Hvilken identitet er viktigst – den gamle eller den nye?

Da jeg for noen år siden skrev følgende sms: «Trenger et juridisk råd!» til min bror, advokaten, kom responsen umiddelbart: «Sitter i retten. Råd: Tilstå med engang, så får du strafferabatt».

Siden refleksjonen handler om bekjennelse, tilstår med engang: Jeg liker gamle ting og jeg samler på dem, men jeg har ingen skjelett i skapet. Jeg bekjenner også at jeg verdsetter erfaringene livet har gitt meg, både de gode og de vonde, for de har bidratt sterkt til det jeg er i dag. 

Dagens overskrift føyer to adjektiver til dem jeg allerede har hatt med i refleksjonene de siste dagene. Å velge mellom å bekjenne gammel eller ny identitet er en nøkkel dersom jeg ønsker å være hellig fordi Gud er hellig (1).

Paulus har skrevet veldig mye viktig, og etter å levd i Johannesevangeliet i ca 30 måneder ser jeg at hans erfaring samsvarer med Jesu undervisning:

«… den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud…»
2 Kor 5:17-18a

Jeg fornekter ikke min gamle identitet og ønsker å være ærlig og åpen om den, men det jeg vil bekjenne er min nye identitet i Kristus. Jeg tror det hjelper meg til å være den jeg er. For frelsen er ikke en oppussing av fasaden, eller en justering av det som var skjevt, det er en ny fødsel, en total forvandling, for «… alt er av Gud…».

Det tok noen år før jeg vågde å bekjenne hva jeg er i Kristus. Først og fremst skyldtes det at jeg ikke vågde å tro at det var sant. Men da jeg så underet – ikke gjennom å lete i eget liv, men ved å studere første del av det 6. kapittelet i Romerbrevet, som handler om at dåp er å dø med Kristus og oppstå med ham, da falt mye på plass. Avsnittet avsluttes slik:

På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.
Rom 6:11

Dersom jeg skulle regne meg som levende for Gud i Kristus Jesus, måtte jeg altså bekjenne den nye identiteten og ikke hele tiden bekjenne syndens makt i den gamle (2). Da ville jeg gjøre synden til seierherre og Jesus til taper.

Dagens ‘manna’:

Jeg har en ny identitet i Kristus!

-----------------------------------
(1) Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd.
1 Pet 1:15 
(2) Jeg har ikke problemer med å bekjenne konkret synd, men det ble etter hvert umulig for meg å delta i den lutherske bekjennelsen: Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske,
som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.
Bønnen er fin dersom den faktisk stemmer med sannheten. Men - dersom synden er oppe og avgjort og jeg er en ny skapning i Kristus som av hele hjertet ønsker å elske Herren min Gud, blir det helt feil å bekjenne min gamle identitet. Det vil hindre, ikke fremme, min åndelige utvikling.
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Å være det jeg er!

Når jeg har valgt å reflektere over adjektivene «hellig» og «fullkommen» sammen, er det fordi mange betrakter dem som synonymer. Jeg vet at det er mulig å snakke om å være fullkommen på et eller annet område uten at det behøver å ha noe med hellighet å gjøre, men de fleste troende knytter ofte det å være hellig sammen med fullkommenhet.

Utsagnet: «Jeg blir det jeg bekjenner», kan fort føre til teologisk avsporinger og få uheldige konsekvenser. Jeg har selv vært tilstede på møte i Europas fattigste land og hørt en predikant oppfordre forsamlingen til å bekjenne høyt: «Jeg vil bli rik!». Det var ubehagelig. Jeg tror ikke det er noe galt i å ville bli rik dersom motivet er å bruke rikdommen til velsignelse for andre, men for meg holder det med bønnen: «Gi oss i dag vårt daglige brød!».

Samtidig mener jeg at det ikke er uvesentlig hva jeg sier om meg selv. For tredje dag på rad siterer jeg Paulus: Jeg mener ikke at jeg … allerede er fullkommen Fil 3:12. Betyr dette at Paulus så på seg selv som ufullkommen, og i så fall, hvilket selvbilde hadde han da?

Jeg har også vært til stede på møter hvor fromhetsidealet har vært å se seg selv som den største synderen og hvor det har vært det sentrale både i vitnesbyrdene og bekjennelsen. Det kan fort bli en like alvorlig avsporing som å rope «Jeg vil bli rik!».

I et av sine siste brev skrev Paulus:

«Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»
1 Tim 1:15

Tatt ut av sin sammenheng kunne vi konkludert med at å se seg selv som den største synderen var Paulus sitt selvbilde; men fokuset hans er den store frelsen han har mottatt og hva han har blitt og utrettet i Kristus. Derfor: Når Jesus kunne frelse Paulus, kan han frelse hvem som helst!

Derfor går jeg tilbake til utsagnet om at han enda ikke er fullkommen. Han fortsetter sin argumentasjon og i vers 15 skriver han: «slik skal vi se det alle vi som er fullkomne» (2) og vers 16: «la oss derfor så langt som vi har kommet fortsette i samme spor» (3).

Her sier han altså at vi faktisk er fullkomne. Det er vår status i Kristus. Det er et mysterium, men akkurat dette mysteriet åpenbarer også hele tiden at det er behov for utvikling og vekst, som innebærer vokse fra spebarn til voksen ved hele tiden å være det jeg faktisk er. 

Det hender jeg mislykkes i å være det jeg er. Det endrer ikke min status hos Gud, men det svekker mitt vitnesbyrd i verden. Derfor er det min innerste lengsel alltid å være det jeg er og bli lik Jesus.

Dagens ‘manna’:

Gud, hjelp meg alltid å være det jeg er!

-------------------------------------------
(1) Første vers av en sang nr 327 i FAs Sangbok
(2) NB - 2011 oversettelsen skriver: "vi som har nådd fram til modenhet" - men ordet brukt i grunnteksten er identisk med ordet som oversettes fullkommen i vers 12.
(3) Jeg skriver mer om den "paulinske selvmotsigelsen" HER

Hellig og fullkommen eller!!??

I går siterte jeg Paulus som sa:

Jeg mener ikke at jeg … alt er fullkommen
Fil 3:12 

og skrev samtidig: Dermed har Paulus også introdusert det neste adjektivet som jeg har valgt å fokusere på. Så da er det bare å senke skuldrene og puste dypt.

Veldig mange er redde for å bruke ordet «hellig» – ikke minst om seg selv. Virkeligheten fortoner seg ofte så langt fra idealet – enten idealet finnes i Guds ord eller i mitt eget hjerte - et hjerte som så alt for lett fordømmer meg (1).

Det er derfor interessant å legge merke til at også «ting» som skulle brukes i den gamle pakts gudstjenesteliv ble helliget. I prinsippet betød det at f. eks. et kar ble satt til side og var fullkomment akkurat for den oppgave det skulle utføre i «tjenesten» (2).

En av de menighetene som kanskje var lengst unna både et bibelsk og menneskelig fullkommenhetsideal var korinterne. Vi får inntrykk av at det ikke er grenser for elendigheten som fant sted blant dem. Likevel åpner Paulus brevene sine til dem med:

Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget ved Kristus Jesus og kalt til å være hellige.
1 Kor 1:1-2

Versene inneholder to former av samme verb: Dere er og dere er kalt til å være. Her er vi ved kjernen av hellighetens utfordring: Jeg kan ikke bli mer hellig enn det jeg allerede er i Kristus. Samtidig er jeg kalt til å være enda mer lik ham – lik idealet. Det er det vandringen sammen med Jesus handler om, og det fortsetter jeg med, både i livet mitt og på bloggen her i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg er, og hva jeg er kalt til å være!

---------------------------
(1) Se "Det største av alt"
(2) Se f. eks. 3 Mos 8:11
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

«'Problemet' er at Gud er en 'gentleman'!»

De siste par dagene har det handlet om den frie vilje, og jeg slipper ikke adjektivet "fri" helt enda.

I mitt liv er Gud tilstede som Den hellige ånd. Da jeg sa «ja» til Jesus, ble jeg født påny ved Den hellige ånd og han tok bolig i min ånd. Det innebar at jeg også var blitt et tempel (1) for Den hellige ånd.

I min ungdom var jeg opptatt av å få mer av Den hellige ånd. Det tok noen år før jeg oppdaget at den eneste måten det kunne skje på, er ved at jeg gir mer rom til Den hellige ånd i mitt liv. Det betyr at jeg ikke bare inviterer ham inn i «Det aller helligste» i templet – det vil si i min ånd, men i hele templet. Det skjer var at jeg tillater at han påvirker «det hellige» som er sjelslivet mitt. Der sitter også min egen frie vilje. Når jeg bruker overskriften «'Problemet' er at Gud er en 'gentleman'!» er det fordi Gud ikke går noen steder i livet mitt uten at jeg har invitert ham inn. Han velger å ikke gjøre det fordi han i sin kjærlighet respekterer min frihet til å velge å invitere ham inn.

Jeg tror at det er akkurat det Paulus mener når han skriver dette:

«…arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.»
Fil 2:12b-13

Å arbeide på sin egen frelse, handler ikke om at det Jesus gjorde på korset ikke er godt nok, men at det nye livet skal bli synlig i meg. Og Paulus gir en oppskrift på hvordan det kan skje. For ham er det å vise Gud ærefrykt og respekt ensbetydende med å slippe ham til i livet på en slik måte at han kan påvirke viljen min. Resultatet blir at jeg både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.

Og når det skjer, er det ikke en prestasjon, men, som jeg har nevnt mange ganger tidligere, en reaksjon på at han som er kjærlighet, har tatt bolig i livet mitt.

Selvfølgelig kan egenviljen fortsatt gjøre opprør, men den høyeste etiske standarden er gitt. Derfor er det  greit at Paulus litt seinere i brevet skriver:

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Fil 3:12

Dermed har Paulus også introdusert det neste adjektivet som jeg har valgt å fokusere på. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil slippe Gud til!

------------------------------
(1) Tempel er greit, men jeg foretrekker egentlig tanken om å være et «Tabernakel» for Den hellige ånd. Se: "Er jeg på telttur i verden?"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvorfor stopper ikke Gud terroren?

Spørsmålet er relevant og brukes ofte til utfordre troen på en kjærlig Gud. I forrige uke hadde Krigsropet et intervju med Magna og meg i forbindelse med terroren vi opplevde i Istanbul for tre måneder siden. Der stilte Marit Dehli følgende spørsmål: Men hvor er Gud når det onde og meningsløse skjer?  
Og jeg svarte:

«I kjærlighet skapte Gud oss med en fri vilje. Når noen velger å spre ondskap og død som rammer tilfeldig, blir det umulig for meg å klandre Gud for ikke å ha stoppet dem, eller forhindret at jeg vandret rett inn i det. Gud vil aldri det onde, men når det meningsløse skjer, kan Gud midt i det vonde snu omstendighetene etterpå til noe som bygger opp. Jeg kan bruke min frie vilje til å bidra til det.» (1)

Så langt sitatet fra intervjuet. Jeg kunne sagt og skrevet mye mer. Fordi Gud selv er kjærlighet, tror jeg at kjærlighet er Guds høyeste etikk - altså den norm som han ønsker at et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Derfor er den frie vilje uløselig knyttet til kjærligheten. Å tvinge noen til å elske er det motsatte av kjærlighet. Dersom det er umulig å velge å ikke elske Gud, er jeg ikke lenger det mennesket han skapte i sitt bilde, ganske enkel fordi han kan selv velge å elske eller hate. Men han valgte å elske så høyt at han ga sin egen sønn (2) nettopp for at jeg skulle kunne elske ham og som han.

Når Paulus sier: 

«For Kristi kjærlighet tvinger oss» 
2 Kor 5:14a 

er ikke det et signal om at Gud har tatt fra ham den frie viljen, men et vitnesbyrd om at Kristi kjærlighet er blitt den etikk han av fri vilje har valgt som norm for det som styrer hans ord og handlinger. Og hvorfor var det blitt slik?
Jeg tror det er fordi Paulus opplevde seg selv elsket av Gud og favnet av hans ultimate kjærlighetsoffer. Da spiller det ingen rolle med all den lidelse som Gud ikke sparte ham for(3). Han var uansett overbevist om at det gode ville overvinne det onde (4). 

Dagens ‘manna’:

Jeg er elsket og det er min vilje å elske!

Jeg kommer tilbake til mer om hvordan min frie vilje kan påvirkes av Guds vilje i morgen.
----------------------
(1) Krigsropet #15 2016 s 4
(2) Joh 3:16
(3) Les det Paulus skriver om sine lidelser i 2 Kor 11:23-29
(4) Rom 12:21

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

Den frie viljens mulighet

I går tok jeg for meg svarordene «ja» og «nei». Derfra er veien kort til å reflektere litt over adjektivet «fri» knyttet til min vilje, og da beveger jeg meg inn i en ny ordklasse. 

Innenfor luthersk teologi har tanken om den trellbundne viljen stått sterkt. Ifølge den læren er vilje bundet av synd, og som konsekvens er vi aldri helt frie til å velge så lenge vi lever under synd i en fallen verden. 

Jeg forstår poenget, men for meg blir et slik menneskesyn litt for dystert og pessimistisk. Ved å stille mennesker på valg viser Gud at han har tro på menneskers evne til å kunne velge det gode. Så det hender rett som det er at jeg tenker at Gud har større tro på menneskene, enn vi har på ham.

Samtidig ligger muligheten åpen for mennesket til å kunne velge sin egen vei, og som en konsekvens av det, også det onde. Mysteriet er at mennesket Jesus også hadde den muligheten. Så da Gud, av sin egen frie vilje, valgte å ta bolig blant menneskene, risikerte han også å svikte seg selv og den hensikten han hadde med å bli menneske: Nemlig å utføre en evig frelsende handling. I beretningene om fristelsen i ødemarken og bønnekampen i Getsemane, kommer det tydelig fram at Jesus kunne ha valgt annerledes. Ja, i den sistnevnte fortellingen blir det slått fast at Jesus egentlig ønsker noe annet, men konkluderer med: 

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Mark 14:36 

Det var kjærligheten til Far og til menneskene som fikk Jesus til å velge Guds vilje framfor menneskets vilje. Når det var mulig for «det sanne mennesket» Jesus, må det også være mulig for mennesker i dag. Hvis ikke, var ikke Jesus et sant menneske, og da rakner mye av troen. I det minste forsvinner mye av troens logikk (1).

Jeg tror altså at jeg er fri til å velge, og dersom jeg er det, må alle mennesker ha den samme muligheten. Det er selvfølgelig en forutsetning at de er klare over de forskjellige mulighetene, og det gjør misjonsoppdraget like aktuelt i vår tid, som da Jesus ga det for 2000 år siden.

Hvilken løsning Herren har for dem som ikke har fått muligheten til å høre, hører til i mysterieskuffen. I Romerbrevet er Paulus tydelig på at vi skal svare for det vi har blitt eksponert for gjennom vitnesbyrdet i naturen og samvittigheten, og mot slutten av brevet skriver han til sine medvandrere i troen:

Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud.
Rom 14:12

Det eneste jeg kan og skal svare for, er mine egne valg, og jeg er fri til å velge.

Dagens 'manna':

Den frie viljen kan brukes til det gode!

Mer om den frie viljen i morgen
----------------------------------
(1) Noen bør skrive en bok om troens logikk!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"