet for reisen opp til Jerusalem skritt for skritt.

Dagens ‘manna’:

Å bli kjent med oppdraget tar mer enn ett skritt

---------------------------------------
(1) Jeg står der Peter sto, i det minste når det gjelder bekjennelsen - foran Peterskirken juli 2013. 

Hvorfor valgte de å telle? – mer tall!

Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet.
Joh 21:11

Det kan være flere grunner til at de syv disiplene valgte å telle fiskene i den store fangsten. Kanskje det var fordi de aldri hadde fanget så mye fisk på en gang og ville sjekke hvor mye garnet faktisk kunne tåle? Det er jo morsomt å registrere rekorder.

Men uansett hva som var bakgrunnen for opptellingen, er det interessant at det ble registrert et nøyaktig antall, og at Johannes tar det med. Normalt har vi en tendens til å runde opp eller ned, og om jeg hadde vært med, hadde jeg sannsynligvis sagt: «Vi fanget mer enn 150 fisk!». Men det er dersom jeg ikke så noe oppsiktsvekkende med tallet «153». Det må Johannes ha sett siden han tar det med, og det må ha vært viktig for ham å formidle det.

I dag kan vi bare gjette, for det har vært mange teorier. De fleste av dem kan virke ganske søkte. Den mest interessante teorien for meg, er at en gresk zoolog fra den tiden fastslo at tallet på alle kjente fiskearter var 153(1). Dersom Peters fiskefangst etter oppstandelsen også er en profetisk handling og en bekreftelse på at han og disiplene var kalt til å bli menneskefiskere, er det en fascinerende tanke at alle kjente «arter» skal sankes inn.

Derfor blir det også interessant at tallet på disipler som deltok i oppdraget var «7». Fullkommenhetens tall – summen av Guds tall «3» og skaperverkets tall «4». Det kan symbolisere at oppdraget er fellesskapsprosjekt mellom Gud og mennesker for å nå alle etniske grupper. Evangeliet er for alle!

Dagens 'manna':

Alle er regnet med!

------------------------------------------
(1) A. Skaaheim: «Johannesevangeliet» Lunde 1990 s. 353
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ett kors eller tre?

Rett før helgen ba redaktøren av Вестник Спасения (1) meg om å skrive noen oppmuntringsord til neste utgave. Deadline var i går. 

Siden refleksjonen «Så lenge det fins en røver…» hadde summet i bakhodet i flere dager, bestemte jeg meg for å bruke hovedinnholdet i innlegget.

Jeg beholdt overskriften og det meste av innholdet, men mens jeg jobbet med teksten begynte jeg å tenke på bildet av de tre korsene. Jeg har alltid vært opptatt av det ene korset som et viktig symbol (2), og aldri reflektert særlig over de tre. Men det er jo selve poenget i den refleksjonen. Det førte til følgende setning, som jeg i dag velger å dele med dere:

Jeg liker bildet av det ene korset fordi det forteller historien om min frelse, men bildet av de tre korsene er like viktig fordi det forteller historien om mitt kall og mitt oppdrag!

La det synke inn, og da tror jeg at du er enig i dagens manna også.

Dagens ‘manna’:

Jesus trenger oss mest der mennesker trenger oss mest!

----------------------------------------
(1) Vestnik Spasenia (egentlig «Frelsens herold») den russiske utgaven av Krigsropet.
(2) Se sangteksten i "Selvbærende bærekraft"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hellighet og verden – Guds metode

Hva er den guddommelig formidlingsmetode for å nå ut til verden?

Inkarnasjon
(”sekularisering” = "hverdagsliggjøring")

Ordet får ”kjøtt og blod” (1) ved at jeg med mitt nærvær i verden ”hverdagsliggjør” hellighet. Det ”hellige” får et ansikt: Mitt ansikt - og ditt ansikt?

Det hender jeg lytter til forkynnelse. Innholdet kan være OK, men det mangler "ansikt". Jeg får lyst til å rope til taleren: 
Hva betyr dette for deg? Hva har det gjort med deg? Hvilke praktiske konsekvenser har det hatt i ditt liv?

Dersom det hellige bare blir retorikk, uteblir inkarnasjonens under og da er det ikke relevant. Det blir kun religion.

Hvordan blir jeg en del av dette underet? Hvordan kommer jeg hit:

”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.”
Gal 2:20 

Svaret er enkelt – og det har blitt berørt flere ganger i løpet av denne serien: 
Ved å fornekte seg selv og død med Kristus, og oppstå med ham og representere ham og det hellige i denne verden. For å gjøre det trenges ikke eiendom eller institusjon (selv om begge deler kan være nyttige så lenge det styres av Ånden), det trenges kun en kropp og et ansikt. 

…underet som har skjedd, og som verden kanskje ikke forstår, men merker, er at det mennesket som
er død og oppstått med Kristus, er forvandlet. Forvandlet fra et «"meg - meg"- menneske»  til et «"MEG - DEG" - MENNESKE».

"Når det hellige blir en del av verden, har du startet en misjon. Det er Jesus som kommer til Betlehem" (2)

Dagens 'manna':

Hellighet er Guds tilstedeværelse i verden gjennom sin kropp 

---------------------------
* Jfr Joh 1:14
** Min oversettelse av: “When the sacred becomes secular, you’ve a mission going. It’s Jesus Christ coming to Bethlehem”
Robert H. Schuller in ”Your Church has a Fantastic Future”
Regal books 1986 p. 94

Misjonserklæring

Helt siden slutten av 80-tallet har det vært en utfordring å finne en god norsk oversettelse av «Mission statement». 30 år senere tror jeg at vi kan bruke «Misjonserklæring» uten å måtte forklare at «misjon» ikke er begrenset til kristent misjonsarbeid. I dag brukes misjon på norsk i en svært vid forståelse som også dekker oppdrag – og det ønsker jeg velkommen med stor begeistring. Oppdrag har vært det vanligste alternativet hittil, men ordet dekker primært selve utøvelsen av «misjonen» og ikke i like stor grad hensikten og idelogien som ligger bak oppdraget. Ordet misjon favner alt dette enten det brukes i en sekulær eller religiøs kontekst.

I de siste dagene har refleksjonene vært knyttet til oppsummeringen av det jeg vil kalle «Jesu misjonserklæring». Mye av innholdet har Johannes vært innom flere ganger tidligere. Det gjelder også dagens vers, men det må være med som en selvfølgelig del av denne siste offentlige erklæringen før påskens drama utfolder seg i hele sin bredde noen dager senere:

Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.
Joh 12:47

Misjonserklæringen har så langt inneholdt informasjon om: 

1. Hvem som står bak «misjonen» = utsenderen
2. Hvem som skal synliggjøres gjennom misjonen = utsenderen
3. Hva som er misjonens funksjon = bringe lys
4. og i dag: Hva som er misjonens formål = frelse

Og i morgen fortsetter det med misjonens konsekvenser.

Dagens ‘manna’:

Misjonens formål er frelse!

…………………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Grepet

Da jeg var ung hørte jeg ofte sagt om et brennende kristen at hun eller han var «grepet». Ordet beskrev et ekte engasjement for Jesus og hans oppdrag.

Finne eller funnet? Søke eller oppsøkt? Gripe eller grepet?

Er det Gud som finner meg eller er det jeg som finner ham? Er det han som er i meg eller er det jeg som er i ham? Er det jeg som griper ham eller det han som griper meg?

Svaret på alle spørsmålene blir uansett «Ja!» - for begge deler er sant. I lys av dette og i det forunderlige at Jesu motstandere tenker og taler profetisk uten å være klare over det, er det interessant at kapittel 11 slutter på denne måten:

Overprestene og fariseerne hadde gitt påbud om at den som fikk vite hvor han var, skulle melde fra, så de kunne gripe ham.
Joh 11:57

I utgangspunktet kunne dette vært en form for “misjonsbefaling”. Disippeloppdraget er ganske enkelt at den som vet hvor Jesus er, melder fra slik at andre kan gripe ham. Den som vet hvor han er og selv har grepet ham og selv er grepet av ham – vet at dette ikke kan sies på en enklere måte. Bibelen inneholder også et vitnesbyrd fra en «grepet» offiser som var med å «grep» ham: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark 15:39).

Dagens ‘manna’:

Den som griper Jesus vil selv bli grepet.

.............................................
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ut, ut, ut !!!

Jeg elsker å komme ut i alle betydninger av ordet. En nomadetilværelse som offisersbarn og senere som offiser i Frelsesarmeen har sikkert bidratt til å gi næring til «utferdstrangen», men når jeg nå er et par år fra 60, er jeg like glad for å komme «ut» i det nære som ut til fjerne reisemål.

Egentlig tror jeg vi er skapt til å utforske nye ting og det innebærer at vi må ut. Derfor blir tanken om et «innelukket og sikret» beiteområde med høye gjerder, en port og en portvokter ikke utelukkende positiv – det virker veldig begrensende, derfor er jeg glad for det siste leddet i verset jeg har stanset for de siste dagene:

Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut.
Joh 10:3

Å blir «ført ut» kan fort lede tanken inn på evighetsperspektivet. Selv om det er et viktig motiv i Johannes, er det et annet motiv som står like sterkt: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde» (Joh 17:15). Kan det være at Jesus allerede mens han vandret her på jorden så faren med «innadvendte menigheter» med høye murer til beskyttelse for folden og trange porter? Har vi "her inne" glemt vårt egentlige oppdrag?

I så fall er bildet av gjeteren som kommer inn for å føre flokken ut absolutt relevant for oss i dag. Hvor er Guds menighet i dag? Hvor er Jesus i vår tid? Årets tema for kongressen er absolutt relevant.

Dagens ‘manna’:

Gjeteren fører meg ut!

……………………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kalde spor?

For noen dager siden nevnte jeg at Johannes la igjen ”øyenvitne-spor” i teksten. Sporene har alltid vært der, men for meg har de lenge vært ”kalde”. Når jeg nå igjen varmer meg ved å lese evangeliet grundig, ser jeg mange av dem. Og når jeg er varm blir sporene det også – her er et til:

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea.
Joh 1:43

Mellom linjene hører jeg ”den andre disippelens” fortelling:
Det var ingen tilfeldighet at vi dro til Galilea. Jesus ville dra dit. Det var en del av hans guddommelige plan – han skulle møte et menneske der.
 
…og det er flere slike senere i teksten: 

Han måtte reise gjennom Samaria
Joh 4:4

Hvorfor i all verden måtte han det? Mange jøder unngikk Samaria for å unngå å gjøre seg ”urene”. Det  kunne blant annet forhindre dem fra å delta i høytidsfeiringer*. Jesus måtte ganske enkelt fordi han måtte møte en kvinne. Det ”øyenvitnet” prøver å fortelle, er hvor viktig enkeltmennesket er for Jesus. Hvor viktig du og jeg er for ham!

Dagens ’manna’:

Jesus kommer denne veien i dag – han både vil og må!

-------------------------
PS – dette er for øvrig spor #1500 på bloggen min. Jeg håper at de er ”varme”!

* Se Joh 18:28 Selv gikk de ikke inn i borgen; de ville ikke bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Er det her det slutter?

Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham…To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus. Apg 28:16, 30-31 

…og her slutter Lukas' beretning, men ikke Apostlenes gjerninger. Min teori om hvorfor den stopper her er enkel, og jeg har nevnt den før:  

Jeg tror Teofilus, som står som mottaker av Lukasevangeliet og Apostelgjerningene, var en av dem Paulus tok imot i huset til sin gjestfrie «soldatkamerat». Jeg tror han fikk sitte og lytte til uhindret forkynnelse og undervisning, ble grepet av evangeliet, ble en troende, men opplevde at han også trengte å få dette skriftlig. Dersom teorien stemmer er det i 2016 over 2 milliarder kristne som er takknemlige for at han ytret et slikt ønske, og at Lukas tok seg bryet med å skrive det hele ned.

Om teorien min er rett, ville det som kom skjedde etter de to årene (fikk f. eks. Paulus oppfylt tanken om å dra til Spania? – Jfr Rom 15:23-24), være noe Teofilus selv kunne holde seg orienter om gjennom meldingene kom til menigheten i Rom – enten i brevform, via budbærere, eller dersom Paulus selv berettet om det på returen. Uansett er sannsynligheten stor for at det var i Rom at Paulus også skulle få det så mye, mye bedre:

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.
Fil 1:21-23

Dagens ’manna’:

Å leve er Kristus!

Lykke til med Apostelgjerningene 29!

------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne 

Paradokser?

Også i Apostelgjerningene støter jeg på hendelser som ved første øyekast fortoner seg som paradokser. Jeg har flere ganger konkludert med at den mest synlige virkningen av Den hellige ånd i den første menigheten er at evangeliet må forkynnes. Da virker det litt pussig å lese:

Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov.
Apg 16:6-7

Å forkynne Ordet i Asia kan umulig ha vært noe som var ”helt feil”. Ettersom Asia er en del av ”all verden”, ville jeg i en diskusjon med teamet til Paulus, og med autoritet i Jesu misjonsbefaling, kunne argumentert med at det både var logisk og ”helt rett”.

Jeg er overbevist om at teamet følte seg forvirret. De fleste troende kommer inn i perioder med ”ledelsesvakuum” – hva eller hvor i all verden vil Han nå?

Svaret til Asia-teamet kom i form av et syn Paulus fikk av en makedoner som ba om hjelp. Da skjønte de at det var der de skulle forkynne evangeliet akkurat nå. Hadde de latt seg styre av oppdraget hadde de blitt i Asia, men de lærte en viktig lekse:

Dagens ’manna’:

Det er Den hellige ånd som skal styre oppdraget – ikke motsatt!

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Oppdraget mitt

Den femte hensikten med livet mitt er at jeg er skapt for et oppdrag. Warren gjør et spennende skille når han understreker at min tjeneste er overfor de troende, mens mitt oppdrag, min misjon, er overfor de ikke troende. Jeg liker denne ‘spissformuleringen’, og det er viktig å tenke gjennom. Det er ikke tvil om at jeg er 'sendt til verden': 

Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. 

(Joh 17:18)

Det er heller ikke tvil om at det å tjene de troende ofte kan ta så mye tid og oppmerksomhet at oppdraget, ”utsendelsen” fort kan bli glemt. Det vi på norsk kaller ”Misjonsbefalingen” heter ”The Great Commission” på engelsk som igjen betyr ”Den store utsendelsen” på norsk. Det er ingen motsetning. Misjon kommer fra det latinske ”missio” som betyr utsendelse. Min misjon i livet er at jeg er sendt til verden for at mennesker skal bli disipler. Det er en fortsettelse av Jesu oppdrag. Det er ikke en byrde, men et privilegium.

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Matt 28:19-20

Dagens ’manna’:

Verden er der jeg er

____________________________________

Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 36 av 40 (4 dager igjen av 2012)

Publisert på FACEBOOK 7. april 2025

Tydelig mål

Når en ny sesjon av ”Nordisk lederutviklingsinstitutt” starter i midten av oktober vil delegatene ha med seg sitt personlige ”Mission-statement”. Jeg vet ikke om noen kommer til å sitere Paulus, men han har flere uttalelser som kan tolkes som et personlig valgspråk for livet.

Her er et av dem:

Men for meg er ikke liv eller død verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.
Apg 20:17-27

Stort tydeligere går det neppe an å være. Da må det være deilig på slutten av sitt liv å kunne vitne til den mye yngre Timoteus: Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.*

- Det er godt å komme i mål!

*2 Tim 4:7

Oppdragets preposisjon

Som jeg skrev i begynnelsen av forrige uke, ville blogginnleggene mine sannsynligvis preges av fokuset jeg hadde under forkynnelsen på Kvås, og slik ble det. Jeg talte seks ganger om ”Troens preposisjoner” på de fem dagene, og i tillegg hadde jeg tre Bibeltimer over temaet: ”Hvordan lese Johannes-evangeliet?”

Den sjette preposisjonen jeg valgte å ta med, ga seg selv. Det måtte bli oppdragets preposisjon = ’ut’. Tankene rundt ”Troens preposisjoner” engasjerte tilhørerne og det var interessant å få mange tilbakemeldinger. Jeg ble minnet om at preposisjon heter ’styreord’ på nynorsk og det ga oss en flott vinkling:

Vi ’styres’ ’ut’ til verden etter å ha gått inn ’til’ Gud, fått hans velsignelse ’over’ oss, sett vår stilling ’i’ ham og vår rolle som formidlere ved å være kanaler han kan virke ’gjennom’. Når vi i tillegg har opplevd at fellesskapet er der hvor Guds rike og han selv er midt ’iblant’ oss, ja, da er vi klare til å ta imot befalingen om å gå ’ut’.

Under festivalen fikk jeg også høre at preposisjoner på dansk kalles ’forholdsord’ - De viser hvordan vi skal forholde oss til Gud, oss selv, hverandre og oppdraget, og understreker igjen hvor viktig dette er for vår tro og hvordan den leves ut i praksis.

Jeg har opplevd det berikende å jobbe med ”troens grammatikk” og kommer helt sikkert til å utvikle disse tankene videre. Et av målene med å gå ’ut’ er at mennesker skal se Herrens herlighet:

Jeg … sender noen av dem som er berget, ’ut’ til folkene … og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene.
Jes 66:19

Skal det være lunkent?

”Vil du ha kaldt eller lunkent vann?”

Spørsmålet fikk jeg på et spisested i Moskva for et par måneder siden. Jeg var glad fordi jeg slapp å drikke iskaldt vann som jo er en ”selvfølge” på tilsvarende steder i Norge. De siste par årene har jeg begynt å foretrekke romtemperert vann, og det var tydeligvis blitt et vanlig valg for moskovitter også.

Å velge et ”lunkent” alternativ blir framholdt som en lite attråverdig løsning i Bibelen. Antakelig fordi ”lunken” i tillegg til å bety ”temperert” kan tolkes som likegyldig eller laber. Jeg møter mange ”ildsjeler” i Norge. I Frelsesarmeen er det også mange av dem, og mange lever etter oppfordringen:

”Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!
Rom 12:9-21

I går ble jeg ”sendt ut” på nytt. Etter noen dager der jeg sammen med mange har fått være med på det kristne åndedrettets ”innpust” (inn til Kristus), kom ”utpustens”: ”GÅ!” – formidlet av Kommandør Clive Adams på vegne av troens opphavsmann og fullender.

I en slik ”ordre” er det lite rom for lunkenhet - og godt er det!

The Salvation Army's Charter

William Booth fant Frelsesarmeens oppdrag oppsummert i det som er dagens tekst. Han kalte det for The Salvation Army's Charter (FAs pakt eller grunnlagsdokument). Det passer egentlig greit at det kommer midt i kongressen. Hver gang jeg leser dette avsnittet, prøver jeg å tenke at det gjelder ”begge verdener”:

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,
at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.
Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.
Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,
når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.
Jes 58:6–10