Paradokser II

I går tok jeg for meg paradokset at Den hellige ånd ikke ga disiplene lov til å gjøre det som i utgangspunktet er en selvfølgelig del av oppdraget. Kanskje det var en forberedelse på det som skulle komme?
Ikke lenge etter at de var ankommet Filippi, som var stedet Den hellige ånd hadde ledet dem til, ble de igjen stilt overfor et nytt paradoks: En spåkvinne fulgte etter dem og ropte ut sannheten:

«Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.»
Apg 16:17

Dette skjedde flere dager. Oppdaget Paulus at det var en uren ånd umiddelbart, eller gikk det opp for ham etter hvert? Det kommer ikke klart fram av sammenhengen. Fra Jesu virke vet vi at fremmede ånder visste hvem Jesus var: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» (Mark 1:24).

Slik tror jeg det er fortsatt. De fremmede åndene vet når de står foran et menneske som er i Kristus. Nettopp derfor er det viktig å være sensitiv for Den hellige ånd og få visdom til å vite hva som skal gjøres. Det Paulus gjorde, førte ham til fengselet – mens det igjen førte til at Gud ble æret – både gjennom frigjøringen fra fengselet og fangevokterens frelse. Hadde det skjedd om ikke Paulus hadde tatt hensyn til ”åndeverdenen”?

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg til å skille mellom det som er rent og urent.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne