Paradokser?

Også i Apostelgjerningene støter jeg på hendelser som ved første øyekast fortoner seg som paradokser. Jeg har flere ganger konkludert med at den mest synlige virkningen av Den hellige ånd i den første menigheten er at evangeliet må forkynnes. Da virker det litt pussig å lese:

Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov.
Apg 16:6-7

Å forkynne Ordet i Asia kan umulig ha vært noe som var ”helt feil”. Ettersom Asia er en del av ”all verden”, ville jeg i en diskusjon med teamet til Paulus, og med autoritet i Jesu misjonsbefaling, kunne argumentert med at det både var logisk og ”helt rett”.

Jeg er overbevist om at teamet følte seg forvirret. De fleste troende kommer inn i perioder med ”ledelsesvakuum” – hva eller hvor i all verden vil Han nå?

Svaret til Asia-teamet kom i form av et syn Paulus fikk av en makedoner som ba om hjelp. Da skjønte de at det var der de skulle forkynne evangeliet akkurat nå. Hadde de latt seg styre av oppdraget hadde de blitt i Asia, men de lærte en viktig lekse:

Dagens ’manna’:

Det er Den hellige ånd som skal styre oppdraget – ikke motsatt!

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne