Gjennom livets port

Gamle Orhei, Moldova. Foto: Magna

Det er interessant at preposisjonen ‘gjennom’ er nært knyttet til egenskapene ved Jesu liv slik de blir presentert i Johannesevangeliet. Utsagnet ‘som han er, er vi i denne verden’ (1) er på samme måte alltid knyttet til ‘gjennom’. Dersom jeg ønsker å leve i denne verden som Han er i denne verden, innser jeg at det betyr at jeg er 100% avhengig av at han virker ‘gjennom’ meg, og jeg ‘gjennom’ Ham. Et hvert forsøk på å imitere Ham vil før eller siden bli avslørt som løgn. Han var i denne verden som et sårbart menneske. Slik er det også med hans etterfølgere i dag. Han møtte fristelser (2), sørget da han kom til kort (3) og ba til og med om å bli løst fra det oppdraget han skulle utføre – om det var mulig (4).

At en av egenskapene til ‘jeg er’, er å være port, gjør at koblingen til ‘gjennom’ blir enda mer opplagt:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene»
Johannes 10:7

Stopp et øyeblikk! - ‘opplagt’ er kanskje ikke det mest dekkende ordet hvis vi ser på sammenhengen. Jesus brukte ‘portbildet’ helt i begynnelsen av kapittelet – og det ble nok mer forvirrende enn opplagt. Johannes forteller at da Jesus brukte denne liknelsen, skjønte ‘de’ ikke hva han mente (5).

Jeg er ikke sikker på at det ble mer opplagt for dem da Jesus presenterte seg selv som porten. Det som derimot er ‘opplagt’, er at en port er noe man går gjennom. For sauene betydde det å gå gjennom en saueport, en vei inn til trygghet. Og Jesus bekrefter hva liknelsen handler om:

Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite.
Johannes 10:9

Inn gjennom porten til Ham, ut gjennom Ham for å leve livet i denne verden - hver dag, hvert øyeblikk - mitt liv og hans liv. Hvis han er i denne verdenen som porten, er det ‘opplagt’ at det å åpne porten for mennesker slik at de kan komme inn til Ham og finne frelse, også må være en egenskap ved det livet jeg lever. Et veldig enkelt bilde, så lett å forstå, men så vanskelig å leve ut. Det var vanskelig for Jesus også, men det førte til liv, og det gjør det fortsatt.

Dagens ‘manna’:

Livets port står fortsatt åpen! 

--------------------------------------------
(1) 1 Johannes 4:17b
(2) Matteus 4:1-11
(3) Matteus 23:37-39
(4) Markus 14:36
(5) Se Johannes 10:6 – ‘de’ refererer sannsynligvis til fariseerne.

Er ‘over’ er et viktig ord? – en tid for alt *

ENGLISH
I går nevnte jeg at Paulus lengtet etter å bli ‘overkledd’ – altså helt dekket av det himmelske. Da jeg var ung og hadde mange spørsmål om Den hellige ånd, oppdaget jeg at det var flere som snakket og skrev om at det var viktig at Ånden kom over oss. Det er bibelsk belegg for slike tanker, og vi finner det i et vers jeg allerede har sitert et par ganger i denne refleksjonsserien:

Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet.
Luk 24:49a

Da jeg overga meg til Jesus og inviterte ham inn i livet mitt, flyttet Den hellige ånd inn i min ånd. Jeg tror alle som har tatt imot Jesus også har tatt imot Den hellige ånd. Med Ånden i oss er vi nye skapninger som gjør at vi kan kjenne igjen Den hellige ånd når han kommer over oss.

Jeg har definitivt hatt mange opplevelser av at Den hellige ånd har kommet ‘over’ meg både alene og sammen med mange andre. Det kan være veldig forskjellig i utslag og intensitet, men selv når utslagene er ukjente, kan Den hellige ånd gjenkjennes på frukten. Dersom det som Far har lovet kommer fra det høye, er det kanskje ikke så rart at det kommer ‘over’ oss. Paulus oppfordret til å søke etter det:

«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe»
Kol 3:1a

Disiplene måtte også søke etter det som var lovt og vente på det. For Paulus er det å være oppreist med Kristus ensbetydende med å være en ny skapning. Det viser at det å søke etter at det skal komme over meg, er en oppfordring som fortsatt er gyldig selv om jeg har en god relasjon med Vårherre.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil at Den hellige ånd skal komme over meg!

------------------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

"Jostein er i et forhold"

Slike meldinger dukker opp i sosiale media fra tid til annen. Vi vet hva det betyr, men i utgangspunktet står alle i mange forskjellige typer forhold.

Forholdet jeg har til Magna har vart i snart 39 år, og jeg føler meg temmelig trygg på at det ikke blir brudd der før «døden skiller oss ad». Forholdet er verdifullt og godt, derfor forsøker vi å bevare det slik. Vi snakker både om det som er vanskelig og det som er godt i livet, og vi forsøker å oppmuntre hverandre med gode ord og til å utvikle våre gaver og talent.

I går nevnte jeg at preposisjoner kalles styreord på nynorsk. I dag vender jeg meg til det "danske sprog". Der kalles de "forholdsord". Som alle mennesker er jeg altså i et forhold til Gud. Det forholdet er også godt og verdifullt og et forhold jeg ønsker å ta vare på. Jeg snakker med ham om det som er vanskelig og det som er godt, og vi oppmuntrer hverandre med gode ord. Gode ord – er som kjent «Eulogia» på gresk, og i Bibelen blir det oversatt med «velsignelse»!

Den mest brukte er den aronittiske:

Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!
4 Mos 6:24-26

Her brukes preposisjoner som er gode for et forhold. Herrens velsignelse lyses «over» meg – og han løfter ansiktet «mot» meg slik at vi kan møtes ansikt til ansikt. Et forhold er som nevnt også avhengige av at vi utruster hverandre slik at gaver og talent utvikles. Men er det en gjensidighet mellom Gud og meg på det punktet?

Til en viss grad vil jeg si «ja». Jeg vet at Gud klarer seg helt greit uten meg, og jeg tror Peter Dass hadde rett da han skrev: «Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde». Likevel tror jeg at Gud verdsetter og benytter min villighet til å tjene ham. I liknelsen om talentene sier herren til tjeneren: 

‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
Matt 25:21

Gjensidigheten i Gudsforholdet er at jeg viser troskap i det han øser ut over meg:

«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»
Apg 1:8

…og da Ånden kom over disiplene, var de tro i det de hadde mottatt og forvaltet det slik at det spredde seg. Her er et eksempel fra Peters vitnesbyrd etter at Ånden falt i huset til Kornelius:

da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, akkurat som over oss i begynnelsen.
Apg 11:15

I et forhold er det viktig å ta vare på det gode «samvirket».
Dagens ‘manna’:

Et godt forhold innebærer samvirke

----------------------------------------------
(1) Bildet er scannet fra en korrekturkopi av et intervju Marit Dehli har med oss i Krigsropet #15 2016. Der kan du lese om "Fred midt i terroren". Artikkelen er illustrert med flere bilder av Kristianne Marøy. Bladet kommer fra trykken i nær framtid.
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Sykkelstyret og annet styr

Jeg fikk min første tohjulssykkel av mormor og morfar på ni-årsdagen. Det var en flott gave og jeg var kjempestolt. Under opplæringen fikk jeg vite hvor viktig det var å holde begge hendene på styret for ikke å miste balansen og for å komme dit jeg ønsket. Etter hvert satt teknikken, og med en del unntak havnet jeg stort sett på bestemmelsesstedet. Unntakene var gjerne knyttet til nonsjalanse i forhold til grunnkunnskapen, og jeg har noen arr som varige minner.

Hvorfor i all verden dukker dette lille minnet opp mens jeg holder på med preposisjonene i troens grammatikk?

Ganske enkelt fordi preposisjonene har et flott navn på nynorsk –de kalles «styreord».

Det er viktig å ha respekt for «styreorda», for de hjelper meg til neste bestemmelsessted. Det er en læringsprosess å bruke dem og holde balansen. Etter hvert sitter tenkingen, men med en del unntak havner jeg stort sett på bestemmelsesstedet. Unntakene er gjerne knyttet til nonsjalanse i forhold til grunnkunnskapen, og jeg har noen arr som varige minner.

Det siste styreordet i det jeg kaller «Guds treeninge retning» er «ut». Flere ganger i sin samtid sendte Jesus disiplene ut:
De 12:

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Matt 10:16

De 72:

Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke.
Luk 10:1

Misjonsbefalingen:

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler!» (1)
Matt 28:19

Da Paulus og Barnabas begynner sin første misjonsreise, skriver Lukas:

«Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro…»
Apg 13:4

Og fremdeles gjelder Jesu oppfordring:

«Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»
Luk 10:2 

Dagens 'manna':

Styreordene er til å styre etter!

---------------------------------
(1) NB 78/85 oversettelsen. Preposisjonen ’ut’ mangler i 2011 versjonen.
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Den treenige retningen

Da jeg sist fredag skrev om retning for veien videre med fokus på preposisjonen «til», nevnte jeg både "inn til Gud" og "ut til verden". Det kunne kanskje virke som to forskjellige retninger, men egentlig er det én og samme retning, og den går, i tillegg til Gud og verden, også til det fellesskapet som jeg liker å kalle «de helliges samfunn». Guds retningen er med andre ord «treenig» som Gud selv, og slik som mennesket skapt i hans bilde.

I Bibelen er det et veldig sterkt fokus på fellesskapet, og da Jesus forkynte «Guds rike» – definerte han det på denne måten:

«Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» Luk 17:20-21

Hvilke praktiske konsekvenser får det for mitt åndelige liv? Dersom jeg mener at Jesus har rett i at Guds rike er «iblant» oss, og han også har sagt: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet så skal dere få alt dette andre tillegg til det» Matt 6:33, så må det bety at det er i fellesskapet jeg må søke hans rettferdighet.

Selvfølgelig søker jeg Ham i enerom og har sterke møter med ham der, men det er noe spesielt når Den hellige ånd er midt «iblant» oss i et fellesskap. De åndelige opplevelsene forsterkes ved at vi opplever dem sammen.

Opplevelser må deles. Sosiale medier er et godt eksempel på det. Vi gleder oss sammen med vennene i deres opplevelser, og vi erklærer at vi ber for dem når de går gjennom vanskelige perioder.

Her er flere eksempler på hva som skjer «iblant» dem som samles med et felles mål:

Moses fikk følgende beskjed av Gud:

La dem reise en helligdom for meg, så vil jeg bo midt iblant dem
2 Mos 25:8

Paulus omsetter dette til vår hverdag:

Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.
2 Kor 6:16

Jesus bekrefter denne tanken med sitt løfte:

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»
Matt 18:20

…og hva passer bedre å sitere på påskedag enn:

…de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»
Joh 20:19

…og fellesskapet berører også den åndelige verden:

«På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»
Luk 15:1-10 

Dagens 'manna':

Jeg vil være i fellesskap der Gud er iblant oss

------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Det er viktig og godt med tilhørighet

Det var ikke planlagt at vi skulle være i Kroken nå i påsken, men når ulykken først var ute, er det godt å komme «hjem» i den siste fasen av rekonvalesenstiden. Selv om vi generelt alltid har følt oss hjemme overalt hvor vi har vært og gleder oss til å komme hjem til Chisinau om drøye to uker, har folket i Kroken inkludert oss som en del av fellesskapet. Vi opplever at vi hører til.

I går skrev jeg om å gå «til» kilden for å få retning for veien videre. Dagens preposisjon handler om å høre til. For helt ufortjent har jeg den gode følelsen av å høre hjemme «hos» Gud. Det er nåde. For at det skulle bli mulig, måtte «Ordet» som var «hos» Gud, bli menneske slik at jeg ved ham også kan være hjemme «hos» Gud - jfr Joh 1:1-2.

I Det gamle testamentet er tanken om å være «hos» Gud en sterk motivasjon for å søke ham. Her er et eksempel:

Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.
Salme 62:2

Samtidig hadde de også vissheten om at Gud var «hos» dem:

Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd.
Sef 3:17

I Det nye testamentet er denne tilhørigheten knyttet til Jesus. Det kommer tydelig fram i undervisningen om enhet og det å være ett. Åpenbaringen forteller at dette også er det endelige målet.

«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud.»
Åp 21:3

Men siden han allerede er «hos» oss som tror, og vi er og bor i verden, slik Kristus er og bor i verden, er himlenes rike allerede nærværende i verden ved oss.

Dagens ‘manna’:

Jeg er allerede hjemme «hos» Gud.

------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Å komme videre på veien

Jeg har alltid hatt god retningssans, men har en fornemmelse av at det «innebygde kompasset» er blitt betydelig svekket de siste årene. Det fins heldigvis en del tegn i naturen som kan være til god hjelp når jeg beveger meg fra et sted til et annet. Dersom jeg har klokke og sola er oppe, vet jeg himmelretningene. I naturen kan jeg se hvordan trærne vokser, hvor maurene bygger tuene sine, mens rennende vann forteller hvilken retning som fører opp eller ned til og med der hvor lendet virker helt flatt. Jeg må bare vite hva jeg skal låne oppmerksomheten til.

Kristenlivet er å være i bevegelse, og da er det godt å ha oppmerksomheten på retningspreposisjonen «til». Peters innstilling: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6:68-69) forteller egentlig alt om hva som er kilden alt springer ut ifra: Jesus og det evige livets ord. Og Jesus er alltid klar til å ta imot:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
Matt 11:29

For en moden kristen er veien til Gud en kjent vei. I et oppdragsperspektiv kan det være lettere å finne den veien, enn den som fører derfra og ut til verden. Ofte ser vi bare hindringer og en håpløs oppgave. Slik var det for Esekiel da han ble ført til dalen som var full av døde knokler (Esek 37). Ikke akkurat «bibelbeltet», men på Herrens befaling talte han både «til» dem og «til» ånden. Det ga en retning som utløste en forandring.

Etter korsfestelsen befant disiplene seg i et vakuum, men kvinnene som hadde sett englene og den oppstandne Jesus fikk beskjed om å gi disiplene retning for veien videre: 

«Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’»
Matt 28:7

Og den Den hellige ånd fortsetter å minne mennesker om oppdraget vi er kalt til:

En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.»
Apg 13:2

Dagens ’manna’:

Guds ’til’ gir meg retning for veien videre.

----------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvem er jeg? - slektsforskning og tilhørighet

Jeg hører ikke til dem som er så heldige at de vet mye om anene sine. Det begynner å bli hull i min oversikt allerede når jeg går tre ledd tilbake, og jeg innrømmer at det hadde vært interessant å vite mer om hvem jeg kommer «av». Det er spennende å vite hvordan min slekt har levd før meg, og selv om jeg sikkert er sterkt påvirket av miljø, tror jeg at noe av det som utgjør meg i dag skyldes arv.

Tittelen på et TV-program som hjelper kjendiser å finne sine forfedre har tittelen «Vet du hvem du er?» Det sier i grunnen ganske mye. Dersom jeg vet hvem jeg er av, vet jeg også mer om meg selv.

Da jeg i går skrev om noen av «alle de andre ‘i-ene’», nevnte jeg også at vi er «i» verden fordi Gud vil det slik. Men det er også veldig viktig å vite at et nytt menneske «i Kristus» ikke lenger er «av» verden. Det slår Jesus tydelig fast:

De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden. Joh 17:16

Så dersom jeg ikke er «av» verden, hva er jeg da «av»?
 
Johannes gir meg svar på det også:

Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud.(1)
1 Joh 5:1a

Jeg er altså født av Gud, og da vet jeg med engang mye mer om meg selv som et Guds barn og kan forsøke å ta inn over meg hvilken tilhørighet som følger med det:

Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.
1 Pet 2:9

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg er «av»! 

-------------------------
(1) NB Johannes bruker "født av Gud" fem ganger i 1 Johannesbrev (3:9; 4:7; 5:1; 5:4 og 5:18) og
i evangelieprologen: De (Guds barn) er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Joh 1:13
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"
NB - Dagens "bilde" er kun en illustrasjon

Alle de andre «i-ene»

Proposisjonen «i» er knyttet til mye mer enn jeg «i Ham» og «Han i meg». I går ble jeg igjen minnet om at jeg lever «i» verden og at den er veldig sårbar. 

Ondskapen som vi nok en gang ble minnet om gjennom det som skjedde i Brussel, trenger en motreaksjon, et budskap som står for verdier som bygger opp både mennesker og samfunn. Det var for at dette budskapet om håp og kjærlighet skulle formidles at Jesus ba:

Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.
Joh 17:15 

Det er en hensikt med at jeg lever i verden, og for å ha et budskap å formidle er det enda en «i» som er viktig:

«Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg ‘i’ troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»
Gal 2:20b

Dette er siste del av verset jeg stanset for i går (1). Det forteller at jeg lever «i» troen på Guds Sønn (2). Troen er med andre ord også noe jeg lever «i». Timoteus ble minnet om dette da Paulus formante:

Bli i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om
2 Tim 3:14

Når det skjer blir troen en integrert del av livet, og da blir den en reaksjon på de situasjonene jeg, som menneske av kjøtt og blod, møter hver dag. Og de situasjonene er det mange av.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil ha «i-ene» i fokus!

-------------------------------
(1) Miraklet som ingen ende har
(2) NB – Jfr Troens hovedsak er «hvem» ikke «hva».
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Mirakelet som ingen ende har!

Nøkkelen «i Kristus» er så viktig at jeg ofte gjentar sannheten for meg selv flere ganger daglig. Du kan gjerne si at den sitter i ryggmargen, hodet eller hjertet. Eller er det ikke slik at sannheten er integrert i hele meg når jeg holder fast på min identitet i Ham? Det hender til og med at jeg tenker «i» på innpust og «Ham» på utpust. For i Ham, og bare i Ham, har jeg min frimodighet(1). Det er både en lærings- og erfaringsbasert kunnskap.

Men mirakelet stopper ikke der, for vissheten om at jeg er i ham, gir meg frimodighet til å tro og få visshet om den grensesprengende sannheten som Paulus gir uttrykk for:

«Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever ‘i’ meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg ‘i’ troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»
Gal 2:20

Paulus kunne si dette fordi han visste at han var korsfestet med Kristus. Den dagen jeg at det virkelig seg inn som en del av min overbevisning, var et av de viktige åndelige gjennombruddene i livet mitt. Etter hvert har jeg sett at det har store konsekvenser:
Da Gud ble menneske i Jesus Kristus skjedde den første inkarnasjonen, og da Den hellige ånd falt på disiplene på den første pinsedagen, skjedde den andre som fortsatt pågår(2). Det er et mirakel uten ende. Konsekvensen av at Kristus lever i meg er at jeg er den Jesus verden ser.

Jeg vil komme tilbake til den «dekkende rettferdigheten» som er en konsekvens av at jeg er «i Ham», og den «iboende rettferdigheten» som kommer av han er «i meg» når jeg tar for meg adjektiv i denne serien om troens grammatikk. I dag gleder jeg meg over at han er i meg!

Dagens ‘manna’:

Han lever i meg!

-----------------------------
(1) Ja, bli i ham, barn! Da kan vi være frimodige når Kristus åpenbarer seg, og ikke bli vist bort med skam når han kommer.
1 Joh 2:28
(2) Se innlegget «Hva gjør meg til det jeg er?» under kapittelet om språk.
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Mye mer enn «bare» beskyttelse

«Behovet for beskyttelse» er det viktigste kriteriet for å få asyl i Norge. «Asyl» betyr et fristed mot forfølgelse. I går skrev jeg om fordømmelsen som vi kan kjenne på når vi ikke lever opp til gitte standarder eller forventninger. Det kan nesten oppleves som om man blir forfulgt av sine egne destruktive tanker. Da er det godt å finne «asyl» i Kristus Jesus.

Men dette «fristedet» er mer enn bare beskyttelse. Når jeg har funnet mitt sted i Ham, oppdager jeg også alt det som kommer i tillegg. Mange bøker er blitt skrevet om hva det vil si å være i Ham, og jeg kan bare skrape litt i overflaten med et kort bibelstudium.

2011-oversettelsen av Bibelen har valgt den talende overskriften «Alt i Kristus» på prologen i Efeserbrevet 1:3-14. Flere ganger har jeg kopiert opp dette avsnittet og delt det ut til deltakere på bibelgrupper og bedt dem sette ring rundt preposisjonen «i». Deltakerne blir ofte overrasket hvor ofte det kommer igjen, og makter ikke å fordøye alt på en gang.

Her på bloggen kommer jeg bare til å nevne den første, resten kan du lese selv, og så kan du eventuelt lese det i boka når den kommer.

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.
Ef 1:3

Paulus hadde sett noe som fikk ham til å velsigne Gud (1). Han hadde sett hva han hadde i Kristus og starter med at vi er «velsignet med all Åndens velsignelse i himmelen».

Hva betyr det?

Velsignelse er substantivet for «å si noen vel» (2). Når jeg ber om Guds velsignelse, ber jeg om at han må si gode ord over meg. I Kristus vet jeg at det har han allerede gjort, og at det pågår i himmelrommet (3). Dette er ifølge Paulus arenaen for åndskampen. Jeg har altså allerede der Ånden som en aktiv velsigner av meg på det feltet. Men at han er der er bare en del av velsignelsen, all velsignelse betyr også at blant annet at Åndens gaver står til min disposisjon. De må hentes ned ved bønn.

Forleden sa jeg til Magna (kona mi): «Troen min blir enklere og enklere, nå er det snart bare Jesus igjen». Vi konkluderte med at det egentlig er nok. Anna Ölander konkluderte med samme i

Om jeg eier Jesus, bare Jesus, og i hele verden intet mer,
Å, så eier jeg da alt i Jesus, han som nok, ja, mer enn nok meg er.

Dagen ‘manna’:

Alt i Jesus

-------------------------------------
(1) Jeg liker at 2011 oversettelsen har valgt å bruke velsignet som er direkte fra gresk. Tidligere stod det «lovet være» - de teologiske argumentene mot å velsigne Vårherre, er at det er Gud som velsigner mennesker og ikke motsatt. Gud hører nok mange som forbanner ham, jeg tror han liker at det er noen av oss som velsigner ham også.
(2) det greske eulogía (εὐλογία) betyr gode ord.
(3) Paulus bruker det samme ordet som i 1:3 oversettes himmelen,  om åndskampen som foregår i det som i 6:12 oversettes med "himmelrommet". 
(4) Link til FAs flyktningearbeid på Raufoss

Alle nedturers vendepunkt

Jeg tror at de fleste har erfaring med både opp- og nedturer. Det kan skje på alle områder og i alle faser av livet, også i relasjonen til Gud. 

Gud har satt en høy standard. Det viser ikke minst den loven han ga til folket sitt, men egentlig hadde det holdt lenge med at han sa: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig» (1).

Det er litt av en utfordring, og jeg må innrømme at mine forsøk på å nå opp til en slik standard, er som å kjøpe lodd i et lotteri der førstepremien er en «alle tiders nedtur» sponset av firmaet «Splitt og hersk». Direktøren i det firmaet er en gammel kjenning som en gang for lenge siden ble slått personlig konkurs, men som likevel gang på gang klarer å etablere seg med lyssky virksomhet i en korrupt verden.

Selv etter at Paulus hadde sett «lyset», forsøkte denne luringen av en ‘splitt og hersk’-direktør å trekke Paulus ned i en mørk avgrunn der han så sin elendighet og manglende evne til å leve opp til standarden. I det 7. kapittelet i Romerbrevet beskriver Paulus dette med ord som det er lett å kjenne seg igjen i: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg» (v 19), og utbryter med fortvilelse: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» (v 24).

Men Paulus stopper ikke der slik mange kristne har en tendens til å gjøre. Han fortsetter med takksigelse og kommer med det som jeg tror har vært hensikten hans med å beskrive «nedturen».

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»
Rom 8:1

Preposisjonen har klargjort posisjonen: Når jeg lever i Kristus Jesus, er stillingen overfor Gud klar. Jeg er ren og rettferdig, fordi han er det. Og på dager når hjertet fordømmer meg, går jeg alltid tilbake til dette vendepunktet: «I ham». I tillegg vet jeg at

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
1 Joh 3:20

Det blir på en måte en reiseforsikring som hindrer nedturer. Derfor vil det være dumt å fortsette å kjøpe lodd i lotterier som får gevinster fra firmaer som «Splitt og hersk». Alt handler om å fokusere på Jesus og være i ham. For noen år siden pleide vi å synge: «Når jeg ser på meg selv, får jeg ingen ro, men når jeg ser på Jesus, begynner jeg å tro!»

Dagens ‘manna’:

Et liv i ham er et liv uten fordømmelse!

---------------------------------------
(1) Verset står i 3 Mos 19:2, og sitert i 1 Pet 1:16 
NB – å være hellig blir dekket mer utførlig under «Adjektiv».
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

«Min stilling og min stæinn»

Jeg låner overskriften fra Jørgen Hattemaker som begynner visa si med å presentere seg selv: «Ja, fysst så vil je nevne min stilling og min stæinn». 

I de fleste situasjoner kan det være veldig nyttig å kjenne sin stilling eller posisjon. Da jeg startet prosjektet med å samle stoff til «Troens grammatikk», var min første tanke å gjøre som Jørgen. Det vil si begynne med å definere min stilling og min stand. Det var fordi hele ideen til bok-prosjektet kom da jeg bestemte meg for å bruke preposisjoner som utgangspunkt for forkynnelsen gjennom en hel uke på "Sommerfestival i sør" for noen år siden.

Det ble likevel mer naturlig å begynne med «verbet» Gud før skapelsen av mennesket, og så la de andre ordklassen komme som en naturlig følge av «eksistensen». Men nå er jeg altså kommet til en klar favoritt!

Preposisjon handler, som ordet røper, om posisjon - eller stilling og stæinn, for å holde meg til Alf Prøysens ordvalg. En språklærer vil sannsynligvis si noe slik som: «En preposisjon sier noe om hvordan noe eller noen er plassert i forhold til noe annet.» Derfor passer det godt å fortsette med preposisjoner etter at jeg har vært innom pronomen.

I troens verden er preposisjonene viktig når jeg ser hvordan Gud er plassert i forhold til meg og visa versa. Flere av preposisjonene sier noe om dette, men jeg begynner med den som jeg mener tydeligst definerer hvor jeg står i forhold til Gud. Jeg kaller den «posisjonens preposisjon» og det er selvfølgelig:

«I»

Dersom du har fulgt bloggen min over flere år, vet du hvor viktig dette er for meg. Hele mitt trosliv henger på vissheten om at jeg er «i» Kristus Jesus og at Den hellige ånd er «i» meg. Derfor kommer jeg til å bruke noen dager på Bibelens viktigste bokstav. I dag avlegger jeg det samme vitnesbyrdet som Paulus på Areopagos:

For det er i ham vi lever, beveger oss og er til!
Apg 17:28

Dagens ‘manna’:

Det er det som er å leve!

-------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"