What's in it for me?

"What's in it for me?"(1)

sier de i engelsktalende land. 

Hadde Peter vært engelsk ville det kanskje vært de ordene han hadde brukt, da han stilte spørsmålet:

 «Hva med oss? … Hva skal vi få?»

 Matteus 19:27

Peter begrunnet det med at de hadde forlatt alt for å følge Jesus. Jeg vet at dette sannsynligvis ble uttalt relativt tidlig i disiplenes vandring med Jesus (de fortsatte jo å vandre med ham etter oppstandelsen og himmelfarten også). Dersom vi vandrer tett sammen med ham, tror jeg det skjer noe med relasjonen. Første gang jeg som tenåring leste utsagnet om at Jesus har tre typer etterfølgere, havnet det i utklippsboka mi:

1. Trellen som gjør det av frykt for straff
2. Tjeneren som gjør det for lønn
3. Barnet som gjør det av kjærlighet

Jeg møter stadig mennesker på alle tre stadiene, og det første er trist når vi har en Gud som er for oss - ikke imot oss.

 
I dagens bibeltekst befinner Peter seg på «Tjener-stadiet» - det er lønnen som er viktig for ham. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at han kom til det punktet hvor han kunne hvile som et barn som følger ham i kjærlighet.

 
Der vil jeg også være, leve og hvile. Det er viktig for meg. Hva er viktig for deg?
Det skal vi tenke mer på under møtet på søndag kveld, men kanskje det er viktig å tenke på det ganske ofte. Hva er viktig for meg og for deg, akkurat nå?

_______________________________________
* Hva har jeg igjen for dette?

Innlegget ble også publisert på Facebook

Den innviklede kjærligheten

Etter at full krig brøt ut i Ukraina den 24. februar i år, har flere soldater i den ukrainske hæren lagt ut bilder av seg selv på Facebook med dette verset:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.
Johannes 15:13

En jeg kjenner har også gjort det. Det gjør meg rørt. Vi må kjempe mot det onde. 

Jeg har mine våpen.

Sitatet er også det første verset i denne helgens prekentekst.
Det er lett å konkludere med at Jesus tenker på det han selv skal gjøre for vennene sine, men det han sa rett etter den første annonseringen av oppdraget han var kommet for utføre åpner opp et videre perspektiv:

Deretter sa Jesus til disiplene:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» 

(Matteus 16:24).

 
Her er det tre sentrale ord:

1. Selvfornektelse
2. Korsbæring
3. Etterfølgelse

Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Jeg snakker og skriver mye om kjærlighet, og kommer til å fortsette med det. Men det er ingenting som er lettvint med kjærlighet.

 
Motsatsen til "lettvint" kjærlighet antar jeg vil være innviklet. Det blir feil dersom innviklet forstås som vanskelig, men det blir helt riktig dersom det forstås som at mitt liv som disippel er viklet sammen med Jesu liv. Å være «innvidd» betyr da det samme som å være «innviklet» i ham. Der ligger også selvfornektelsens, korsbæringens og etterfølgelsens velsignelse. Jeg er "innviklet" i den guddommelige kjærligheten som er i Jesus. Det er ikke lettvint, men det er et evig liv.

_____________________

Publisert på Facebook

Etterfølgelsens drivkraft

Jeg har tatt sommerferie fra den ukentlige

bloggingen på seks språk (1). I går delte jeg Magnus Malms ett-minutts 'tale' på youtube om det å følge Jesus, og at vi gjør det fordi vi elsker ham.
Min kommentar var ganske enkel:

Ja, det er faktisk det det handler om, og bare det!

At det 'bare' er det det handler om, er en sterk påstand, men uttalelse min var ikke impulsiv. Den bygger på erfaring og er kjernen i livet sammen med Jesus. Uten kjærligheten som drivkraft, blir etterfølgelsen ikke liv i frihet, men religion - den blir kristenDOM. Resultatet av det er destruktivt og ødeleggende. 

Kjærlighet uten etterfølgelse blir svermeri uten forpliktelse - som et speil på 'bruk og kast' holdningen som kjennetegner den såkalte kjærligheten som markedsføres i samfunnet generelt. Resultatet av det er destruktivt og ødeleggende. 

Men når kjærligheten og etterfølgelsen kommer sammen, blir jeg 'fri til å tjene' som er tittelen på Malms siste bok, som jeg gleder meg til å lese. For et par uker siden feiret vi uavhengighetsdagen i Georgia, og jeg talte om "Frihet i avhengighet" - som er tilnærmet identisk med etterfølgelse på grunn av kjærlighet. Paulus sa det på sin måte: "Kristi kjærlighet tvinger oss" (2) - og jo bedre jeg blir kjent med Paulus, dess mer forstår jeg at den kjærligheten er gjensidig.

Nyt friheten, kjærligheten og etterfølgelsen i sommer 

- det ligger masse hvile der. 

---------------------------------------

(1) Foruten norsk: Engelsk - Russisk - Rumensk - Georgisk og Ukrainsk 

(2) 2 Korinterbrev 5:14a 

(3) Frie, avhengige etterfølgere i bønn for Georgia på uavhengighetsdagen!

Det er hardt å si farvel

ENGLISH

For et par dager siden sa vi adjø til Rodney og Wendy (Walters) som vi har jobbet tett sammen med de siste 30 månedene. Det er den samme kjærlighet som førte oss sammen, som nå gjør at vi tar farvel. Det fikk meg til å tenke på farvel-møtet Paulus hadde med den lokale ledelsen i menigheten i Efesos. Rapporten fra samlingen er i seg selv en rørende historie, og tidspunktet da de skilles, beskrives slik:

«Da vi hadde revet oss løs fra dem…»
Apg 21:1

Dette setningsleddet har vært viktig for meg i mange år. Det beskriver minst to viktige sider av det å være Jesu etterfølgere:

1. Kjærligheten som binder oss
2. Kjærligheten som må spres

Jeg har spurt meg selv om det ligger en selvmotsigelse i utsagnet:

Kristi kjærlighet tvinger oss
2 Kor 5:14

Å leve i denne kjærligheten gjør at jeg kan si at det er sant for meg også. Derfor blir det å bryte opp og si farvel for å spre kjærlighet er ikke et ‘må’ som er en pålagt byrde fra en overordnet makt utenfra. Det er en ‘tvang’ som kommer fra livets kilde som er like naturlig som at jeg er nødt til å trekke pusten for å overleve. Denne gangen blir Magna og jeg værende, mens Rodney og Wendy drar videre. Vi vet at de vil spre kjærligheten der de kommer, og vi vet at den vil bli tatt imot i åpne hjerter.

I ettermiddag blir vi med om farvel-møte for Leanne og Drew (Ruthven) som vi også har blitt kjent med de siste par årene og som har beriket livet vårt. Vi gleder oss ikke over å ta farvel, men vi er takknemlige for at det alltid vil være mennesker som er styrt av kjærligheten som kommer fra livgiveren, og som sprer den der de ferdes. Det er det som gjør at momentum i oppdraget vårt ivaretas, og at bevegelsen ikke stopper opp.

Dagens ‘manna’:

Kjærlighet er en forutsetting for momentum

----------------------------------------

Hva er en disippels kall? – en tid for alt *

ENGLISH
Samtalen som Jesus hadde med Peter ved Tiberiassjøen gir et klart svar på hva en disippel er kalt til. 

Jesu spørsmål til Peter er utgangspunktet for kallet: 
«Elsker du meg?» (1). Dersom svaret er «Ja», er Johannes tydelig på at det får konsekvenser:

Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. 1 Joh 4:20

Kjærligheten til Gud og nesten er selve grunnvollen for kallet. Dersom ikke den er tilstede, blir det jeg gjør uten frukt selv om handlingene jeg utfører er helt i samsvar med Bibelen. Dersom kjærligheten er tilstede, koker kallet ned til Jesu oppfordring til Peter. En viktig påminnelse å gi til lederen før Jesus for opp til himmelen:

«Følg du meg!»
Joh 21:22b

Dagens ‘manna’:

I kjærlighet vil jeg følge Jesus

----------------------------------
(1) Joh 21:15
 * 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Å vite hva etterfølgelse er – et skritt på reisen

ENGLISH
For et par dager siden skrev jeg at Jesus ga disiplene et tredelt kall:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» Matt 16:24

Jeg har allerede stanset for selvfornektelse og korsbæring. I dag er emnet etterfølgelse. Diedrich Bonhoeffer er en teolog som virkelig utfordrer meg. Boka hans «Etterfølgelse» (1) kan jeg komme tilbake til igjen og igjen. Bonhoeffer er opptatt av at etterfølgelse koster, og tar et oppgjør med forkynnelse av billig nåde. 

Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Utfordringen er om vi også forkynner etterfølgelsen på billigsalg. Igjen kan det være verd å tenke over enda et Bonhoeffer-sitat: «Frelsen er gratis, men disippelskapet koster deg livet» (1). 
Da jeg ble soldat, var det vanlig at de nye soldatene sang sammen med forsamlingen:

Jeg vil følge deg, min Jesus,
Du som ga ditt liv for meg.
Om enn andre deg forlater,
Gi meg kraft til å følge deg!

Dagens ‘manna’:

Gi meg kraft til å følge deg!

----------------------------
(1)

Originalens tittel er "Nachfolge" som lett oversettes til "Etterfølgelse" på norsk. Det engelske ordet “following” dekker ikke like godt, så på engelsk har boka fått tittelen "The Cost of Discipleship" som passer med sitatet og bokas innhold.

Det handler om etterfølgelse

Sist søndag var det selvfornektelsessøndag i Øst-Europa. I de fem foregående ukene, har det hver søndag vært fokusert på vårt ansvar i og for verden. 

Det var en beveget stund da resultatet ble lest opp og folket gledet seg over det som var samlet inn i korpset vårt. Selvfølgelig kunne det vært brukt her. F. eks. til å varme opp lokalet hvor vi hadde første del av møtet og temperaturen var 5-6 grader, men det setter egentlig selvfornektelsen i perspektiv.

Jeg er vokst opp med ordet «selvfornektelse». Det var en del av vokabularet lenge før jeg tenkte over hva ordet egentlig betyr. Jeg trodde at det var et internt Frelsesarmé-ord, for det er ikke mange ganger jeg har hørt ordet brukt utenom vår sammenheng, men det er egentlig svært så bibelsk:
Ingen har eksemplifisert selvfornektelse på en bedre måte enn Jesus:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Joh 15:13

Det er lett å forstå at Jesus her tenker på det han selv om kort tid skal gjøre for vennene sine, og da er veien kort til verset som følger den første annonseringen han gjorde av sitt oppdrag:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….»
Matt 16:24 

Her finner jeg tre sentrale ord:

1. Selvfornektelse
2. Korsbæring
3. Etterfølgelse

Alt dette koster, men det er en del av livet som disippel, og det er en del av helligheten. Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Utfordringen er om vi også forkynner etterfølgelsen på billigsalg. Igjen kan det være verd å tenke over enda et Bonhoeffer-sitat (1).
Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om etterfølgelse

-----------------------------------------
(1) Jeg kan absolutt anbefale Bonhoeffers bok: "Etterfølgelse" som kom i ny norsk utgave for fem år siden 

Bekreftelse igjen og igjen

I går skrev jeg om de spesielle relasjonene som kan oppstå mellom mennesker som deler troen, og hvor viktig det er å bekrefte hverandre. Temaet er veldig viktig også utenfor troens arena, men om jeg går tilbake til fortsettelsen av fortellingen som utspiller seg på stranda ved Tiberiassjøen, er det fortsatt «bekreftelse» som ligger som en undertone:

Da Peter fikk se ham (Johannes), sa han til Jesus: «Herre, hva skal skje med ham?»
Joh 21:21

Det er mulig å lese mye inn i dette verset. Den mest hyggelige tanken er at Peter hadde omsorg for Johannes. Og jeg tror faktisk at det kan ha vært tilfelle på tross av Jesu tilsynelatende avvisende svar:

Jesus svarte: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!»
Joh 21:22

Når jeg leser Jesu svar, er det fort gjort å trekke konklusjonen at Jesus mente at Peter var nysgjerrig, men det behøver ikke å være den eneste forklaringen. Kanskje Jesus ville formidle at det går an å vise et menneske omsorg uten å vite noe om hans eller hennes framtid. Nå kan grensen mellom nysgjerrighet og omsorg i mange tilfeller være vanskelig å finne, men kanskje Peter tenkte at dersom han visste mest mulig om hvilke tanker Jesus hadde for Johannes, ville han lettere kunne være til støtte.

Men det er ikke sikkert at det er det beste for et menneske alltid er å vite. Den beste støtten Peter kunne gi Johannes var å holde seg nær til Jesus. Derfor kommer bekreftelsen på det egentlige kallet på nytt: «Følg du meg!». Peter ble altså enda en gang bekreftet. Samtidig ble også Johannes på en måte bekreftet gjennom det Jesus sa. Indirekte kan det tolkes slik: «Uansett hva som skjer med Johannes, er det min vilje som skjer med ham!»

Det er tydelig at akkurat dette skulle komme til å bli en god trøst for Johannes, men det kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ‘manna’:

Bekreftelse kan komme på en måte jeg ikke venter.

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Går det an å forstå en profeti?

I går brukte jeg følgende setning: «Det er mulig at Peter opplevde ‘profetien’ Jesus kom med som ubehagelig». Men jeg vet ikke om Peter forsto rekkevidden av det som senere skulle skje. Jeg vet heller ikke hvor mye Johannes forsto da han hørte det som ble sagt, og det gjør forklaringen hans interessant:

Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»
Joh 21:19

Dette er beretningen til en som har hørt profetien og opplevd at den hadde gått i oppfyllelse. De fleste som driver med historisk bibelforskning antar at Peter ble korsfestet år 64 e.Kr. Det er sannsynlig at Johannesevangeliet er skrevet ca 35 år senere. Da hadde det allerede oppstått en tradisjon hvor det ble sett som en ære å få lov til å dø martyrdøden. Under tiden på teologisk fakultet skrev jeg en «ord for ord»-oversettelse av Ignatius’ brev til romerne fra gresk. Det var fascinerende å oppdage hvordan Ignatius oppfordret sine lesere til å slutte å be om hans redning fra martyrdøden. Her er en liten smakebit: «Jeg ber dere: Ikke gjør vel for meg i utide. La meg få bli mat for dyrene, og gjennom dem vinne Gud. Jeg er Guds korn, og ved dyrenes tenner males jeg slik at jeg kan bli funnet som Kristi rene brød!».

Jesus sa ingenting til Peter om at det som skulle skje med Peter ville være en måte å ære Gud på, men slik ble det altså oppfattet av martyrene selv, og ikke minst av dem som var vitner til deres utholdenhet og mot. 

Samtidig er det interessant at det er mye «rart» som skjer i vandringen med Jesus som vi ikke forstår før det går i oppfyllelse.

I de siste par ukene har Magna og jeg tenkt en del på det som skjedde den siste dagen på kontoret vårt på DHK i Moldova i august 2007. Peter Callander, som skulle lede arbeidet videre i en kort periode holdt en liten tale til oss, og sa «Fordi jeg er fra Australia har jeg med en boomerang til dere, og jeg gir den til dere som et tegn på at det skal komme velsignelser tilbake til dere fra arbeidet i landet og for at dere selv skal komme tilbake!». Den gang tenkte vi at det sikkert skulle bli mulig å besøke landet, men selv om vi er åpne for og ofte opplever profetiske hendelser, forsto vi ikke den gang at dette faktisk var profetisk. 

Det viktigste er likevel ikke profetien, men etterfølgelsen (1). Hadde vi ikke fortsatt å følge Jesus, ville vi ikke vært i Øst-Europa i dag. Det var også det som var det viktigste for Jesus å formidle til Peter, og det er det viktigste å formidle til hans disipler i dag:

Dagens ‘manna’:

Følg meg! Den som gjør det, lever et rikt liv om han lever eller dør!

--------------------------------------
(1) Se "Kallets kjerne"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kan jeg velge status?

I går skrev jeg om endret status, mens oppgave og oppdrag forblir uendret. Dagens vers tar dette videre:

«Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere»
Joh 15:16a

Dette er sagt til mennesker som allerede hadde valgt. Disiplene hadde hørt Jesu kall: «Følg meg!» og da de tok imot utfordring og fulgte etter ham gjorde de også et valg. Dermed fikk de også status som utvalgte. Konsekvensen av å komme inn i utvelgelsen var at de også kom inn en relasjon til Jesus. Det førte til kjennskap, og kjennskap fører til vennskap.

Som ung slet jeg med utvelgelseslæren. Gjør Gud forskjell på folk? Nei, men han overlater til meg om jeg vil være utvalgt. «Alle dem som tok imot ham ga han rett til å bli Guds barn» (Joh 1:12). Det tolker Paulus slik: «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1:4). Det betyr at Gud i Kristus har utvalgt alle som tar imot ham. Det er mitt valg. Da får jeg også status som utvalgt. 

Med det som utgangspunkt tenker jeg som Paulus: «jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt» (Fil 3:8). Som for disiplene for 2000 år siden, fører det til et vennskap. Målet er ikke nådd. Vennskapet skal være i en stadig utvikling – målet er å kjenne ham fullt ut. I jaget etter det målet fortsetter jeg i samme spor (jfr Fil 3:12-16).

Dagens ‘manna’:

Alle som tar imot Jesus er utvalgt!

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Selvfornektelse

Jeg er vokst opp med ordet «selvfornektelse». Det var en del av vokabularet lenge før jeg tenkte over hva ordet egentlig betyr. Jeg trodde at det var et internt Frelsesarmé-ord, for det er ikke mange ganger jeg har hørt ordet brukt utenom vår sammenheng. 

Også i Frelsesarmeen gikk ordet «av moten» for en del år siden. Primært var det fordi den årlige landsinnsamling både intern og eksternt ble markedsført som «Selvfornektelsesuken», slik det fortsatt er vanlig over hele verden. Da den i Norge gikk over til å hete «Frelsesarmeens landsinnsamling», var plutselig ordet «selvfornektelse» ikke så ofte oppe i bevisstheten lenger. Det er på vei tilbake. I vennskapsaksjonen som pågår nå, er ordet igjen tatt i bruk. Men det er ikke aksjonen som leder tanken inn på «selvfornektelse» i denne refleksjonen, men dagens vers:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.
Joh 15:13

Det er lett å tenke at Jesus her tenker på det han selv om kort tid skal gjøre for vennene sine, og da er veien kort til verset som følger den første annonseringen han gjorde av sitt oppdrag: Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» (Matt 16:24). Her er det tre sentrale ord:

1. Selvfornektelse
2. Korsbæring
3. Etterfølgelse

Ingen av delene er «lettvint», men det er en del av livet som disippel. Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Utfordringen er dersom vi fortsatt gjør det lettvint å vært disippel. 

Motsatsen til lettvint er vanligvis «innviklet», og det blir feil dersom innviklet forstås som «vanskelig», men det blir helt riktig dersom det forstås som at mitt liv som disippel er viklet sammen med Jesu liv. Å være «innvidd» betyr da det samme som å være «innviklet» i ham. Der ligger også selvfornektelsens velsignelse og den fullkomne gleden.
 
Dagens ‘manna’:

Jeg ønsker å være «innviklet» 

---------------------------------
...og i dag er jeg «innviklet» på Bryne!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor langt er det «herfra»?

I en kristen sammenheng kan en oppfordring som den Jesu kom med i sin avskjedstale fort bli både misforstått og misbrukt:

Stå opp, la oss gå herfra.
Joh 14:31b

Det er de som bryter opp og drar ut i heltidstjeneste som ofte blir sett på som de «virkelige» etterfølgerne. Det blir helt feil. For det første skulle ikke Jesus og lærlingene veldig langt geografisk. For det andre er det å være «lærling» en heltidstjeneste uavhengig av om man har et ansettelsesforhold til en kristen organisasjon eller ikke. Det kan være like vanskelige (eller lett?) på Jesu tilskyndelse å gå over veien for å prate med naboen, som å følge tilskyndelsen om å dra til Afrika. 

Det blir også helt feil dersom oppfordringen «Stå opp, la oss gå herfra» bare dreier seg om de viktige valgene i livet. For meg er det viktig å lytte til denne typen signal hver dag. Da kan det føles veldig langt selv om det bare dreier seg om å strekke seg ut etter telefonen og ta den viktige samtalen. Det kan være lettere å reise for å undervise og tale på offisersmøter i Nederland slik vi skal i morgen. Men jeg vet at han helt sikkert kommer til å utfordre der også: «Jostein, stå opp la oss gå herfra» når jeg må bevege meg ut av komfortsonen og samtale og be med mennesker som deler oppdraget vårt. Det er en trøst at

Dagens ‘manna’ da blir:

«La oss» - Jeg er aldri alene!

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kjærlighet blir synlig i lydighet

Koblingen mellom kjærlighet og lydighet dukker igjen opp som tema i Jesu avskjedstale (se «Den gode samtalen»). 

Det er maktpåliggende for Jesus å utføre det han var kommet for å gjøre fordi det var en kjærlighetshandling overfor Far – han som elsket verden så høyt at han ga sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv:

Men verden må få vite at jeg elsker Far, og at jeg gjør som Far har befalt meg. Stå opp, la oss gå herfra.
Joh 14:31

De kunne ha blitt sittende, men det var tid for oppbrudd. «Stå opp, la oss gå herfra» er et flott utgangspunkt for en tale om å gå videre. Det er en stadig utfordring for Herrens lærlinger. Vi er et pilegrimsfolk. Jesus brøt opp og dro bort i kjærlighet og lydighet til sin Far. Lærlingene fulgte ham, brøt opp og dro bort i kjærlighet og lydighet til Mesteren uten å vite hva de gikk til.

Dagens ‘manna’:

Både Jesus og lærlingene er forbilder i kjærlighet og lydighet

----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Feil tidspunkt

Jeg blir mer og mer opptatt av Guds timing. Egentlig er det den som er tema for den korte samtalen mellom Peter og Jesus som jeg begynte på igår:

Simon Peter sier til ham: «Herre, hvor går du hen?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg.»
«Hvorfor kan jeg ikke følge deg nå?» sier Peter. «Jeg vil gi livet mitt for deg.»
Joh 13:36-37

I går stanset jeg for svaret som egentlig kun står mellom linjene: «Ikke nå – senere!»
Peter skal altså få gå dit Jesus går, men han må gjøre det på Jesu måte, ikke sin*. Han skal ifølge tradisjonen til og med dø på samme måte som Jesus.
Riktignok sier den samme tradisjonen at han ba om å bli korsfestet opp ned fordi han ikke kjente seg verdig til å dø på samme måte som Mesteren (illustrasjonen er Caravaggio's framstilling av Peters korsfestelse). Jesus visste sikkert dette også. Det er en masse ironi i at han som så tydelig bekjenner at han vil gi livet sitt for Jesus noen timer senere skal fornekte ham tre ganger. Jesus visste det også, og fortalte Peter det i alles påhør**.

Men kanskje Peter var akkurat den typen som trengte en slik ydmykelse for å kunne bli klar når det rette tidspunktet kom. Jesus bruker nederlagene mine, ikke for å trykke meg ned, men for at alt det jeg er skal være hans verk, og ikke mitt.

Men hvorfor var tidspunktet for å følge Jesus i døden feil for Peter og de andre disiplene? Den ene grunnen nevnte jeg for et par dager siden: Jesus måtte gjøre dette alene. Jeg tror den viktigste årsaken var at det var de som skulle føre oppdraget videre. Jesus er tydelig på det i undervisningen som følger etter at Judas har gått fra selskapet: «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far» (Joh 14:12b).

Om kort tid er 2014 historie. Det er godt at Gud kan ta alt som har skjedd i året som ligger bak, av gleder og sorger, seiere og nederlag, og vende det til noe som kan bli verdifullt for meg personlig og for Guds rike. Han gjorde dem med Peter, da vet jeg at han gjør det med meg også.

Dagens ‘manna’:

Alt det jeg er, alt jeg kan bli
Alt hva jeg har, alt jeg kan gi
La hele meg, Gud, få tjene deg, Gud,
Bruk du meg nå

-------------------------------------
* Se: "My way!"
** Jesus svarte: «Du vil gi livet for meg? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger.» (v 38)
Jeg kommer tilbake til flere refleksjoner om fornektelsen når jeg kommer dit i fortellingen.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Fins det noe vakrere?»

I går formiddag var jeg ute på en løpetur og etter å ha passert en marina, åpnet Ryfylkelandskapet seg i strålende morgensol over en rolig Gandsfjord. En annen løper hadde stoppet noen meter foran meg, og da jeg passerte i rolig fart kommenterte jeg: 

 - «Fins det noe vakrere?»
 
Responsen kom kontant:
 - «Skojar du? Det är ju helt underbart!» 

Vi smilte til hverandre og ønsket hverandre en fantastisk dag! 

Mens jeg nøt det skjønne været, landskapet og turen videre, tenkte jeg på om det faktisk var det vakreste jeg kunne tenke meg, og måtte konkludere med et klart «Nei».

Han som står bak alt dette er vakrere, og da er uttrykket for hans nærvær på jorden i dag vakrere enn jorden selv. Og han er veldig tydelig på hva som er det sterkeste uttrykket for hans nærvær:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh 13:14-15

Når etterfølgerne følger forbildet og tjener slik han tjente slik at han blir synlig i verden, er det det vakreste som fins. Jeg vet ikke om jeg møter den unge svensken igjen, men om det skjer, vil jeg stoppe opp og si: «Er det ikke fantastisk at en kosmisk eksplosjon kan få til noe så flott!» 
Det kunne jo blitt en viktig samtale av noe sånt. For det fins noe vakrere: Skaperen selv og hans nærvær i verden. For noen kan julegryta være en ørliten påminnelse om det - og jeg ber om at den må gi mulighet for mye av Guds nærvær, men det er det forvalterne av oppdraget som må sørge for ved at de vet hvem de er. 

Dagens ‘manna’:

I dag vil jeg se Guds vakre nærvær i verden!*

--------------------------------------------
* Og idag er verden Mandal!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Se også: I de levendes land

Hva er ære?

Begrepet «ære» kan variere sterkt fra kultur til kultur, og da tenker jeg ikke bare på kultur knyttet til store båser som for eksempel etnisk tilhørighet eller religion. Innenfor slike båser finnes det også (sub)kulturer hvor forståelsen av æreskodeks blir en avgjørende faktor for definisjonen av (sub)kulturen. For å forstå kristendommen, er det derfor viktig å forstå hva som er min tros ærekodeks.  Forstår jeg den vil det hjelpe meg til å forstå hva kristen tro egentlig dreier seg om. Verset som jeg også leste i går, sier noe om det:

Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Joh 12:26

Her er «ære» for en kristen knyttet til det å tjene Jesus. Opplever jeg at Far gir meg «ære» ved at jeg tjener Jesus? 
Ja, primært fordi det er en ære i seg selv å få lov til å tjene Jesus. 
Men jeg husker også første gang jeg fikk juling fordi jeg var ute og vitnet om Jesus – jeg kjente faktisk at jeg var takknemlig for det som hadde skjedd - og litt "stolt". Det var på en måte en slags «ære» og jeg husket disiplenes reaksjon etter at de hadde blitt pisket: «De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld» (Apg 5:41).

Dersom det er sant at en kulturs æreskodeks er med å definere hele kulturen, er det interessant at Gud gir ære til den som tjener Jesus. Da kan til og med det å bli vanæret for hans skyld oppfattes som en ære.

Dagens ‘manna’:

Å forstå det kristne tjenermotivet er avgjørende for forståelsen av kristen tro!

------------------------------
* Bildet er fra en Frelsesarmé-begravelse med "æresvakter". Som Jesu tjenere viser soldatene en kamerat som er forfremmet til herligheten en siste "ære". Akkurat dette bildet er også spesielt fordi det er fra Bo Brekkes begravelse. I år er det syv år siden han ble myrdet da han var Jesu tjener i Pakistan. På Allehelgensdag førstkommende søndag, er Bo en dem jeg minnes spesielt. Han var en god venn og et ekte menneske.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et sterkt ønske

De hadde et klart ønske, grekerne som var kommet til Jerusalem for å feire påske:

De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne møte Jesus.»
Joh 12:21

Nok en gang er det «outsiderne» som viser en annerledes interesse for Jesus enn det å være vitne til sensasjon. Kanskje det til og med var signalet Jesus trengte for å bli klar til å fullføre sitt oppdrag? Hva var i så fall det viktige med denne henvendelsen?

Den var et signal om at kunnskapen om ham som noe mer enn en «ordinær» profet også hadde nådd nasjonene utenfor Israel. Hans misjon var universell. Budskapet hadde nådd lenger enn hans eget folk. Han kunne gå til korset. 
For at alle som gjerne vil møte Jesus skal få anledning til det, måtte Jesus dø slik at han kunne møte hele verden gjennom en ny kropp = hver den som tror!

Dagens ‘manna’:

I dag er det mange som gjerne vil møte Jesus

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Fotnoter

For noen år siden møtte jeg en salvasjonist i Wimbledon som het Ron Foot. Han var spaltist i et av Frelsesarmeens engelske blader og selvfølgelig het den faste spalten «Foot-notes». Jeg spiller på det samme poenget men jeg vet ikke om overskriften er helt passende på dagens refleksjon – for egentlig er dette en note om føtter. Det handler om Jesu føtter og det handler om Maria:

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans
Joh 11:32a

Dette er første gang vi leser om Maria ved Jesu føtter i Johannes-evangeliet. Men dersom episoden som er gjengitt i Lukas 10:38-42 kommer tidligere på tidslinjen, har hun vært ved Jesu føtter før. Den gang for undervisning og åndelig påfyll. Og – her i Johannes kommer også beretningen om Maria som salver Jesu føtter i neste kapittel.

«Fotnotene» gir et flott bilde av forskjellige aspekter ved relasjonen mellom Jesus og en troende.

1. Det er viktig for en troende å innta lærlingeplassen ved Mesterens føtter å ta imot kunnskap og åndelig innsikt som fører til kjennskap
2. Det er viktig for en troende å «kaste seg ned» for Mesterens føtter som et tegn på fullstendig overgivelse både i motgang og medgang
3. Det er viktig for en troende ære den salvede (Messias) fordi han ble menneske. Føttene står som symbol for «jordkontakten». Det er et viktig poeng nettopp i Johannes-evangeliet og jeg kommer tilbake til dette senere.

Dagens ‘manna’:

Det kan være viktig informasjon i «fotnoter».

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

I fritt fall?

På Facebook legges det stadig ut videoklipp med mennesker som tar store sjanser, og ekstremsport er blitt en populær aktivitet.Dette kan være en mot-reaksjon på det enorme fokuset som er på helse, miljø og sikkerhet knyttet til arbeidsplassen og det offentlige rom. Vi er skapt slik at vi instinktivt reagerer på fare og dette instinktet har nok også behov for impulser. 

Selv om vi ikke nødvendigvis liker faresituasjoner, kan det se ut som vi innimellom har behov å stimulere instinktet som reagerer på fare – kanskje det i bunn og grunn handler om å sjekke «overlevelsesevnen»?

Ikke så ulikt dagens disipler hadde disiplene på Jesu tid det greit der de var . Kanskje det var derfor de ikke reagerte på at Jesus ikke hadde det travelt med å dra på sykebesøk til Betania? De hadde jo akkurat «flyktet» fra den landsdelen på grunn av at folkemengden ville steine Jesus. Det ble derfor ikke akkurat «Halleluja-stemning» da Jesus to dager etter at han fikk beskjed om at Lasarus var syk sa:

«La oss dra tilbake til Judea.»Joh 11:7

Det er ikke alltid at Jesus leder oss inn i behagelige situasjoner. Etterfølgelse er skjebnefellesskap og kommer aldri til å bli risikofritt, men Jesus går med. Handler disippelskap i bunn og grunn om jevnlig å sjekke «etterfølgelsesevnen»? For er ikke viljen til etterfølgelse identisk med  «overlevelsesevnen» i disippelskapet?

Dagens ‘manna’:

Jesus sier alltid «La oss» - han ber meg aldri dra alene.

----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kjell eller Kristoffer Robin?

Om drøye fire uker er det kongress-tog i Oslo sentrum. Det vil være noen som går foran. Sannsynligvis vil det være ridende politi som skal sørge for ro og orden og at vi kommer fram dit vi skal. Illustrasjonsbildet er fra høsten 2011 da Moss korps flyttet fra sentrum til nye lokaler på Jeløy. Kjell Lisland visste hvor han skulle.

Når jeg skal følge noen, er det viktig at jeg følger en som vet hvor han skal – ellers kan jeg fort ende opp som Ole Brumm: "Hvor skal du hen?", sa Ole Brumm, og skyndte seg etter ham.
"Ingen steder", sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit.
Den gode gjeteren vet alltid hvor han skal:

Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.
Joh 10:4

Fordi han alltid vet hvor han skal, har jeg alltid vært redd for å gå foran ham. Likevel må jeg innrømme at det faktisk har skjedd ganske ofte. Så selv om dette er veldig enkel og logisk sannhet, trenger jeg å bli minnet om det rett som det er. For dersom jeg går foran ham, når han har tenkt seg et helt annet sted, kan jeg fort ende opp «ingen steder». Det verste er at jeg tror ikke at jeg blir alene – jeg er redd det er mange kristne der allerede, og alle er vi like forundret over hvordan vi havnet der.

Dagens ‘manna’:

Gjeteren går foran for han vet hvor vi skal

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes