Å vite hva Guds vilje er – et steg på veien

Han trodde han forsto mer enn han forsto. Han ville bare det aller beste. Han var klar til å stille opp. Forsto ikke Mesteren det? Det er Peter jeg skriver om, og hendelsen er velkjent for dem som leser Bibelen.

Da Peter gjennom bekjennelsen hadde gitt uttrykk for at disiplene visste hvem Jesus var, begynte Jesus å undervise om at han måtte dra opp til Jerusalem for å lide og dø, for så å reises opp den tredje dagen.

Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: 

«Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
Matteus 16:22-23

Jeg synes disse versene er vanskelige, og jeg kan bare forestille med hvor vanskelig det må ha vært for Peter. Men kanskje han forsto at Jesus snakket til Satan og ikke til ham? 

Riktignok var det Peter som hadde målbåret Satans fristelse som alltid er å velge en annen vei. Det gjorde ikke Peter til Satan, men viste hvor typisk menneskelig han var.

For verdens synd er ikke alle konsekvensene av synd. De er bare symptomer. Synden er at menneskene velger sin vei framfor Guds. Det var det Peter hadde oppfordret Jesus til å gjøre. Derfor fikk Peter en leksjon i hvor viktig det er å søke Guds vilje før man kommer med en løsning basert utelukkende på menneskers sviktende dømmekraft.

Dagens ‘manna’:

Guds vilje er hans vilje også når den er vanskelig å forstå.

_________________________________________

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #17 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Overgivelsens velsignelse . . .

I år er det 55 år siden jeg som 14 åring overga livet mitt til Jesus. Da ble samlivet med ham personlig og ikke bare en del av familie-tradisjonen.

Det har nok vært noen ganger at jeg har hatt kamper med Vårherre som gjør at jeg kjenner meg igjen i mange av diktene til Gowans - også det som postes i dag. Nå er alle de 140 diktene publisert.

Det som skjedde med meg i 1970 var først og fremst en overgivelse, og jeg var lettet og glad for at det var gjort. Mine ‘diskusjoner’ med Vårherre har først og fremst handlet om at jeg ikke forstår at han lar oss mennesker få lov til å gjøre så mye vondt mot hverandre.

Samtidig forstår jeg at han ikke griper inn og stopper et menneske som bruker sin frie vilje til å gjøre vondt.

I skapelsesberetningen sier Gud: 

«La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» 

1 Mosebok 1:26a 

– Den treenige Gud skaper altså mennesket i sitt tre-enige bilde slik at vi likner Gud. Dersom han overstyrer vår frie vilje, ødelegger han på en måte sitt eget bilde.

Allerede i 1 Mosebok 6:6 leser vi at han angret at han hadde skapt mennesket, men likevel elsket han det så høyt at han sendte sin egen sønn for å frelse det (Johannes 3:16).

Jeg er elsket, og elsker ham tilbake. Hans Ånd bor i min ånd, og Bibelen er menneskets ånd synonymt med hjertet. Salomo skriver at «livet utgår fra hjertet» Ordspråkene 4:23. Jesus frelser oss, og Ånden gir oss åndelig liv.

Jeg kommer nok inn på dette i talen på møtet i Kragerø i morgen – og jeg vet det kommer mange som er i den alderen jeg var for 55 år siden – jeg ber om at de får minst like mange spennende år sammen med Jesus som det jeg har hatt til nå - og jeg ser fram til mye mer!

__________________________

Postet på FACEBOOK

Den frie viljes paradoks . . .

Da jeg vokste opp presenterte ateister seg ofte som «fritenkere». Jeg fant fort ut at dette er en selvmotsigelse. Hvordan kan et menneske tenke fritt dersom det har utelukket at det eksisterer en gud?

Når det er skrevet, er jeg den første til å innrømme at mange kristne miljø har skapt trange rammer for å beskytte sine medlemmer og sine barn. 

Frelsesarmeen er dessverre ikke noe unntak. Intensjonene var sikkert gode, og det samfunnet Jesus vokste opp i, var også slik. Jødene mente de var frie og ble rasende da han sa:

«Får Sønnen frigjort dere, 

da blir dere virkelig fri.»
Johannes 8:36

Det er et paradoks at den fullkomne frihet ligger i å binde seg til Jesus – til den fullkomne kjærligheten. Det jeg gjør for ham, gjør jeg fordi jeg elsker ham. Å gjøre noe av kjærlighet blir aldri tvang – viljen er fortsatt fri!

___________________________________

Publisert på FACEBOOK

English version of the poem in this link

Advent - mer å vente på!

Da jeg forrige uke stilte spørsmålet «Hva venter jeg på?» - var svaret:«La riket ditt komme!».
Selvfølgelig henger dette godt sammen med den nært forestående feiringen av at kongenes Konge kom til jorden.

Men Advent må ikke stoppe ved feiringen av Jesu komme for mer enn 2000 år siden; eller ved at han  kommer i og gjennom kroppen til dem som tror på ham idag. Fram til Jesus kommer tilbake ved tidens ende, blir det jeg venter på og lengter etter, dekket i bønnen:

«La viljen din skje!»
Matteus 6:10

Den gode nyheten om hva Guds vilje er, ble kunngjort av engelen ved Jesu fødsel:

«I dag er det født dere en frelser!»
Lukas 2:11

Hele hensikten med jule-underet var å gi verden en Frelser, «for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (1). Da de første kristne bad Herrens bønn, visste de at Guds største ønske er at: «Gud, vår frelser ... vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (2).

Når jeg venter på at Guds vilje skal skje, er det en utfordring når jeg allerede vet hva hans vilje er. Det ville være enklere hvis jeg ikke visste det, for da kunne spørre om det og håpe at han ville bruke lang tid på å svare. Jeg kan ikke be ham om å frelse verden, for det har han allerede gjort. Utfordringen er at det er mange mennesker i verden vet det fordi har fortalt dem den gode nyheten på en troverdig måte. Når jeg kjenner Guds vilje og at han allerede har gjort sin del, er jeg den nærmeste til å gjøre noe med det jeg vet. Når jeg i 'hellig advent-modus' ber: «La viljen din skje!» - er det svært sannsynlig at løsningen finnes i

Dagens 'manna':

Noen ganger bærer jeg nøkkelen til svaret på bønnen min i mitt eget hjerte

-----------------------------------------
(1) Johannes 3:16b
(2) 1 Timoteus 2:4

Det viktige siste løftet – en tid for alt *

ENGLISH
I går stanset jeg for den viktige siste leksen som ligger i det siste Jesus gjorde før han ble hentet opp til himmelen. Dersom vi knytter sammen Lukas beretning om himmelfarten med fortellingen hans i Apostelgjerningene, er det klart at  rett før Jesus velsignet disiplene, kom han med dette løftet:

«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere»
Apg 1:8 

Jesus hadde gjort det helt klart at de skulle vente til de ble utrustet med kraften fra Den hellige ånd. Jeg har lurt på hvorfor han ikke bare kunne gitt dem Den hellige ånd i det han forlot dem. 

Jeg velger å tro det var fordi han ønsket at de skulle lengte etter at løftet skulle gå i oppfyllelse – at ønsket om at det skulle skje ikke bare var Jesu eget, men også ønsket til de 120 som hadde samlet seg for å be. Dermed fikk de ti dager helt på egen hånd for å reflektere over alt det de hadde lært. 

Den frie viljen er ‘hellig’ for Gud fordi den er en del av hans bilde i oss. Derfor må vi ville det selv.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil at Den hellige ånds kraft skal komme over meg

---------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Å vite at det går an å spørre ham – et skritt på reisen

ENGLISH
Disiplene viste at de hadde lært en del da de kom fram til Jerusalem. De var opptatt av å vite hva Jesus ville, og de var klare til å stå til tjeneste. Begge deler kommer fram i de enkle spørsmålet:

«Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?»
Mark 14:12

Å spørre hva Herren vil er en viktig forutsetning for å leve disippellivet, og da er det også viktig å lytte. Hvis jeg ikke gjør det, ender jeg fort opp med å gjøre noe annet enn det som er viktig for ham. Direktivene som han ga for det som skulle bli hans siste måltid og som vi markerer i dag, var veldig konkrete:

«Gå inn i byen! Der vil en mann som bærer en vannkrukke, møte dere. Følg etter ham, og der han går inn, skal dere si til eieren av huset: ‘Mesteren spør: Hvor er rommet der jeg kan holde påskemåltid med disiplene mine?’ Da skal han vise dere et stort rom ovenpå, gjort ferdig med tepper og puter. Der skal dere stelle i stand for oss.»
Mark 14:13-15

Dette er nok et herlig bevis på at Herren har full oversikt. Etter enda noen svært kaotiske dager er det en herlig tanke å ta med seg inn i denne dagen. Han vet alt. Velsignet påske!

Dagens ‘manna’:

Herre, hva vil du jeg skal gjøre for deg? Jeg vil tjene deg!

Å vite hva som er Guds vilje – et skritt på reisen

ENGLISH
Han trodde han forsto mer enn han forsto. Han ville bare det aller beste. Han var klar til å stille opp. Forsto ikke Mesteren det? Det er Peter jeg skriver om, og hendelsen er velkjent for dem som leser Bibelen.

Da Peter gjennom bekjennelsen hadde gitt uttrykk for at disiplene visste hvem Jesus var, begynte Jesus å undervise om at han måtte dra opp til Jerusalem for å lide og dø, for så å reises opp den tredje dagen.

Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
Matt 16:22-23

Jeg synes disse versene er vanskelige, og jeg kan bare forestille med hvor vanskelig det må ha vært for Peter. Men kanskje han forsto at Jesus snakket til Satan og ikke til ham? Riktignok var det Peter som hadde målbært Satans fristelse som alltid er å velge en annen vei. Det gjorde ikke Peter til Satan, men viste hvor typisk menneskelig han var. 

For verdens synd er ikke alle konsekvensene av synd. De  er bare symptomer. Synden er at menneskene velger sin vei framfor Guds.Det var det Peter hadde oppfordret Jesus til å gjøre. Derfor fikk Peter en leksjon i hvor viktig det er å søke Guds vilje før man kommer med en løsning basert utelukkende på menneskers sviktende dømmekraft.

Dagens ‘manna’:

Guds vilje er hans vilje også når den er vanskelig å forstå.

-----------------------------------
NB - å kjenne Guds vilje krever mange skritt på reisen

Det er et spørsmål om valg

ENGLISH
I går stanset jeg opp for to vitnesbyrd om at «Herren er med gjennom alt». Det var Paulus og Andrae som ble sitert som vitner, men veldig mange kan vitne om det samme. 


Ikke alle har opplevd forfølgelse i samme grad som Paulus, men det er mange former for forfølgelse. Når jeg i dag leser:

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.
2 Tim 3:12

Jeg har nevnt forfølgelse flere gang er i denne serien, så i dag lar jeg den tanken hvile, og konsentrerer meg om det første leddet i verset. Å leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus er hele tiden et spørsmål om å ville. «Den som vil!», skrev Paulus, og fokuserte igjen på at frelsen er tilgjengelig for alle som vil. 

Den frie viljen Gud ga meg, er kanskje den mest verdifulle gaven som følger med det Gudsbildet jeg er skapt i, og den er et uttrykk for en kjærlighet som er nesten like stor som den han viste da han ga sitt liv for å gi meg valgmulighet til å komme tilbake til ham. 

Jeg har valgt, likevel er det hver dag et valg å ville leve gudfryktig i Jesus Kristus. Det er et lett valg, for på tross av at det kan koste, er det det beste valget «gjennom alt».

Dagens ‘manna’:

Mitt valg er gjort, og jeg gjør det igjen.

Å ville det hærføreren vil

ENGLISH

Paulus tar «soldat-allegorien» et skritt videre:

Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil.
2 Tim 2:4

Gjennom hele livet mitt som soldat, har jeg levd i spenningen mellom ‘dagliglivets gjøremål’ og bevisstheten om at hærførerens vilje kan drukne i alt som ‘må’ gjøres. Den spenningen har økt proporsjonalt med økt ansvar. I mange av brevene Paulus skrev, kom han inn på hvor viktig det var å forstå Herrens vilje (1). Da han holdt sin avskjedstale til de lokale lederne fra menigheten i Efesos, sa han:

jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.
Apg 20:27

Hvordan en disippel får denne innsikten i hva «hærførererens vilje» er, beskrev Paulus slik:

Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.
Fil 2:12-13

Dersom jeg lar Den hellige ånd få virke i meg, skjer underet at jeg faktisk vil gjøre det som som er Guds gode vilje. Det blir en kjærlighetsrespons og ikke et krav (2). Det er frigjørende og ikke slaveri under loven.

Dagens ‘manna’:

Å gjøre hærførerens vilje er det jeg vil

-------------------------------------
(1) Se f. eks. Kol 1:9 og Fil 1:9-11
(2) Se Tomas Sjödins sitat i «På troens arena»

Det handler om livsstil

Hellighet handler på mange måter om livsstil, og livsstil er et resultat av vaner. Det hevdes at det tar tre uker å danne en vane og tre måneder å få en livsstil.

Akkurat den tesen er et viktig fokus i disippeltreningsprogrammet som er utarbeidet av Charles Lake og som vi nå har tatt i bruk i Frelsesarmeen i mange land. Lake knytter dette prinsippet til daglig bibellesning og bønn. Det tar tre uker før dette blir en «vane» og ytterligere tre uker før man savner det dersom man mister en dag, og etter tre måneder er det blitt en livsstil. Særlig i startfasen krever det disiplin, og da kan det være greit å ha en mentor.

Jeg har sett hvordan dette prinsippet har fungert godt i eget og andres liv. Men hvis det er et område hvor det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig, er det når fokuset er disiplin. Hellighet er Guds verk ved nåde alene og et resultat av hans kjærlighet. Bortsett fra å ta imot i tro, er det ingenting jeg kan gjøre for å frelse meg selv eller leve et hellig liv. Frelsen og helliggjørelsen er i Jesus alene. Men de regler som gjelder det fysiske livet er sammenfallende med prinsippene for det åndelige livet.

Min fysiske eksistens er et resultat av mine foreldres kjærlighet. På samme måte som jeg ikke kan «frelse meg selv», kunne jeg heller ikke «skape meg selv». Fra det øyeblikket jeg ble født begynte en utvikling der jeg skulle lære å forvalte mitt eget liv. Det handlet om å lære gode vaner, som for eksempel å spise sunn mat, få nok søvn, sørge for god hygiene og lære mest mulig om livet i den verden som jeg er en borger i. Om jeg ikke hadde fått en eneste god vane, ville jeg fortsatt vært en verdensborger selv om jeg sannsynligvis ikke hadde levd til min nåværende alder ved fullstendig å neglisjere egen kropp og eget liv.

Derfor blir hellighet et spørsmål om hva jeg vil og om disiplin til å få vaner som gjør at jeg kan leve et godt liv i den hellighet jeg har i Jesus Kristus. Det hellige livet har jeg altså del i, men hva jeg gjør med det livet er i stor grad opp til meg. Av og til kan det være godt å ha en mentor som kan komme med oppmuntringer som for eksempel:

«Men du, Guds menneske» (1)
1 Tim 6:11a

Dagens ‘manna’:

Jeg vil at hellighet skal bli en livsstil

----------------------------------------
(1) Paulus sin oppmuntring til den unge Timoteus. Det er ikke usannsynlig at det blir fortsettelsen.

«'Problemet' er at Gud er en 'gentleman'!»

De siste par dagene har det handlet om den frie vilje, og jeg slipper ikke adjektivet "fri" helt enda.

I mitt liv er Gud tilstede som Den hellige ånd. Da jeg sa «ja» til Jesus, ble jeg født påny ved Den hellige ånd og han tok bolig i min ånd. Det innebar at jeg også var blitt et tempel (1) for Den hellige ånd.

I min ungdom var jeg opptatt av å få mer av Den hellige ånd. Det tok noen år før jeg oppdaget at den eneste måten det kunne skje på, er ved at jeg gir mer rom til Den hellige ånd i mitt liv. Det betyr at jeg ikke bare inviterer ham inn i «Det aller helligste» i templet – det vil si i min ånd, men i hele templet. Det skjer var at jeg tillater at han påvirker «det hellige» som er sjelslivet mitt. Der sitter også min egen frie vilje. Når jeg bruker overskriften «'Problemet' er at Gud er en 'gentleman'!» er det fordi Gud ikke går noen steder i livet mitt uten at jeg har invitert ham inn. Han velger å ikke gjøre det fordi han i sin kjærlighet respekterer min frihet til å velge å invitere ham inn.

Jeg tror at det er akkurat det Paulus mener når han skriver dette:

«…arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.»
Fil 2:12b-13

Å arbeide på sin egen frelse, handler ikke om at det Jesus gjorde på korset ikke er godt nok, men at det nye livet skal bli synlig i meg. Og Paulus gir en oppskrift på hvordan det kan skje. For ham er det å vise Gud ærefrykt og respekt ensbetydende med å slippe ham til i livet på en slik måte at han kan påvirke viljen min. Resultatet blir at jeg både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.

Og når det skjer, er det ikke en prestasjon, men, som jeg har nevnt mange ganger tidligere, en reaksjon på at han som er kjærlighet, har tatt bolig i livet mitt.

Selvfølgelig kan egenviljen fortsatt gjøre opprør, men den høyeste etiske standarden er gitt. Derfor er det  greit at Paulus litt seinere i brevet skriver:

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Fil 3:12

Dermed har Paulus også introdusert det neste adjektivet som jeg har valgt å fokusere på. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil slippe Gud til!

------------------------------
(1) Tempel er greit, men jeg foretrekker egentlig tanken om å være et «Tabernakel» for Den hellige ånd. Se: "Er jeg på telttur i verden?"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvorfor stopper ikke Gud terroren?

Spørsmålet er relevant og brukes ofte til utfordre troen på en kjærlig Gud. I forrige uke hadde Krigsropet et intervju med Magna og meg i forbindelse med terroren vi opplevde i Istanbul for tre måneder siden. Der stilte Marit Dehli følgende spørsmål: Men hvor er Gud når det onde og meningsløse skjer?  
Og jeg svarte:

«I kjærlighet skapte Gud oss med en fri vilje. Når noen velger å spre ondskap og død som rammer tilfeldig, blir det umulig for meg å klandre Gud for ikke å ha stoppet dem, eller forhindret at jeg vandret rett inn i det. Gud vil aldri det onde, men når det meningsløse skjer, kan Gud midt i det vonde snu omstendighetene etterpå til noe som bygger opp. Jeg kan bruke min frie vilje til å bidra til det.» (1)

Så langt sitatet fra intervjuet. Jeg kunne sagt og skrevet mye mer. Fordi Gud selv er kjærlighet, tror jeg at kjærlighet er Guds høyeste etikk - altså den norm som han ønsker at et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Derfor er den frie vilje uløselig knyttet til kjærligheten. Å tvinge noen til å elske er det motsatte av kjærlighet. Dersom det er umulig å velge å ikke elske Gud, er jeg ikke lenger det mennesket han skapte i sitt bilde, ganske enkel fordi han kan selv velge å elske eller hate. Men han valgte å elske så høyt at han ga sin egen sønn (2) nettopp for at jeg skulle kunne elske ham og som han.

Når Paulus sier: 

«For Kristi kjærlighet tvinger oss» 
2 Kor 5:14a 

er ikke det et signal om at Gud har tatt fra ham den frie viljen, men et vitnesbyrd om at Kristi kjærlighet er blitt den etikk han av fri vilje har valgt som norm for det som styrer hans ord og handlinger. Og hvorfor var det blitt slik?
Jeg tror det er fordi Paulus opplevde seg selv elsket av Gud og favnet av hans ultimate kjærlighetsoffer. Da spiller det ingen rolle med all den lidelse som Gud ikke sparte ham for(3). Han var uansett overbevist om at det gode ville overvinne det onde (4). 

Dagens ‘manna’:

Jeg er elsket og det er min vilje å elske!

Jeg kommer tilbake til mer om hvordan min frie vilje kan påvirkes av Guds vilje i morgen.
----------------------
(1) Krigsropet #15 2016 s 4
(2) Joh 3:16
(3) Les det Paulus skriver om sine lidelser i 2 Kor 11:23-29
(4) Rom 12:21

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

Den frie viljens mulighet

I går tok jeg for meg svarordene «ja» og «nei». Derfra er veien kort til å reflektere litt over adjektivet «fri» knyttet til min vilje, og da beveger jeg meg inn i en ny ordklasse. 

Innenfor luthersk teologi har tanken om den trellbundne viljen stått sterkt. Ifølge den læren er vilje bundet av synd, og som konsekvens er vi aldri helt frie til å velge så lenge vi lever under synd i en fallen verden. 

Jeg forstår poenget, men for meg blir et slik menneskesyn litt for dystert og pessimistisk. Ved å stille mennesker på valg viser Gud at han har tro på menneskers evne til å kunne velge det gode. Så det hender rett som det er at jeg tenker at Gud har større tro på menneskene, enn vi har på ham.

Samtidig ligger muligheten åpen for mennesket til å kunne velge sin egen vei, og som en konsekvens av det, også det onde. Mysteriet er at mennesket Jesus også hadde den muligheten. Så da Gud, av sin egen frie vilje, valgte å ta bolig blant menneskene, risikerte han også å svikte seg selv og den hensikten han hadde med å bli menneske: Nemlig å utføre en evig frelsende handling. I beretningene om fristelsen i ødemarken og bønnekampen i Getsemane, kommer det tydelig fram at Jesus kunne ha valgt annerledes. Ja, i den sistnevnte fortellingen blir det slått fast at Jesus egentlig ønsker noe annet, men konkluderer med: 

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Mark 14:36 

Det var kjærligheten til Far og til menneskene som fikk Jesus til å velge Guds vilje framfor menneskets vilje. Når det var mulig for «det sanne mennesket» Jesus, må det også være mulig for mennesker i dag. Hvis ikke, var ikke Jesus et sant menneske, og da rakner mye av troen. I det minste forsvinner mye av troens logikk (1).

Jeg tror altså at jeg er fri til å velge, og dersom jeg er det, må alle mennesker ha den samme muligheten. Det er selvfølgelig en forutsetning at de er klare over de forskjellige mulighetene, og det gjør misjonsoppdraget like aktuelt i vår tid, som da Jesus ga det for 2000 år siden.

Hvilken løsning Herren har for dem som ikke har fått muligheten til å høre, hører til i mysterieskuffen. I Romerbrevet er Paulus tydelig på at vi skal svare for det vi har blitt eksponert for gjennom vitnesbyrdet i naturen og samvittigheten, og mot slutten av brevet skriver han til sine medvandrere i troen:

Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud.
Rom 14:12

Det eneste jeg kan og skal svare for, er mine egne valg, og jeg er fri til å velge.

Dagens 'manna':

Den frie viljen kan brukes til det gode!

Mer om den frie viljen i morgen
----------------------------------
(1) Noen bør skrive en bok om troens logikk!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Halleluja!

Utropet «Halleluja» sitter løst hos meg, og jeg mener det! At jeg nå i dag skal tilbake til Moldova gir meg grunn til å rope «Halleluja», og jeg kan godt begrunne det med «fordi»:

Magna og jeg sier «Halleluja» fordi vi fortsatt har hverandre og fikk mer tid sammen her på jorden. 
Vi sier «Halleluja» for den gaven som livet er og vi ønsker å forvalte den i samsvar med Guds vilje. Det gjør livet enda rikere at vi kan identifisere oss med vitnesbyrdet til David i Salme 40 der han blant annet sier:

«Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede»
Salme 40:9

Så et «Halleluja» også for den gleden!

I morgen er det nøyaktig tre måneder siden attentatet. Legenes mest optimistiske prognose var å komme tilbake i arbeid etter tre måneder, men at det var like sannsynlig at det kunne ta seks. Jeg sier «Halleluja» for alle som har bidratt med sin kunnskap og innsikt i den prosessen og at det gikk så raskt.

Jeg sier «Halleluja» for at jeg i løpet av de siste tre månedene kun har møtt ett menneske som ønsket å spre ondskap, men møtt tusenvis av mennesker som ønsker å spre godhet og fred.

Vi takker Gud og sier «Halleluja» for alle dere som har bedt for oss i disse tre månedene. Vi har kjent oss løftet! Tusen takk!

Vi sier «Halleluja» for alle hilsener vi har mottatt på sosiale medier. Det har vært så mange at vi ikke har maktet å respondere til alle enkeltvis – hvert eneste ord er tatt imot i ydmykhet og med takk.

Vi sier «Halleluja» for alle de anledningene den spesielle situasjonen har gitt oss til å vitne om Gud og hans kjærlighet til alle mennesker i Kristus Jesus.

Og vi sier «Halleluja» for muligheten til å bli gjenforenet med gode kolleger i arbeidet i Øst-Europa!

Og siden «Halleluja» er et glederop – hører ordet hjemme i ordklassen «interjeksjoner». Det er også verd et «Halleluja».

Dagens ‘manna’:

Halleluja!!!(1)

-----------------------------------
(1) Halleluja – er sammensatt av «hallel», «u» og «Ja» som betyr «lovpris» «dere» «Jahve» = Herren
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Frimodig tillit

«Smør på flesk?», var min første tanke da jeg skrev dagens overskrift. 

For er det ikke slik at tillit gir frimodighet? 
Jeg tror det. Et menneske jeg stoler på, vil jeg også kunne være frimodig overfor og kunne dele mine innerste tanker med. Men når de to ordene settes sammen, utgjør de en sterk kombinasjon:

Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje.
1 Joh 5:14

Når jeg leser dette verset «isolert», er jeg ikke enig i begrensningen det inneholder. For jeg har den frimodige tillit til Vårherre at han hører meg også når jeg samtaler med ham om det som ikke er i samsvar med hans vilje. Ja, det er til og med flere eksempler i Bibelen på at Gud ombestemmer seg etter at mennesker har bedt (1).

Men dette verset står i en sammenheng, og er knyttet opp mot vissheten om bønnesvar. Det kommer jeg tilbake til i morgen. I dag fryder jeg meg over hvilen som ligger i vite at jeg ha frimodig tillit til ham – uansett!

Dagens ‘manna’:

Frimodig tillit – uten grenser.

-------------------------------------
(1) Her er et par eksempler:
Ninive skulle ødelegges, men ble spart – Jona 3:10
Kong Hiskia som fikk 15 år forlenget levetid – Jes 38:1-8
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Bekreftelse igjen og igjen

I går skrev jeg om de spesielle relasjonene som kan oppstå mellom mennesker som deler troen, og hvor viktig det er å bekrefte hverandre. Temaet er veldig viktig også utenfor troens arena, men om jeg går tilbake til fortsettelsen av fortellingen som utspiller seg på stranda ved Tiberiassjøen, er det fortsatt «bekreftelse» som ligger som en undertone:

Da Peter fikk se ham (Johannes), sa han til Jesus: «Herre, hva skal skje med ham?»
Joh 21:21

Det er mulig å lese mye inn i dette verset. Den mest hyggelige tanken er at Peter hadde omsorg for Johannes. Og jeg tror faktisk at det kan ha vært tilfelle på tross av Jesu tilsynelatende avvisende svar:

Jesus svarte: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!»
Joh 21:22

Når jeg leser Jesu svar, er det fort gjort å trekke konklusjonen at Jesus mente at Peter var nysgjerrig, men det behøver ikke å være den eneste forklaringen. Kanskje Jesus ville formidle at det går an å vise et menneske omsorg uten å vite noe om hans eller hennes framtid. Nå kan grensen mellom nysgjerrighet og omsorg i mange tilfeller være vanskelig å finne, men kanskje Peter tenkte at dersom han visste mest mulig om hvilke tanker Jesus hadde for Johannes, ville han lettere kunne være til støtte.

Men det er ikke sikkert at det er det beste for et menneske alltid er å vite. Den beste støtten Peter kunne gi Johannes var å holde seg nær til Jesus. Derfor kommer bekreftelsen på det egentlige kallet på nytt: «Følg du meg!». Peter ble altså enda en gang bekreftet. Samtidig ble også Johannes på en måte bekreftet gjennom det Jesus sa. Indirekte kan det tolkes slik: «Uansett hva som skjer med Johannes, er det min vilje som skjer med ham!»

Det er tydelig at akkurat dette skulle komme til å bli en god trøst for Johannes, men det kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ‘manna’:

Bekreftelse kan komme på en måte jeg ikke venter.

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vil jeg stille betingelser for å tro?

 
Tomas stilte veldig klare betingelser for å tro:

«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Joh 20:25b

Jeg innbiller meg at Tomas senere i livet angret på kravet han stilte. Generelt er jeg veldig fornøyd med de ordvalgene som er gjort i 2011 oversettelsen av Bibelen, men ikke i det sist leddet i dagens vers. Både 1978/85 og 1930 oversettelsene bruker «vil» i stedet for «kan». 1930 sier det veldig sterkt: «vil jeg ingenlunde tro». 

Det betyr ikke at å bruke «kan» nødvendigvis er galt. Hjelpeverbet er på sett og vis valgfritt ettersom det ikke finnes på originalspråket, men i min begrepsverden er det stor forskjell på å kunne og å ville. Tomas kunne latt være å stille betingelser, men han valgte å gjøre det. Dermed er det et spørsmål om å ville. 

Gjennom samtaler om tvil og tro, opplever jeg ofte mennesker som setter betingelser for å tro. «Dersom noen kan bevise for meg at det er et liv etter dette, vil jeg tro!», er et eksempel, og det finnes mange flere. Dermed lukkes ofte døren for mysteriet, og troen forvandles til en mulig aksept av tilgjengelig bevismateriale. Jeg velger å leve «betingelsesløst» i spørsmål om tro. Det er et bevisst valg, og jeg opplever at det gjør livet rikere.

Dagens ‘manna’:

Det er troen som gir visshet, ikke motsatt.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hellighet – et spørsmål om vilje?

I min begrepsverden hører disiplin og vilje sammen. Dersom jeg vet hva jeg vil, handler resten om hvordan det skal bli en virkelighet, og da krever det disiplin. Disiplin handler for en stor grad om å skaffe seg gode vaner, og da må jeg ta konkrete valg. 

Det er et viktig fokus i disippeltreningsprogrammet som er utarbeidet av Charles Lake og som vi nå har tatt i bruk i Frelsesarmeen i Norge. Lake hevder for eksempel at det tar tre uker med daglig bibellesning og bønn før dette blir en «vane» og ytterligere tre uker før man savner det dersom man mister en dag. Etter seks uker blir det altså et «tomrom» dersom jeg ikke får lest eller bedt.

Jeg har sett hvordan dette prinsippet har fungert godt både i eget og andres liv. Men hvis det er et område hvor det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig, er det når fokuset er disiplin. Hellighet er Guds verk ved nåde alene. Bortsett fra å ta imot i tro, er det ingenting jeg kan gjøre for å frelse meg selv eller leve et hellig liv. Frelsen og helliggjørelsen er i Jesus alene. Men de regler som gjelder det fysiske livet faller ofte sammen med prinsippene for det åndelige livet. 

Min fysiske eksistens er et resultat av mine foreldres kjærlighet. Jeg kunne ikke «skape meg selv» på samme måte som jeg ikke kunne «frelse meg selv». Fra det øyeblikket jeg ble født begynte en utvikling der jeg skulle lære å forvalte mitt eget liv. Det handlet om å lære gode vaner, som for eksempel å spise sunn mat, få nok søvn, sørge for god hygiene og lære mest mulig om livet i den verden som jeg er en borger i. Om jeg ikke hadde fått en eneste god vane, ville jeg fortsatt vært en verdensborger selv om jeg sannsynligvis ikke hadde levd til min nåværende alder ved fullstendig å neglisjere egen kropp og eget liv.

Derfor blir hellighet et spørsmål om hva jeg vil og om disiplin til å få vaner som gjør at jeg kan leve et godt liv i den hellighet jeg har i Jesus Kristus. Det hellige livet har jeg altså del i, men hva jeg gjør med det livet er i stor grad opp til meg. Det passer å sitere Jesu ord om hvor viktig den personlige innstillingen er:

«Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.»
Joh 7:17

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg vil

----------------------

Et spørsmål verd å tenke på

Mange av spørsmålene som Jesus stilte og som er gjengitt i Bibelen, er generelle og vel verd å tenke på. Kanskje et av de viktigste er spørsmålet han stilte til Peter i Getsemanehagen:

«Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?»
Joh 18:11b

Du som følger bloggen min la sikkert merke til at jeg for noen dager siden hoppet over dette spørsmålet. Det er ikke ofte jeg har tatt meg den friheten, men jeg tror spørsmålet surret i Peters tanker fra det øyeblikket han hørte det til han skjønte at Jesus hadde stått opp igjen fra de døde. Som tidligere nevnt tror jeg Peter var 100% oppriktig da han bekjente at han var klar til å dø sammen med Jesus, og han viste også at han mente alvor da han trakk sverdet for å kjempe mot overmakten. Forvirringen ble derfor stor da han fikk beskjed om stikke sverdet i sliden, og fikk spørsmålet «Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?». Var det først i det øyeblikket at det gikk opp for Peter at Jesus virkelig ville dø og ikke bare hadde utfordret disiplenes lojalitet?

I tillegg hadde han hørt at Jesus hadde bedt vaktstyrken om å ta kun ham og la disiplene gå. Ville det ikke da være 100% logisk å fornekte tilknytningen til Jesus dersom Peter skulle bli konfrontert? Ville ikke det å stå fram som nærmeste medarbeider bare bidra til å forkludre det Jesus ville skulle skje? Samtidig forestiller jeg meg at Peter kan ha tenkt: «Hvilket beger har Faderen gitt meg å drikke?» Om han tenkte det, kunne han sikkert utelukke at det var å drikke det samme begeret som Jesus akkurat der å da, for det hadde Jesus akkurat forhindret. Så når jeg nå er kommet til Peters fornektelse, må jeg bare innrømme, jeg har masse sympati med Peter. Kanskje jeg hadde gjort det samme? Og hva lærer jeg av dette:

Dagens ‘manna’:

Når noe er vanskelig å forstå, er det viktig å ikke forhaste seg!

-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et "samlingssted"

I dag blir Frelsesarmeen i Stavanger et "samlingssted" for en stor Jesus-feiring sammen med gjester fra Kenya og hele divisjonen. Jeg håper alle finner veien og vet hvor de skal. Jeg gleder meg!
 
Til sommeren skal vi på det private plan ha stevne på Brødsjø for min gren av familien. Det gleder jeg meg også til. Med unntak av de siste tilskudd til familien, kjenner alle stedet og vet hvor det er. Jeg vet at mange har gode følelser med tanke på at det er der vi skal samles.

Et samlingssted bringer gjerne fram minner, og spesielt for oss som bruker det ofte, strømmer minnene på når jeg tenker på det. Dersom det var viktig for oss å samles i skjul, ville det vært nødvendig å velge et annet sted å samles. Jeg tror at det er akkurat en slik problemstilling det er viktig for Johannes å formidle når han gir oss følgende informasjon:

Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus og disiplene hadde ofte kommet sammen der.
Joh 18:2

Igjen er det Jesu villighet til å fullføre oppdraget som skinner igjennom. Dersom han ikke hadde ønsket å gjøre Guds vilje, hadde han valgt et annet sted. Han visste hva han gjorde da han gikk over Kedron og inn i hagen til det stedet hvor de ofte kom sammen. Han visste at det var der Judas ville føre dem som ville ta ham til fange. Det er veldig viktig for Johannes å formidle at Jesus hele tiden hadde mulighet til å trekke seg. Han var herre over sin skjebne og han valgte å la det skje.

Dagens ‘manna’:

Jesus døde for meg fordi han ville dø for meg!

----------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes